Høydepunkter fra Skjervheimseminaret

Skjervheimseminaret finner sted på Stalheim hotell.

Skjervheimseminaret finner sted på Stalheim hotell. (Alle foto: Aurora Jacobsen)

AKTUELT: Årets Skjervheimseminar om utopier og dømmekraft bød på flere interessante foredrag, selv om Hans Skjervheims egen filosofi glimret med sitt fravær.

Av Aurora Jacobsen, masterstudent i idéhistorie

Skjervheimseminaret er et åpent, tre dagers seminar i filosofen Hans Skjervheims ånd. Det holdes hvert år på Stalheim hotell, i nærheten av Myrkdalen, hvor Skjervheim vokste opp. I år feirer seminaret 20-årsjubileum, og hadde temaet «Utopiar og dømmekraft».

Selv om seminaret konsentrerer seg om Skjervheim og hans filosofi, rommer programmet også andre fag og talere med ulike bakgrunner. Blant foredragsholderne var Lena Lindgren, politisk redaktør i Morgenbladet, bratsjisten Nora Taksdal, statsviteren Øyvind Østerud og bonde og lektor John Dale. Arrangørene av Skjervheimseminaret er dessuten interesserte i å få med studentene på laget – hvert år deler de ut 18 studentstipender som dekker opphold på Stalheim hotell, deltakelse på seminaret og noe av transporten.

LES OGSÅ: Kulturmøter og utopier • Hans Jonas: Filosofi på liv og død

Ordet «utopi» ble laget av Thomas More, forfatteren av Utopia. Ordet er konstruert, og betyr «ikke-sted» eller «et godt sted», avhengig av om man leser begrepet som sammensatt av det greske ou og topos eller eu og topos. Av foredragsholderne på Stalheim fikk ordet dog noen flere betydninger, som for eksempel «samfunnets endelige mål». Motparten til utopien er dystopien, «beskrivelse av et tenkt samfunn der alt er ubehagelig, kaldt og umenneskelig», ifølge ordboken. Dystopien fikk også plass som tema i løpet av septemberhelgen, særlig med Lena Lindgrens avsluttende foredrag.

Vi trenger andre utopier

Fredagen startet med suppe og brød før en av arrangørene, Trygve Refsdal, åpnet seminaret. Han advarte mot teknologiutopien. Med den nye teknologien åpner det seg nye muligheter, men ikke alle er positive. Det åpner også for mer overvåkning, kontroll, måling og styring. I dag, med klimaendringer som truer fremtiden, trenger vi nye utopier, som ikke baserer seg på stadig mer. Vi behøver utopier som ikke er så ekspansive som før. En verden uten klimaendringer er en virkelig utopi – et ikke-sted, noe uoppnåelig – så for å sikre en så god fremtid som mulig, trenger vi utopier å arbeide mot som ikke innebærer miljøfiendtlige mål som luksus og materiell overflod. 

Kaffepause mellom foredragene.

Kaffepause mellom foredragene.

Generasjon prestasjon

Den energiske Hilde Sejersted, pensjonert lektor og forfatter, åpnet foredragsrekken. Hun tok utgangspunkt i idealet som formidles av Margrethe Munthes sang «Da klokka klang». Og her kom Skjervheimseminarets forkjærlighet for allsang til syne: etter bare ti minutters samling, satt en hel sal med mennesker og sang «Da klokka klang, så fort vi sprang, og ingen stod igjen og hang». Og i sangens innledende linjer ligger skolens utopi, ifølge Sejersted: Alle skal med, ingen skal bli hengende igjen. Men slik ser det ikke ut i dagens skole, og Sejersted mener å vite hvorfor. Dersom dere lurer på hvorfor frafallet i skolen er så stort i dag, sier hun, bør dere lese styringsdokumentene for grunnskolen i dag. Det er en sorteringsprosess fra første stund. Generasjon prestasjon utsettes for en stadig vurdering, å bli veiet og funnet for lett.

Det vil alltid være fåfengt å skjule at noen er bedre enn andre. I stedet trengs botemidler, mener Sejersted. Vi må gi hjelp til den enkelte slik at hen kan hanskes med nederlagsfølelsen i møte med målingen og det å ikke tilfredsstille kravene.

Den første utopien

Andre dag på seminaret ble innledet av Vibeke Roggen, førsteamanuensis i latin ved UiO, som foredro om Thomas Mores liv og resepsjonshistorien til Utopia.

Utopia ble skrevet i tiden for de store oppdagelsesreisene. Da boken utkom i 1516, var det bare 24 år siden Christofer Columbus oppdaget Amerika. Muligheten for øde øyer med velutviklede kulturer, hvor mennesker levde på radikalt andre måter enn i Europa, var blitt ganske stor. Hvilke kriterier hadde så samtidens mennesker for å skjønne at øya Utopia var oppfunnet, ikke oppdaget? I førsteutgaven fantes et kart over Utopia, i tillegg til det utopiske alfabetet. Det underbygde ideen om at Mores øy var et ekte sted. Men navnet, Utopia, burde vel gitt et hint om at øya var fiksjon? Mens de fleste lærde på Mores tid kunne latin, var gresk ukjent for de fleste. At utopia betyr ikke-sted, var derfor vanskelig å oppdage for mange.

Det utkom 20 utgaver av Utopialatin mellom 1516 og 1650. I tillegg kom 25 oversettelser. Men innholdet i boken var ikke populært overalt. I lange perioder var det ikke mulig å få tak i boken, mens i katolske områder ble boken sensurert av kardinaler. Boken som skapte en ny sjanger, utopisjangeren, ble imidlertid reddet av det felles lærde prosjektet i Europa.

Musikalske utopier

Nora Taksdal, bratsjist i Kringkastingsorkesteret, spilte musikk av Ludwig van Beethoven og Dmitrij Sjostakovitsj, og fortalte om hvordan politiske og realhistoriske begivenheter påvirket og ble innlemmet i deres musikk. Komponistene, som virket med 100 års mellomrom, var begge politisk engasjerte: Beethoven under napoleonskrigene, Sjostakovitsj som russisk borger under Stalin.

Nora Taksdal spiller for seminardeltakerne.

Nora Taksdal spiller for seminardeltakerne.

Beethoven var en stor beundrer av Napoleon. Eroica-symfonien ble skrevet som hyllest til Napoleon, den ene mannen som skal bringe frihet til alle. Da Napoleon lot seg krone til keiser, innså Beethoven at Napoleon var like menneskelig som alle andre – han satte sitt eget ønske om makt over idealet om et bedre samfunn for alle. Beethoven skrev en sørgemarsj etter kroningen i 1804.

Sjostakovitsj virket i Stalins regime. Han arbeidet i konstant dødsangst og berettiget paranoia. Han ble aldri internert, men var heller ikke likt av regimet. Taksdal fortalte at Sjostakovitsj alltid hadde en ferdig pakket koffert i tilfelle KGB skulle komme og hente ham på natten. Sjostakovitsjs 15 symfonier kan leses som dagbok over Russlands historie.

Taksdals foredrag var et av de beste på seminaret. Hun var tydelig og engasjerende, foredraget var spisset og interessant. Det var et godt grep å ta med musikkanlegg og spille deler av stykkene hun snakket om i foredraget – da ble poengene hennes tydeligere for publikum.

MER OM MUSIKK: Lidenskap, kropp og eksperiment • Den lyttande tenkning

Nasjonalutopier

Professor i historie ved UiB, Leidulf Melve, foredro om utopier i norsk og japansk historieskriving. All historieskriving er grunnlagt i utopier, mente han. Peter Andreas Munch og Ernst Sars’ norgeshistorier var farget av en nasjonalutopi: De hadde en idé om at utopien – det gode stedet – fantes i en fjern, nasjonal fortid. Melve sammenligner nordmennene med japaneren Fukuzama Yukichis historieskriving. Også han baserte historien på en utopi, men det ble ikke hentet fra den japanske fortiden, men fra Vesten. Den europeiske sivilisasjon var historiens endemål.

Melve gikk deretter videre til nyere historieskriving, som også har et utopisk element. Han viste til nyere historieforskning som fokuserer på andre grupper enn de tradisjonelle store menn. Blant annet trakk han frem subaltern studies i tillegg til feministisk og postkolonial historieskriving. Melves påstand er at det utopiske element i denne historieskrivingen henger sammen med en forestilling om at de nye historiene har et frigjørende potensial.

Narsissistisk utopi

Skjervheimseminaret sparte det beste til sist: Lena Lindgren forente formidlingsevne, et velskrevet foredrag og interessante innsikter. Temaet var transhumanisme.

Transhumanisme er en paraplyideologi for flere organisasjoner, blant annet Humanity+. Bevegelsens utopi er dypt menneskelig og har lange kulturhistoriske røtter – at mennesket skal seire over sykdom og aldring, og bli et overmenneske. Det teknologiske overmennesket er transhumanistenes ideal. Overmennesket har høyere IQ, bedre hukommelse, færre sykdommer, større synsfelt og raskere reaksjonsevne, for å nevne noe. Dessuten har det en forventet levealder på cirka 150 år. Alt oppnås gjennom teknologiske inngrep på menneskekroppen, helt ned på cellenivå. Det høres ut som science fiction, men Lindgren mener vi plikter å ta transhumanismen på alvor. Teknologien er nemlig i ferd med å sannsynliggjøre transhumanismens visjon, og teknologien sprinter milevis foran et haltende korps av politikere og filosofer.

MER OM TEKNOLOGI: Å samtale med maskiner • Innovasjon gjennom tidene

Vi lever i en narsissistisk kultur, mener Lindgren. At selfien er den vanligste fotoformen i dag, er et symptom på det. Transhumanismen er en versjon av samfunnsnarsissismen som preger vår kultur. Men narsissisme er ikke uttrykk for selvkjærlighet, men for selvtap. En narsissistisk kultur er en kultur på leting etter seg selv. Også transhumanismen har vokst ut av en narsissistisk kultur. Transhumanismens utopi er fysisk – sjel og ånd har ingen plass i deres anskuelse. Transhumanister vil finne seg selv, men tror løsningen er teknologisk. Det er en narsissistisk kortslutning.

Transhumanismens forestilling lyser av sårbarhet og frykt, mener Lindgren. Transhumanismen har et stort, oppblåst selvbilde, men den har også sitt opphav i dyp ensomhet. Narkissos fullføres i det transhumanistiske mennesket, men det gjør også selvtapet.

For å stå styrket mot transhumanismens besnærende utopi, må vi se hverandre i øynene og holde hverandre i hendene, avslutter Lindgren. Vi må kreve rett til egne sanser, til å styre egne sanseforhold. Vi må ta utopien tilbake til samfunnet, vekk fra teknologien.

Når utopien blir dystopi

Utopiens motpart, dystopien, ligger aldri langt unna når man snakker om det perfekte samfunn. Det er et dialektisk forhold mellom de to: I jakten på utopien kan samfunnet slå over i en dystopi. Særlig gjelder det om man lar målet, som ligger i den fjerne fremtid, få trumfe enkeltmenneskets verdi. Skolens målingsregime, som Sejersted kritiserte, var kanskje ment som middel på veien mot utopien: en skole hvor ingen henger igjen. Men det utviklet seg til en slags dystopi, hvor elevens hverdag preges av måling som går ut over selvfølelsen deres.

Konferanserommet på Stalheim, med utsikt over dalen.

Konferanserommet på Stalheim, med utsikt over dalen.

At en utopi kan slå over i dystopi, skyldes også at vi har ulike oppfatninger av hva en utopi er. Transhumanistenes utopi – en verden som befolkes av teknologiske overmennesker – kan også oppfattes som et samfunn vi ikke vil ha, slik Lena Lindgren viste i sitt foredrag.

Ingen dømmekraft

Utopiene ble bredt diskutert på Skjervheimseminaret, og definisjonen av «utopi» var minst like bred. Det som imidlertid glimret med sitt fravær under seminaret, var diskusjonen av dømmekraft, den andre halvparten av begrepsparet som utgjorde seminarets overordnede tema. Deltakerne og foredragsholderne var enige om at utopien må kombineres med dømmekraft – nettopp for å unngå dystopien – men ellers var det lite snakk om dømmekraften.

Også Hans Skjervheim selv var fraværende. Som førstegangsdeltaker på seminaret forventet jeg at foredragene skulle dreie seg om hans filosofi, men Skjervheim ble nesten ikke nevnt, og virket ikke å være brukt som grunnlag for noen av foredragene. Kanskje var jeg for sent ute? Seminaret ble startet opp for 20 år siden, så de eldste traverne er kanskje ferdige med å undersøke Skjervheims filosofi.

LES OGSÅ: Hvordan forklare en handling?  • Frå filosofisk dialektikk til kantianisme

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *