Å samtale med maskiner

Den tyske mediefilosofen Mercedes Bunz mener vi må se teknologien som en del av mennesket. (Foto: Thomas Lohr)

INTERVJU: Digitaliseringen revolusjonerer alt fra kunnskap til politikk. Ingenting å være redd for, mener Mercedes Bunz.

Av Eirik Høyer Leivestad

Googles søkealgoritme spør om jeg egentlig er på jakt etter en bil. Men jeg mener faktisk Mercedes Bunz, og får vite følgende: tysk medietenker og journalist, tidligere nettredaktør i Der Tagesspiegel og teknologireporter i The Guardian, nå leder for forskningsgruppen Hybrid Publishing Lab ved Leuphana Universität. Jeg har lest Bunz’ bok The Silent Revolution, og spurt henne om hun har tid til å snakke med meg. Vi befinner oss nemlig på samme sted, den årlige Transmediale-festivalen i Haus der Kulturen der Welt i Berlin, der Bunz deltar i paneldiskusjoner om immaterielt arbeid og overvåkning i den digitale kapitalismen. Hun har tid til en prat.

I The Silent Revolution ser Bunz på hvordan kunnskap, arbeid, journalistikk og politikk endres med fremveksten av digital teknologi. Med referanse til Jürgen Habermas’ klassiske studie hevder hun at vi er midt i en ny transformasjon av offentligheten: Alle blir publisister, og vi samles gjennom nye kanaler og på nye plattformer. Bunz mener at pessimistene misforstår like mye som optimistene i synet på teknologisk endring. Hun vil forbi klisjeen om menneske mot maskin som kritikken ofte henfaller til. Dagens kritikk av internett er et ekko av Platons kritikk av skriften i Faidros, og kanskje ikke stort bedre begrunnet. Bunz tar heller til orde for å se forholdet vårt til teknologi som en samtale.

Idet Bunz og jeg ankommer intervjurommet, blir det illustrert i praksis: Hun oppdager at hun har et ubesvart anrop, løfter smarttelefonen kloss inntil ansiktet og sier med tydelig diksjon: «Message to Simon: Call you soon».

«Ludittene» var tekstilarbeidere som på 1800-tallet protesterte mot at arbeidet deres ble erstattet av maskiner. «Ludittisme» blir i dag brukt om tankeretninger som er skeptiske mot automatisering. (Kilde: Wikimedia commons)

Et overordnet inntrykk jeg får av boken din, er at du vil distansere deg fra California-ideologien og dens enøyde innovasjonsentusiasme på den ene siden, og fra teknofobi og neoludittisme på den andre siden. Er det en rimelig karakteristikk av posisjonen din?

– Absolutt. Når jeg betrakter de vanlige måtene å tematisere teknologi på, er det enten som noe som skal bringe en positiv fremtid, løse problemer og endre menneskeheten til det bedre, eller en redsel som gjerne viser til hvordan teknologien tar kontroll over livene våre. Tendensen til å overreagere i møtet med teknologi er svært interessant.

– Vi mennesker ønsker sjelden dyptgripende endringer velkommen, og teknologien endrer oss.

Når noe skaper endring, vil vi i det minste styre det. Men teknologien er uforutsigbar, slik mennesker er. Samtidig er den menneskeskapt. Det er vanskelig å avfinne seg med dette: at noe vi selv har skapt utvikler seg på en uforutsigbar måte, sier Bunz.

Svarte bokser

Teknologi har ofte blitt forstått som en protese, noe som øker vår handlingsevne og som avlaster oss. Samtidig hevder noen sivilisasjonskritikere at den dermed berøver oss evner – slik at særlig automatisering medfører en slags ferdighetstapping. Ved å dra veksler på arbeidene til filosofen Gilbert Simondon, later du til å motsette deg det sistnevnte. På hvilken måte er hans tilnærming til teknologi egnet for å forstå automatiseringen og digitaliseringen vi ser i dag?

– Simondon var begeistret for teknologi og studerte dens utvikling i detalj, slik som motorer, turbiner og vannmøller. Han reagerte på hvordan man snakket positivt om det som ble skapt i kultursektoren, mens diskusjoner om teknologi generelt var negative. Simondon mente at denne skjevheten var potensielt farlig. Vi lever i en teknologisk virkelighet. Å tenke på teknologien som en fiende i stedet for som en del av mennesket, er håpløst i utakt med dette. Vi er i kontakt med teknologi fra vi er født. Redskaper er en del av å være menneske. Simondon åpner for en annen tilnærming til teknologi: Mennesket er involvert i en samtale med maskinen. Maskinen er noe annet enn mennesket, men ikke som i opposisjon; snarere som samtalepartner.

Er det ikke en grunnleggende forskjell på redskapet – som hammeren, for å bruke Heideggers eksempel – og maskinen, kanskje særlig den digitale datamaskinen? Signalprosesseringen til sistnevnte unndrar seg fullstendig persepsjonsfeltet vårt. Den er en svart boks, og forekommer oss ekstern og nærmest autonom.

– For de fleste mennesker er maskinene svarte bokser. Den svarte boksen er allestedsnærværende, fra hverdagens omgivelser til personlige apparater. Mange har snakket om svarte bokser så lenge internett har vært et massemedium, de glemmer at de fleste av oss allerede kunne kjøre bil, men ikke visste hvordan vi reparerer den. Dette er normalt. Maskinene er programmert til å utføre bestemte oppgaver. Slik avlaster de oss fra å måtte gjøre dem selv. Det skaper et skille mellom alminnelige brukere og eksperter, men det er også normalt i moderne samfunn.

– Dagens digitalisering er noe som skjer, vi kan ikke simpelthen fatte en beslutning mot den.

– Med mindre du vil stenge deg av fra dagens globaliserte samfunn, må du akseptere dette: Digitaliseringen foregår.

– Slik sett følger den en egen, om enn uforutsigbar logikk. Det betyr ikke at vi ikke kan forme eller rette den. Her kommer Simondons samtaleaspekt inn. Det er ikke uunngåelig at arbeidsplasser erstattes av maskiner. Politikken spiller en viktig rolle. Hele effektivitetsdiskursen vi lever i ser ut til å diktere at bedrifter erstatter mennesker med maskiner. Mange legger skylden på teknologien, mens kapitalismen kan gjemme seg bak den, sier Bunz.

Kunnskapens betingelser

Du skriver at digitaliseringen endrer kunnskapen, og introduserer begrepet om «algoritmisk objektivitet». Et eksempel på dette er at faktaene vi finner på nett stadig oppdateres og endres, og det er en iboende pluralisme i måten vi omgås dem på. Men i vitenskapelig aktivitet har jakten på presisjon alltid medført at fakta endrer seg – en endring som hviler på visse felles kriterier. Ligger ikke det epistemologiske spørsmålet om objektivitet et annet sted, nemlig i disse kriteriene?

– Begrepet om sannhet jeg opererer med ligger nærmere journalistikk enn filosofi.

Et sannhetsbegrep er avgjørende for journalistikken og dens rolle i offentligheten. Før ble sannheten gjerne frembrakt av to-tre kilder som var innbyrdes uavhengige. Kildene tjente til å verifisere, og faktaene som dermed ble etablert var varige. I dag står vi overfor hendelser i sanntid, som Tahrirplassen eller Ferguson-opprørene, ledsaget av distribuert reportasjeaktivitet på Twitter. Når en mengde mennesker dokumenterer og dekker samme hendelse, blir pluraliteten selv en verifikasjonskilde. Faktumet verifiseres av de plurale versjonene av det.

– På den annen side er de kontinuerlig endrede faktaene mer relatert til hurtiglesende algoritmer – ikke så mye et skifte i objektivitet, som i hva vi ser etter. Vi leter etter kontinuerlige og umiddelbare oppdateringer for å holde tritt med det som foregår. Slik oppstår ikke varige fakta, men fakta som er faktuelle i øyeblikket. Tidligere ville vi lære fakta fra autoritative kilder, nå lærer vi å oppdatere og at alt trenger kontinuerlig oppdatering. Begge deler er relatert til sannhet: den varige sannhet, og den som stemmer best mulig med det aktuelle øyeblikk.

Men boken gir inntrykk av at du stiller deg på linje med Michel Foucault og Friedrich Kittler, som sier at det finnes en kunnskapens arkeologi eller mediearkeologi, at kunnskapen er betinget av et historisk a priori. Dette er et mye større tema enn det om journalistikkens teknologiske betingelser.

– Ja, jeg stiller meg på linje med Foucault. Men mitt problem med mediearkeologi er tendensen til å hevde at kunnskapen dikteres av teknologisk endring. Medier tillater ulike påstander og ytringer, men dikterer ikke ytringene. Jeg skiller meg fra Kittler, som ser ut til å hevde at maskinene tenker og snakker for oss.

– Maskinene avlaster oss for mye, men ikke for ansvaret for våre ytringer.

Kittler hevder at software er et overflatefenomen som kamuflerer en hardware-determinisme helt indifferent til innholdet. Du snerter så vidt borti spørsmålet i boken: Hva er algoritmens ontologiske status?

– Det er et vanskelig spørsmål. Er den språket den er skrevet i, eller funksjonen den utfører? Jeg er ikke sikker.

Likevel har du skrevet en bok om hvordan algoritmene endrer alt. Jeg er interessert i spørsmålet om materialitet her. Boris Groys skriver et sted at man ikke kan fokusere både på innhold og form, mening og materialitet på samme tid. Det blir et valg av fokus. Når du først begynner å se på materialiteten slik Kittler gjør, blir innhold ren overflate.

– Her kommer spørsmålet om den svarte boksen igjen. Ser du bare på den svarte boksen, forsvinner andre aspekter. Algoritmene kan betraktes ut fra effektene de har, hva de gjør, hvilke gester de bringer frem. Simondon understreker: Mennesker forstår maskiner, samme hvor fremmede maskinene virker på oss. Vi kan være stolte av dette. Kittler og hans følgere var folk som forsto maskiner, men de tok argumentet så langt som de kunne, slik at mennesker nærmest ble effekter av maskiner – eller de hevdet i hvert fall at bestemte menneskelige ytringer er resultater av bestemte former for medier, sier Bunz.

Samtidsarkivet

Årets Transmediale bærer tittelen Capture All, og har samlet forskere, filosofer, hackere og kunstnere for å diskutere ulike sider ved og mulige motstrategier til dagens digitale virkelighet. Tittelen uttrykker den underliggende logikken til datadrevet overvåkning: drømmen om fullstendig transparens og forutsigbarhet basert på automatisert prosessering av store data. Blant deltakerne er Evgeny Morozov, Judy Wajcman, Benjamin H. Bratton, Jussi Parikka og Bruce Sterling.

Bunz mener at dataovervåkningen har ført til en slags outsourcing av moralske funksjoner til teknologien: et kybernetisk overjeg som minner oss på at vi må oppføre oss fordi vi muligens blir vurdert eller filmet.

Transmediale er en Berlin-basert festival og et helårs prosjekt i krysningspunktet mellom kunst, kultur og teknologi. Her fra en av årets utstillinger. (Foto: Julian Paul)

Festivaltittelen Capture All viser til en forestilling om at prediksjonene forbedres med mer data og mer avanserte algoritmer. Tror du på det?

– Noen prediksjoner blir bedre, ja, men vi må også avfinne oss med at verden ikke kan kalkuleres fullstendig. Vi er fortsatt ikke i stand til å foreta voksne, ansvarlige beslutninger i møte med data. Det er bra at vi er informert av data, men vi bør ikke la handlingene våre bestemmes av dem. Som tidligere nevnt: Den teknologiske utviklingen selv viser at alt er grunnleggende uforutsigbart. Capture All-logikken er dømt til å mislykkes, men det betyr ikke at den er uten effekter – flere av disse er svært kritikkverdige, som prediktiv politivirksomhet, genetisk prediksjon, helseforsikringsprediksjon og så videre.

I boken skriver du om samtidsarkivet: en sanntids-dokumentasjon av alt, som også er en distribuert registrering utført av alle. Noe jeg har tenkt på her på Transmediale, er hvordan tiden rekonfigureres som følge av denne arkiveringen. Ingenting går tapt, fortiden blir kontinuerlig remikset og reaktualisert av algoritmer, og Capture All-logikken til store data har som hovedmål å forutsi fremtiden. Er ikke dette nærmest anti-arkivisk?

– Jeg er helt enig. Det skjer noe interessant med vårt begrep om historie nå. Fortiden blir noe nærmest flatt, noe som ikke har noen dybde, snarere forekommer den oss remikset og remiksbar. Historie er et viktig begrep i kulturen vår, og jeg tror det nå foregår en endring vi må prøve å få tak på, sier Bunz.

Nye kollektiver

Et interessant skifte du også viser til i boken, er hvordan den digitale infrastrukturen legger til rette for nye måter å samles, aggregere og koordinere handlinger. Måten man snakker om massen på har endret seg: «Crowdsourcing», «Smart Mobs», «The Wisdom of the Crowds». Massen som før ble bebreidet for irrasjonelle utladninger eller tankeløs konformisme viser plutselig en slags kybernetisk intelligens. For å sette det på spissen: Har digitaliseringen sivilisert massene?

– Det er definitivt en interessant kontrast til de tidligere fremstillingene av massen, som Elias Canettis i Masse og makt, for eksempel. Vi ser nå masser koordinert gjennom smart teknologi, som holder seg informert om hendelser i sann tid. Dette har endret hva en masse er. Hvordan vi samles som kollektiv transformeres, og vi har ikke forstått dybden av dette ennå.

– Facebook og Twitter er bare starten på nye måter å sette sammen en offentlighet på.

Dette går på tvers av kulturelle og geografiske avstander, og alt er ikke til det bedre. Tenk bare på halshuggingsvideoene. Vi har helt klart gått inn i en ny form for menneskelig sameksistens på kloden, mener Bunz.

Bunz sier at det som i sin tid foregikk på nasjonalt plan, med utbyggingen av infrastrukturen som fasiliterte nasjonalstaten – kommunikasjoner, offisielt språk, skoler med felles pensum – nå foregår på global skala. Hun ser det som problematisk at det nesten bare er store selskaper som tenker på hvordan nye kollektiver kan samles gjennom infrastruktur: Facebook og Twitter bidrar også til å spre massen, de holder den ikke sammen.

– Den politiske filosofiens spørsmål om organisering får fornyet aktualitet. Det involverer et teknisk spørsmål, men vi ser at den fremherskende teknologien i dag har et sterkt underholdningselement, der massene både skal forbindes og spres. Hva skal vi gjøre med all denne forbindelsen? Det kan være utgangspunktet for politiske spørsmål i dag.

Ja, hva skal vi gjøre?

– Vi må tenke over hva vi vil med infrastrukturen, hvordan vi kan organisere oss selv som kollektiver i den. Vi har delingsideene, som å dele bilen eller leiligheten din, men også her blir det politiske trumfet av den økonomiske logikken. Det kan tenkes i form av kreative allmenninger, hvor midler blir mer kollektive og kanskje åpner for mer bærekraftige livsformer. Vi må utforske og programmere dette, men det går sakte.

Teknologien er ikke kapitalistisk i sitt vesen, men akkurat nå er den preget av en kapitalistisk logikk – hvordan vi samles som kollektiv blir formet av den samme logikken.

Digital teknologi åpner muligheter for delingsfellesskap og allmenninger uten at vi trenger å bo sammen. Her mener jeg teknologien bør vris i en venstrepolitisk retning. Vi kan programmere oss over i andre måter å leve på, der vi deler mer og ikke alt handler om å tjene penger, avslutter Bunz.

LES OGSÅ: Det anerkjente og utstøtte ansiktet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *