Et filosofisk panorama

Kilde: Wikimedia commons

UTVIDET BOKOMTALE: Med sin nyeste utgivelse tegner Svante Nordin ikke bare et panoramabilde av den vesterlandske filosofien siden 1900, men plasserer den også der den burde høre hjemme: i kulturens midte.

Av Steinar Mathisen, førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Oslo

Enhver amatørfotograf er kjent med forskjellen mellom innstillingene panorama og makro på kameraet. Et panoramabilde gir den store oversikten, makro fokuserer på et lite utsnitt. De fleste amatørfotografer holder seg et sted midt mellom. Overført til filosofien må det kunne sies at makroinnstillingen lenge har vært den foretrukne. Alt annet blir avfeid som useriøst og uvitenskapelig.

Det er derfor ganske modig gjort av Svante Nordin å utgi en bok med tittelen «Filosofene» som dekker hele perioden fra 1900 til vår egen tid. Riktignok er boken på 600 tettrykte sider, etterfulgt av 100 sider med fyldig bibliografisk stoff, men allikevel: Kan dette bli annet enn doksografi? Det vil si en overfladisk redegjørelse for hva de forskjellige filosofer har ment, uten noen forsøk på å trenge ned i og formidle «dybden» i deres tanker. Vi får vite hva de måtte ha ment om dette eller hint, men fremstillingen gjør oss aldri delaktig i deres tanker.

Svante Nordin, Filosofene, Dreyer forlag (2014).

Det beste Nordin kan håpe på fra det filosofiske establishment med dette verket, er derfor å høste de samme rosende, men nedlatende ord som Karl Jaspers i sin tid brukte om Wilhelm Windelbands kjente filosofihistorie: «Glitrende oversikter, uten dybde». Etter lesningen av boken vil jeg personlig legge vekt på karakteristikken «glitrende», og dessuten fremheve at vi aller høyeste grad også trenger å få slike oversikter, som minner oss om mangfoldet i den filosofiske tenkning. Ingenting er bedre for å motvirke ensidighet og troen på det egne standpunkts fortreffelighet enn å bli konfrontert med hva andre har tenkt. Dessuten synes jeg Nordin i mange tilfeller er usedvanlig flink til å sammenfatte grunntankene hos en filosof på en tankevekkende måte. Det sier seg selv at dette ikke gjelder alle de filosofer som blir omtalt i boken; fremstillingen veksler mellom kortfattet omtale og fyldig referat.

I og med at Nordin gir oss et panorama, har boken ikke noe tydelig fokus. Det betyr selvsagt ikke at boken – like lite som et panoramafotografi – er ute av fokus. Det betyr bare at dette fokus ikke er påtrengende og enerådende. Fremstillingen er anlagt slik at den vil ha oss til å se mange ting. Jeg går ut fra at det er derfor Nordin har valgt kronologien og geografien som ramme for fremstillingen. Som strukturerende skjemaer er de langt mer nøytrale enn hva tilfelle hadde vært om han hadde lagt en bestemt tematikk til grunn for fremstillingen. På den måte blir det opp til leseren å finne ut hva det egentlig er som – filosofisk sett – foregår i de forskjellige epoker og kulturområder som omtales. Det mangler imidlertid ikke på antydninger i Nordins tekst som kan sette leseren på sporet av mulige svar på dette. Nordin klarer på en mesterlig måte å overlate den videre fundering over problemstillingene til leseren.

LES BOKUTDRAG: Filosofene: Vesterlandsk tenkning siden 1900

Krigens brudd

Den første periode som Nordin tar for seg, er «Sensommer 1900 – 1914». Og de geografiske områder og dermed kulturelle kontekster som filosofene hører hjemme i, er Tyskland, Frankrike, England, USA, Spania, Italia, Russland, og Norden. Denne geografiske og kulturelle fordeling av filosofene opprettholdes etter hvert som Nordin skrider frem gjennom kronologien: «Høststormer 1914–1939»; «Den frosne tiden 1939–1960»; «Isløsning 1960–1989» og til slutt «Vårbrytning. Filosofien etter 1989».

Det er vanlig å hevde at det 19. århundres kultur gikk til grunne i skyttergravene i den første verdenskrig. Og det er vanskelig å benekte den dyptgripende kulturelle innflytelse som denne krigen hadde. Ut fra forskjellige motiver ble den av de fleste ledende kulturpersonligheter oppfattet som slutten på noe som ikke lenger hadde livets rett, og begynnelsen til en ny og bedre æra. Men var det virkelig slik?

Nordin har valgt å begynne sin fremstilling med den filosofikongress som ble holdt i Paris i august 1900 i forbindelse med verdensutstillingen.1 Det er et klokt valg. På den måten får han nemlig frem den filosofiske og kulturelle bakgrunn for det brudd med tradisjonen som den første verdenskrig utgjorde. Tilsynelatende hersket det en stor samforstand mellom filosofer fra de forskjellige land som møttes på denne kongressen. At denne samforstand ikke stakk dypt, altså at det fundament for filosofien som retorikken gav inntrykk av at de var enig om, ikke var særlig bærekraftig, fikk man bevis for ved krigens utbrudd. Da røk de i tottene på hverandre så det føyk!

Man kan få en tydelig pekepinn på hvilke oppgaver filosofien skulle bale med i fremtiden ut fra det sitat Nordin bringer fra åpningsforedraget til Émile Boutroux «professor ved Sorbonne og en av Frankrikes mest berømte filosofer» (s. 25). Den oppgave han stiller filosofien overfor, er intet mindre enn å skape det verdigrunnlag som skulle være bærende for vitenskapen og industrien, altså det verdensutstillingen representerte. Hvor vanskelig – for ikke å si umulig – denne oppgave skulle vise seg å være, er i grunnen temaet for resten av Nordins fremstilling i Filosofene.

For å få frem dette, kunne Nordin sikkert ha gjort mer ut av motsetningen mellom Bertrand Russell og Henri Bergson slik den kom frem allerede på denne kongressen: «Bergson ville modernisere filosofien ved å gjøre den mer konkret; Russell ville gjøre det samme ved å gjøre den mer abstrakt. Russell hadde ingenting til overs for Bergson …» (s. 28). Men denne motsetning mer enn antyder den tvetydighet som fra nå av skulle prege filosofiens selvforståelse som kulturbærer.

Et godt eksempel på denne tvetydighet er etter min mening Gottlob Frege (1848–1925). Kulturelt sett var han en stokk konservativ person, og han var helt sikkert selv av den oppfatning at den nye logikk som han utviklet, skulle virke kulturelt stabiliserende. Der hvor moderniteten fostret uenighet og flertydighet, skulle den nye logikk bidra til entydighet i vår meningsdannelse. Men var det en entydighet i forhold til de tradisjonelle kulturelle verdier, eller skulle den etableres som noe helt nytt? Av Russell ble den nye logikken for eksempel oppfattet som selve fundamentet for en ny og radikal begynnelse i filosofien og dermed også i kulturen. Den var det verktøy som skulle feie vekk «det gamle».

Forlater vi Paris og filosofikongressen og vender oss mot den filosofiske hverdag i de respektive språk- og kulturområder, så gir Nordin oss først et innblikk i hva som foregikk ved de tyske universiteter. De var i dette tidsrom førende i å etablere filosofien som universitetsfag. Den dominerende filosofiske retning var nykantianismen hvis forskjellige representanter Nordin presenterer oss for.

Solid bredde

Det taler for bredden og grundigheten i Nordins fremstilling at han i denne sammenheng trekker frem Friedrich Albert Lange. Riktignok faller publiseringen av hans verk Geschichte des Materialismus und Kritik seiner Bedeutung in der Gegenwart (1866, med mange senere opplag) utenfor det angjeldende tidsrom, men den inneholdt spiren til de fleste problemer som filosofene skulle diskutere i ettertid. Ja, jeg vil gå så langt som til å hevde at Langes bok – som foreligger i ny utgave i våre dager – på mange måter er vel så leseverdig som Hermann Cohens og Heinrich Rickerts hovedverker. Problemforståelsen er «friskere», det vil si mer i samsvar med vår egen turbulente filosofiske situasjon.

Det samme gjelder for øvrig en annen filosof fra dette tidsrom, som lenge har vært oversett, nemlig Georg Simmel (1858–1918). Nordin gir en fyldig presentasjon av hans bok Philosophie des Geldes (1900), og viser dessuten til Simmels betydning for den moderne tyske sosiologien (representert ved Ferdinand Tönnis og Max Weber). En annen filosof fra dette tidsrom som for lengst har gått i glemmeboken, Hans Vaihinger (1852–1933), har heller ikke unngått Nordins encyklopediske blikk. Den fiksjonalisme som Vaihinger gjør seg til talsmann for i sitt monumentale verk Die Philosophie des Als Ob (1911), skulle komme til å spøke i nesten all senere filosofi. All tenkning er kun som om såfremt den ikke forankres i en ontologi. At Nordin minner oss om dette verk, er altså mer enn betimelig.

Frankrike var nok tidsrommets førende kulturnasjon, men det gjaldt først og fremst på kunstens og litteraturens område. Filosofisk sett hadde franskmennene lite å varte opp med. Unntatt Bergson, selvfølgelig! Nordin minner oss om hvilken enorm innflytelse Bergson i sin tid hadde, og gir gode glimt inn i hovedtrekkene ved hans filosofi. Men overlater til oss å tenke over hvorfor denne type filosofi som jo – slik Nordin påpeker – ble fremstilt uten sjargong og med livet som sitt tema, er blitt så neglisjert av filosofien i ettertid.

Det utgjør både styrken og egenarten i Nordins fremstilling at han ikke bare konsentrerer seg om de såkalte store filosofer, men ser filosofien som kulturell aktivitet, og dermed også trekker inn tenkere som ikke figurerer i vanlige filosofihistorier.

Det korte referat av Georg Sorels lære om volden og den heroiske moral, viser at dette absolutt burde være tankevekkende lesning også i vår tid. At Frankrike også er det land hvor filosofien fortsetter å være best integrert i den generelle kulturutvikling, fremgår til fulle av Nordins fremstillinger av de følgende tidsrom. Og man kan egentlig lure på hvorfor? Skyldes det den sterke stilling som filosofiundervisningen har ved de franske lycéer i samband med det sterke skille mellom stat og religion som var arven fra den store revolusjon?

LES MER: En idealisk lärobokIdéhistoriens nye forsvarere Filosofiens annet kjønn

Anglo-idealisme

Filosofi i England ble i begynnelsen av dette tidsrom dominert av det som kalles «anglo-idealismen», et merkelig sammensurium av tankebrokker fra Hegel mikset med innslag fra den nykantianske versjon av idealismen. De førende tenkere – og alle blir behørig omtalt av Nordin – var Thomas Hill Green (1836–1882), Francis H. Bradley (1846–1924), Harold H. Joachim (1868–1938), Bernard Bosanquet (1848–1923) og John McTaggart (1866–1925). Navn som alle sammen ble feid vekk og henvist til filosofiens skraphaug av Russell og George E. Moore i deres forsøk på å etablere en «kritisk realisme» med utgangspunkt i den nye logikk (Russell) og common sense (Moore).

Dette opprør mot idealismen viste seg imidlertid først og fremst å være et rent filosofisk anliggende. Brokker av Moores filosofi skulle riktignok komme til å få en viss kulturell innflytelse via den såkalt «Bloomsbury-kretsen». Men den store sosiale og kulturelle aktivitet som Russell utfoldet gjennom et langt liv, var merkelig frikoblet fra hans filosofi. Og den fagfilosofiske aktivitet som hans tidlige, filosofiske skrifter gav opphav til, var kjemisk renset for generelle kulturfilosofiske problemstillinger. I så måte ser vi hos Russell allerede spirene til det som kom til å skille den britiske filosofi markant fra den filosofiske aktivitet som utfoldet seg innen de øvrige kulturområder i de forskjellige perioder som Nordins bok omfatter.

Dette kunne for eksempel ha vært et tema for Nordings fremstilling: hvorledes filosofien mer og mer mister sin kulturelle relevans og forsvinner inn i sin egen verden. Men da ville han ikke fått frem at dette kun er en enkelt tendens – som får sin mest entydige utforming innen det engelskspråklige kulturområde – mens den innen andre kulturområder er opphav til en turbulent filosofisk aktivitet.

Det var også i dette tidsrom at USA for alvor meldte seg på den filosofiske debatt og det med en særegen retning som fikk navnet «pragmatisme». Nordin presenterer oss for dens opphavsmenn: Charles Sanders Peirce (1839–1914), William James 1842–1910) og John Dewey (1859–1952). Nordin bemerker at «pragmatismen av omverden ble oppfattet som spesifikt ‘amerikansk’… Det var det optimistiske, modernistiske, handlingsbejaende og praktiske som skapt en slik oppfatning» (s. 147). Så kanskje var pragmatismen løsningen på hvorledes filosofien skulle komme til rette med moderniteten? Den ble imidlertid sterkt kritisert av de øvrige filosofiske strømninger i samtiden, og har først i våre dager dukker opp igjen på den filosofiske arena.

LES OGSÅ: Charles Sanders Peirce: Pragmatismens opphavsmann

Modernismens estetikk

To spanske filosofer fra dette tidsrom, som heller ikke blir forbigått av Nordin, er Miguel de Unamuno og José Ortega y Gasset. Begge er lite kjent i Norge. Ortega hadde med sin lille bok Kunsten bort fra det menneskelige, utgitt i serien «Capplens Upopulære», en viss innflytelse på den kunstfilosofiske debatt på 50- og 60-tallet. Og de Unamunos bok om den tragiske livsførsel ble oversatt og utgitt på norsk så sent som 2001. Og det skulle jo tyde på at Nordin ikke bare fyller sidene med glemte og obskure filosofer.

Gjennom Karl Wilhelm Holst, Asbjørn Aarnes og Truls Winthers formidling fikk den italienske filosof Benedetto Croce (1866–1952) stor innflytelse på den estetiske debatt i Norge. Nordin gir et utførlig innblikk i hans tankeverden, som strekker seg langt ut over estetikkens område. Han stiller Giovanni Gentiles (1875–1944) filosofi om den absolutte immanens opp som motpol til Croce, og får på den måte frem filosofenes vanskelighet med å etablere en bærekraftig humanisme i dette tidsrom. Det samme kan man også lese ut av hans fremstilling av filosofene fra de nordiske landene: Harald Høffding, Hans Larsson og Axel Hägerström.

Miguel de Unamuno i 1921. (Kilde: Wikimedia commons)

Det filosofene mer eller mindre bevisst – men helt sikkert helt forgjeves – hadde forsøkt i dette tidsrom, var å demme opp for Nietzsches innflytelse, og hans profeti om at nihilismen stod for døren. De modernistiske kunstnere var i så måte mer klarsynte, i futurismens manifest, som Nordin gjengir et langt utdrag fra, påkalles «den aggressive bevegelsen, den febrilske søvnløsheten, spranget, saltomortalen, ørefiken og knytteneveslaget». Og i 1914 kom katastrofen, og den ble noe langt mer enn bare et «knytteneveslag».

Ser vi bort fra de filosofer som faktisk dro i felten – de mest kjent er vel her nykantianeren Emil Lask og den unge østerriker Ludwig Wittgenstein – så bidro de fleste av dem med det filosofer er flinkest til å produsere: meninger. I dette tilfelle var de så dumme at filosofien for lang tid fullstendig diskrediterte seg selv:

Det ble skrevet hele bøker der en slags «krigsfilosofi» ble utviklet. Krigen ble satt inn i store metafysiske og historiefilosofiske perspektiver som skulle forklare hva slakten ved fronten egentlig handlet om. En stor del av Europas mest prominente filosofer og andre intellektuelle bidro til denne litteraturen. (s. 178)

Men det fantes også klarsynte yngre filosofer som forstod at det krigen handlet om hverken var metafysikk eller nasjonalt hegemoni, men en gammel sosial orden som tok livet av seg selv. Nordin nevner særlig Georg Lukács og Ernst Bloch, som skulle bli markante stemmer i det nye filosofiske landskap som langsomt reiste seg fra krigens ruiner. Ingen av de unge menn som mer eller mindre skadeskutt på legeme og sinn vendte hjem fra skyttergravene, skulle lenger ha den «Tro på Verdienes beståen»,2 men kunne godt stå som fellesnevner for det som hadde foresvevet de fleste filosofer som møttes på kongressen i Paris i 1900.

Var det noe krigen med all tydelighet hadde lært de unge menn som vendte hjem fra skyttergravene, så var det at fornuften – i det minste i den form som deres lærere hadde dosert – ikke lenger var et selvsagt grunnlag for kulturens fremskritt.

Mellomkrigstiden

I andre kapittel, «Høststormer 1914–1939», presenterer Nordin oss for kanskje den mest fruktbare, men stormende periode i hele filosofiens historie. Vi møter et vell av unge menn som med febrilsk iver og imponerende tankekraft søker til stadig nye og annerledes former for filosofisk tenkning. Velorientert som han er, kommenterer Nordin også to viktig kvinnelige filosofer som dukker opp i dette tidsrom. Edith Stein (1881–1942) og Hedwig Conrad-Martius (1888–1966). Før han går inn på alle de små og store aktører på denne urolige filosofiske scene, gir han – under overskriften «Filosofenes krig 1914 – 1918» – en meget avbalansert fremstilling av alt at det dumme ledende tyske, franske og engelske filosofer fikk seg til å si om krigens «betydning».

At Nordin i sin videre fremstilling har med alle kjente filosofer, sier seg selv. Det som gir hans fremstilling dens særpreg, er at disse ikke er løftet ut av sin kulturelle og historiske kontekst, men omtales sammen med hele underskogen av mindre kjente filosofer.

En problemstilling som vokste ut av det nasjonalistiske idioti som verdenskrigen utløste, var det «jødiske problem». Nordin omtaler både kontroversen mellom Bruno Bauch og Ernst Cassirer som ble utløst av Cohens forsøk på å harmonisere forholdet mellom tyskhet og jødiskhet. Som god kantianer holdt selvfølgelig Cohen fast ved forestillingen om fornuften som en overnasjonal og universell størrelse. At Bauch, som hadde gitt flere gode fremstillinger av Kants filosofi, overhodet kunne fremsette tanker om fornuften som bundet til blodsfellesskap og nasjon, virker i våre dager helt uforståelig.

Den nasjonalistiske furore som verdenskrigen bidro til, fikk det jødiske segment av den tyske intelligentsia til å besinne seg på sin jødiske egenart. Selv en så universalistiske anlagt nykantianer som Cohen var av den mening «at jødene var et messias-folk som var forutbestemt til å bidra til hele menneskehetens frelse» (s. 186). Nordin viser først til Cohens elev Franz Rosenzweig og hans Stern der Erlösung (1921). Herfra siterer han følgende tidstypiske utsagn fra Rosenzweig: «med døden og frykten for døden begynner all kunnskap», og antyder dermed en sammenheng i tidens tenkning som også kommer til uttrykk i Martin Heideggers berømte lære om «Sein zum Tode». I et meget lesverdig kapittel «Mellom Messias og Marx» viser Nordin dernest hvorledes denne «messianisme» finner sitt utslag i verkene til Benjamin, Bloch og Lukács.

Mot dette står tilsynelatende det Nordin kaller «Den konservative revolusjon» slik vi finner den i verkene til Oswald Spengler, Ernst Jünger og Carl Schmitt. Og her gjør Nordin en av bokens mange skarpsindige bemerkninger: «Den konservative revolusjon var, tross navnet, ikke konservativ. Den var ikke tilbakeskuende, men rettet mot fremtiden. Den var ikke nostalgisk, men futuristisk.» (s. 207) Det viser hvilken total kulturell omveltning krigen hadde vært: Det var ingen vei tilbake til fornuftens tapte enhet!

Bakteppet for fransk tenkning

Heller ikke i dette tidsrom kunne Frankrike varte opp med de store og spektakulære navn innen filosofien. Jeg foreslår allikevel at man leser dette kapittel hos Nordin nøye fordi mange av de tanker som først slo ut i full blomst hos Jean-Paul Sartre og Maurice Merleau-Ponty har sin opprinnelse her. Det gjelder ikke bare den humanistiske pasifisme med sosialistisk kulør som vi finner hos Alain, ukjent som filosof, men som filosofilærer ved Lycée Henri – IV i Paris oppdro han en kommende generasjon filosofer, deriblant de nevnte Merleau-Ponty og Sartre. Det gjelder også den merkelige skikkelsen Julien Benda, som først raste mot «de intellektuelles forræderi» (1927), det vil si at de lot rase, klasse og nasjon bestemme over deres tenkning. Men så ble han selv på 1930-tallet overbevist kommunist!

Nordin glemmer selvsagt ikke å trekke frem den nythomistiske renessanse (Jacques Maritain, Étienne Gilson) eller den såkalte personalisme (Gabriel Marcel, Emmanuel Mounier) innen fransk filosofi i dette tidsrom. Han gir oss korte, men instruktive innblikk i disse tankeretninger. Det kanskje viktigste som skjedde innen fransk filosofi i dette tidsrom, var den kombinasjon av vitenskapsteori og fornuftskritikk som Gaston Bachelard (1884–1962) la grunnlag for: «En hel skole innen vitenskapsfilosofi og vitenskapshistorie, med navn som Georges Canguilhem, Louis Althusser og Michel Foucault, kan sies å ha startet med ham…» (s. 276). Bachelards tanker om at forestillingen om en uforanderlig fornuft slik han mente å finne den i den klassiske subjektsfilosofi, er et kunnskapsteoretisk hinder, skulle komme til å sette sitt varige preg på den franske filosofi.

Den mest spektakulære begivenhet som fant sted innen fransk filosofi, var utvilsomt Alexander Kojèves forelesninger over Hegels Åndens fenomenologi, som fant sted ved École Pratique des Hautes Études i 1933. De ble utgitt først i 1947, men fascinerte fra starten av en hel generasjon av unge studenter som satt i auditoriet.

Mindre spektakulært, men vel så viktig er det at Raymond Aron etter et kafebesøk overtalte Sartre til å kjøpe Emmanuel Lévinas’ bok om Edmund Husserl, og senere sendte ham til Berlin for å studere fenomenologien.

Uten oppgjør

I langt større grad enn den tyske og franske vendte den britiske filosofi tilbake til «business as usual» etter krigen. Den britiske filosofi domineres med andre ord ikke i dette tidsrom av det samme kritisk oppgjør med den fornuft som hadde preget kulturen før krigens utbrudd som tilfellet var i Tyskland og Frankrike. Nordin fanger denne situasjon godt inn med sin lakoniske bemerkning: «Moore fikk stor betydning for filosofien i Cambridge» (s. 285). Men Cambridge var langt fra sentrum i et imperium som langsomt gikk sin oppløsning i møte. Nordin gjør derfor helt rett i å antyde at Russells store artikkel «The Philosophy of Logical Atomism» som ble publisert i 1918, sammen med Wittgensteins Tractatus Logico-Philosophicus (engelsk utgave i 1922) var det som skulle legge grunnlaget for den kommende filosofiske aktivitet ved Oxford og Cambridge. Det merkelige er at det filosofiske program som tok utgangspunkt i disse tekster, i like stor grad gav avkall på å bety noe for den generelle kulturutvikling som for en kritisk drøftelse av den instrumentelle fornuft som nå grep om seg i kjølvannet av vitenskapens stadig større betydning for samfunnsutviklingen.

De ansatser til dette som vi finner hos filosofer som Arthur Eddington (1882–1944), Samuel Alexander (1859–1938) og Alfred North Whitehead (1861–1947). De var opptatt av tradisjonelle (metafysiske) problemstillinger, og dette blir av Nordin med rette karakterisert som en «blindvei» sett med ettertidens øyne. Men kanskje ikke med vår tids øyne? Det er lenge siden jeg leste Alexanders monumentale Space, Time and Deity, men den har etterlatt et langt sterkere inntrykk av filosofisk genius enn alt jeg har lest av analytisk filosofi.

En annen filosof som Nordin kort nevner, er Robin G. Collingwood (1889–1943). Collingwood var en ensom svale i sin tids Oxford, og utvilsom også den filosof som er blitt utsatt for mest hån og spott fra sine samtidige analytiske kolleger. Og det kan man i grunnen til en viss grad forstå. Det Collingwood forsøkte å minne sine samtidige analytiske filosofer om, var at det ikke bare var svarene, og heller ikke spørsmålene, som var det viktigste for filosofien, men de forutsetninger som ligger til grunn for en epokes interesse av visse spørsmål. Og det ville selvsagt ha rokket ved deres tro på at de var filosofiens eneste rette representanter.

Det sier ikke rent lite om den insulære karakter til den engelske filosofien at «Ryle ville tilføre oksygen til den innestengte filosofiske atmosfæren i Oxford ved å åpne et vindu til Cambridge» (s. 305). Enda bedre utluftning skulle det bli ved at han sendte A.J. Ayer til Wien, som kom tilbake med Language, Truth and Logic (1936) i bagasjen. Denne boken ble «en skandalesuksess», og førte til en ny type filosofi i Oxford. Om denne var mindre insulær, har i det minste jeg min tvil om. Jeg finner heller ikke noe svar hos Nordin.

I Nordins gjennomgang av filosofien i USA i dette tidsrom finner jeg det som muligens har gledet meg mest ved boken, nemlig at filosofen Brand Blanshard (1892–1987) endelig blir nevnt i en fremstilling av filosofien. Da jeg for en del år tilbake hadde besøk av Wolfgang Künne, den ledende analytiske filosof i Tyskland, fikk han se Blanshards verk The Nature of Thoughts i min bokhylle. Han utbrøt da spontant: «Det er den boken jeg har lært mest filosofi av». Som takk for denne anerkjennelse, gav jeg ham Blanshards bok Reason and Analysis, hvor han tar et grundig oppgjør med den tidlige analytiske filosofi.

Etterkrigstidens filosofi

Det neste store avsnitt i boken har Nordin kalt «Den Frosne Tiden 1939–1960». I tråd med de tidligere avsnitt begynner også dette geografisk i Tyskland. Men her er det egentlig ikke mye å berette. I motsetning til hva som var tilfelle etter første verdenskrig, er tiden etter den annen verdenskrig i Tyskland merkelig fattig på nyskapende filosofisk tenkning. Dels skyldes dette selvsagt fordrivelsen av alle filosofer av jødisk herkomst, dels den klamme hånd fra Heideggers filosofi; en filosofi som i sannhet hadde begitt seg ut på den type skogstier som brått ender i ingenting. Det eneste verk som skulle ta opp i seg Heideggers filosofi og delvis riste den av seg, er Hans Georg Gadamers (1900–2000) Wahrheit und Methode som kom på slutten av denne periode (1960). Den korte omtale av en annen elev av Heidegger, Hans Jonas (1903–1993) har Nordin gitt overskriften «Gnostisisme og grønt diktatur». Kanskje ikke helt dekkende? Noe mer sympatisk – og lengre – er omtalen av en annen Heideggerelev, Karl Löwith (1887–1973). Nordin omtaler også ganske kort en annen tenker som Hitler fordrev til USA, Eric Voegelin (1901–1985), men meg bekjent har han i åndelig forstand aldri riktig vendt tilbake til Tyskland. Selv etter at han i 1958 fikk et professorat i München, fortsatte han å publisere på engelsk. Hans innflytelse er derfor mer merkbar i USA enn i Tyskland. De som virkelig vendte hjem i dobbelt forstand, både fysisk og åndelig, var Max Horkheimer og Theodor W. Adorno. De skulle komme til å sette et markant stempel på den tyske filosofi.

Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir besøker Cuba i 1960 (Kilde: Wikimedia commons)

I Frankrike var forholdet det motsatte etter annen verdenskrig. Her blomstret filosofien til nye og ukjente høyder innen kulturen. Vi fikk eksistensialismen og et forsøk på å gjøre marxismen fransk og filosofisk. Utgangspunkt for denne merkverdig øvelse la Henri Lefebvre (1901–1991) med verket Le Matérialisme dialectique fra 1939, og den ble fulgt opp av tenkere som Roger Garaudy, Jean Hyppolite og Lucien Goldman for bare å nevne noen. Dette forsøk på utforme en humanistisk marxisme hadde også tilslutning fra den eksistensialistiske falanks. Nordin gir en utførlig fremstil-ling av de fleste som deltok i denne debatten, men uten at jeg som leser blir noe klokere om hva det var som motiverte en slik tro på marxismen. Hvis det var fremmedgjøringen, så var den vel ennå ikke særlig påtagelig i etterkrigstidens Frankrike, og dessuten er det jo som Nordin sier: «Forestillingen om at fremmedgjøringen skulle være opphevet i for eksempel Sovjetunionen, var belemret med empiriske problemer» (s. 386). Men som Nordins videre fremstilling viser, skulle fransk filosofi i lang tid fremover komme til å ha problemer med empirien.

England og Frankrike hadde vært allierte under krigen, men det hadde merkelig nok ikke ført til noen stor kulturell tilnærming mellom de to land, og absolutt ikke i filosofien. Referansepunktet for den franske etterkrigsfilosofien var «Husserl, Heidegger, Hegel og Marx, sammen med Nietzsche og Freud … Samtidig hadde et teppe gått ned over Den engelske kanal.» Som eksempel på dette nevner Nordin følgende episode fra Royaumont-konferansen i filosofi i 1960.

Merleau-Ponty skal der ha spurt Gilbert Ryle om ikke de hadde noenlunde det samme filosofiske program, og fikk kort til svar: «Jeg håper da ikke det». Den samme Ryle nektet senere som redaktør av tidsskriftet Mind å trykke en anmeldelse av Ernest Gellners (1925–1995) bok Words and Things. An Examination of and an Attack on Linguistic Philosophy, som foretok et kritisk oppgjør med den type filosofi som hadde etablert seg bak det teppe som hadde senket seg over den engelske kanal.

Det merkelige ved den nye type filosofi som nå etablerte seg med Oxford som hovedsete, var at den – som en arv fra Wittgenstein – hadde fått for seg at all annen filosofi både i nåtid og fortid hadde beskjeftiget seg med såkalte «skinnproblemer». Det finnes ikke filosofiske problemer, bare «filosofisk hodebry (puzzels), som filosofien skal tilby terapi mot» (s. 405). Og det var stor enighet om at denne terapi på en eller annen måte bestod i en refleksjon over språket. Det var jo i språket at de gale meninger kom til uttrykk, så det var her terapien måtte sette inn. De ledende navn var i første omgang Ryle, John. L. Austin, Stuart Hampshire og Peter F. Strawson. Men Nordin omtaler kort også en rekke andre mindre betydningsfulle koryfeer.

Mens Oxfordfilosofene slet med å bli kvitt sitt hodebry, var det to andre filosofer – «utenfor murene» som Nordin kaller det – som bidro mer til filosofiens renommé: Alfred J. Ayer og Isaiah Berlin. Det er ganske interessant at Berlin i sitt forsøk på å drøfte friheten som filosofisk problem, også må trekke inn historien. Og det i positiv forstand, det vil si som læremester for vår egen problemforståelse. Dette var selvsagt tabu i den filosofi som ble bedrevet innenfor Oxfords murer. Også A.J. Ayer viste seg som en sann filosof med bøker som The Problem of Knowledege (1956) og i enda større grad The Central Questions of Philosophy (1973). Den filosof «utenfor murene» som etter hvert tiltrakk seg størst oppmerksomhet, var imidlertid Karl Popper (1902–1994). Som så mange av de andre som satte sitt preg på filosofien i dette tidsrom, var også han en fordreven jøde fra Østerrike, nå ansatt ved London School of Economics. Popper var ikke bare av den oppfatning at det fantes ekte filosofiske problemer, han hadde også et annet syn på vitenskap enn det som var rådende blant analytiske filosofer. Dessuten blandet han seg inn i den generelle kulturdebatt med verket The Open Society and Its Enemies (1945). Det taler for viljen til bredde i fremstilling at Nordin også trekker frem – om enn kort – to andre filosofer som var lite påaktet i sin egen tid, men som ettertiden i stadig større grad vet å verdsette, nemlig Michael Oakeshott innen politisk filosofi og Michael Polanyi innen vitenskapsfilosofi.

I USA fikk filosofien i dette tidsrom sin store stjerne i Willard von Orman Quine (1908–2000), og hans program om en empirisme uten dogmer, som senere skulle vise seg å ende i en ganske så dogmefull naturalisme. Hos Nordin finner man en kort presentasjon av artikkelen «Two Dogmas of Empiricism» (1951) og boken Word and Objects (1960). En vel så fyldig presentasjon gir han av Nelson Goodman (1906–1998) og hans forsøk på å komme til rette med det som kalles «kontrafaktiske vilkårsutsagn» og hvorledes slik utsagn knytter sammen fakta, fiksjon og forutsigelse.

Det sier mye om arten av Nordins fremstilling at han bruker minst like mange sider på å presentere oss for to filosofer som langt fra har den samme status innen det fagfilosofiske miljø i USA som Quine og Goodman. Han omtaler nemlig utførlig Hannah Arendt (1906–1975) og Leo Strauss (1899–1973). Begge publiserte først og fremst verker om politisk filosofi. Mens Arendt er internasjonalt kjent, har Strauss hovedsakelig hatt en viss innflytelse på det intellektuelle miljø i USA. Det gjelder særlig med verket Natural Right and History (1953), hvor han problematiserer den moderne måten å tenke om politikk på. Den mest kjente Straussianer er Alan Bloom (1930–1992) med bestselgeren The Closing of The American Mind fra 1987. Her hadde jeg nok forventet at Nordin også hadde omtalt en filosofisk sett mer betydningsfull Straussianer, nemlig Stanley Rosen (1929–2014). Spesielt vil jeg anbefale hans The Limits of Analysis (1980), samt hans bok om Heidegger: The Question of Being. A Reversal of Heidegger (1993).

Nordin gir oss også korte, men instruktive glimt inn i filosofien slik den utfoldet seg i Italia, Spania, Sovjetunionen og Norden i dette tidsrom. Selv om disse landene ikke på noen måte kan varte opp med de mest anerkjente og omtale filosofer, er det ikke desto mindre viktig – slik Nordin gjør – å bli minnet om at det kanskje kan være viktige innsikter å finne også utenfor den slagne filosofiske landevei.

En ny vår

De to siste avsnittene i boken har Nordin kalt «Isløsning 1960–1989» og «Vårbrytning? Filosofien etter 1989». Jeg er ikke helt sikker på hvilken is som tiner og hvilken vår som bryter frem, men det som er sikkert er at filosofien i dette tidsrom blir mer mangslungen og rikere på konstruktive ideer enn på lenge. Personlig velger jeg å tolke vårløsningen dithen at filosofene i stigende grad nå innser at den fornuft de så lange har påberopt seg å være talsmenn for, er en kommunikativ fornuft. At dette også må få betydning for vitenskapens stilling innen moderniteten, kommer tydelig frem i Nordins omtale av en – i hvert fall hos oss – mindre kjent filosof som Hans Blumenberg (1920–1996) og hans Legitimität der Neuzeit (1966). Det gode liv følger ikke på noen måte som en selvfølge av den teoretiske nysgjerrighet, eller som Nordin oppsummerer det: «Den vitenskapelige fornuften har sin særtrekk, men må forstås i sammenheng med andre evner.»

Den franske filosofen Jean-François Revel i 1999 (Kilde: Wikimedia commons)

Denne innsikten skulle også komme til å undergrave både strukturalismen og poststrukturalismen, det vil si de filosofiske strømninger som hadde overtatt etter eksistensialismen i Frankrike. Som vanlig gir Nordin en fyldig omtale av de forskjellige representanter for denne tankeretning. Men også de såkalte «nye filosofer», blir behørig presentert. De bidro til å overvinne det som Jean-François Revel (1924–2006) hadde døpt «den totalitære fristelse», som så lenge hadde romstert i de franske filosofers tenkning. Det mest definitive oppgjør med dette kom imidlertid med de to filosofer Luc Ferry (1951–) og Alain Renaut (1948–), som holdt et generaloppgjør med den anti-humanisme som hadde preget store deler av den forutgående filosofi i Frankrike. Det skjedde med verker som La Pensée 68. Essai sur l’antihumanisme contemporain fra 1985 og Heidegger et les Modernes fra 1988. Inspirasjonen til den nye liberale humanisme finner de hovedsakelig hos Kant.

Selv om orienteringen mot naturvitenskapen som forbilde var sterk innfor analytisk filosofi som den dominerende retning ved universitetene i England og USA, var det også her store forandringer på gang. Pluralismen gjorde seg i først omgang gjeldende ved at man ved institutter som omfattet humanistisk og samfunnsvitenskapelig institusjoner, viste «større interesse for Heidegger, Habermas, Foucault og Derrida enn for Carnap, Quine og Davidson. Den engelske kanal og Atlanterhavet hadde blitt erstattet av vollgraver mellom fløyene på samme universitet» (s. 529). Men som Nordin riktig bemerker, har tankeutviklingen sin egen – og ofte ikke forutsigbare – dialektikk.

Ikke bare blomstret metafysikken frem – om enn i en ny og merkelig versjon – hos David K. Lewis (1941–2001) og hans lære om «mulige verdener» og i den essensialisme som er innebygget i Saul Kripkes (1940–) lære om «rigide designatorer». Den som med sin produktive og rastløse tenkning drev både seg selv og andre fra skanse til skanse, var Hilary Putnam (1926–). Den største rystelsen stod antagelig John Rawls (1921–2002) for, da A Theory of Justice kom ut i 1971. Plutselig var substansielle, normative filosofiske spørsmål fra den klassiske tradisjon igjen på dagsorden: «I denne boken la Rawls nemlig frem en åpent normativ teori, noe analytiske filosofer lenge hadde oppfattet som fullstendig uvitenskapelig …» (s. 567).

Det mangler ikke på mer eller mindre kjente navn etter hvert som boken går mot slutten. La meg derfor kun henlede oppmerksomheten på at Nordin ikke unnlater å fortelle oss om de «Tre vise damer fra Oxford: Elizabeth Anscombe, Iris Murdoch, Philippa Foot». Det forundrer meg at han ikke i denne sammenheng også nevner Mary Midgley (1919–). Hun hadde riktignok ikke sitt virke i Oxford, men i Newcastle, men som de tre andre, var hun også utdannet ved Somerville College, og i mine øyne minst like betydningsfull som fornyer av den etiske tenkning. Når jeg nå er inne på utelatelser, er det synd at Nordin ikke har forsøkt å redde Susanne K. Langer (1895–1985) fra glemselen. Hennes monumentale Mind: An Essay on Human Feeling, som kom i tre bind fra 1967 til 1982, fortjener så absolutt å bli minnet om.

I den siste periode av Nordins fremstilling står de filosofer som fortjener en omtale nærmest i kø, så han tvinges til en mer kortfattet og resymerende stil. På den annen side vil sannsynligheten for at leseren allerede kjenner til de fleste av disse være større. Men også for dette tidsrom gjelder at Nordin er så vidtfavnende i sin oriente-ring at leseren helt sikkert vil støte på navn og tanker som man ikke tidligere var oppmerksom på. Det gjelder kanskje i særlig grad filosofer fra det italienske, spanske og østeuropeiske kulturområdet.

Det som gjør boken spesiell og særdeles leseverdig, er at forfatteren også tar kortere eller lengre avstikkere innom tenkere som vanligvis ikke figurerer i noen filosofiens historie. Dermed tar han bort noe av den eksklusivitet som gjerne hefter ved filosofien, og plasserer den der den burde høre hjemme: i kulturens midte. Så hvorfor har filosofene hatt så vanskelig for å etablere seg der? Noe svar på dette finner vi ikke hos Nordin, men det mangler ikke på stoff til ettertanke langs de linjer han trekker opp i boken. På sin måte et makeløst verk!

Så vidt jeg kan bedømme, har oversetteren, Lars Nygaard, gjort en utmerket jobb. Boken er dessuten forsynt med hundre sider noter og litteratur. Særlig litteraturhenvisningene kan være ansporende for videre lesning.

Noter

1 Verdensutstillingen var et tiltak for å vise fremskrittet innen teknikk, industri, jordbruk og kultur. Den første fant sted i London 1881. Det var fremskrittstroens forsøk på å feire seg selv og inspirere til ny innsats.

2 Formuleringen stammer fra Harald Høffding.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *