Ideer i endring

Kilde: Wikimedia commons

DEBATT: Er det sant at idéhistoriefaget er i ferd med å smuldre bort, eller er vi vitne til endringer som tvert imot kan styrke fagets posisjon?

Av Ellen Krefting, fagleder for idéhistorie ved Universitetet i Oslo

Neste høst avvikles masterprogrammet i idéhistorie ved Universitetet i Oslo og erstattes av det tverrfaglige studieprogrammet «Europeisk kultur». Salongen har invitert nordiske idéhistorikere til å gi sitt synspunkt på hvilken rolle faget burde spille i dag, og til å besvare spørsmålet: Hva skal vi med idéhistorie?

Høsten 2015 starter det nye masterprogrammet i Europeisk kultur ved Humanistisk fakultet, UiO. Programmet henter faglige perspektiver og undervisningsressurser fra både idéhistorie og kulturhistorie, og vil erstatte de to fagspesifikke masterstudiene. Dette har skapt uro i mange leire. Ikke minst er det uttrykt bekymring på idéhistoriefagets vegne, både her i Salongen (i innlegget «Historiens rolle» av Paola de Cuzzani og Jonas Lillebø) og sist i Inger Merete Hobbelstads Dagbladet-kommentar 10. februar. Bekymringene er forståelige, og på mange måter gledelige. Uroen knyttet til at idéhistorien er i endring har bidratt til å kaste lys over både idéhistoriefagets viktige rolle og de humanistiske fagenes utfordringer mer generelt. Det er viktig at universitetsfagenes utvikling, tilpasningsstrategier og interne prioriteringer bringes opp i den offentlige debatten. Men bildet som gis av idéhistoriens situasjon både institusjonelt og faglig er vel dystert og trenger en kraftig nyansering.

Hvordan står det egentlig til?

Ellen Krefting (Foto: UiO)

I sin Dagbladet-kommentar peker Hobbelstad på den prosessen som kalles faglige prioriteringer ved HF (der 30% av fagmiljøene skulle løftes fram på bekostning av resterende 70%), som en viktig årsak til at idéhistorie nå er «delvis under oppsmuldring», slik hun ser det. Hobbelstad har rett i at denne prioriteringsprosessen har rammet nettopp de fagene som har satt formidling og samfunnsdeltakelse (sammen med undervisning) høyt. Jeg er blant dem som mener at den manglende reelle premieringen av en rekke av humaniorafagenes særegne styrker, nemlig forskningsbasert formidling og deltakelse i offentlig debatt, er noe av det som kan skade både de humanistiske fagene og ikke minst samfunnsutviklingen på sikt. Under det snevre tellekant-regimet lider idéhistorie felles skjebne med mye større fag som historie, litteraturvitenskap og nordisk. Prosess faglige prioriteringer innebærer at alle disse fagene må nøye seg med færre nye stillinger, og minimalt med ph.d.-stipendiater, de nærmeste årene. Det kan vise seg å få noen svært uheldige konsekvenser for de humanistiske kjernefagene som ikke bare bidrar tungt til blant annet lektorutdanningen i Norge, men som også har bidratt sterkest til kunnskapsformidling og debatt i norsk offentlighet gjennom en årrekke.

Her har helhetssynet på det det humanistiske fakultetets samfunnsoppdrag sviktet i den svært byråkratiske og effektive prioriteringsiveren.

Likevel er «oppsmuldring» ikke dekkende for å beskrive idéhistoriefaget i dag. Til tross for at vi ikke rakk opp blant de 30 % prioriterte fagmiljøene har faget faktisk fått gehør for flere nyansettelser de nærmest årene, og har forskningsprosjekter som leverer både internasjonale publikasjoner og innspill til den norske offentligheten. Vi ser jevn økning i studenttilstrømningen til bachelor-studiet og vi tilbyr et nytt årsstudium i idéhistorie fra høsten 2015. Faget setter store ressurser inn på undervisning og vil fortsatt tilby forskningsbasert undervisning og veiledning i en rekke emner som politisk tenkning, norsk idéhistorie, opplysningstidens ideer, antikkens tenkning, nyere tids tenkning, frihetens, straffens, ondskapens og barndommens idéhistorie. Når det gjelder høye frafallstall og svakere rekruttering til masterstudiet, har vi imidlertid (som en rekke andre fag) vært nødt til å gjøre noen radikale grep. For vår del endte det med et helt nytt, tverrfaglig masterprogram i Europeisk kultur. Det er blitt et program som jeg mener kan bidra til å styrke både idéhistoriefagets posisjon og humaniorastudiets samfunnsrelevans.

MER OM «EUROPEISK KULTUR»: Idéhistorie i endring

I motsetning til det Cuzzani og Lillebø synes å tro i sitt innlegg om «Historiens rolle», er den temporale dimensjonen helt grunnleggende i dette nye programmet. Det diakrone, historiske perspektivet er selve kjernen i studiet, nettopp fordi – som Cuzzani og Lillebø også påpeker – det er den kritiske refleksjonen over historien som er nøkkelen til forståelsen av oss selv og den tiden vi selv lever i. Deres formulering om at «studiet av fortidens ideer og tankesett hjelper oss til å forstå at vår virkelighet ikke nødvendigvis er den eneste eller den beste», kunne gått rett inn i programmets emnebeskrivelse. Det er altså et studium som har svært lite å gjøre med det Cuzzani og Lillebø kaller for kulturstudier, der den historiske dimensjonen ofte fortrenges til fordel for mer teoretisk anlagte og komparative tilnærminger til kulturelle fenomener på globalt nivå.

Tverrfaglig samarbeid

Målet med masterprogrammet i Europeisk kultur, som altså er resultat av et samarbeid mellom idéhistorie og kulturhistorie ved UiO (tidligere folkloristikk og etnologi), er å gi kandidater fra begge disse fagene (og andre med tekst- og historieorientert humanistisk bakgrunn) en solid og relevant kompetanse i å forstå fortidens ideer og tenkemåter, tekster og kunnskapspraksiser. Dette er en type forståelse som ikke bare er viktig i seg selv, men som har en viktig kritisk funksjon i dagens samfunn. Vi mener dessuten at den historiske forståelsen til og med gir en kompetanse som det er behov for på arbeidsmarkedet. Det nye masterprogrammet vil løfte opp studentenes bevissthet om de idé-, tekst- og kunnskapshistoriske studienes fortrinn og rolle, både i samfunns- og yrkesperspektiv. Her skal studentene få mulighet til å tilegne seg både dannelse, et kritisk historisk perspektiv og yrkesrelevant kompetanse i kunnskaps- og teksthåndtering, som både redaksjoner, klasserom, forskningsinstitusjoner og politiske arenaer trenger.

LES OGSÅ: I evig selvrefleksjon

Dette skal skje ved å kombinere tverrfaglig utsyn med fordypning. Og dessuten ved et fokus på praktiske ferdigheter, som gir studentene verktøy til å analysere ulike typer av tekstmateriale fra ulike tider og i å formidle i forskjellige medier. Vi utnytter altså de faglige ressursene fra både idéhistorie og kulturhistorie til å gi studentene det beste et humaniorastudium kan tilby. Størrelsen på selve den avsluttende masteroppgaven er redusert, og det kan naturligvis betraktes som et tap. Men til gjengjeld får studentene ta flere emner som gir dem idéhistorisk fordypning, internasjonal erfaring og digitale ferdigheter som etterspørres i de fleste kunnskapsbransjer. Inkludert forskningen. For en 30-poengs masteroppgave er ingen hindring for å søke på ph.d.-stipend, nasjonalt så vel som internasjonalt.

Verken ideene, det historiske perspektivet, idéhistoriefaget, forskningskvaliteten eller kravene til studentene er i oppløsning. Men som det meste annet i historien, endrer de seg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *