Unik nok?

– Å være unik oppfattes som bevis på at du har realisert deg selv til fulle, og er slik sett det gjeveste adelsmerket du kan få i frihetsidealets statushierarki, skriver Melsom. Illustrasjon: Know yourself av Hernán Piñera (via Flickr)

BOKUTDRAG: Kravet om å være unik rammer oss alle i dag, enten vi strever med å leve opp til det, prøver å gi blaffen eller sørger over at vi ikke greier å innfri det, hevder Kaja Melsom. 

Salongen har gleden av å presentere et utdrag fra den nye boken Den fordømte friheten, som er skrevet av Kaja Melsom og slippes i dag. Teksten er hentet fra bokens første del, «Umulige krav».

– Nok om meg. Du er jo blitt student igjen. Fortell! – Ikke så mye å fortelle. Har gitt opp kunstnerdrømmen og forbereder meg på et traust liv som lærer. Øver meg på å lage kjedelige matpakker for å skli inn i miljøet. Skal vi snakke om noe annet?

Det var selvsagt trist at vennen min ikke hadde lyktes med å overleve som møbeldesigner, men var læreryrket virkelig så pyton?

Den fordømte friheten: Et oppgjør med dagens selvrealiseringstyranni av Kaja Melsom. Gyldendal forlag, 2017.

Jeg kom til å tenke på en videoreklame for et skrivekurs som nylig hadde poppet opp på Facebook. En solbrun dame fortalte at kurset hadde gitt henne akkurat den dytten hun trengte for å si opp lærerstillingen sin og bli magasinjournalist på heltid. For øyeblikket holdt hun på med en reisereportasje fra en øy i Stillehavet. – Så: svett salami og bleke kolleger i novembermørket eller paraplydrinker og kjekke surfe-gutter på en hvit sandstrand? Ditt valg, avsluttet hun med et lurt smil.

Hvis dette er det studentene på pedagogikk egentlig drømmer om, skjønner jeg godt at studiemiljøet kan virke en smule uinspirerende.

Those who can’t, teach

– Kom igjen. Du får garantert en undervisningsstilling på Kunsthøyskolen, de elsker deg jo der borte, sa jeg i et forsøk på å trøste. – Vet ikke om jeg ville takket ja til en jobb der. Det føles jo som et skikkelig nederlag å bli en av lærerne. Vurderer faktisk å undervise i noe helt annet.

– Til og med moren min skammer seg, fortsatte vennen min. – I et familieselskap sist helg la hun ut om hvor praktisk det ville bli for meg å jobbe som lærer nå som barna er små. Lange ferier og alt det der. Så forsikret hun alle om at jeg selvsagt kan ta opp igjen designfirmaet når barna blir større.

Dette fikk meg til å tenke på min egen mor. Da en kollega av henne kommenterte filosofistudiene mine med at jeg kom til å ende opp som lærer, ble hun så fornærmet på mine vegne at hun svarte at jeg for lengst var forbi det stadiet. Men selv om jeg den gangen akkurat hadde sluttet som ringevikar på nærskolen, skulle ikke dét bli min siste undervisningsjobb. Jeg har undervist en hel del etter dette – alltid med en liten djevel på skulderen som har hvisket meg at dette ikke er bra nok.

68-generasjonen har, på mer eller mindre subtile måter, formidlet til barna sine at trygge og samfunnsnyttige jobber, som læreryrket, ikke er kreative og spennende nok. Dette har utvilsomt bidratt til at mange av dagens lærere og kontoransatte skammer seg over ikke å ha drevet det til noe mer.

MER OM FRIHET: Ikke et minutt å miste! • Eksistensialisme og nyliberalisme

Nå skal snart våre barn velge yrke. Hvis de blir tilfredse med valgene sine, er det litt av et under. På den ene siden skal de greie seg i et tøffere arbeidsmarked enn vi har gjort, og må derfor ta lengre utdannelser og prestere på høyere nivå for i det hele tatt å få jobb. Doktorgraden er det nye hovedfaget, sier folk som jobber med rekruttering. På den andre siden skal de leve opp til to generasjoners romantiske, men ofte urealiserte, drømmer om et kreativt yrke hvor man får foredlet sitt unike potensial.

I et forsøk på å kombinere disse to kravene tar mange utdannelser innen kreative fag, som grafisk design, film, teater. Kommer man ikke inn på de offentlige undervisningstilbudene, kan man alltids kjøpe seg plass på en privat skole eller dra til utlandet. Den som bare vil det nok, har muligheten. Problemet er nettopp at altfor mange vil det mer enn noe annet. For det finnes ikke jobber nok i disse bransjene til å gi de unge arbeid hvor de får brukt kompetansen sin. Det samme problemet ser vi hos alle dem som tar lengre akademisk utdannelse innen humanistiske fag, som teatervitenskap, filosofi, litteraturvitenskap og språkfag.

LES MER: Frihet som oppdragelse • Fridom eller eigedom?

Det er riktignok fortsatt mange som trakter etter å bli leger, advokater og ingeniører i stedet for forfattere og performancekunstnere. I en del miljøer ruver fortsatt disse yrkene høyt på statushierarkiet. Mange av dagens 20-åringer trekkes nok også mot disse yrkene etter å ha sett hvordan foreldrene har slitt med å skulle leve av sine humaniora- eller kunstutdannelser. Men heller ikke de som velger de tradisjonelle statusyrkene, går fri fra presset om å skulle leve ut sine kreative sider.

For ikke å bli oppfattet som kjedelige bør jo leger og advokater helst spille i band på si. Eller i det minste ha et par lidenskapelige hobbyer. Bare slik blir omverdenen overbevist om at det var deres glitrende intellekt, og ikke mangelen på kreative evner eller lidenskapelige interesser, som førte dem inn i den stødige lege- eller advokatgjerningen.

Det er for øvrig interessant å se at en større og større andel av dem som rekrutteres til de tradisjonelle statusyrkene, er andregenerasjons innvandrere, det vil si barn av foreldre som er kommet til Norge for å skaffe seg og sine et bedre og tryggere liv. Yrkesvalgene vitner om at de er spart for foreldrenes romantiske drømmer om et kreativt kunstnerliv. Men det blir spennende å følge med på tredje- og fjerdegenerasjons innvandrere. Hvilke yrker kommer de til å trekkes imot? Noe sier meg at vi vil finne dem i pauserommene til mastergradsstudentene på idéhistorie og i kantinene på Teaterhøgskolen og på Westerdals.

Trygghet er for tapere

Det som kjennetegner yrkene som gir mest status i dagens samfunn, er at arbeidet i liten grad kan utføres av andre enn den som besitter posisjonen – enten det er snakk om en suksessfull forfatter, en uunnværlig nevrokirurg eller en mester i baristakunst. Å være unik oppfattes som bevis på at du har realisert deg selv til fulle, og er slik sett det gjeveste adelsmerket du kan få i frihetsidealets statushierarki.

LES OGSÅ: Kulturmøter og utopier • Frihetens pris

Kravet om å være unik rammer oss alle i dag, enten vi strever med å leve opp til det, prøver å gi blaffen eller sørger over at vi ikke greier å innfri det. Derfor opplever vi det heller ikke som frihet, slik 68-generasjonen gjorde. For dem lå det masse frihet i det å velge noe kreativ og utrygt, fordi det innebar å bryte med ytre krav og forventninger – slik min mor gjorde da hun trosset farens advarsler og begynte på Kunst- og håndverksskolen. For barn og barnebarn av 68-erne er det derimot forventet, ja nærmest påkrevet, at vi skal velge noe kreativt og usikkert.

Hvordan havnet vi her? Vi skal ikke lenger tilbake enn til 50-tallet for å finne at det å være pliktoppfyllende var den fremste hedersbetegnelsen man kunne få. Ja, det var faktisk et tegn på at man hadde realisert seg som et fritt menneske. For frihet handlet den gangen om evnen til å la allmennmoralske hensyn vinne over personlige lyster og drømmer. I dag handler frihet om det stikk motsatte, nemlig om evnen til å gi blaffen i ytre moralske krav og i stedet leve ut sine drømmer. Hva har egentlig skjedd med frihetsidealet vårt i løpet av bare noen få generasjoner?

Fra fornuft til følelser

De to motstridende frihetsidealene svarer til to filosofiske syn på selvbestemmelse som har konkurrert siden opplysningstiden, representert ved filosofene Immanuel Kant og Jean-Jacques Rousseau. Begge var opptatt av at selvbestemmelse handler om å lytte til seg selv og ikke til ytre krav, men der Kant mente at vi skulle lytte til fornuften, mente Rousseau at vi skulle lytte til følelsene.

For Kant handler selvbestemmelse om frivillig å la seg forplikte av det fornuften forteller oss er rett og godt. Og fornuften sier oss at en handling bare er god dersom den kan universaliseres, det vil si dersom den består testspørsmålet: «Hva om alle gjør som meg?»1 Om handlingen er fordelaktig for meg eller ikke, er revnende likegyldig for Kant. Selvbestemmelse handler om å velge det gode fordi det er godt, og ikke fordi det tjener oss selv eller behager våre følelser.

LES MER: Kant om plikt og lykkeRousseaus metodiske motstand

I folkemoralen inngikk denne frihetsforståelsen i en allianse med kristen pliktetikk og manifesterte seg i det vi dag vil kalle jantelov, snusfornuft og konformisme. Min bestemor var et godt eksempel på dette. Jeg husker godt at jeg som liten spurte henne om hun trodde på Gud. «Ja, man gjør jo det», var svaret jeg fikk. Hadde jeg tenkt meg litt om på forhånd, kunne jeg ha gjettet meg fram til dette svaret. Det passet som hånd i hanske til hennes generelle livsholdning. Når vi skulle ut av huset, var det én ting som var viktig for henne, det var at vi kledde oss sømmelig og tedde oss som «folk».

68-erne snudde opp ned på denne tankegangen. De angrep ikke bare vulgærversjonen av det fornuftsbaserte frihetsidealet, men forkastet hele ideen om at fornuften var nøkkelen til det gode liv. I stedet hentet de inspirasjon til en helt ny moralsk orientering i Rousseaus tankegods. Han mente at fornuften var uegnet til å styre oss henimot det gode. Det var følelsene vi måtte gjenoppta kontakten med for å skape gode liv og samfunn.

For å illustrere poenget sitt beskrev Rousseau en tenkt naturtilstand hvor den enkelte levde i pakt med naturen og var lykkelig. Den «edle ville» hadde verken språk eller noen distinkt bevissthet om seg selv. Til gjengjeld hadde han en intuitiv rettferdighetssans og følte medlidenhet i møte med andre menneskers lidelse. Etter hvert som naturmennesket organiserte seg i samfunn med andre, utviklet det språklige ferdigheter, fornuft og selvbevissthet. Vel og bra var det, i og med at disse egenskapene bidro til utviklingen av den menneskelige sivilisasjon slik vi kjenner den i dag. Men utviklingen av fornuft og selvbevissthet hadde ifølge Rousseau en bakside. Med på lasset fulgte nemlig behovet for å sammenligne oss med andre og å sette egne interesser over deres. Han mente at denne egenkjærligheten overskygget vår opprinnelige godhet og kastet oss inn i destruktive maktkamper. Men Rousseau var optimist. Han var overbevist om at det siviliserte mennesket kunne bekjempe egenkjærligheten ved å lære seg å lytte til sine opprinnelige følelser igjen.

Inspirert av Rousseaus tanke om at man kan skape en bedre verden gjennom å dyrke basale følelser, gikk 68-erne til kamp mot datidens strenge seksualmoral, den autoritære barneoppdragelsen og de trange kjønnsrollene. Normer og konvensjoner som inntil nylig hadde blitt betraktet som legitime fordi de holdt «syndige» følelser i sjakk, ble nå sett på som en kilde til lidelse og urett. Slipp følelsene fri, og det gode vil seire, var det underliggende etoset i 68-er-opprøret.

Men der 68-erne var drevet av ønsket om å skape et bedre samfunn, har fellesskapsprosjektet siden den gang kommet mer og mer i skyggen av våre individuelle selvrealiseringsprosjekter.

LES OGSÅ: På selvhjelpens avveier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *