Frihetens pris

Etter syv dagers stramt program på luksuscruise i Karibien kjenner David Foster Wallace på tomheten. Kan valgfrihet gjøre oss deprimerte?

DEBATT: Vi er frie som aldri før, men hva skal vi bruke friheten til? Frihet er som penger, mener sosiolog Gunnar Aakvaag: Først er den svært nyttig, men ved akkumulasjon mister den sin lykkeskapende verdi. Tirsdag var det duket for frihetsdebatt på Litteraturhuset.

Av Frida Skatvik

I timen før kveldens panel skal diskutere frihet, lykkejag og depresjon, leser jeg A Supposedly Fun Thing I’ll never do again av den amerikanske forfatteren David Foster Wallace. Her beskriver Wallace, som selv var alvorlig deprimert, syv dager som passasjer på et luksuscruise i Karibien. Han lar seg smigre av 1500 profesjonelle smil, kjenner lukten av solkrem smurt ut over 10 500 kilo varmt kjøtt, danser selvbevisst til to fjerdedels discorytmer og utsettes for underholdning av ymse slag. Men det er også en daglig angst og dyp fortvilelse som griper Wallace, idet den strukturerte underholdningen holder opp. Friheten han får når cruiseskipets underholdningsteam ikke lenger avlaster ham for hverdagens valg, er uutholdelig.

Her finnes også kjernen i spørsmålsrekken som kveldens møteleder, Kaja Melsom, har valgt å stille panelet.

– Frihet og selvstendighet fremstilles ofte som det ypperste mål i tilværelsen, men kan det være slik at vi blir deprimerte av det? Finnes det en sammenheng mellom økt forekomst av depresjon og økt valgfrihet? spør Melsom.

Lykken følger friheten et stykke på vei

– Frihet har gått fra å være et eliteprivilegium til noe alle nyter godt av. Man skulle kanskje tenke at dette bare er bra, men det er ikke uproblematisk, sier Gunnar Aakvaag, postdoktor i sosiologi ved Universitetet i Oslo og selverklært frihetselsker.

Han har likevel ingen problemer med å peke på abere ved frihet:

– Lykkekurven flates ut mens frihetskurven fortsetter å stige. Hvorfor er det slik? Jo, fordi frihet oppfører seg akkurat slik som penger: Den første friheten man får er svært nyttig, men etter hvert som man får mye av den, avtar nytteverdien.

Et samfunn preget av mange valgmuligheter kan være problematisk, mener han, fordi man lett kan få følelsen av konstant å gå glipp av noe. Velger man feil, står man dessuten som personlig ansvarlig for sitt dårlige valg.

– Med frihet kommer også et ansvar for det livet man lever. Frihet i form av ansvar genererer skam hvis det går dårlig, og frihetens kostnadssider øker.

– For meg er det vanskelig å snakke om frihet uten den politiske konteksten, sier statsstipendiat Helgard Mahrdt, som selv har vokst opp i mangelsamfunnet DDR.

– Den mest essensielle formen for frihet er bevegelsesfrihet. I Norge er denne friheten garantert. Betyr dette at vi har frihet i bøtter og spann? Å handle er en tvetydig gave, og i blant kan det virke som om det enkelte individets frihet snevres inn til forbrukerens valgfrihet, sier Mahrdt med langsom, tysk aksent, og innrømmer at hun savner det gamle begrepet om solidaritet.

– Er det politikken, som er redusert til forvaltning, eller individenes skyld at borgerne ikke deltar aktivt til å endre miljøproblematikken? undrer Mahrdt, før ordet går videre til Lars Fredrik Svendsen.

Frihet fra begrensinger er urealistisk

Filosofiprofessoren vil vie taletiden til personlig frihet.

– Betingelsene for personlig frihet har vært i ekstrem endring, og siden 1850 er arbeidstiden i OECD-land halvert. I vårt samfunn, der alle materielle behov er dekket, blir søken etter identitet en hovedbeskjeftigelse, sier Svendsen.

– Et trygt liv behøver ikke være et meningsfullt liv, og et meningsfullt liv trenger ikke være et fritt liv. Det finnes ikke et generelt svar på hva som er et meningsfullt liv.

Svendsen mener at vi pent må akseptere at det finnes en friksjon mellom tilhørighet og frihet, hvis tilhørighet alltid vil legge begrensninger på vår personlige frihet. Negativ frihet, mener han – altså frihet fra ulike former for undertrykkelse – er heller ikke er en utvetydig gave.

– En av grunnene til at det har gått skeis i den senmoderne samfunnet, kan være at negativ frihet har forflyttet seg fra det politiske til den personlige planet, hvor det ikke har en like innlysende plass. Det er mye mer problematisk å gjøre negativ frihet til et livsideal, snarere enn et politisk ideal. I dag forstår vi gjerne personlig frihet som frihet fra byrder, begrensninger og forpliktelser. Vi ønsker både ubegrenset, positiv frihet og ubegrenset negativ frihet, men disse to formene for frihet går ikke så godt sammen, sier Svendsen.

Aakvaag er uenig, og vil selv fremheve negativ frihet som den ypperste av alle friheter.

– Helgard nevnte bevegelsesfriheten, men for meg er exit-friheten viktigst. Bare tenk på Statens Lånekasse for utdanning, at vanlige mennesker kan rive seg løs fra sin bakgrunn, at man kan flytte fra et lite sted og få et godt liv i byen. I dag kan Nora smelle igjen døra og forvente å få arbeid og ny partner uten å bli stigmatisert i samfunnet.

Til Mahrdt langer han ut mot det han mener er en ensidig forbruker-kritikk:

– Jeg er egentlig ganske lei av at man disser forbrukerens frihet. Den type frihet vi fikk da forbrukersamfunnet oppsto i Norge på 1950-tallet har ikke bare vært avgjørende for kvinners mulighet til å komme ut av tradisjonelle kjønnsroller, men også helt sentral for frihetens demokratiseringsprosess i samfunnet.

Les hele debatten på Fri Tanke her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *