Analytisk filosofi som metafysikk (1)

Frege og Wittgenstein

Ludwig Wittgenstein tegnet av Arturo Espinosa (via Wikimedia commons)

BOKESSAY: A.W. Moore hevder at den analytiske tradisjonen, til tross for sin opprinnelige selvforståelse som overvinnelse av all metafysikk, ikke har lyktes med dette. Men hvordan skal vi forstå «metafysikk»? I dette essayet undersøker Steinar Mathisen grunnlaget for avvisningen hos Frege og Wittgenstein.

Over to essays vil Steinar Mathisen, førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Oslo, diskutere fremstillingen A.W. Moore gir av den analytiske filosofien i verket The Evolution of Modern Metaphysics: Making Sense of Things.

I serien «The Evolution of Modern Philsophy», som utkommer på Cambridge University Press og er redigert av P. Guyer og G. Hartfield, har den kjente Oxford-filosofen A.W. Moore (elev av B. Williams og M. Dummett) skrevet en fremstilling av metafysikken fra Descartes til Deleuze under tittelen The Evolution of Modern Metaphysics: Making Sense of Things (Cambridge 2012). Moore har delt sin fremstilling i to hoveddeler: Første del, «The Early Modern Period», omhandler Descartes, Spinoza, Leibniz, Hume, Kant, Fichte, og Hegel. I del to tar han for seg «The late modern period», som han så har delt opp i en fremstilling av «The Analytic Tradition» og «The Non-analytic Tradition».

Bok: The Evolution of Modern Metaphysics: Making Sense of Things – A.W. Moore

Det er tre interessante trekk ved denne disposisjonen som det er verd å merke seg. For det første hans oppfatning av at den nyere tids filosofi, til tross for både Humes brutale og Kants forsiktige avvisning av metafysikken, i bunn og grunn er metafysisk infisert. For det andre at den analytiske tradisjon, til tross for sin opprinnelige selvforståelse som overvinnelse av all metafysikk, ikke har lyktes med dette. Og for det tredje at han som analytisk filosof ikke ser noen grunn til gi denne form for filosofi noen særstilling:

«I am myself an analytic philosopher. But I unequivocally distance myself from those of my colleagues who disdain all other traditions … if I were asked to specify my greatest hope for this book, it would be that it should help to combate such narrow-mindedness.» (s. xx)

Når Moore ikke har noen problem med å finne metafysiske problemstillinger innen den nyere tids filosofi, skyldes det nok først og fremst hans vide definisjon av metafysikk, nemlig som «the most general attempt to make sense of things». En slik definisjon av metafysikken er ikke uten videre misvisende, ettersom den synes å stemme med Aristoteles definisjon av metafysikken som søket etter de første årsaker, eller som vitenskapen om det værende som værende. Den kan imidlertid ikke kan ta opp i seg den tredje definisjon som Aristoteles gav av metafysikken (og som i hans tekst ikke oppfattes som forskjellig fra de to andre), nemlig som læren om det høyeste værende. Og det var først og fremst oppfatningen av metafysikken som læren om noe transcendent, det høyeste værende, som var skyteskiven for Hume og Kants direkte kritikk av metafysikken.

Mangelen på mening

Det som hele den nyere tids filosofi imidlertid opponerte mot, var den tradisjonelle metafysikks lære om at tingene (det værende) har sin bestemmelse (mening) ut fra seg selv (substansialitet), og at dette skyldes at de har denne bestemmelse (mening) i kraft sin forbindelse med noe transcendent (Gud). Når disse filosofer opponerte mot metafysikken, så var det fordi de mente å kunne avdekke et grunnlag for tingenes mening – altså «making sense of things» – uten henvisning til substansielle former eller til noe transcendent.

Problemet for den nyere tids filosofer er altså: hvorledes «making sense of things» når de ikke har denne i kraft av sin egen substansialitet? Sagt annerledes: Når det ikke finnes noen mening i tingene, så må man i det minste kunne forbinde en mening med dem. Denne forbindelse av et i seg selv meningsløst sanselig mangfold til en meningsfull enhet (ting), kan derfor ikke være noe annet en den menneskelige fornufts eget verk, det er den rette bruk av fornuften (tenkningen) som kan «making sense of things». At dette skal lykkes, forutsetter imidlertid at man kan kvitte seg med den tradisjonelle metafysikk ved å avgrense et område som kalles erfaring eller i Kants tilfelle mulig erfaring. I begge tilfeller dreier det seg om å avgrense et område hvor tenkningen kan være operativ på en slik måte at dens gjenstander (tingene) fremstår som meningsfulle fordi de er korrelat for en objektiv erkjennelse, det vil si en erkjennelse som oppfyller de kriterier erkjennelsen stiller til seg selv.

MER OM ANALYTISK FILOSOFI: Analytisk filosofi: realisme eller lingvistisk idealisme?Kritikk og selvkritikkFra analyse til synteseFilosofiske motsetninger

Veien til metafysikken

Problemet med denne avgrensning – en problematikk som danner en rød tråd i Moores fremstilling – er at den viten man må påberope seg for å kunne begrunne avgrensningen av et område kalt erfaring, ikke selv faller inn under dette område. Enten man nå bare oppfatter dette som et håndterlig problem eller som en selvmotsigelse, så fører det til at den nyere tids filosofi fremstår som en «uneasy preoccupation, with sense itself» (s.192). Det eneste som her kunne hjelpe, var å utvikle en filosofisk logikk som har denne selvmotsigelse innebygget som en drivkraft i seg. Men et slik hasardiøst foretakende er det bare Hegel som har gitt seg inn på, men dermed blir løsningen på «making sense of things» flyttet inn i en absolutt refleksjon eller det absolutte som refleksjon. Det som gjør at Hegels forsøk på å stabilisere den «uneasy preoccupation, with sense itself» så lite attraktivt, er at den som refleksjon ikke oppfattes som en stabilisering. Og i den grad den skulle være det, så er det under forutsetning av antagelsen om noe slikt som den absolutte idé. Og det smaker uvilkårlig av tradisjonell metafysikk.

Ja, det er faktisk mot denne hegelianske bakgrunn – og ikke Descartes, Hume og Kant – at den voksende aversjon mot metafysikken i det følgende tidsrom må sees. Det gjelder i like høy grad for nykantianerne i Tyskland som for Russell og Moore i England. Det hadde således ikke vært noe i veien for at Moore kunne ha tatt H. Cohen og H. Rickert inn sin fremstilling av metafysikken i «The Late Modern Period». Men boken er tykk nok, og noen huller må det da også være i hans kunnskap.

Tidsrommet fra hegelianismens sammenbrudd og frem til at nykantianismen befestet sin stilling som den dominerende antimetafysiske filosofi på vitenskapens grunnlag, er ikke omtalt hos Moore. Det finnes da heller ingen såkalte store filosofer i dette tidsrom, og Moores fremstilling holder seg utelukkende til filosofien. Spørsmålet er imidlertid om det er tilrådelig bare å holde seg til hva filosofene har å si, hvis man vil forstå de viktigste årsakene til overgangen fra «den moderne periode» til «den sene moderne periode», det vil i hans perspektiv si overgang fra «making sense of things» til «making sense of making sense of things». At filosofene begynner å interessere seg mer for meningen med mening enn for meningen med tingene, skyldes en dyptgripende krise i den europeiske bevissthet i tidsrommet mellom 1870 og 1930, det G. Steiner omtaler som «this break of the covenant between word and world which constitutes one of the very few genuine revolutions of spirit in Western history and which defines modernity itself.»1

Verdensanskuelsen

To utslag av dette brudd er historismen som sier en gitt kulturs verdier er relative til denne, og den moderne naturvitenskap som sier at sannheten er verdinøytral. Det er i dette filosofiske klima – kall det gjerne en verdensanskuelse – som gir seg som en kombinasjon av disse to kulturelle strømninger at man etter min mening må lete etter svaret på hvorfor meningen med mening nå blir et presserende problem.

A.W. Moore (1956-) (Kilde: Wikimedia commons)

Mot en slik bakgrunn kan det virke som utslag av filosofenes vanlige selvopptatthet at Moore begynner kapitlet om «The Late Modern Period I: The Analytic Tradition» med en så vidt perifer kulturell skikkelse som G. Frege. Han åpner da også fremstillingen med å spørre: what is Frege doing here? Og det kan man virkelig undre seg over, og man er derfor særdeles spent på svaret. Hva har Frege bidratt med som kaster lyst over problemet om «the most general attempt to make sense of things»? Han startet jo ut med det han kalte et begrepsskrift som utviklet en ny fremstilling av logikken, som skulle gjøre det mulig å analysere slutninger innen matematikken på en langt mer treffsikker måte enn tidligere.

En forbedring av den formale logikk er vel ikke akkurat det man venter seg som svar på den kulturelle utfordring om hva mening må være for at tingene skal fremstå som meningsfulle. Det er da heller ingen grunn til å tro at Frege hadde slike ambisjoner med sitt Begriffschrift. Det er først i ettertid at man har lest Frege inn i en slik kontekst som den Moore omtaler ham i.

Nå er det et trekk ved Freges tenkning som berettiger en slik innordning, og det er hans nærmest fanatiske opptatthet av entydighet – bare de utsagn som er entydige, er meningsfulle. Og entydighet er jo lettest å oppnå på logikkens og matematikkens område. Så hvis man kunne få disse to til å smelte sammen – det som senere er blitt kjent som logisisme – og dernest klare å utvide dette til å gjelde for all språklig meningsdannelse, da ville grunnlaget være lagt for en besvarelse av meningen med mening. Moore gir en grundig analyse av hvorfor logisismen som prosjekt kollapser; og det samme gjelder også Freges forsøk på å løse problemet om meningen med mening ved hjelp av skillet mellom Sinn og Bedeutung.

Freges platonisme

I og med at Freges skrifter langt fra er preget av den entydighet som var hans filosofiske ideal, er det sikkert mye i Moores fremstilling som er diskutabelt. At Frege ikke kunne gjennomføre logisismen som prosjekt, er imidlertid allment akseptert. Men hvis den lovmessighet som aritmetikken bygger på ikke kan forankres i logikkens lovmessigheter, altså ikke er analytiske, da må den på en eller annen måte være syntetisk, det vil si utsi noe om et ikke-logisk innhold. Men hva er i så fall dette ifølge Frege? Sammenligningen med Kant kan her være opplysende. Hos Kant er forstandens synteser a priori, men knyttet til anskuelsen. Det er bare for så vidt som tenkningen i kraft av sine kategorier forbinder et i anskuelsen gitt mangfold, at det foreligger noe slikt som en meningsfull enhet. Men Frege unngår med flid å innføre anskuelse som et element i erkjennelsen; anskuelse fører ifølge ham uvegerlig til psykologisme og den dermed sammenhengende subjektivisme. En stabil og objektiv meningsdannelse kan ifølge Frege altså ikke være avhengig av et tenkende og anskuende subjekt. Følgelig må han bestemme den syntese som utgjør en mening som et gitt, men intelligibelt forhold. Det er hans såkalte platonisme.

Et annet forhold – som bare indirekte kommer frem i Moores fremstilling – er hva Freges omstrukturering av den formale logikk egentlig innebærer. Originaliteten kan ikke ligge i selve det tekniske apparat han utviklet, det ble jo erstattet av Whitehead og Russell. Altså må det være noe fundamentalt som skjedde med Freges nyorientering av logikken, som ikke er blitt rokket ved siden.

Enkelt sagt består Freges banebrytende innsats på logikkens område i at han forandret selve det logiske utsagns struktur.

Mens det tidligere hadde bestått av tre deler: subjektsbegrep, kopula og predikatsbegrep, så ble kopula av Frege gjort til en del av predikatet. Når kopula blir en del av predikatet, og predikatet oppfattes som et navn som har en variabel funksjon, mister kopula sin tradisjonelle ontologiske funksjon. Det knytter ikke lenger sammen subjekt og predikat samtidig som det hevder at denne syntesen er. Det er en radikal forskjell på «er» i «Per er syk», og «… er syk» som variabel funksjon.

Gottlob Frege (1848-1925) (Kilde: Wikimedia commons)

På det tekniske plan fører dette til langt mer elegant fremstilling av diverse logiske relasjoner, men på det innholdsmessige plan fører det til en rekke merkverdigheter, som i hvert fall ikke er egnet til å avklare meningen med mening.

Men elegansen på det tekniske plan forhindrer ifølge Moore ikke at Frege «by his own high standards, has got into a hopless muddle» (s. 218). Og han viser også at den eneste måte Frege kan komme ut av dette rotet på, er ved å ty til en rekke antagelser. Ja, i tradisjonen etter Frege er det vel neppe noe uttrykk som blir hyppigere brukt enn «la oss anta at …». Men hvis en slik strategi ikke bare skal bekrefte, men tvert imot råde bot på subjektivisme og vilkårlighet, så forutsetter dette noe mer enn utsagnets tydelighet, det krever også at antagelsen er akseptabel. Men hva er det som gjør en antagelse akseptabel, mens en annen ikke er det? Her er det to problemer som må avklares. Først at den innsikt som gjør en antagelse akseptabel, må bero på en annen innsikt enn den innsikt som antagelsen fastsetter. Dernest må selve antagelsen forankres i noe, eller som Moore formulerer det: «Sooner or later, we have to to accept that something is» (s. 206).

Hvis det er tilfelle slik Moore hevder at det er noe dypt «ikke-revisjonært» (non-revisionary) ved Freges bruk av formalt språk, samtidig som det er en akseptert sannhet at Frege lyktes med en banebrytende omstrukturering av den formale logikk, da må dette innebære enten at denne logikk er upassende som verktøy for å få et bedre begrep om meningen med mening, eller at det som skal analyseres med dette verktøy, det vil si språkbruken slik den har utviklet seg i moderniteten, har forandret seg så radikalt at analyser utført med Freges formale språk ikke har noen «revisionær» kraft. Det nonsens som uhindret kan dukke opp innen Freges formale språk, samsvarer med andre ord godt med det nonsens som vi til daglig omgir oss med. Moore kan derfor trygt avslutte sitt kapittel om Frege med å si:

«We must wonder whether any attempt to make sense of sense, and therefore, derivatively, any attempt to make sense of how we make sense of things, will, if it has serious pretentions, merely add to the confusion that it is intended to eliminate.» (s. 220)

MER OM FREGE: Freges skrifter til norskFrege om logikk og begrepsanalyseFrege og kunnskapsteori

Wittgenstein og metafysikken

Den neste analytiske filosof som Moore tar for seg, er Wittgenstein, både den tidlige og sene versjon av hans filosofi. At det ikke er uvanlig å lese metafysiske problemstillinger av ymse slag inn i Wittgensteins filosofi, er det ingen tvil om. Dette til tross for at den eneste gangen Wittgenstein bruker betegnelsen «metafysikk» i Tractatus er i 6.53, hvor metafysikk blir likestilt med dårlig filosofi. Og dårlig filosofi er for Wittgenstein synonymt med uklar tenkning. Tatt i betraktning alle de hyllemeter med forskjellige interpretasjoner som Tractaus har gitt opphav til, kan man undre seg over hvor godt Wittgenstein har klart å leve opp til sitt eget krav om at klar tenkning = god filosofi = ikke metafysikk.

Wittgenstein var tydeligvis hellig overbevist om at det meste som ble tenkt og ytret i hans samtid, var uklart, usannhet, ja for det meste «tomt prek». Dette fører til at han må sette likhetstegn mellom «hva som kan tenkes» og «at det tenkes klart».

Nå kan man med god grunn lure på hva som er så galt med uklar tenkning, i mange tilfeller er det uklare opphav til en større og mer produktiv tankevirksomhet enn den fullstendige klarhet. Og Tractatus skulle vel være et godt eksempel på dette! Men – som Moore bemerker – Wittgenstein synes å ha hatt en slags moralsk begrunnet antipati mot uklar tenkning.

Man skulle av den grunn forvente at Tractatus inneholdt en rekke argumenter mot den uklarhet i tenkningen som gir opphav til dårlig filosofi, les: metafysikk, samt noen forslag til hvorledes denne kan unngås. Men det som møter oss fra starten av i dette verket, har ifølge Moore en frapperende likhet med god gammeldags metafysikk. Det han sikter til, er utsagn som «the world is all that is the case», «substance is what subsists independently of what is the case», «the sense of the world lies outside the world», «God does not reveal himself in the world», og lignende saker.

Ludwig Wittgenstein (1889-1951) (Kilde: Wikipedia)

Wittgenstein finner det altså nødvendig å fremsette utsagn av denne metafysiske karakter til tross for at hans prosjekt i bunn og grunn er det det samme som Freges, nemlig å gi en bestemmelse av logisk form og det logisk mulige som grunnlag for hva som gjør språklige utsagn meningsfulle. Og disse metafysiske utsagn er følgelig ikke meningsfulle.

Forskjellen mellom Wittgenstein og Frege er imidlertid at Wittgenstein var fullt klar over det paradoksale ved et slikt prosjekt, ifølge Moore: Wittgensteins prosjekt stiller opp betingelser for meningsfullhet som de utsagn som formulerer prosjektet ikke kan leve opp til. Dette fører til det bekjente skillet i Tractatus mellom hva som kan sies og hva som (bare) kan vises. Der hvor Frege uforskyldt snublet inn i setninger som er nonsens, er dette en bevisst strategi fra Wittgensteins side.

For å unngå metafysikken må utsagn være proposisjonale, det vil si at de er mer enn bare en liste av navn og at de må kunne bestemmes som sanne eller usanne. Og det som muliggjør dette, altså begrunner deres proposisjonalitet, er at de forholder seg til objekter som allerede er sammenfattet som «states of affairs». Denne sammenfatning skjer i hvert tilfelle ved det samme element, nemlig logisk form. Men derfor kan den logiske form ikke selv være objekt for et proposisjonalt utsagn. Wittgensteins prosjekt er med andre ord «to make sense of propositional sense. And this involves saying what is required of things for such sense to be made of them» (s. 228). Det ikke-proposisjonale innhold (det før-predikative) kan ikke komme til uttrykk på annen måte enn som nonsens.

Avvisningens paradoks

Hele strukturen i Tractatus er derfor diktert av at Wittgenstein er fullt klar over det paradoksale som ligger på lur i enhver avvisning av metafysikken ved en begrunnende avgrensning av et metafysikkfritt område kalt mulig erfaring. Moore kaller det «the serious threat from the challenge of applying his own principles to his own work» (s. 237). Wittgensteins løsning på dette problem i Tractatus fører til at det ikke blir noen forskjell på det nonsens som utgir seg for å være meningsfull, og det nonsens som er nødvendig for å avgrense hva som meningsfullt kan utsies.

Skulle det imidlertid forholde seg slik at Wittgenstein på grunn av de betingelser han selv stiller opp for meningsfull tale, hele tiden tvinges til å mene noe annet enn det han faktisk sier – altså slik at det tross alt er en mening i hans nonsens – er ikke det da å innrømme at den meningsfulle tale ikke har noen plass i verden slik den nå engang er? Det er bare gjennom en «creative use of nonsens» at den ikke-proposisjonale mening som forutsetning for hva mening er, kan komme til uttrykk (s. 254). Med andre ord en slags resignasjonens metafysikk, slik den preger all modernistisk kunst.

Og kanskje var det derfor at de filosofiske problemer fortsatte å uroe Wittgenstein. Selv om det er vanlig å hevde at den sene Wittgenstein er meget kritisk – for å si det mildt – til mange av «løsningene» han kom frem til i sitt første verk, poengterer Moore at det også finnes felles overbevisninger som går igjen i de to verkene: kampen mot dårlig filosofi (les: metafysikk) og at meningen med mening må søkes på det lingvistiske plan. Dårlig filosofi er skyldes feil språkbruk og denne kan kun kureres innen språket selv.

MER OM WITTGENSTEIN: Den filosofiske dikterenNytt Wittgenstein-nummer

Livsform og språkspill

Den store forskjellen ligger altså innenfor den samme horisont, nemlig at Wittgenstein i Filosofiske undersøkelser «comes to make sense of linguistic sense-making in some importantly different ways» (s. 259). Det er ikke lenger den enkelte setning sett i lys av logisk form som er sentralt for forståelsen, men begreper som livsform og språkspill. Dette åpner opp for at språklig mening kan være noe langt mer nyansert og differensiert. Moore mener at Wittgenstein på den måten forsøker (jeg er litt usikker på om han også mener at han faktisk klarer) å unngå de problemer som den nyere tids filosofi kommer opp i ved at avgrensning ( limitation ) blir til en grense ( limit ). Logisk form setter en grense for hva som kan være meningen med mening, og språkspill og livsform er grenser, det vil si det er alltid allerede i kraft av disse at det kan forekomme noe slikt som språklig mening. Det gir med andre ord ikke mening å snakke om noe utenfor disse betingelsene.

En språklig mening er nødvendig i kraft av et sett med regler, som igjen har sin rot i en livsform. Logisk sett er de dermed grunnløse ettersom de ikke kan begrunnes uten å falle for «the temptation to cast limits as limitations» (s. 264). Det finnes med andre ord grenser for hva som språklig sett er meningsfullt, men disse grenser skyldes ikke en begrensning (som vi har trukket). Når man trekker en grense, så sier man samtidig at det befinner seg noe på den andre siden av denne. At det finnes en grense, er derimot noe som vi ifølge Wittgenstein bare har å akseptere. Og Moore siterer Wittgenstein på at «this seems to abolish logic» (§ 242) i og med at det fører til en «radical new conception of necessary truth» (s. 265). Nødvendige sannheter finnes nå bare i korrelasjonen mellom språklig utsagn og et sett av regler (språkspill), det finnes ingen nødvendighet i disse språkspill og den livsform de vokser ut av. Det vi har med å gjøre, er altså en kontingent grunn for nødvendighet (s. 264).

Nødvendigheten i språkbruken undermineres av at vi hverken klarer å sette grenser for meningsfull språkbruk eller klarer å hekte språket på noe utenfor det. Dermed må meningen med mening ene og alene forklares om en bevegelse i språket selv:

«[N]ecessity as Wittgenstein conceives it corresponds to a particular way of using a proposition. This accounts both for the absoluteness of necessity, which is secured whenever a proposition is used in that way, and for its provisional character, which is a feature of the fact that a proposition used in that way may yet be used in other ways.» (s. 266)

Meningsløsheten oppstår altså i og med at det ikke er noe i veien for at man kan fortsette å bruke språket på gamlemåten selv etter at reglene for språkspillet (livsformen) har endret seg.

Forvrengning og fornyelse

Det å flytte svaret på spørsmålet om meningen med mening helt og fullt inn i språket slik Wittgenstein gjør, fører ifølge Moore til to ny spørsmål: «hva er ‘språket vårt’?» og «hvem er egentlig ‘vi’?» (s. 269). Disse to spørsmål kan Wittgenstein ikke besvare uten enten å bli transcendental idealist («språket er verdens grense») eller empirisk idealist («det er vi som bestemmer hva meningen med et språklig uttrykk er»). Og begge disse løsningene er etter Moores mening like uakseptable for Wittgenstein. Det er ikke klart om han mener at de er uakseptable som løsninger eller fordi de er løsninger. Moore går for det siste alternativet.

Det som har undergravet dette arkimediske punkt er refleksjonen over meningen med mening som en ytterligere omdreining av refleksjonen over meningen med tingene. Og i og med at Wittgenstein – i motsetning for eksempel Descartes, Kant, Hegel, men på linje med Spinoza og Hume – ikke har noen subjektsteori hvor refleksjonen inngår som begrunnende element, så har han heller ingen mulighet for å utvikle en teori om refleksjonen som er slik at denne kan reparere sin egen skadevirkning, det vil si etablere et arkimedisk punkt à la Descartes’ ego cogito eller Kants transcendentale jeg.

LES MER OM SPRÅK: Hva skal vi med språkfilosofi?Kulturelle forgreiningar

Den eneste mulighet som da gjenstår, er å nedlegge forbud mot refleksjonen fordi den fører til urimelige resultater. Men vil ikke det være det samme som å oppgi distinksjonen mellom dårlig filosofi (les: metafysikk) og god filosofi, det vil si den filosofi som kun bekrefter at en språklig meningsdannelse er i overensstemmelse med det herskede språkspill? Den mest graverende innvending mot Wittgensteins filosofi er derfor ifølge Moore at hans filosofi dermed for en konservativ karakter.

Filosofien skal være en slags vokter eller terapi mot den forvrenging som vår begrepsbruk kan være utsatt for, men da må den også kunne være i stand til å skille hva som på bakgrunn av den etablerte begrepsbruk er en forvrenging og hva som ønskelig nødvendig og ønskelig fornyelse. Og derfor mener Moore at vi ikke bør dele Wittgensteins moralsk funderte aversjon mot uklar tenkning: Den kan bære i seg spiren til en ny og fruktbar meningsdannelse.

Noter

1 George Steiner: Real Presences, University of Chicago Press, Chicago 1989, s. 93

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *