Naturlige lyster

Hytteporno: Vimeo-gründer og storbygutt Zach Klein har lagt sin elsk på denne offentlige saunaen i Skibotn, og blogger om det enkle liv på landet (foto: Sanna Kaitakari/ www.sannakaitakari.net).

BOKUTDRAG: Villmarksliv og etisk handel gir kulturell prestisje, og det autentiske er også blitt en ny form for forbruk. Men gir det i det hele tatt mening å snakke om autentisitet som en motsetning til det inautentiske? spør Bår Stenvik.

Salongen har gleden av å presentere et utdrag fra Bår Stenviks bok Bløff: Hvordan juks og selvbedrag gjør oss til ekte mennesker. Udraget er hentet fra kapitlet «Autentisitet».

I 2011 dro Andrea Hejlskov til skogs, sammen med sin mann og fire barn. De ga opp sine karrierer i Danmark og bygde et laftet hus i den svenske ødemarken, uten strøm eller innlagt vann. Da Information-journalist Annegrethe Rasmussen kom på besøk i 2013, var hun fascinert over familiens radikale valg, men også litt skeptisk:

Det er vældig trendy lige nu med nøjsomhed og den slags,» sa hun. «En del kvinder, jeg kender, har lige meldt sig ind i en gruppe på Facebook, hvor man ikke må købe noget tøj i et år eller seks måneder. Er I montro en del af den kreative klasses seneste dille?

Bår Stenvik er forfatter. Han har tidligere utgitt bøkene Skitt (2011) og Dataspill (2011).

Kanskje er det noe i det. Samme år kunne norske Facebookbrukere lese følgende lille tekst i forbindelse med lanseringen av det norske nettmagasinet Harvest: «Om jeg fulgte sporet, kunne jeg bli ’noe’ innen media eller kanskje bli god med penger som onkel Frederik, far og farfar. Om jeg tok til venstre inn i skogen, kunne jeg kanskje finne et perfekt sted å bygge trehytta mi!»

Det er ikke bare i Skandinavia at villmarksliv har hatt stigende kulturell prestisje de siste årene. En gang midt på 2000-tallet dukket arketypen «the urban woodsman» opp i amerikanske medier: Unge, skjeggete hipstere med tømmerhuggerskjorter som gjerne bodde i Brooklyn eller andre gentrifiserte nabolag. Manhattan fikk sin første øksebutikk på årtier, utstoppede dyrehoder prydet de mest populære barene. New Yorker Magazine skrev om motorsagkurs.

En av de mest profilerte friluftsurbanistene er en grunder ved navn Zach Klein, som ifølge sin Twitter-profil «jobber på internett nå for å kunne leve i skogene senere». Han er mannen bak bildebloggen freecabinporn, som har fått en slående popularitet verden over, ikke minst i Norge. Her ligger bilder av idylliske hytter fra verden over, alle smakfullt fotografert i uberørte omgivelser, uten et digitalt medium i sikte. Noe som synes litt ironisk, siden friluftselskerne er så glad i å blogge om syslene sine. Andrea Hejlskov og mannen hennes har blogging som hovedinntekt. Klein har, i tillegg til hyttepornobloggen (som muligens spiller sin viktigste rolle for stressa folk på kontoret som tillater seg to minutters digital lengsel mellom de oppgavene) også bloggen beaverbrook, hvor han skildrer arbeidet med å sette opp ei hytte i et avsidesliggende skogsområde med en bekk, illustrert med snapshots av seg selv og de unge vakre vennene sine omgitt av gammelt treverk og grantrær, av og til halvnakne i naturromantisk stil. Villmarksbølgen er beslektet med det som av og til betegnes som «slow living»-trenden. Den handler, ved siden av livet i de stille skogene, om å sykle heller enn å gå, å skru av mobilen, lage mat fra bunnen og bruke tid på familien. Alt vel og bra, men hva om det bare er en ny strategi for de privilegerte for å vise sin suverenitet? I en tid hvor de fleste kjenner et sterkt krav om å være tilgjengelig og synlig til alle døgnets tider, blir det nye statussymbolet å være utilgjengelig. Men ikke helt usynlig – man må jo tross alt ha en blogg om hvor avsides man oppholder seg.

Journalisten Andrew Potter hevder i The Authenticity Hoax at vår tids versjon av Thorstein Veblens prangende forbruk er prangende autentisitet. Fra andre verdenskrig til MTV-alderen var verden delt inn i motkultur og mainstream, men ifølge Potter var ikke dette en politisk eller ideologisk motsetning, så mye som en tidsforskyving. Siden det kunne ta mange år før de kulturelle uttrykkene nådde ut av enklavene i storbyene, kunne en hel klasse av kule, hippe eller kontrære mennesker posisjonere seg et eller annet sted i denne kunnskapskløften, og være in the know. Nå som teknologien sørger for at impulser og trender sprer seg momentant overalt, er alt del av en stor hipstream, og det opprørske og autentiske imaget har fordampet. Men statusjakten finner alltid nytt territorium, og ifølge Potter er det nye trikset «subtilt å demonstrere at selv om du har en jobb, en familie og et hus fullt av ting, er du ikke spirituelt knyttet til noe av det. Det som betyr noe nå, er ikke å kjøpe ting, men å ta deg tid til å være deg selv, å skape et liv fokusert på dine unike behov og som reflekterer din spesielle smak og sensibilitet. Abonnerer du på økologiske grønnsaker levert på døra? Tror du at livet er for kort til å drikke noe annet enn vin rett fra terroiret? Fyller du huset ditt med arvestykker, antikviteter og kunstverk som ikke kan kjøpes noe sted eller for noen pris? Skal du tilbringe neste ferie langt unna de kommersialiserte delene av Europa og Asia og bare leie en hytte i British Columbia eller et gårdshus i Portugal, langt unna alle turistene og folkene som prøver å selge deg ting? Velkommen til den kompetitive og høyst lukrative verdenen av prangende autentisitet.»

Det er en besnærende diagnose. Men det er også et paradoks, siden Potter gjør akkurat det samme som punkere, hipstere, freaks og de autentisitets-påfuglene han selv kritiserer. Han gjør krav på egen status ved å peke på andres manglende autentisitet og avslører dem som later som de er autentiske, eller enda verre, tror de er det. Som Ramberg bedriver han en avsløringens estetikk, men han bekjenner på andres vegne, ikke sin egen.

Bår Stenvik, Bløff: Hvordan juks og selvbedrag gjør oss til ekte mennesker (Cappelen Damm, 2014).

Sett gjennom brillene til akademikere som Thorstein Veblen og Paul Fussell framstår smak som en blanding av bløffdetektor og inngangsbillett. En persons eiendeler og stil røper om han har reell tilhørighet i den gruppen han gir seg ut for å være en del av. I klassebaserte skildringer kan det fort virke som alle slike eksklusjonsprosedyrer fungerer bare én vei, som en støvelhæl mot dem som prøver å gripe neste sosiale stigetrinn. Men alle grupper har sine måter å avsløre outsidere på, om det er arbeidere, fotballentusiaster eller tegneserienerder, og de er skeptiske til nykomlinger som prøver å få innpass på sviktende grunnlag. Alt fra språk til tatoveringer og religiøse skikker kan fungere som adgangsbevis til en viss krets, så lenge koden er vanskelig nok til at bløffmakere lett kan avsløres.

Selv om alle grupper har sine koder, er ikke alle gruppene like attraktive å få innpass i. Derfor vil det leses forskjellig om du prøver å få innpass i en ressurssterk eller en ressurssvak gruppe. Det klassiske eksemplet er «nyrike», som latterliggjøres både av de rike og de kultiverte fordi de har midlene uten å mestre kodene. Omvendt beskyldes politikere gjerne for å «snobbe nedover» når de framstår som folkelige. Forskjellen er at de som beskylder politikerne for bløff, neppe mistenker dem for å ha et reelt ønske om å slå seg til i de lavere klasser. For de nyrike er det nettopp deres nakne ønske om varig innpass i sosieteten som gjør dem sårbare for kritikk. En annen forskjell er at de øvre klassenes utstøtingsmekanismer enklere lar seg lese som strategier eller konspirasjoner. Både sosietetsklubber og kriminelle gjenger har sine hemmelige håndtrykk, men eksklusiviteten til Harmonien vekker mer sosial forargelse enn hvor vanskelig det er å bli medlem i B-gjengen.

Akademikerne Joshua Freedman og Dan Jurafsky foretok i 2011 en studie av hvordan amerikanske potetchipsmerker presenterer seg for ulike markedssegmenter, og fant et mønster i språkbruken. Både de billige og de dyre chipsene kommer med påstander om autentisitet, men de er ulike. Arbeidernes snacks selges som «tradisjonell». Den assosieres med familieoppskrifter og det amerikanske landskapet. De rikes chips, på sin side, er «naturlig», den er ikke bearbeidet eller kunstig. Dessuten markerer de dyreste merkene seg generelt ved å si hva de ikke er, indikert av en stor andel ord som «ikke» og «aldri», og implisitte sammenligninger, som «mindre fett» og «de beste poteter». Dette rimer med sosiologen Pierre Bourdieus beskrivelse av smak som klasseindikator. Han mener folk identifiserer seg ved hjelp av distinksjon, noe som betyr at alle statusmarkører får sin verdi fra at de ikke ligner på smaken til de du vil skille deg fra.

Et samfunnssyn hvor alt fra språk til snop bare handler om å posisjonere seg og vise hva man ikke er, er besnærende fordi det «avslører» folk, og viser hva de «egentlig» er ute etter. Få har gjort så mye for å utbre slike analyser som Bourdieu. I den populariserte versjonen av hans ideer om distinksjon er all smak knyttet til sosial posisjon. De rike og kultiverte, for eksempel, liker klassisk musikk bare for å vise at de er rike. Bortsett fra at det blir feil å si at de «liker» det, siden de ikke har tatt noe bevisst valg for å like det. De har bare fulgt i fotsporene til sine sosiale likemenn, de liker det som føles naturlig for dem, og «det naturlige» er diktert av systemet. I et bourdieuiansk perspektiv kan det fort synes som om all smak utøves bare for å vise tilhørighet til en viss gruppe og holde avstand til andre. Det kyniske budskapet blir at ingen «egentlig» liker musikk eller kunst eller biler av en spesiell type, de liker bare å skille seg fra andre. I et slikt univers blir alle falske og ingen autentiske, enten de vet det eller ikke.

Hipsterkulturen på 2000-tallet var konstant utsatt for slike anklager: Miljøets trendsettere resirkulerte gamle tiders lavkultur som tatoveringer, bart, Casio-gullklokker og bacon, de tok fra folket og ga til seg selv, på samme måte som romantikkens trendsettere tok folkemusikk og gjorde den til pynt for sosieteten. Truckercapen Paul Fussell hadde framholdt som vulgaritetens essens ble løftet av en ironisk bølge, og nettopp denne ironien fikk hipsterne til framstå som substansløse for sine kritikere. Statusmarkørene var ikke bare frikoblet fra sin materielle og kulturelle verdi, de var kjennetegnet nettopp av sin tarvelighet, og den nye verdien oppsto i trendsetternes makt til å tilføre symbolsk kapital i kraft av sin egen definisjonsmakt. Hipsterkulturen var ekstremt selvbevisst, full av ironiske og selvironiske utsagn om hva som var kult forrige måned og forrige uke, og ga opphav til T-skjorter med tekster som «jeg digget høsten allerede i vår», eller «jeg hatet hipstere før det ble kult å hate hipstere».

Den generasjonen som er flasket opp på Bourdieu, er gjerne velsignet – eller belemret – med evnen til å analysere seg selv. Andrea Hejlskov ute i skogen er et godt eksempel:

«Ja, vi er helt sikkert del af ’autenticitetsbevægelsen’. Det kan godt irritere mig – for vi ville jo væk fra alt det der … vores små plastre på såret. Trends vi følger for at give livet indhold. Jeg har beskæftiget mig meget med begrebet autenticitet, både da jeg var coach, og da jeg underviste på universitetet. Jeg kan sagtens se, hvor latterligt det kan forekomme, hvor fake. Og hvor meget autenticitet bare bliver en ny form for forbrug, en hul livsstil, man kan købe, og som ser pænere ud.»

I en scene fra Sociology is a Martial Art, en dokumentar om Bourdieu, blir sosiologen gjenkjent av en forbipasserende, som forteller ham at hans arbeid forandret livet hennes. «Jeg trodde jeg var fri, men det var jeg ikke,» sier hun smilende. Bevæpnet med bourdieuske eller veblenske tanker kan vi slå både oss selv og andre i hodet og si at «du liker bare jazz fordi du er vokst opp i den hvite utdannede middelklassen», eller «du liker bare å gå på skiturer utenfor løypa fordi du tilhører en norsk elite som har behov for å signalisere at du er så karrieremessig sikker at du kan tillate deg å ta fri, og vil markere avstand til de som staker med pulsklokke for å bevise konkurranseinstinktet sitt». Men hvor mye lenger kommer vi på det viset? Å omtale all smak og sysler som bare signaler er en måte å unngå å snakke om innholdet i det vi gjør. En måte å distansere seg selv fra realiteten i handlingene.

Andrea Hejlskov igjen:

Jeg tror, vi er en del af den slags fænomener, som et ekstremt lille lag af vestlige, veluddannende mennesker elsker at hade/ elske. Jeg har arbejdet som foredragsholder i mange år, men da jeg begyndte at holde foredrag om vores radikale livsvalg, oplevede jeg noget, jeg aldrig havde oplevet før. En lille procentdel af tilhørerne bliver sindssygt provokerede. Det forvirrede mig meget. Hvordan kan vores personlige valg provokere nogle få folk på den der voldsomme måde?

Kanskje et spor er å finne i ordet «bare» som dukker opp både eksplisitt og underforstått i slike avsløringsdebatter: «De gjør det bare fordi …» heter det, og bakom truer beskyldningen om at de er inautentiske – den moderne dødssynden. Men det er slett ikke umulig at skogshipsternes hyttefeber både er et uttrykk for deres privilegerte posisjon, og et resultat av at de får en rik indre opplevelse av naturen. Eller at rike folk spiser sunt potetgull både fordi de liker det og fordi helsebevissthet er en klassemarkør. Om vi prøver å se forbi den tilsynelatende motsetningen mellom autentisk og inautentisk, vil dessuten nye og kanskje mer interessante spørsmål komme til syne. For eksempel hvor mye glede naturen har av at naturelsker Zach Klein gjenbruker en gammel låve til hytte. Vel er det fint å bruke et mange hundre år gammelt reisverk på ny, men miljøavtrykket og selvbergingsavkastningen ble nok redusert noe av at materialene ble transportert mange mil til et anlegg hvor de ble renset og kjemisk behandlet før de ble gjenreist et tredje sted etter spesifikasjoner fra en arkitekt.

Bok: Bløff: Hvordan juks og selvbedrag gjør oss til ekte mennesker av Bår Stenvik.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *