Intellektets mørke natt

Statue av Johannes av Korset i Valladoli, Spania (Kilde: Wikimedia Commons)

BOKOMTALE: Hvem har ikke ønsket seg muligheten til å konfrontere sine fortidige læremestere med fortolkningsproblemene som vokser ut av avgrunnen mellom deres egen og vår tids språkbruk? Jens Oscar Jenssen tar i bruk fiktive virkemidler for å virkeliggjøre denne fantasien. Hans nye bok Det mystiske mennesket stiller deg ansikt til ansikt med 1500-tallsmystikeren Johannes av Korset.

Av Ørjan Steiro Mortensen, master i filosofi fra Universitetet i Oslo

Å komme inn under huden på de gamle kristne mystikerne er av mange årsaker et prosjekt for de spesielt interesserte. Vokabularet er gjerne obskurt og ekskluderende. Språkbruken er ment som støtte for en religiøs, meditativ praksis, og uttrykksformen er preget av en metaforikk som kan virke fremmed og nesten tullete for utenforstående, de som kanskje er mer interessert i rasjonell argumentasjon og objektive betraktninger. Her gjelder det å erfare, fra sin sjels «dypeste sentrum »1, nærværet av de størrelser som behandles, og den mystiske teksten er en slags veibeskrivelse inn til det aller helligste. I mørket som dveler i «sjelens grotter» kan en nemlig få en umiddelbar erfaring av Gud som alle tings uomgjengelige prinsipp, og sjelen må på sin vei vennes av med å tenke på seg selv som en substansielt uavhengig, selvstendig aktør. Slik kan sjelens perspektiv på seg selv forenes med skaperens perspektiv på skaperverket, og vi innser hvordan vi alltid-allerede er i Gud, i mye mer vesentlig forstand enn hvordan vi for eksempel er i verden. Vi som er vant til å skatte høyt den «selvstendige tanke» kan ikke hjelpe for å bli forvirret av en slik type doktrine, hvis høyeste prinsipp nettopp er å hengi sin kritiske tanke til en guddom, som attpåtil kun beskrives i dunkle og ofte kontradiktoriske vendinger.

Det mystiske mennesket – En samtale med Johannes av Korset er en nylig utgitt bok av filosof Jens Oscar Jenssen. Denne boka forsøker å gå slike vanskeligheter i møte ved å la oss treffe en av de virkelig store mystikerne, Johannes av Korset (1542-1591), så å si ansikt til ansikt. Gjennom en fiktiv dialog forsøker Jenssen å tvinge noe ut av Johannes som kan lyde meningsfullt for oss i våre dager, uten å forutsette at leseren allerede er innforstått med tematikken – selv om det nok vil hjelpe om man er over gjennomsnittet interessert i metafysiske problemstillinger.

Johannes selv – hvem var han?

Jenssens bok åpner med et kortfattet og informativt biografisk overblikk over Johannes’ liv og virke. Johannes av Korset het en gang Juan de Yepes y Álvares, og hadde sitt opphav i landsbyen Fontiveros sørøst i Spania. Han ble tidlig tilknyttet et jesuittisk klosterkollegium i den lille byen Medina del Campo, og i tjueårsalderen ble han anbefalt for opptak i Karmelittordenen.

Johannes ble som nylig ordinert munk involvert i det akademiske livet ved universitetet i Salamanca. Her ga han seg i kast med de mystiske forfatterne, og havnet snart på kant med sine munkebrødre, som Johannes mente hadde mistet grepet om de asketiske idealer som rådet blant de tidlige kristne. I kontrasten mellom den da vel etablerte klosterkulturen (og ukulturen som kom i kjølvannet av katolisismens gjennominstitusjonaliserte form) og det kompromissløse budskapet Johannes fant hos gamle mestere som Dionysios Areopagitten og Gregor av Nyssa, så Johannes en degenerativ tendens som førte til at han begynte å isolere seg fra sine samtidige. Etter møtet med Karmelittsøsteren Teresa av Avila ble han dratt inn i arbeidet med å opprette et reformert kloster med strengere føringer for askese, og denne reformbevegelsen tok navnet «de uskodde karmelittene», etter sin overbevisning om at å gå rundt barbeint var mer ydmykt overfor Gud enn å bruke fottøy. Juan de Yepes y Álvares tok navnet av Korset for å symbolisere overgangen til en mer rettskaffen, kontemplativ tilværelse, og ble i reformklosterets tidlige stadier en innflytelsesrik skikkelse. Så innflytelsesrik, faktisk, at det gikk med ham som med mange av de utpreget rettskafne mystikerne i kirkens historie – han ble fanget og torturert av sine medkarmelitters inkvisisjon fordi han representerte en trussel mot kirkens hegemoni og den katolske ortodoksien.

Jens Oscar Jenssen: Det mystiske mennesket – En samtale med Johannes av Korset, Arneberg Forlag 2013

I et dypt, håpløst fangehull i Toledo kom imidlertid den fromme Johannes til den viktigste erkjennelsen i sitt sjelelige liv, og han utviklet i ettertid doktrinen om «forening med Gud» med utgangspunkt i denne erfaringen. De harde forholdene han ble holdt under tvang Johannes så langt inn i seg selv at han omtaler hendelsen som en gjenfødelse – det gamle mennesket var dødt og det nye født i hans sjel. Johannes klarte, symbolsk nok, etter ni måneder å flykte på mystisk vis fra sitt fangenskap.

Han søkte tilflukt hos sine reformerte brødre og søstre, der han uttrykte sin sjelelige oppvåkning gjennom sin forfattergjerning og sin forkynnelse. Alle de store diktverk som har gjort Johannes kjent for ettertiden skal ha vært inspirert av denne erfaringen, og det er foreningen med Gud som også opptar Jenssen i dialogen som etterfølger den korte biografien i boka.

Jenssen spør retorisk om det ikke er noe som har gått tapt for vår tids menneskesyn som Johannes’ lære kan hjelpe oss å finne tilbake til. Nå er det allerede fristende å svare at en mystisk doktrine av Johannes’ slag nok vil befinne seg hinsides enhver tids forståelseshorisont, og at det er dette som alltid gjør mystikken like uforsonlig med tidens rådende tendenser – og derfor alltid like besnærende. Mennesket har alltid en radikal mulighet til å forkaste de betingelser for tenkning dets umiddelbare sosiale kontekst pålegger det, og i stedet kontemplativt søke inn i seg selv. Og det er kanskje i lys av dette at mystikkens tidløse sjargong best kan forstås. Det er i alle fall tydelig ut fra mottagelsen at Johannes hadde fått øye på noe som allerede var usynlig innenfor rammene av hans egen samtids horisont – kanskje av nødvendige årsaker.

Det er noen ganger viktig å gjøre seg var på den nostalgiske tendensen til å se sin egen samtid i lys av en tapt gullalder. Johannes selv ser sin samtid i lys av et forfall fra 1200-tallets åndelige innsikter og idealer. Johannes’ virke vies slik kanskje mest respekt dersom den ses på som et forsøk på å bryte med sin samtids forståelseshorisont. Og mistanken melder seg om at de størrelser han beskriver aldri vil kunne ta plass blant en historisk epokes generelle virkelighetskoordinater. Men det er derfor de (for de innvidde) aldri vil kunne reduseres til bare en forgangen epokes måte å snakke på, og vil stå fram som eviggyldige motsatser til den tematikken som opptar enhver samtids allmenngyldige diskurser. Dette poenget virker kanskje noe pedantisk, men vi skal se at konflikten internt i Jenssens tekst nettopp dreier seg om muligheten for virkelig å kunne oversette innholdet i Johannes’ doktrine til en moderne, tilforlatelig begrepsdrakt.

Animale Rationale

Når dialogen kommer i gang tar Jenssen, i skikkelsene til Johannes og seg selv, oss med på en reise innover i vokabularets og imaginasjonens irrganger. Vi tas med forbi velkjente begreper om sjel, Gud, Menneske og dygd, og ledes skritt for skritt inn mot de deler av doktrinen som er særegne og bemerkelsesverdige akkurat i forfatterskapet til Johannes. Blant disse er begrepene om det nye mennesket, den meditative «åndens natt» og spesielt foreningen, som på mange måter er nøkkelen til å forstå Johannes’ tenkning.

Dialogen er situert i en underlig form for illo tempore, og vi kastes rett inn i ordvekslingen uten noen bakgrunnshistorie. Det første spørsmålet som stilles dreier seg om Johannes’ sjelsbegrep. Johannes, som later til å være bevisst på forhånd både språkforskjeller og idéhistorisk kontekst, svarer at «Sjel, eller anima, som det heter på latin, betyr egentlig for meg bare ‘et menneske’, og alt som mennesket inneholder». Var på at historien nok har forbigått hans samtids aristotelisme, fortsetter Johannes:

«På min tid var det vanlig å definere menneskearten som et rasjonelt dyr. Vi tenkte oss at mennesket, eller sjelen, bestod av to hoveddeler: den sanselig-animalske delen, det vil si kroppen med alle dens sanser, og den rasjonelle delen, det vil si alle de evnene som vi mennesker har som gjør at vi fungerer på en litt annen måte enn dyr. For mitt formål var det tjenlig å trekke frem spesielt tre rasjonelle sjelsevner: intellekt, minne og vilje.» (s. 24)

Det er for så vidt et interessant pedagogisk og inkluderende grep å gi Johannes idéhistorisk innsikt, slik at han selv kan kontekstualisere sitt begrepsapparat for den moderne leser. Men når Johannes fremtrer i egen person, oppleves det kanskje litt kunstig at han omtaler, i fortid, de teoretiske elementene han benytter seg av i lys av et visst «formål», som om han selv er klar over at dersom han hadde skrevet i dag, i lys av et annet formål, ville menneskets sjelelige konstitusjon sett annerledes ut. Vendinger som «på min tid» og «for mitt formål» fremmedgjør karakteren Johannes fra hans eget religiøse språk. Det gir ham et snev av historikerens etterpåkloke allvitenhet, noe som allerede innledningsvis truer med å relativisere vekk alvoret i det doktrinære innholdet som drøftes videre i teksten. Kanskje disse historiske perspektivene heller kunne vært tillagt samtalepartneren i teksten, slik at Johannes kunne fremsatt sine begrepslige presisjoner i presens?

LES MER: Paulus’ brevHun som elsket JesusPaulus – universalismens tenker

Uansett, dialogen skrider videre gjennom de tydelige aristotelisk-skolastiske skjema som beskriver henholdsvis den sanselig-animalske og den rasjonelle delen av sjelen, eller mennesket. Evner som mennesket deler med andre dyr kontrasteres med Johannes’ forståelse av menneskelig rasjonalitet. De rasjonelle evnene forklares ved hjelp av et tredelt skjema, der intellekt, minne og vilje utgjør interiøret i den menneskelige psyken. Vilje er det retningsgivende aspektet, som gjør at vi har mulighet til å overstyre de instinktive impulsene fra den animalske delen av sjelen, og i stedet rette oss etter det vi rasjonelt lar oss overbevise om. Minnet er vår relasjon til fortiden, evnen som lar oss lære av våre erfaringer.

Her gjør Johannes oss igjen bevisste den historiske konteksten han skrev innenfor, og han lar oss få vite at «på min tid var det vanlig å anta at ikke-rasjonelle dyr ikke hadde like gode evner til å nyttiggjøre seg sine erfaringer som oss mennesker». Hva som eventuelt har fått oss i den moderne tidsalder til å forandre overbevisning kommer han dessverre ikke inn på. (Er Johannes av Korset i himmelen oppdatert på resultatene av moderne biologisk og epistemologisk forskning?) Intellektet bestemmes som generell begrepslighet. Impulsene fra de ytre sansene og de indre – fantasi og forestillingsevne – generaliseres i intellektet, og innholdet i erfaringen abstraheres ut i begreper en kan reflektere over. Jenssen er flink til å eksemplifisere konsekvensene av disse skjematiske utlegningene, og dialogformen gjør det lett å sette seg inn Johannes’ tankeverden.

Det evig formløse

Etter denne psykologiske gjennomgangen kommer vi fram til Gudsbegrepet. Johannes’ onto-teologiske posisjon kalles gjerne panenteisme. Den hevder at alle ting er i Gud, på den måten at Gud er mulighetsbetingelsen for alle ting (Gud gjør det mulig at tingene er, eller er selv tingenes væren), mens totaliteten av alle ting ikke på noen måte oppsummerer Guds vesen. Et slikt asymmetrisk forhold råder altså mellom Gud og skaperverket, og dermed også mellom Gud og sjelen, som finner Gud i sitt innerste sentrum når den kontemplerer sin egen mest grunnleggende mulighetsbetingelse.

En slik topologisk metafor, med sjelens egenskaper som perifere avledninger av et mer opprinnelig, sentralt ontologisk prinsipp kalt Gud, kan lett misforstås som hovmodig kjetteri. Dersom Gud bor innerst i sjelen til mennesket, følger det ikke da at Guds eksistens er betinget av menneskets eksistens? Ikke ifølge Johannes.

Johannes av Korset (1542-1591) portrettert på 1700-tallet (Kilde: Wikimedia commons)

Vi kan lese i Jenssens masteravhandling om Johannes at doktrinen hans må forstås i lys av en ikke-dualistisk onto-teologi som «hovedsakelig [sier] to ting om Gud: 1. Gud er substansielt nærværende i alle skapninger. 2. Gud opprettholder alle skapningers væren ved å være substansielt nærværende i dem».2 Gud er av nødvendighet i skapningene som substans, mens skapningene selv må ses på som betingende aksidenser virkeliggjort i, og opprettholdt av, Guds kontinuerlige nærvær. Om Gud skulle kunne forlatt en av skapningene, ville dette føre til at skapningen umiddelbart opphørte å eksistere. Skapningene tillegges slik ingen selvstendig eksistens, og er «intet» i forholdet til Gud. Alle mulige skapninger er kun mulige i lys av sin relasjon til Gud, og Gud er i alle skapningene i den forstand at de er essensielt avhengige av Ham, samtidig som Han er essensielt uavhengig i forhold til dem: «Gud er ren væren. Skjønner du?»

Muligens. Gud er det formløse som alt som finnes lar seg forme av, uten at Gud selv må gi slipp på sin essensielle formløshet. Dialogen går her ganske tett inn på de spesifikke utsagnene til Johannes, og store deler av Johannes’ utsagn skal være nær sagt direkte sitater hentet fra hans egne tekster. At en dialogbok i sin form utelater et stort noteapparat for å opprettholde den muntlige flyten er forståelig, men vi mer pedantiske lesere kunne kanskje satt pris på et etterord eller sluttnoter som mer spesifikt satte Johannes’ utsagn i boka i relasjon til de aktuelle tekststedene som inspirerte dem. Dialogen er likevel givende i det at Jenssens egne problemer med Johannes’ tekster blir tatt opp til diskusjon, og Johannes konfronteres til tider fra et nesten naivt, men ærlig og oppriktig ståsted, med spørsmål som «Dette er ganske forvirrende saker, Johannes. Hvorfor klarer jeg ikke å forstå hva du mener?» Denne formen gjør det enkelt å identifisere seg med Johannes’ samtalepartner, og Jenssen formulerer slik viktige spørsmål om en kompleks teori på en tilforlatelig måte. Hvor ofte har man ikke stoppet opp i frustrasjon over filosofiske klassikeres uleselighet og ønsket at forfatterne var til stede, slik at en virkelig fikk mulighet til å stille dem til veggs for den mentale volden de tilsynelatende utsetter oss for? Slik fungerer dialogformen supert, og man ser for seg likeartede bøker med notoriske tåkefyrster som Kant, Hegel, Weil eller for den saks skyld Einstein i hovedrollen. Det eneste minus i denne sammenhengen er, igjen, det manglende noteapparatet, som ville gitt Johannes’ svar på tiltalen i boken mer kredibilitet.

LES OGSÅ: Skaperen og det skapteGamle bekjennelser i ny drakt

Sjelens vandring i mørket

Når gudsbegrepet, som det onto-teologiske grunnlaget for Johannes’ tenkning, er gjennomgått, ser vi tydelig distinksjonen mellom skaperverket betraktet som skapt, og skaperverket sett fra dets innenverdenslige forståelseshorisont. Målet for den videre sjelevandringen vil være å venne seg av med å tenke at alle enkeltting, begreper og livsformer har noe som helst for seg av substansiell egenverdi. I våre daglige liv er vi opplært til å forstå de størrelser vi omgir oss med ut fra det som utgjør tingenes egenart. Individuasjonsprinsippet er det viktigste intellektuelle redskapet mennesket som livsform har til rådighet. Dersom et truende fenomen møter et menneske i verden, er det jo av avgjørende betydning at vedkommende tenker at trusselen er reell, at det som truer eksisterer selvstendig, og at man av denne grunn må beskytte seg på en eller annen måte. Den mystiske læren til Johannes vil imidlertid trekke fokuset vekk, ikke bare fra oppfatningen om den eksterne verdens realitet, men i like stor grad fra oppfatningen om at ens egen eksistens har noen selvstendig virkelighet. Fra Guds perspektiv er verken menneskesjelen eller noen av tingene i skaperverket av substansiell betydning. Målet for sjelevandringen vil derfor være å trenge inn i den rasjonelle sjelens «grotter», og forsøke å tømme viljen, minnet og intellektet for innhold. Når det lykkes å lære seg av med alle de vanene som er innprentet i sjelen av verdens prosesser, kan det la seg gjøre å forene forståelsen av skaperverket som helhet med dets grunnlag: Gud selv som substans. Sjelen gir slipp på sin hevd på identitet og selvstendighet, og verdens avguder blekner i Guds eget lys, som nå skinner fra grunnen av alle ting slik den skinner fra grunnen av sjelen som betrakter. Foreningen med Gud i Johannes’ doktrine kan slik forstås som en radikal perspektivendring, som, for å si det med Nietzsche, revaluerer alle verdier.

Kilde: Wikimedia Commons

Veien til forening foregår i tre etapper, der virkelighetskoordinatene som er inneholdt i de ulike sjelsaspektene gradvis forlates. Sjelen befinner seg etter hvert i en mørk, håpløs natt der det kunstige lyset fra erfaringene med verden er slukket. Først når sjelen slik har forkastet alt den vet, vil den virkelige kunnskapen, innsikten i at Gud-qua-substans alltid-allerede er alle tings sannhet, kunne stå fram for sjelen. Sjelen trekkes gradvis ut av mørket, mot et lys som strømmer fra sjelens dypeste sentrum. Dialogen drøfter fint de kontraintuitive aspektene ved denne teoriens kulminasjon, og boka leder leseren ut i den stadig mer komplekse metaforikken Johannes anvender når han forsøker å beskrive disse mystiske erfaringene. Jenssens krumspring for å avkode det mystiske budskapet ser ikke helt ut til å lykkes mot slutten av boka, noe som fungerer bra for dialogen.

I stedet for å innta en skråsikker og indoktrinert holdning til Johannes’ merkelige utsagn, utviser han en ydmyk innstilling som lar det skinne igjennom at virkelig å forstå hva Johannes mener, er en langt mer krevende oppgave enn det en filosofisk avhandling kan makte å utføre. Dialogen avslutter i en mangetydig oppfordring til å fortsette innover på veien, og å stole på at «fakkelen som brenner i ditt dypeste sentrum, vil vise vei».

Mer mystikk?

Selv om det ikke er sikkert at Jenssens bokverk vil hjelpe leseren på veien mot frelsen, vil den kanskje hjelpe lesere på veien mot Johannes’ egne verk. En bok av dette kaliber vil kunne fungere fint som introduksjon til en del temaer som ofte faller utenfor den gjengse intellektuelle diskursen. Dersom en er interessert i mer spirituelle tema vil denne boken kunne være krevende, men også gi leseren mye mer i form av intellektuell redelighet, uten å bli altfor akademisk, enn det mye ymse New Age-litteratur vil gjøre. At den kristne mystikkens skattkiste brytes opp i vår hypermoderne samtid er interessant, og kan ses som et symptom på at den eksterne verden ikke tilfredsstiller alle sjelens behov i den stadig mer kaotiske virkeligheten som omgir oss. Jeg regner derfor sterkt med at, dersom den gjøres tilgjengelig for folk, vil Jenssens Det mystiske mennesket finne sitt takknemlige publikum.

Noter

1 Det mystiske mennesket s. 148.

2 Jenssen: Forening med Gud – et ikke-dualistisk perspektiv på Johannes av Korsets doktrine, Masteroppgave i filosofi, UiO 2010.

Bok: Det mystiske mennesket: En samtale med Johannes av Korset – Jens Oscar Jenssen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *