Museum over seg selv

Antonio Negri i Oslo

Fredag 12. september gjestet Antonio Negri Litteraturhuset i Oslo.(Kilder: Wikimedia commons)

AKTUELT: Det verste vi kan gjøre er å anse oss som individer, og det er vilje til krig i Europa igjen. Den italienske filosofen Antonio Negri ble under Oslobesøket intervjuet av Aslak Sira Myhre om sine samtidsdiagnoser.

Av Pål Halvorsen

Imperiet (2000, på norsk i 2005) av Michael Hardt og Antonio Negri omtales som en moderne klassiker, og har etter siste års demokratiske bevegelser, som for eksempel Occupy Wall Street, fått nyvunnet aktualitet. Hovedpoenget går ut på at den nasjonalstatlige imperialismen vi kjenner fra det tyvende århundre har endret seg og blitt erstattet av Imperiet, en transnasjonal størrelse som former nasjonal politikk. Ultimafestivalen hadde på bakgrunn av dette tema invitert den nå 81 år gamle Negri til å foredra om nasjoner, og i den anledning ble Negri intervjuet på Litteraturhuset noen dager før. Intervjuet åpnet for spørsmål knyttet til både Negris livserfaringer og hans teoretiske arbeid.

En ny type arbeid

«Isn’t he in jail simply for being an intellectual?» skal Michel Foucault ha sagt om Negri, og er et mye brukt sitat i presentasjoner av ham. Bakgrunnen er Negris status som teoretisk ledestjerne for italienske venstreside-bevegelser, som Potere Operaio, Autonomia Operaia og mer kjente Røde brigader. Med til historien hører det at Negri ble arrestert sammen med en rekke «autonome» på venstresiden i 1979, tiltalt for medvirkning i kidnappingen og henrettelsen av Aldo Moro. Dette gjorde at han flyktet landet, og levde i eksil i Paris frem til han dro tilbake til Italia på 90-tallet. I mellomtiden var straffen blitt redusert, men han ble like fullt arrestert på ny, og satt i fengsel frem til 2003. Felles for disse bevegelsene på 60-tallet, understreket Negri innledningsvis i intervjuet, gjaldt viktighetene av fabrikken som en arena hvor endring kunne oppstå – enten ved å kjempe med arbeiderne eller som arbeider.

LES OGSÅ: Et filosofisk eventyrDen voldelige lesningen

Historien om hendelsene rundt 1968 bør være velkjent, men det var likevel langs disse linjene Negri la opp sine resonnement. I korte trekk presenterte ham dem slik: Frem til ’68 utviklet kapitalisme og demokrati seg samtidig, og hadde til en viss grad også noe til felles, men etter ’68 ble forskjellen mellom kapitalisme og demokrati tydelig. Negri viste blant annet til kvinnebevegelsen som en av bevegelsene som synliggjorde dette. I løpet 70- og 80-tallet inntraff det Negri omtaler som «the destruction of the working class», som en følge av teknologisk utvikling og økonomisk liberalisering. Denne utviklingen leder frem til et spørsmål om hva arbeid er i dag.

Spørsmålet er viktig og går igjen i Imperiet, fordi det ifølge Negri angivelig er det som «produserer» samfunnet.

For å forstå samfunnet mener Negri altså at man må forstå hva arbeid er og hvordan det fungerer. Utviklingen beskrives ved hjelp av overgangen fra et fordistisk til et postfordistisk produksjonssystem, hvor fleksibelt, mobilt og immaterielt («kognitivt») arbeid er dominerende. Det er altså noen av elementene som kan sies å ha oppløst arbeiderklassen. Etter Berlinmurens fall har dette blitt et globalt fenomen, men hvorfor det inntraff akkurat ved dette fallet ble ikke utdypet.

Spørsmålet om klasse

Hva slags rolle spiller så klassebegrepet i dag? Negri har først og fremst skrevet om utviklingen til den tradisjonelle europeiske arbeiderklassen. Det var derfor interessant da spørsmålet om hans beskrivelse kan sies å gjelde hele verden ble fremlagt. Negri forklarte at det er kapasiteten til arbeidere som er endret; ikke bare hva arbeidere kan, men også hva de er forventet å kunne, og at det er en tendens som vil bli viktigere globalt. Dagens bilfabrikker ble trukket frem som eksempel: De eksisterer, og det arbeider folk der, men man kan ikke lenger se arbeidere som skrur sammen deler, de er ikke synlige i fabrikken på samme måte som før. Premissene for arbeid er altså i endring, men det forble uklart hva dette medfører i spørsmålet om klasse fra et globalt perspektiv.

Michael Hardt (bildet) og Antonio Negri har beskrevet den europeiske arbeiderklassen. Men hva med det globale perspektivet?(Kilde: Wikimedia commons)

Denne vektleggingen av mulighetene endringene i arbeid medfører har også blitt kritisert for å mangle en «klassebekymring», slik Fredrik Wilhelmsen gjør i sin gode gjennomgang av Negri i Le Monde Diplomatique:

«Hardt og Negri er her overraskende blinde for hvordan graden av autonomi i arbeidslivet er et klassespørsmål, og fjerner vi referansen til ‘kommunisme’, slik at bare trangen til å se framskritt og frigjøring i enhver endring står igjen, kan vi lett forveksle det med noe den evige optimisten Kathrine Aspaas kunne skrevet i en av sine kommentarer i Aftenposten».1

Der noen kunne kritisert Negri for å være for en livsfjern teoretiker, er det altså også muligheter for å kritisere ham for å forsøke å beskrive utviklingstrekk for entusiastisk, noe formuleringene også bar preg av denne kvelden.

Multituden

«Multituden»2 er ment å begrepsfeste det generelle ved bevegelser som Occupy og indignados. De utgjør det revolusjonære subjekt i Imperiet, og kjennetegnes av et mangfold av personer og mangel på tydelig lederskap. Negri påpeker at multituden ikke kan reduseres til en identitet, som han anser som et borgerlig begrep. Identitet er misledende, relasjoner er avgjørende understrekte han i intervjuet.

På samme måte som man kan undre seg over hvem Imperiet egentlig er, kan man spørre seg hvem «multituden» er. Slike store kollektivbegrep som Negri stadig refererer til blir fort ansiktsløse, samtidig som at det er noe av poenget med dem.

I Salongens anmeldelse av The Idea of Communism 2 (Žižek 2013) peker Victor Lund Shammas på at Badiou (som også var invitert til Ultimafestivalen i år) også opererer med begreper med stor forbokstav, og kritiserer det rettmessig for å kunne være et uttrykk for: «[…] en manglende vilje til å gå i kamp med verden gjennom utforskning og utprøving». Negri kan også settes i selskapet bak nevnte antologi, med blant andre Etienne Balibar, Bruno Bosteels og Susan Buck-Morss, og han bidro selv i forløperen (Žižek og Douzinas 2010). Der vektlegger han igjen, som i Imperiet, at nye arbeidsmetoder endrer klassesammensetningen, og at det immaterielle arbeidet åpner opp for ny organisering. Deri ligger kimen til en ny kommunisme.3

Occupy Wall Street er et eksempel på en politiske bevegelse Negri mener det kan det kan dukke opp flere av i fremtiden.(Kilde: Wikimedia commons)

Spesielt peker Negri på at horisontale bevegelser, uten formelle ledere eller ledelsesorganer, vil vokse frem, og han anser bevegelser som Occupy og indignados som bekreftelser på at «teorien» stemmer. Dette har han til felles med Guy Standing, som har fremmet en teori om prekariatet, og om vi ser til Standing kan «multituden» – som ofte virker som et flertydig begrep – bli lettere å få en forståelse av.

Prekariatet er en av flere klasse-betegnelser Standing opererer med, og kjennetegnes ved at arbeiderne befinner seg i like, prekære arbeidssituasjoner. Det vil si at de har ulike deltidsstillinger, og mangler vesentlige rettigheter fulltidsansatte gjerne har. Her samles akademikere og intellektuelle i samme klasse som håndverkere og vaskepersonell, i det arbeidsoppgavene deres ofte er organisert i lignende deltids- og prosjektstillinger. Standing vektlegger ikke kognitivt arbeid på samme måte som Negri, men han benytter også samme bevegelser som bekreftelser på at teorien hans stemmer. Standing er tydelig forankret i marxistisk terminologi og hevder til og med at prekariatet vil bli en klasse for seg selv, slik han mener det nye partiet Podemos i Spania er et tegn på. Negris «multitude» deler klare likhetstrekk med denne beskrivelsen av prekariatet.

MER OM ŽIŽEK: Tommer tankerSlavoj Žižek: En Sokrates fra ØstJeg anerkjenner deg, men fordi jeg anerkjenner noe i deg mer enn deg, må jeg fornærme deg

Arbeid er ikke bare produksjon av ting, men også produksjon og reproduksjon av oss. I tillegg til Occupy og indignados er den arabiske våren interessant for begrepet multituden, noe Negri og Hardt behandler i sin siste bok Declaration (2012). På den ene siden kan begrepet sies å fange noe som faktisk skjedde (horisontale protestbevegelser med demokrati som fanesak), men på den andre siden viser disse bevegelsene som eksempel vanskeligheten av hvordan multituden kan bli et revolusjonært subjekt og faktisk utøve en endring.

Hvordan dette kan gjøres virker fortsatt som et åpent spørsmål, siden Negri på avgrensende vis unngikk å kommentere det under intervjuet. Dermed kan et kritisk poeng i Shammas’ nevnte anmeldelse også være gjeldende for Negri og relevant å trekke frem i denne sammenhengen: «Žižek-Badiou-aksen utgjør «filosofiens nye klær»: store ord for å beskrive små innsikter. Slikt tjener ingen på, minst av alt den nye, europeiske venstresiden».

På den andre siden kan man si at disse såkalte teoriene kan falle inn under kategorien samtidsdiagnose, og av den grunn nødvendigvis vil ha en viss avstand til den umiddelbare virkeligheten den forsøker å beskrive. Samtidsdiagnoser er snarere tjent med å innta et overordnet begrepsmessig perspektiv, for nettopp å bli noe mer enn singulære undersøkelser.

Imperiets filosofi

På mange måter kan multituden og Imperiet virke som internasjonale størrelser av idealtypene «arbeiderkollektivet» og «det teknisk-økonomiske system», som Sverre Lysgaard identifiserte i det kanoniserte sosiologiske studiet Arbeiderkollektivet (2001) fra 60-tallet på bakgrunn av deltakende observasjoner i en papirfabrikk i Moss.4 Begrepsparene virker komplementære på samme måte, altså at begrepet om arbeiderorganisering svarer til det økonomiske systemet, samtidig som det er litt uklart akkurat hvordan de svarer til hverandre, og hvordan endring oppstår. Imperiet betegner altså kapitalismens rasjonale av i dag, hvor internasjonale selskaper dominerer og nasjoner er på vikende front.5 Endringen i arbeidsorganisering medfører også at økonomien endrer seg. Fremveksten av immaterielt arbeid medfører at verdien av arbeidsresultatet ikke lenger bestemmes av tiden det har tatt å produsere det. Dette gjør at kapitalen ikke kun utbytter arbeidere, men også ekspanderer til å påvirke språk og hvordan vi konstruerer mening i fellesskap. Dette er materialisme i dag, sier Negri.

Negri kommer fra en tradisjon på venstresiden som er tydelig kritisk til staten6 og representasjon, og er i stedet opptatt av horisontalt og direkte demokrati. Denne tradisjonen har ikke stått like sterkt i Norge, men kanskje den foreløpig ganske marginale organisasjonen Motmakt kan sees på som et eksempel på dette. Aslak Sira Myhre som stilte få, men gode spørsmål under intervjuet, representerer en venstreside som ikke er like kritisk til representasjon, og viste dette ved å spørre hvilken rolle plikter spiller i Negris teori og hvilke personer som kan sees som representanter for Imperiet. Er for eksempel Putin en del av Imperiet?

Spørsmålene kunne der og da fremstå som banale, men var kanskje nettopp derfor veldig gode. For at Imperiet skal være et fruktbart begrep må det kunne benyttes på eksempler, og Negri var ikke interessert i dette. I det hele tatt var han unnvikende når det kom til å kommentere realpolitiske hendelser, men nevnte kort at han var interessert i de liberale kreftene i Syrias lange, vanskelige forsøk på å vinne frem.

Museum over seg selv

Negri er en del av en gruppe internasjonalt kjente nyradikale tenkere. I samtale med Sira Myhre var det lite nytt som kom frem, men det fungerte nok som en god introduksjon til både personen Antonio Negri, som har en livsfortelling interessant nok i seg selv, og til hans tenkning. Lørdag 20. september trykket Klassekampen7 et essay av Jon Rognlien hvor han går langt i å kritisere de som bidro til Negris Norgesbesøk for å legitimere en som leverer teoretisk tankegods til «disipler», som gjør «ugjerninger». Rognliens kritikk av presentasjonen av Negri under Oslo-besøket rimer dårlig med intervjuet både på Litteraturhuset og i Klassekampen hvor mye av innholdet var gjentakelser av legitime vurderinger i offentligheten (à la nærmest parodiske «venstresiden må organisere seg på en ny måte for å utøve endringer»). Som flere andre på turne virket det som at Negri var mest opptatt av å forvalte det han allerede har sagt eller skrevet, på en riktig måte, ispedd anekdoter for anledningens skyld.

På mer konkrete spørsmål om realpolitiske hendelser, som også utfordret teorien om Imperiet, unnlot han å svare. Dermed fremsto han tidvis som et slags museum over seg selv.

Noter

1 Tilgjengelig her.

2 Også oversatt som «mengden» på norsk (s. 10, Negri og Hardt (2005), Imperiet, Spartacus forlag, Oslo)

3 Se her.

4 Med forbehold om at det var under andre arbeidsbetingelser.

5 Det vil si at Negri og Hardt vender bort fra Marx’ merverditeori.

6 Å være kommunist innebærer å være mot staten, ifølge Negri. Se her.

7 Klassekampen 15.09.2014, «Kapitalen større enn alt».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *