En naturlig disponert miljøfilosofi

«Vår kunnskap om virkeligheten kan være sann eller usann både i henhold til det naturlige og det unaturlige» skriver Morten Wasrud i hans drøftelse av Svein Anders Noer Lies naturfilosofi. Illustrasjonen over er en landskapsstudie av Albert Bierstadt (1830-1902). (Kilde: Wikimedia Commons)

BOKOMTALE: Den moderne naturforståelsen mangler en kobling til normative spørsmål, blant annet om hvordan man skal forholde seg til miljøproblemer. Et begrep om naturlighet kan utgjøre et nødvendig ontologisk grunnlag for en normativ naturforståelse.

Av Morten Wasrud

Når jeg møter et begrep om det «naturlige», og dets motsats, det «unaturlige», er min umiddelbare reaksjon å tenke at begrepene hviler på en type dikotomisk ontologi som toneangivende filosofer fra vår egen samtid nettopp har forsøkt å unnslippe. For eksempel gjennom de siste femti års sosiologiske, historiske og ikke minst ontologiske studier av vitenskap og vitenskapelig forståelse.1 Kanskje tenker jeg aller mest på hvordan forestillingen om det naturlige tar utgangspunkt i en kartesisk dualisme mellom subjekt og objekt, eller en av dens mange beslektede former, slik som natur/kultur, deskriptiv/normativ, eller kropp/sinn. For hva kan med rette kalles «unaturlig», hvis naturen selv er formet av menneskelig aktivitet – i en tidsepoke vi har valgt å kalle Antropocen?2

Philosophy of Nature – Rethinking naturalness av Svein Anders Noer Lie. Routledge, 2016.

Svein Anders Noer Lie har nylig gitt ut en bok, Philosophy of Nature, hvor han undersøker de ontologiske mulighetsbetingelsene til begrepet «naturlighet» (Naturalness). Forestillingen om at noe er naturlig vi finner i mange ulike kunnskapsfelt. Det naturlige kan for eksempel bety «uberørt», «normalt», noes «essens» eller «prinsipp». Eller det kan settes opp mot det «overnaturlige», «syntetiske», «tvungne» eller «kulturelle».3 Men ifølge Lie har selve begrepet om naturlighet likevel fått liten oppmerksomhet av samtidens filosofer, og vil av mange nettopp anses for ikke å tåle en nærmere filosofisk analyse. Med utgangspunkt i et engasjement for miljøfilosofien og erkjennelsen av et behov for å reformulere naturbegrepet, er det Lies poeng at vi likevel trenger et begrep om naturlighet som ontologisk grunnlag for en normativ miljødebatt. Resultatet er et spennende teoretisk rammeverk og naturbegrep, med relevans og aktualitet langt utenfor en ren miljøfilosofisk diskurs.

Naturlighet som det normatives ontologiske grunnlag

Miljøfilosofiens problemfelt opererer på tvers av en rekke forskjellige filosofiske disipliner, men tar dermed også utgangspunkt i tradisjoner som ofte gjør en klar avgresning mellom det deskriptive og det normative. I et kritisk blikk på dikotomien er/bør, argumenterer Lie for at normative utsagn i siste instans henter sin gyldighet fra ulike bestemte ontologiske forståelser. Hvis gyldigheten til et normativt utsagn hviler på et sett av premisser som selv er normative, ender vi opp med en uendelig regress hvor det normative oppløses. Det vi trenger er et ontologisk kriterium som lar oss bedømme hvorvidt vi enten lykkes eller mislykkes i å behandle noe i henhold til sin natur.4

LES OGSÅ: Stuelands klimakamp • Intellektuell motstand mot naturfornektelsen

Det er nettopp et begrep om «naturlighet» som for Lie evner å danne et slikt kriterium. Hvis vi kan vise til hvorvidt en handling samsvarer med noe eller noens natur – altså hva som er naturlig – har vi samtidig et gyldig grunnlag for å gi en normativ vurdering av denne handlingen.  Utfordringen og radikaliteten i Lies prosjekt ligger i hvordan dette kriterium samtidig bryter med den ontologiske forståelse som har tilhørt den rådende tenkning i vesten siden opplysningstiden.

Mellom Aristotelisk teleologi og den moderne ontologiens «passivisme»

Hos Aristoteles finner vi ifølge Lie et eksempel på en ontologi som muliggjør et begrep om naturlighet. Det grunnleggende for Aristoteles er substansen (ousia), som består både av stoff og form (eidos/morphē). En ting (qua substans) er naturlig når dens form realiseres av en virkende årsak som ligger til substansen selv, slik for eksempel en plante vokser eller dyr reproduserer seg. Men når tingen får sin form realisert gjennom en ytre årsak er den et produkt av technē.5 Selv om Aristoteles’ ontologi lykkes i å gi et grunnlag til et naturlighetsbegrep, forutsetter den samtidig en umoderne teleologisk naturforståelse som Lie ikke er villig til å akseptere. I overgangen til en moderne (ikke-teleologisk) tenkning kan vi imidlertid se hvordan den ytre virkende årsak har blitt forfremmet til selve vesensbestemmelsen av kausalitet, mens tingene selv blir redusert til passive mottagere.

MER OM ARISTOTELES:  Klassisk håndsrækning til afsløring af bullshit • Klassiker i ny form

Lie utvikler her et eget begrep om ontologisk «passivisme» (Passivism) som uttrykk for en tenkemåte han mener har formet vår moderne naturforståelse. Med utgangspunkt i John Locke og David Hume, avdekker Lie passivismens henholdsvis reduksjonistiske naturforståelse (John Locke) og modale dualisme (David Hume).6

Fordi vi kategoriserer sanseinntrykkene våre basert på språkets generelle begreper og ideer, mente Locke at vi i utgangspunktet har tilgang til er en nominell forståelse av tingenes vesen. Tingenes reelle vesen finnes derimot i en mer grunnleggende forståelse av tingens iboende og partikulære natur. Det er uvisst hva Locke egentlig mente med tingens reelle vesen og om det er noe vi i det hele tatt har tilgang på. Lies poeng er imidlertid at skillet mellom tingenes nominelle og reelle vesen viser til en reduksjonistisk forståelse som i dag manifesteres gjennom måten vi forsøker å tilbakeføre komplekse fenomener til mer enkle mekanismer. For eksempel slik vi forsøker å forklare ulike naturfenomen i henhold til deres underliggende genetiske, nevrologiske, kjemiske eller fysiske prosesser.

Hume kan sies å videreføre Lockes empirisme i den forstand at de begge er enige om at all kunnskap nødvendigvis stammer fra sanseinntrykk, men Hume benekter imidlertid muligheten for at vi kan vite noe som helst om en eventuell tilgrunnliggende virkelighet. Ettersom kunnskap har sitt opphav i sanseinntrykk, og dette ikke kan gi oss noe grunnlag for å snakke om relasjonen inntrykkene seg imellom, ender Hume opp med sin berømte kritikk av kausalitet: Årsaksforbindelser finnes ikke i en objektiv virkelighet, men er utrykk for en subjektiv oppfattelse frembrakt av vanen. 

Selv om mange vil ha vanskeligheter med å godta Humes ekstreme skeptisisme, er det poenget til Lie at Humes posisjonen bygger på en modal dualisme som stadig gjør seg gjeldende i moderne tenkning, nemlig at et hvert forhold enten er nødvendig eller kontingent. Når han mislykkes i å påvise en nødvendig relasjon mellom to ting, blir Hume derfor tvunget til å avskrive vår kunnskap som psykologisk projisering på en kontingent virkelighet.

Et begrep om naturlighet er ifølge Lie ikke mulig innenfor passivismens tenkemåte. Hvorvidt et sammensatt fenomen er naturlig i henhold til sin natur er ikke et ontologisk berettiget spørsmål, hvis fenomenet alltid kan tilbakeføres til en mer grunnleggende vesensbestemmelse (Lockes reduksjonisme). Og så lenge naturbegrepet innskrenkes til en modal dualisme (Hume) gis det heller ingen mulighet for et fenomen å lykkes eller mislykkes i henhold til sin natur – fenomenets adferd er utløst enten av ren nødvendighet eller tilfeldighet (kontingens). Lie ser det dermed som sitt prosjekt å utvikle en alternativ ontologi som sprenger grensene for passivismens ontologiske tenkemåte, uten dermed å falle tilbake i en aristotelisk naturteleologi.

Disposisjonsontologi

Det teoretiske rammeverk for Lie er en såkalt disposisjonsontologi (dispositional ontology). I navnet er retningen relativt ny, med sentrale skikkelser som C. B. Martin, D. H. Mellor, Georg Molnar, Karl Popper, Rome Harré, Roy Baskhar, Nancy Cartwright og Sidney Shoemaker.7 Men gjennom Philosophy of Nature får vi en klar forståelse av disposisjonsontologiens forbindelser til den klassiske tenkningen. For eksempel hvordan det greske begrepet dynamis er sentralt hos både Platon og Aristoteles, med en norsk oversettelse i enten evne eller potensialitet.8

En disposisjonsontologi er en relasjonell ontologi. Det innebærer en forståelse av at en tings eksistens ikke går forut for dens relasjoner til andre ting, men at tingen tvert imot eksisterer i kraft av disse. Som et snedig grep tar Lie utgangspunkt i Platons dialog Sofisten, hvor han lar «Den fremmede fra Elea» fremsette selve grunnsetningen for sin ontologi:

Jeg mener at dét virkelig er som har en evne av hvilket som helst slag enten til å påvirke hva som helst annet eller til å bli påvirket av noe, det være seg i minste grad og av den ubetydeligste årsak, selv om dette skjer bare en eneste gang. For jeg foreslår som en definisjon som avgrenser det værende, at det ikke er noe annet enn evne.9

Det å være forstås av disposisjonsontologien som grunnleggende sett det å handle (to do) eller å ha en evne (capacity) til å handle. Og det å handle er igjen grunnleggende sett knyttet til det å handle overfor noe annet. Et begrep om «disposisjon» angir således de relasjonelle egenskaper som konstituerer en ting som en ting.10 Som et helt vesentlig poeng, men kanskje også det mest utfordrende moment for en disposisjonsontologi, er tanken om at den potensialitet som foreligger i kraft av en tings samlede disposisjonelle egenskaper, ikke kan reduseres til en mulig virkelighet som tingen en gang i fremtiden kan realisere. Tingens potensialitet angir tvert imot tingens faktisk eksisterende virkelighet. Det virkelige er for disposisjonsontologien altså ikke ensbetydende en manifestert virkelighet – slik for eksempel realiteten av sukkerbitens oppløsende egenskap ikke avhenger av å bli sluppet i en kaffekopp.

Vann kan forståes på ulike måter med henhold til ulike ontologiske nivåer. Illustrasjonen er en landsskapsstudie av Albert Bierstadt. (Kilde: Wikimedia Commons)

Med sitt teoretiske rammeverk innordner Lie seg i egen tradisjon av nyere disposisjonsontologisk tenkning. Vesentlige deler av Philosophy of Nature går derfor også med til å forsøke å løse mer tekniske problemer som hjemsøker tradisjonen. To sentrale spørsmål er (1) hvordan disposisjonsontologien kan klare å redde den individuelle tingens selvstendighet fra å oppløses i et nettverk av relasjoner, og (2) hvorvidt de disposisjonelle egenskapene alene er utømmende for en beskrivelse av en tings eksistens, eller om vi trenger en ytterligere ontologisk kategori (les: «kategoriske egenskaper»). Jeg sammenstiller her de to spørsmålene fordi jeg forstår Lie dit hen at løsningen på problemene i en viss forstand må forstås innenfor samme helhet.

Sentralt for Lies disposisjonsontologi og naturforståelse er begrepet om ontologiske «nivåer» (levels). En tings disposisjonelle natur må forstås i henhold til dets ontologiske nivå. Måten vann inngår i biologiske eller økologiske prosesser kan for eksempel ikke reduseres til måten kjemi- eller fysikkfaget bestemmer H2O. Dette betyr likevel ikke at ulike nivåer avskjæres fra hverandre. I følge Lie kan en ting som består av visse disposisjonelle egenskaper ved et bestemt nivå, samtidig forstås som manifestasjonen av et sett med ulike disposisjonelle egenskaper på et laverestående nivå. På et kjemisk nivå ligger det for eksempel til hydrogen- og oksygenatomers potensialitet (blant mange andre disposisjoner!) å danne H2O. Men manifestert som H2O inngår tingen (altså vann) med et nytt sett av disposisjonelle egenskaper som ikke kan reduseres til det fysiske nivåets potensialitet.

LES OGSÅ: Fysikkens praktiske virkelighet

En viktig innvending mot enhver disposisjonsontologi som forsøker å redusere tingen til dens disposisjonelle egenskaper, har vært å hevde at det også finnes såkalte «kategoriske» egenskaper (categorical properties)11. Altså egenskaper som er manifestert i tingen uavhengig (kategorisk) av dens ulike bruksområder. Lie foreslår her en løsning hvor kategoriske egenskaper ikke forstås som en egen ontologisk kategori, men i stedet sees som et uttrykk for hvordan tingen også er en manifestasjon av et laverestående nivå. Den ontologiske bestemmelsen av hva en ting (Thing) er, blir for Lie dermed å finne i foreningen av disposisjonelle egenskaper ved sitt eget nivå, og manifestasjonen av en potensialitet fra et underliggende nivå.

Naturlige og unaturlige disposisjoner

Bokens springende punkt, hvor Lie nok viser sitt mest originale bidrag, ligger nettopp i koblingen mellom disposisjonsontologien og naturlighetsbegrepet. Til grunn for forståelsen vår av potensialitet ligger det ifølge Lie en distinksjon mellom tingens faktiske disposisjoner overhodet, og de disposisjoner som vi tenker det vil være naturlig for tingen å manifestere. Lie bruker innledningsvis det å hoppe fra en skyskraper eller å røyke sigaretter som eksempler på en type adferd som uten tvil er nærliggende for menneskets potensialitet, men som rent faktisk kan sies å bryte med dets natur. Det mer paradigmatiske eksempel finner vi imidlertid i laboratoriet, og hvordan laboratoriets virksomhet forutsetter at et naturfenomen skjermes og avgrenses (containment) for å oppnå ønsket resultat. Og det som laboratoriet avgrenser noe fra er fenomenets naturlige disposisjonelle virkelighet.

Det skal sies at Lie selv på dette punkt ikke lenger bruker betegnelsen naturlig/unaturlig, men i stedet innfører to tekniske termer: I et forsøk på å unnslippe de mer uheldige konnotasjoner som kan ligge i det opprinnelige begrepsparet blir det naturlige istedenfor «mulige-N» og det unaturlige blir «mulige-I» (Possible-N og Possible-I).12 Det er lett å forstå Lies reservasjoner mot å bruke betegnelsen naturlig/unaturlig. Likevel synes jeg det er noe litt utilfredsstillende over et prosjekt som først bruker 150 sider på å argumentere for nødvendigheten av et begrep om naturlighet, og hvordan begrepet kan begrunnes ontologisk, bare for å forkaste begrepsparet til fordel for et annet. Utgangspunktet for Philosophy of Nature er en erkjennelse av vår utstrakte bruk av et begrep om naturlighet, og at vi ifølge Lie også trenger dette begrepet. Tar vi dette poenget på alvor er det jo nettopp et begrep om naturlighet som Lies tekniske betegnelse «mulige-N/mulige-I» forsøker å begrunne. I det følgende tar jeg meg derfor den frihet å videreføre betegnelsen naturlig/unaturlig, der Lie altså bruker mulige-N/mulige-I.

LES OGSÅ: Å forklare verdens tilblivelse– Vi er avhengige av naturen

En ting har altså et sett av disposisjonelle egenskaper som ligger til dets natur (altså mulige-N), men disse er imidlertid ikke uttømmende for tingens totale potensialitet. Det som kommer i tillegg er tingens unaturlige disposisjonelle egenskaper (altså mulige-I). Et vesenskjennetegn ved tingens unaturlige egenskaper er nettopp hvordan deres mulige manifestasjon forutsetter en avgrensning (containment) fra tingens naturlige virkelighet (slik som i laboratoriet). Slik det unaturlige altså bestemmes negativt til det naturlige, blir dermed det avgjørende å kunne gi en klar bestemmelse av det naturlige. For å gjøre dette innfører Lie nok en teknisk term: «HEDFs», eller oversatt til norsk «HUDF», som forkortelse for historisk utviklede disposisjonelle fakta (historically evolved dispositional facts). HEDFs uttrykker totaliteten av den naturlige virkelighet av disposisjonelle egenskaper.

Dette er imidlertid en betegnelse som jeg finner det vanskelig å bli fullstendig klok på. Lie begynner sin forklaring av HEDFs ved å vise til kosmologiens og evolusjonsteoriens beskrivelse av naturens utvikling mot den virkelighet som vi finner i dag. På den måten synes han å legge særlig vekt på at det ligger en faktisk historisk prosess til grunn for både universets og klodens disposisjonelle virkelighet. Samtidig virker det umulig å ikke komme med innvendingen at en god del (om ikke mesteparten) av hva man burde kunne regne som disposisjonelle fakta, ikke kan tilbakeføres til en faktisk historisk prosess. På hvilken måte er for eksempel tyngdekraften, enten som fysisk begrep eller hverdagslig fenomen, resultat av en historisk prosess?

Wasrud drøfter hvorvidt naturkreftene er betinget av historiske prosesser. Her er naturkreftene representer ved tordenskyer i kunstverket Approaching Thunderstorm on the Hudson River av Albert Bierstadt. (Kilde: Wikimedia Commons)

Med utgangspunkt i en kjensgjerning om hverdagslige gjenstanders naturlig oppførsel (ting faller mot bakken), har fysikken gjort forsøk på å modellere tyngdekraften, først ved Newtons og deretter Einsteins teori. Men ingen av teoriene forklarer hvorfor tyngdekraften eksisterer, men tilbyr snarere en matematisk bestemmelse av et naturfenomen som ligger til grunn for kosmologiens evne til å utlegge universet historisk. Et mulig alternativ er å forstå det «historiske» som uttrykk for en disposisjonell «faktisitet» som ligger til grunn for menneskets naturforståelse innenfor en gitt historisk epoke, lignende for eksempel det begrep om «virkningshistorie» vi finner hos Hans-Georg Gadamer. Men dette gir i så fall et ganske annerledes innhold til HEDFs, et som ikke får en tilstrekkelig begrunnelse i Philosophy of Nature.

Det er for Lie et viktig poeng angående forståelsen av skillet naturlig/unaturlig at det ikke sammenstilles med skillet sannhet/usannhet. Vår kunnskap om virkeligheten kan være sann eller usann både i henhold til det naturlige og det unaturlige. Lie peker på hvordan den vitenskapelige realismen tradisjonelt har begått den feil å tro at vitenskapelig kunnskap om en tings unaturlige egenskaper faktisk representerer tingens naturlige egenskaper. Her spiller Lie på et etablert argument innen vitenskapsfilosofien (for eksempel hos Nancy Cartwright13) om hvordan vesentlig deler av vitenskapens kunnskap krever et helt konkret eksperimentelt oppsett for å være gyldig (såkalte ceteris paribus-lover). For å aktualisere problemstillingen innenfor en miljøfilosofisk kontekst, kan vi for eksempel se hvordan genetikkens forståelse av genmodifiserte organisme (GMO)14 kan være sann i kraft av sitt eget lukkede miljø, samtidig som dette ikke nødvendigvis sier noe om skadeligheten av GMO i et naturlig miljø. Dette skyldes nettopp det at genetikkens kunnskap baserer seg på biologiske mekanismers adferd innenfor et avgrenset qua unaturlig miljø. Skal man ta stilling til GMOers eventuelle skadelighet må dette baseres på studier som tar hensyn til organismens fullstendige disposisjonelle egenskaper innenfor sitt ubegrensede qua naturlige miljø.

Lies forankring av det naturlige i disposisjonsontologien utgjør noen av de mer tekniske delene av Philosophy of Nature. Og som det kanskje skinner igjennom av min korte gjennomgang, er jeg usikker på i hvilken grad jeg synes han lykkes. På den ene siden synes jeg at Lies grunntanke, at ting både har naturlige og unaturlige disposisjoner, har en intuitiv appell som resonerer med mange av mine egne generelle menneskelige erfaringer, og som danner et spennende utgangspunkt for en normativ miljøfilosofi. Samtidig oppfatter jeg begrepene om mulige-N, mulige-I og HEDFs som tidvis underutviklede komponenter i Lies ontologi. Kanskje hadde det hjulpet om Lie i større grad hadde iverksatt (eller i det minste eksemplifisert) sin ontologi innenfor en faktisk normativ miljødebatt. Men dette ville også raskt ha medført en dramatisk forøkning av prosjektets omfang.

Avsluttende bemerkninger

Gjennom sine om lag 200 sider lykkes Philosophy of Nature i å aktualisere spørsmålet om naturlighet, som grunnlagsarbeid til en normativ miljøfilosofi. Vi blir tatt med på en filosofihistorisk skildring av naturbegrepets ontologiske vilkår, fra antikken til det moderne. Og vi blir presentert for en disposisjonsontologisk tenkemåte. Gjennom det hele viser Lie en forbilledlig evne til å formidle både tung og teknisk materie på en klar og lettfattelig måte. Philosophy of Nature tilbyr ingen løsninger på miljøfilosofiens normative problemfelt. Det er først og fremst et ontologisk verk. Dette danner imidlertid et kjærkomment bidrag i en tid hvor den såkalte «anvendte» etikken velter seg i forskningsmidler til prosjekter som forsøker å innbille seg selv at det normative opererer i en virkelighet uten forutsetninger.

Som det kommer frem av min gjennomgang, står jeg likevel ikke tilbake uten kritiske innvendinger. Jeg vil derfor avslutte min anmeldelse med å nevne to av disse. For det første vil jeg ta opp Lies oppfattelse av forholdet mellom HEDFs og vitenskapelig kunnskap. Mitt generelle inntrykk av Philosphy of Nature er at Lie går inn i rekken av moderne miljøfilosofer som baserer sin tenkning på et informert innblikk i ulike vitenskapelige greners naturforståelse. Slik er det nærliggende å tenke at de historisk utviklede disposisjonelle fakta (HEDFs), som skal ligge til grunn for vår forståelse av det naturlige, også vil ha en forankring i en vitenskapelig forståelse. Men ifølge min egen forståelse av vitenskap, så vil antageligvis mesteparten av dens kunnskap, trolig også inkludert store deler av klimaforskningen, nettopp havne innenfor det Lie bestemmer som et innskrenket og derfor unaturlig miljø. Vitenskapens utforskning av stadig nye disposisjonelle egenskaper (for å bruke Lies terminologi), baserer seg i stor grad på en evne til systematisk å endre på de omstendigheter som ligger til grunn for et gitt naturfenomen, slik at nye former for lovmessighet skal kunne avdekkes (slik som i laboratoriet).

Når nyvunnet innsikt fra forskningsfronten så skal omsettes til en «praktisk» virkelighet, hviler også dette ofte på en evne til å tilpasse måten vi strukturerer vårt samfunn (for eksempel ved innføring av nye teknologier). Problemet mitt er at jeg har vanskeligheter med å forstå hvilket innhold som blir igjen i HEDFs, hvis det utelukkende skal baseres på kunnskap som ikke forutsetter en klar avgrensning av et naturlig miljø.

Vitenskapens avgrensning av naturfenomener og utvikling av ceteris paribus-lover står for meg som selve forutsetning, og ikke i en motsetning, til vår forståelse av hva som er naturlig.

Min andre innvending handler om Lies begrep om «nivåer». Jeg har i utgangspunktet sans for Lies kritikk av en reduksjonistisk ontologi (jf. Locke), og synes løsningen hans er snedig, i måten ulike nivåer relateres med hverandre ved at tingen gis et ontologisk janusansikt av disposisjon og manifestasjon. Men nivåbegrepet synes i utgangspunktet å begrense seg til en «vertikal» inndeling av virkeligheten. Slik for eksempel fysikkens disposisjonelle forståelse av H2O ligger på et «lavere» nivå enn økologiens forståelse av vann.

LES OGSÅ: Fra fysikk til filosofi

Jeg vil imidlertid også argumentere for behovet for en «horisontal» inndeling.  Slik er kanskje et begrep om «domene» mer nærliggende enn «nivå».15 For kan ikke samme fenomen inngå med forskjellige sett av disposisjonelle egenskaper, avhengig av den kontekst (domene) fenomenet forstås ut ifra? Slik for eksempel vann av termodynamikken kan forstås som varmeleder, slik fluidmekanikken utnytter vannets viskositet og kompressibilitet, eller slik biologien forstår vannets egenskaper som løsemiddel.

Hvis man hevder at det finnes én underliggende ontologisk ting, som totaliteten av alle mulige anvendelsesområder innenfor samme «vertikale» nivå, vil jeg hevde at man har begitt seg ut i en reduksjonistisk forståelse som kun lar seg forsvare gjennom en spekulativ metafysikk. Hvis man derimot anerkjenner muligheten for at en ting kan inngå med vidt forskjellige disposisjonelle egenskaper, avhengig av det domenet tingen forstås innenfor, så åpner man samtidig for muligheten av at det som definerer en «naturlig» adferd innenfor ett domene, kan være noe fullstendig annet enn hva som defineres som «naturlig» innenfor et annet domene. En alternativ formulering av denne innvendingen er at selve konseptet HEDFs muligens bygger på en reduksjonistisk forståelse, i den forstand at det innebærer en forståelse om at virkelighetens naturlige adferd kan gripes under en og samme totalitet.

Noter

1 For eksempel: Thomas Kuhn, David Bloor, Ian Hacking, Nancy Cartwright, Bruno Latour, Joseph Rouse og Karen Barad.

2 Formelt sett utgjør «antropocen» en stratigrafisk betegnelse, som foreslått etterfølger av den geologiske epoken holocen. Betegnelsen begrunnes i menneskets (antropo) betydelige påvirkning på jordens systemer etter den vitenskapelige revolusjon.   

3 Philosophy of Nature, s. 11-18.

4 Philosophy of Nature, s. 19.

5 Philosophy of Nature, s. 46.

6 Philosophy of Nature, s. 50.

7 Philosophy of Nature, s. 87. Når Svein Anders Noer Lie nå gir ut sin bok på forlaget Routledge, er han den andre filosofen utdannet i Tromsø som markerer seg internasjonalt med et disposisjonsontologisk bidrag. Den første, Rani Lill Anjum, skrev sin doktorgrad som en kritikk av kondisjonaler i moderne logikk, og utviklet i etterkant en disposisjonell teori om kausalitet i tett samarbeid med britiske Stephen Mumford. I 2011 kom boka Getting Causes from Powers på Oxford University Press, og Anjum har i senere tid fortsatt sitt arbeid med en disposisjonell kausalitetsforståelse i dialog med ulike vitenskapsfelt. Med Philosophy of Nature viser også Lie at han har klare forbindelser til Mumfords filosofi, men baner samtidig vei for en original anvendelse av disposisjonsontologi til miljøfilosofi og tenkning om begrepet «natur».

8 Philosophy of Nature, s. 87.

9 Sofisten, s 247e. Platon samlede verker, Bind VI. Oversatt til norsk av Eyjólfur Kjalar Emilsson og Håvard Løkke. Vidarforlaget A/S. Oslo 2004.

10 Philosophy of Nature, s. 88-89.

11 Philosophy of Nature, s. 88 og 92.

12 Philosophy of Nature, s. 159. Jeg regner med at «N» i «mulige-N» står får naturlig. Men hva «I» står for har jeg ikke klart å finne i Philosophy of Nature.

13 Cartwright, N. (1989) Nature’s Capacities and their Measurement. Oxford University Press.

14 Dette er mitt eksempel. Det ligger ikke en kritikk av GMO til Lies disposisjonsontologi.

15 Her er jeg selv inspirert av ontologien til den amerikanske filosofen Joseph Rouse, som argumenterer for hvordan den naturlige virkelighet avdekkes gjennom lokale ontologiske domener (eller regioner). 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *