Mot en ren materialisme

De tre neste brevene

– Det ville vært lettere for meg å innrømme sjelen både materie og utstrekning, enn å innrømme noe immaterielt evnen til å bevege og beveges av en kropp, skriver Elisabeth av Böhmen. (Illustrasjonbilde av Robert Fludd, via Wikimedia commons)

OVERSETTELSE: Hva om det som setter sjelen i stand til å tenke kun er bevegelse i en spesiell form for materie? Elisabeth av Böhmen strammer i sine neste brev grepet og setter fram innvendinger som er enda farligere for Descartes.

Over to deler presenterer Salongen utdrag fra Elisabeth av Böhmens brevkorresponanse med René Descartes. Innledning og oversettelse er ved Åsne Dorthea Grøgaard, masterstudent i filosofi ved Universitetet i Oslo. Les første del her

Prinsesse Elisabeth av Böhmen (1618-80), senere abbedisse av Herford, var en sentral politisk skikkelse i sin tid og en viktig venn og diskusjonspartner av René Descartes. Flere av verkene hans åpner med dedikasjoner til henne, og i en av dem skriver han at hun er den eneste som så langt har forstått samtlige av hans publiserte verker (Shapiro 2007:19). Hun er også sannsynligvis den første til å formulere det som i dag er kjent som the mind-body problem, noe Descartes roser henne for i sitt første svar.

Utilfredsstillende svar

Elisabeth av Böhmen (1618-80). (Illustrasjon: Portrett malt av Willem van Honthorst, ca. 1640)

I forrige del kunne vi lese hennes innvending mot det som synes å være en mangel i Descartes’ mekanistiske forklaringsmodell. «Hvordan kan [det] ha seg,» spør hun, «at menneskesjelen, som kun er en tenkende substans, kan styre kroppens ånder og forårsake frivillige handlinger [?]». Hvordan kan noe immaterielt være kausalt aktivt?

Descartes svarer at det finnes tre typer grunnleggende ideer i sjelen vår: 1) De som gjelder sjelen; 2) de som gjelder kroppen; og 3) de som gjelder foreningen mellom de to. Svaret på Elisabeths spørsmål, forklarer han, ligger i ideen om sjelens og kroppens forening. Han bruker bevisst den skolastiske oppfatningen av tyngde – at den er en qualité réelle, en egenskap som kan sies å ha selvstendig eksistens – for å gjøre oss oppmerksomme på at vi har en slik tredje idé-type i oss. Vi er nemlig i stand til å forstå tyngdens forhold til kroppen når vi tingliggjør den, og selv om det er feil å tenke fysiske egenskaper på denne måten, avslører det at vi besitter en slik idé, en som lar oss forstå sjelens og kroppens forening. Det er ikke mange av dagens kommentatorer som synes Descartes’ svar er tilfredsstillende, og det gjorde heller ikke Elisabeth, som går videre med sin kritikk i brevene som er oversatt nedenfor.

At sjelen påvirker kroppen er hun enig med Descartes i – det viser sansene oss. Men hvordan dette kan foregå, rent kausalt, er fortsatt uklart. Dette er grunnen til at hun nå i neste brev strammer grepet og setter fram innvendinger som er enda farligere for Descartes.

LES OGSÅ: Leibniz’ monaderFysikkens praktiske virkelighet

Substansdualistens problemer

Nettopp tyngdeanalogien blir Elisabeths første angrepspunkt. Vil ikke Descartes’ egen fysikk, hans avvisning av den skolastiske modellen, vise at en slik hylomorfisk forening mellom kroppen og dens tyngdeegenskap er umulig? Å ty til en hylomorfisk beskrivelse av tyngden for å forklare sjelens påvirkning på kroppen, kan virke som en farlig innrømmelse. Er mennesket som fenomen unntatt fra de mekanistiske forklaringene? Vil det si at vi har innrømt en tredje substans?

– Det er vanskelig å forstå hvordan sjelen, som kan eksistere uten kroppen og ikke har noe til felles med den, likevel skal være så regjert av den, poengterer Elisabeth. (Illustrasjonsfoto: Descartes’ Specimina philosophiae, via Wikimedia commons)

Det blir etter hvert tydelig, også for Descartes, hvor langt vekk fra hans egen substansdualisme Elisabeth er villig til å gå. Leseren vil merke at hennes avvisning av alt annet enn bevirkende årsaker, fører henne mot en rent materialistisk posisjon. Hva om det som setter sjelen i stand til å tenke bare er bevegelse i en spesiell form for materie? Hun legger fram eksempler på fenomener en substansdualist vil ha problemer med å forklare, som sykdom og besvimelse: Hvis de to virkelig er adskilte substanser, hvordan kan det ha seg at tenkningen svekkes ved fysisk sykdom? Dersom sjelen derimot har utstrekning, forsvinner slike problemer, for da trenger vi ingen egen form for kausalitet. Det er tankevekkende at en så konsekvent materialistisk posisjon ikke var uforenlig med et lutheransk klosterliv.

Diskusjonen slutter dessverre i det blå, for det synes å mangle et brev etter de fem som er oversatt her. Vi må visst selv forsøke å tenke oss Descartes’ svar på Elisabeths siste spørsmål.

FØRSTE DEL AV KORREPONDANSEN: Ærbødigst, Elisabeth

Elisabeth til Descartes

Haag, 10. juni 1643

Herr Descartes,

De viser Deres godhet ikke bare ved å gjøre meg oppmerksom på feilene i mitt resonnement, slik jeg hadde forventet, men også ved, på bekostning av Deres dømmekraft, å forsøke å trøste meg med ufortjente lovord så feilene skal synes meg mindre ergerlige. Noe slikt ville kanskje vært nødvendig for å oppmuntre meg til å gjøre noe med dem, om ikke min oppvekst på et sted der konversasjonsformen gjør oppriktig ros umulig hadde lært meg at jeg som regel gjorde rett i å tro det motsatte av hva folk sa. Så jeg har blitt så vant til å betrakte mine tilkortkommenheter at det å bli gjort oppmerksom på dem aldri gjør meg mer oppbrakt enn det som er nødvendig for å ønske å bli kvitt dem.

Jeg er derfor ikke skamfull over å tilstå at jeg kjente meg igjen i alle årsakene til feil som De nevner i Deres brev, og videre at jeg ennå ikke kan jage disse helt bort, for livet jeg er innskrenket til å leve lar meg ikke disponere over nok tid til å gjøre vane av meditasjon etter Deres regler. Mitt hus’ interesser, som jeg ikke må forsømme, og samtaler og elskverdigheter, som jeg ikke kan unnslippe, tynger mitt svake sinn med ergrelse og lede så det er ubrukelig til alt annet i lang tid etterpå. Dette tjener, håper jeg, til å unnskylde mitt enfold, for jeg kan ikke forstå hvordan vi ved hjelp av ideen om tyngde kan nå ideen om hvordan den (ikke-utstrakte og immaterielle) sjelen kan bevege kroppen. Jeg kan heller ikke se hvorfor denne kraften til å flytte kroppen mot jordas kjerne, som De urettmessig tilla tyngden under navnet egenskap, skulle tjene til å overbevise oss om at en kropp kan dyttes av noe immaterielt. Kan det ikke like godt være at Deres demonstrasjon av at tyngden ikke opererer på denne måten (som De lover å gi i Fysikken) tvert imot skulle overbevise oss om at en kropp umulig kan dyttes av noe immaterielt?1 Spesielt fordi denne ideen (som ikke kan gjøre krav på samme fullkommenhet og objektive virkelighet som ideen om Gud) kan være ren fiksjon forårsaket av uvitenhet om hva som faktisk flytter kropper mot jordkjernen. For ettersom ingen materiell årsak viste seg for sansene, antok man det motsatte, at den var immateriell – noe jeg likevel aldri har kunnet begripe som noe annet enn en negasjon av materien, som i så fall ikke kan ha noen kontakt med den.

MER OM KROPP OG SJEL: Etiopisk filosofi • Medisinens sjel

Og jeg må tilstå at det ville vært lettere for meg å innrømme sjelen både materie og utstrekning, enn å innrømme noe immaterielt evnen til å bevege og beveges av en kropp. For hvis sjelen beveger kroppen ved å informere2 den, må åndene [esprits] som utfører bevegelsen være intelligente – men De har sagt at ingenting av kroppslig art tenker. Og selv om De i Deres Metafysiske meditasjoner viser muligheten for at sjelen også kan beveges av kroppen, er det likevel svært vanskelig å forstå hvordan en sjel, slik De har beskrevet den, som etter å ha lært og kommet i vane av å resonnere godt, kan miste alt dette ved et illebefinnende; og det er vanskelig å forstå hvordan sjelen, som kan eksistere uten kroppen og ikke har noe til felles med den, likevel skal være så regjert av den.

Men nå som De har satt Dem fore å instruere meg, holder jeg ikke disse oppfatningene som annet enn venner jeg ikke forventer å beholde, og jeg er sikker på at De vil forklare naturen til en immateriell substans og hvordan den virker i og påvirkes av kroppen på like utmerket vis som alle de andre tingene De har villet lære bort. Jeg ber Dem også tro meg på at De ikke kunne vist denne vennligheten til noen som ville vært mer klar over sin takknemlighetsgjeld enn

Deres svært hengivne venninne,

Elisabeth


Descartes til Elisabeth

Egmond aan den Hoef, 28. juni 1643 

Min frue,

Etter å ha fornemmet at jeg forklarte meg dårlig i mitt forrige brev, er jeg Deres Høyhet en stor takk skyldig for at hun fortsatt er så nådig å ha tålmodighet til å høre meg ut om spørsmålet det behaget henne å stille meg, så jeg får anledning til å nevne de tingene jeg utelot. Av disse utelatte ting synes det meg å være særlig to jeg skylder å forklare. Jeg skjelnet tidligere mellom tre typer opprinnelige ideer som hver av dem lar seg kjenne på en egen måte og ikke ved sammenlikning, nemlig ideene vi har om sjelen, om kroppen og om foreningen mellom sjelen og kroppen. Men jeg skylder å forklare forskjellen på disse tre typene, på sjels-operasjonene vi har fått dem gjennom, og å si hvordan de blir enkle og velkjente for oss. Deretter skylder jeg, etter å ha forklart hvorfor jeg benyttet meg av sammenlikningen med tyngde, å gjøre det tydelig at selv om man skulle ønske å tenke på sjelen som materiell (noe som egentlig er å tenke seg dens forening med kroppen), kan man samtidig ikke unngå å innse at den lar seg skille fra kroppen. Dette tror jeg skulle dekke det Deres Høyhet foreskrev meg i brevet sitt.

René Descartes (1596-1650), portrettert av Jan Baptist Weenix. (Kilde: Wikimedia commons)

For det første bemerker jeg altså følgende store forskjell mellom de tre typene ideer: Sjelen kan bare begripes av den rene forstand. Kroppen, det vil si utstrekningen, formene og bevegelsene, kan også erkjennes av forstanden alene, men meget bedre av forstanden hjulpet av forestillingsevnen. De tingene som, til slutt, hører til sjelens forening med kroppen, kan bare erkjennes på helt obskurt vis av forstanden, og det selv om den hjelpes av forestillingsevnen; men disse kan derimot erkjennes meget tydelig av sansene. Dette er grunnen til at de som aldri filosoferer og kun benytter seg av sansene sine, verken tviler på at sjelen beveger kroppen eller på at kroppen har innvirkning på sjelen. De anser dem som én enkelt ting – det vil si, de tenker seg foreningen mellom dem. For å tenke seg to ting i forening, er å tenke seg dem som én. De metafysiske tanker som holder den rene forstand virksom, tjener til å gjøre oss fortrolige med ideen om sjelen. Og studiet av matematikkene, som i hovedsak opptar forestillingsevnen i betraktningen av former og bevegelser, venner oss til å forme helt distinkte ideer om det kroppslige. Men det som til slutt lærer oss å tenke oss sjelens og kroppens forening, er dagliglivet og helt alminnelige samtaler. For å få til dette må vi holde oss fra å meditere og fra å ivre etter ting som opptar forestillingsevnen.

Jeg er nesten redd Deres Høyhet skal tro jeg driver gjøn, men jeg nærer altfor stor respekt for henne til slikt, noe jeg aldri skal unnlate å vise henne. Og jeg kan si, som sant er, at den fremste regelen jeg alltid har overholdt i mine studier – som jeg tror har tjent meg aller mest i tilegnelsen av kunnskap – har vært å aldri bruke mer enn ytterst få timer om dagen på de tankene som opptar forestillingsevnen, og ytterst få timer i året på de som opptar forstanden alene. Resten av min tid har jeg tilbragt med sanselig avkobling og åndelig hvile. Blant tanker som opptar forestillingsevnen regner jeg til og med alle seriøse samtaler og alt som krever at man er oppmerksom. Det er dette som har gjort at jeg har trukket meg tilbake ut på landet, for selv om jeg i verdens travleste by sikkert kunne fått like mange timer for meg selv som jeg nå bruker på studiene mine, ville jeg likevel ikke kunnet bruke dem like effektivt om mitt sinn var utslitt av den oppmerksomheten livets kjas og mas krever. Jeg tar meg den frihet å fortelle henne dette, som en hyllest til Deres Høyhets evner, for det er beundringsverdig hvordan hun, blant alle gjøremål og tilsyn som tilfaller de som både er kloke og av høy byrd, klarer å vie seg til meditasjonene som kreves for å kunne skjelne mellom sjelen og kroppen.

LES OGSÅ: SelvbevissthetLivets letthet, tilværelsens tyngde

Jeg trekker likevel den slutning at det var disse meditasjonene, heller enn tanker som krever mindre oppmerksomhet, som gjorde at hun fant uklarhet i vår idé om sjelen og kroppens forening. Det virker ikke som menneskesinnet er i stand til både å skjelne tydelig mellom sjel og kropp og samtidig å begripe deres forening. Dette er fordi det da blir nødvendig å tenke dem både som én enkelt og to forskjellige ting, noe som er selvmotsigende. Jeg antok at Deres Høyhet fortsatt hadde tydelig for seg hvorfor sjelen og kroppen beviselig må være distinkte, og jeg ville ikke be henne skyve dette vekk for å tenke seg ideen om deres forening – som alle og enhver alltid vet med seg selv uten å filosofere, nemlig at man er én enkelt person, som både har en kropp og en tanke, og at de er av en slik natur at denne tanken kan bevege kroppen og føle det den utsettes for. Dette var grunnen til at jeg tidligere benyttet meg av sammenlikningen med tyngde og med andre egenskaper vi vanligvis ser for oss er forent med en eller annen kropp, slik tanken er forent med vår. Og jeg var ikke bekymret for at sammenlikningen skulle halte fordi egenskapene ikke faktisk er reelle, slik man forestiller seg at de er, for jeg trodde Deres Høyhet allerede var helt overbevist om at sjelen er en substans helt adskilt fra kroppen.

Men, ettersom Deres Høyhet bemerker at det er lettere å tillegge sjelen materie og utstrekning enn å tillegge den evnen til å bevege og beveges av en kropp, når den selv er immateriell, vil jeg oppfordre henne til fritt å tillegge sjelen denne materien og utstrekningen – for dette er ikke annet enn å tenke seg dens forening med kroppen. Og når hun har dette klart for seg og opplever det i henne selv, vil det være enkelt for henne å anse, for det første, at materien hun har tillagt denne tanken ikke er tanken selv, og, for det andre, at denne materiens utstrekning er av en annen natur enn tankens utstrekning. Materiens utstrekning er bundet til et bestemt sted, hvorfra den utestenger all annen kroppslig utstrekning, og dette er ikke tilfellet for tankens. Og slik vil Deres Høyhet uunngåelig skjelne mellom sjelen og kroppen også etter at hun har tenkt seg deres forening.

Når alt kommer til alt tror jeg det er helt nødvendig å ha forstått metafysikkens prinsipper godt, én gang i løpet av livet, siden det er de som lar oss kjenne Gud og vår egen sjel. Men jeg tror like fullt at det ville være svært skadelig å beskjeftige sin forstand for ofte med å meditere over dem, siden det ville sette en ute av stand til å ta seg av forestillingsevnens og sansenes funksjoner. Det beste er å nøye seg med å huske og å beholde troen på konklusjonene man en gang trakk av sine meditasjoner, og deretter vie resten av sin tid til studier der forstanden samhandler med forestillingsevnen og med sansene.

Jeg tjener Deres Høyhet med en slik hengivenhet at jeg tillater meg å håpe at min frimodighet ikke vekker hennes ubehag, og hun ville engasjert meg i en lengre diskusjon, hvor jeg ville forsøkt å belyse alle vanskelighetene vedrørende hennes spørsmål, hadde det ikke vært for en beklagelig nyhet jeg nettopp mottok fra Utrecht. Magistraten innstevner meg til granskning av noe jeg skrev om en av deres ministre – selv om det er snakk om en mann som baktalte meg høyst uverdig, og selv om det jeg skrev om ham, til mitt rettferdige forsvar, er kjent for gud og hvermann. Jeg må derfor nøye meg med å avslutte her, for å se hvordan jeg kan snarest mulig kan unnslippe disse sjikaneriene. Jeg er,

Min frue,

Deres Høyhet, 

Deres ydmyke og svært lydige tjener,

Descartes


Elisabeth til Descartes

Haag, 1. juli 1643 

Herr Descartes,

Jeg oppfatter det dithen at min aktelse for Deres rettledninger, og ønsket om å få utbytte av dem, ikke er Dem like besværlige som utakknemligheten fra de som selv nekter seg dem og vil gjøre det samme for resten av menneskeslekten. Jeg ville ikke sende Dem et nytt tegn på min uvitenhet før De var fri fra staheten til disse andre, men så gjorde herr Van Vergen meg den høflige tjeneste å ville forbli her i byen til jeg kunne gi ham et svar på Deres brev av den 28. juni, som gjør at jeg ser klart hvilke tre typer ideer vi har, og hvordan man bør benytte seg av dem.

Jeg finner også at sansene viser meg at sjelen beveger kroppen, men hva gjelder måten dette foregår på, forteller ikke sansene meg noe mer enn forstanden og forestillingsevnen. Jeg tenker derfor at det finnes egenskaper ved sjelen som forblir ukjente for oss – noe som muligens kunne kullkaste det De så overbevisende argumenterer for i Deres Meditasjoner, nemlig sjelens mangel på utstrekning. Og denne tvilen synes å basere seg på regelen De gir der, i behandlingen av sannhet og usannhet, om at alle feil kommer av at vi feller dommer over det vi ikke har klare nok oppfatninger om. Utstrekning er riktignok ikke nødvendig for tanken, men siden den heller ikke er uforenlig med den, vil den kunne lede oss til en annen av sjelens funksjoner, som kanskje (til og med) er like essensiell. At sjelen har utstrekning ville i det minste få skolastikernes selvmotsigende doktrine – om at sjelen er tilstede i sin helhet både i hele kroppen og i hver av dens deler – til å falle sammen. Jeg ber ikke om forlatelse for at jeg av samme grunn som allmuen blander ideen om sjelen med den om kroppen, men dette hindrer meg ikke i å tvile på at sjelen mangler utstrekning, og hvis ikke De kan forsikre meg om dette ­– De som alene har holdt meg fra å bli skeptiker, som mine første resonnement bar meg i retning av – må jeg oppgi håpet om noensinne å vite noe sikkert her i verden.

Selv om jeg skylder Dem denne tilståelsen som takk, så ville jeg tenkt at den var svært uforstandig om jeg ikke hadde visst, like mye av egen erfaring som av ry, at Deres godhet og generøsitet kan måle seg med resten av Deres utmerkede egenskaper. De kunne ikke ha vitnet om disse kvalitetene på en mer elskverdig måte enn ved oppklaringene og rådene jeg har fått, som jeg verdsetter høyere enn de største skatter som kunne besittes av

Deres svært hengivne venninne til Deres tjeneste,

Elisabeth.

[…]

LES OGSÅ: Det filosofiske babelSinnsfilosofi – en innføring

Litteratur

Hovedtekst

Prinsesse Elisabeth av Böhmen & René Descartes. 2005. Descartes. Correspondance avec Elisabeth. Fra Wayback Machine Internet Archive. Tilgjengelig her. [14.11.16]

Alternative oversettelser

———. 2007. The Correspondence Between Princess Elisabeth of Bohemia and René Descartes (redigert og oversatt av Lisa Shapiro). Fra serien The Other Voice in Early Modern Europe. University of Chicago Press, Chicago.

———. 2010-15. Correspondence between Descartes and Princess Elisabeth (oversatt og kommentert av Jonathan Bennett) [2009]. Fra Bennetts egen nettside: Some Texts From Early Modern Philosophy. Tilgjengelig her. [09.01.17]

Forslag til videre lesning

Shapiro, Lisa. 2007. «Volume Editor’s Introduction: The Other Voice». The Correspondence Between Princess Elisabeth of Bohemia and René Descartes (redigert og oversatt av Lisa Shapiro). Fra serien The Other Voice in Early Modern Europe. University of Chicago Press, Chicago.

———. 2013. «Elisabeth, Princess of Bohemia.» Fra Stanford Encyclopedia of Philosophy. Tilgjengelig her. [09.01.17]

Noter 

1 Dette er en nokså fri oversettelse av et uklart sted i originalen, og Shapiro og Bennett er ikke enige om hvordan det skal oversettes. Poenget kan forsøkes omformulert slik: Descartes lekte med tanken på at tyngdens kraft til å flytte kropper mot jordas kjerne var en reell egenskap, for å gjøre oss klar over at vi allerede har en idé i oss som lar oss forstå foreningen mellom kroppen og denne tyngdeegenskapen, og deretter mellom vår egen kropp og sjel. Men Elisabeth spør om ikke det Descartes sier han vil vise i Fysikken, nemlig at tyngden ikke er en reell egenskap som kan eksistere uavhengig av kroppen, heller kan føre til at det motsatte bevises: til at vi blir overbevist om at ingenting immaterielt kan bevege noe materielt. Hun bruker så å si Descartes’ fysikk mot ham selv.

2 På fransk: «par information». Det er uvisst hvilken teori hun viser til her. I en fotnote til dette foreslår Shapiro at det kan være en stoisk modell, der kroppens bevegelsesevne forklares ved en del av materien de kalte pneuma, eller ånd (2007:68).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *