Livets skaperkraft

«Å høste livet helt betyr å med full inderlighet å søke sammenslutningens punkt, hvorfra livet går helt inn i oss og vi helt inn i livet», skriver Andreas-Salomé. (Illustrasjon: Wikimedia commons)

OVERSETTELSE: Lik en kunstner, er mennesket kun lydig mot én drift: Å bringe vårt livsverk til fullbyrdelse, skriver Lou Andreas-Salomé.

Over to deler presenterer Salongen Lou Andreas-Salomés essay «Opplevelse». Innledning og oversettelse er ved Hilde Vinje, redaktør for Salongen og doktorgradsstipendiat i filosofi ved IFIKK, UiO.

I første del av essayet «Opplevelse» (1899) uttaler Lou Andreas-Salomé (1861-1937) at lykken trenger lidelse for å kunne blomstre, hvilket følger av et argument for at en spenning mellom godt og vondt er vesentlig for alt levende. Alt som er i live, betoner hun, kjennetegnes nettopp av at det reagerer på irritasjoner utenfra. I dette ligger det både en sårbarhet og et forsvar: Sårbarhet, fordi individet utviser en sensibilitet og mottakelighet overfor det som tvinger seg på; og forsvar, fordi reaksjonen er et forsøk på å verne om seg selv som noe egenartet. Denne forklaringen gjaldt livet på sitt mest primitive, og ble brukt for å fremheve at lidelse og lykke i livet ikke kun er rene motsetninger; de er også hemmelige allierte.1

LES FØRSTE DEL: Lykkens stillstand

Alliansen mellom smerte og nytelse er spesielt tydelig i sjelelivets høyeste tilstander, fortsetter Andreas-Salomé – det vil si våre åndsfrembringende, skapende tilstander. Å skape kunst forutsetter allerede en høy grad av sensibilitet, slik at man kan ta inntrykk utenfra innover seg og deretter reagere på dem ved å frembringe noe nytt. Det skapende mennesket kan både nyte og lide klarere – «akkurat som om hans sjeleliv ville være omringet av speil».

Livet som kunstverk

Lou Andreas-Salomé (1861-1937) trakk flere paralleller mellom livet og kunsten. Her avbildet i 1914. (Kilde: Wikimedia commons)

I andre og siste del av «Opplevelse», som her er oversatt, argumenterer Andreas-Salomé for at et lignende samspill gir seg til kjenne i det praktiske liv og trekker atter en parallell til kunsten. Skal man høste livets goder til det fulle, hevder hun, kan man ikke forskanse seg mot det som opprører vår sensibilitet på det sterkeste. Først når man reagerer på påvirkningen utenfra med et helt og samlet selv, og alle aspekter av oss går opp i en enhet, oppstår vårt livsverk – slik også en kunstner skaper sine verker.

Karakteristikken av livet som et kunstverk finner gjenklang i Andreas-Salomés senere skrifter. «Menneskeliv – akk! liv overhodet – er diktning. Ubevisst oss selv lever vi det, dag for dag og bit for bit, men i sin uberørlige helhet lever det, dikter det oss», heter det i hennes åpne brev til Sigmund Freud fra 1931.2

Religiøse erfaringer

Mot slutten av essayet vender Andreas-Salomé det filosofiske blikket mot religion. Skal vi tro filosof Sandra A. Wawrytko, skilte Andreas-Salomé seg ut i sin samtid ved å fokusere på den religiøse opplevelsen, heller enn å konsentrere seg om religionens sannehetsgehalt. Forgjengeren Ludwig Feuerbach (1804–1872), som også nevnes i essayet, ble kjent for å hevde at Gud er menneskeskapt og benektet den kristne gudens eksistens. Friedrich Nietzsche (1844–1900) erklærte med sine berømte ord at «Gud er død», mens Sigmund Freud (1856–1939) senere hevdet at mytene fremmet av religionen var forbundet med primitive psykologiske behov.3

Fremfor å avvise religionens opprinnelse som et fantasiprodukt av menneskets indre lengsler og drømmer, er Andreas-Salomé i sitt forfatterskap først og fremst opptatt av hvordan religiøse opplevelser erfares.4

Teorier om religionens opprinnelse nevnes riktignok i «Opplevelse», likevel er det fremdeles erfaringen av det religiøse som står i sentrum av analysen. I andektige opplevelser kommer igjen samspillet – mellom det fremmede, fryktelige og smertende på den ene siden, og det nære, trygge og gode på den andre siden – til syne. Slik viser Andreas-Salomé at alliansen mellom lykke og lidelse gjør seg gjeldende i alle livets sider.

LES OGSÅ: Kunst i Nietzsches åndDet moderne regimet for kunst

Opplevelse5

Annen del

Av Lou Andreas-Salomé

[…]

Fullkomment er sannelig kun det meningsfylte som er opphøyet i det skapende, og derfor ikke lenger står over det, ikke lenger står under det – fullkomment er kun lidelse og lykke, handling og tålmodighet, struttende egoisme og den ytterste selvhengivelse, som ganske enkelt blir ett i selve opplevelsen. Men det er bemerkelsesverdig at denne sjelstilstanden ikke bare finnes i den åndsfrembringende opplevelsen, men også den praktiske, i alle dennes høydepunkter. Hvor vi helt og holdent «lever», det vil si gir oss hen med vår mest sensible personlighet, vårt mest påvirkelige anlegg, og reagerer med et engasjement fra vårt hele, samlede selv, da går fra et slikt punkt hele livet praktisk talt også opp i en enhet. Da opphører det å være bruddstykker som vi får i hånden, og blir vårt livsverk, tilsvarende verkene en kunstner skaper. Og lik ham forholder vi oss i en slik opplevelse heller ikke mer grådig overfor de mulige lykketreff, og heller ikke mer engstelig overfor de mulige tilfellene av smerte, som nødvendigvis må forekomme. Lik kunstneren er vi kun lydige mot én drift: å bringe vårt verk til fullbyrdelse. Hengivne skapninger som er lydige mot det samme, skapninger som har ærefrykt for det de gjør og likevel hersker over livet som ingen andre. Man kunne anta at ethvert slikt vesen, ved at det ganske enkelt utvikler seg på egoistisk vis, til slutt nettopp måtte komme dit, fordi vesenets livsfylde selv sikter mot at dets egoisme så å si slik slår over i seg selv – for å unngå dette må det med høylytte unnvikelser og halvsannheter isolere seg i enkeltområder av sitt selv på veien, og nyte i minste beskjedenhet. Derfor er det også ganske typisk at alle prinsipielle forherligelser av egoisme til syvende og sist likevel alltid har den skapende egoisten i tankene, mennesket med rike og skapende hensikter, i hvem liksom hele livet har tatt plass med alle sine dypeste hendelser. Om ikke ville egoisten nettopp ikke bare fremstå som slem, men fremfor alt som latterlig, på grunn av den kraftløse oppblåstheten til et innbilsk kryp, som forgjeves handler som om det bærer et uhyre i seg. Å høste livet helt betyr så å kunne seire over hungeren etter lykke og over selvmedlidenhet, ikke å forskanse seg mot kontakten med det som treffer og opprører vår sensibilitet på det sterkeste; det betyr tvert imot med full inderlighet å søke sammenslutningens punkt, hvorfra livet går helt inn i oss og vi helt inn i livet. Den som først spør hvordan det er mulig å leve der, kommer overhodet ikke først frem til punktet og har allerede begrenset seg. Sjelens siste bevegelser, som alltid strekker seg videre, er ikke lenger spørrende og bevisst rettet mot seg selv. I møte med livet er de store, helt stilltiende fakter, som det ikke lenger kan hefte noe selvisk ved i normal forstand.

Andreas-Salomé (i midten) avbildet under en internasjonal kongress for psykoanalyse i 1911. Freud bak til høyre. (Kilde: Wikimedia commons)

Hvor godt anlagt må det menneskelige vesen være helt fra starten av livet, hvordan må det liksom alt i forveien være født for alle skapende stordåder, allerede når mennesket med ennå uutviklede krefter fant seg selv omgitt av det fremmede og skrekkelige i uforståtte verdener, og når det forholdsmessig svakt og trengende stod overfor mange sterkere skapninger rundt omkring. Man sier vel med rette at mennesket ikke forgjeves skulle anse de hjelpende gudene som nødvendige for slik kamp og seier. Likevel, hvem er så i bunn og grunn disse guddommene som det menneskelige vesens fantasi brakte inn i livet for å mestre det? Siden Feuerbachs tid har man i overensstemmelse med guddommenes psykologiske betydning vært altfor tilbøyelig til å kun se rene ønskeguder i dem, som skal hindre enhver nød fra å oppstå, sikre total lykke og korrigere tilværelsens tungsinn. Men de er likevel fremdeles noe mer betydningsfullt: Gudene har nemlig vært et middel, en mulighet for mennesket, til å forene sin egen tiltrodde, lille omverden sammen med det som lå i det fremmede, skremmende ukjente, hinsides det vante. Guden formet seg ikke bare utfra stammens far, fra kulten til stammens aner, altså ut fra den fortrolig beundrede. Derimot utviste han alltid også trekk av de truende makter utenfra, som man fryktet og som han skulle hjelpe mot: Hvis totemismen opprinnelig gjelder for «alle» religioner, var guden kanskje aller først et udyr og oppstod fra kampene med de ville udyrene. Hvorom allting er: Til «gud» blir stammens far først i egentlig forstand når han danner en syntese av de fryktede makter og vesensmakten man selv har mest tiltro til. Gjennom en «gud» er ingen vekselvirkning mellom dem mulig så lenge de begge står overfor hverandre som totalt fremmede. Slik fjernet gudene fra begynnelsen ikke bare et snev av nød eller angst fra menneskenes skuldre, men lærte mennesket å nærme seg mang en angst og nød i seg selv på trygt vis – å si «ja» til dem, å akseptere dem. De gjorde ham sterkere, ikke bare med henblikk på behovet for trygghet og uselvstendighet, men også hva gjaldt vågalt mot og fremskrittstrang: Med sin gud skaffet mennesket seg våpenet med hvilket det skjøt hull i det store ukjente. Så flyttet mennesket guds vilje og trekk, først på få og deretter på stadig flere områder, inn i skjebnen som imøtegikk ham, ja til slutt også inn i det som overmannet mennesket. Slutten på denne utviklingen, sannelig en slutt som ikke kunne bli overgått, blir til sist oppnådd i den kristne gudens faderlighet, fra hvis hånd alt – lidelse som lyst – tilfaller Guds barn, og derfor kan oppleve alt – lidelse som lyst – med samme religiøse inderlighet: Den høyeste bønnen, som religionen har drevet det til, er da også den elastiske typen bønn som samtidig er modig og barnlig. Den lyder ikke: «Denne alterkalken vil uansett passere meg, for du er Gud nettopp for dette!» Den samler seg heller med andakt til den høystemte erkjennelsen av at hvis begeret ikke passerer, er han rukket en alterkalk fra Guds egen hånd.

LES OGSÅ: Guds eksistens under lupenPsykoanalytikern som detektiv

Religionens optimisme kan man stryke ut i møtet med livet som er gjennomlyst av Gud: Likevel, det samme som troen har bevirket gjennom fantastisk tolkning av saksforholdene i livet, gjør vi på særegent vis sant i oss selv i øyeblikkene av vår sterkeste og mest hengivende indre opplevelser. Overalt, også hvor vi uten videre sier «ja» til lidelse og lyst, hvor vi i vårt forhold til livet har funnet en dypeste grunn for slik å si ja, hvor vi gir oss helt hen for å smelte helt sammen med livet på et skapende vis, da det hver gang for oss er fullstendig sammenlignbart med Gud og en sak som oppleves med ærefrykt. For da ser vi på den ene siden ganske enkelt bort fra hundre ønsker, engstelser, bagateller, som vi ellers vurderte som gode, og legger på den andre siden til stadighet det mest kostbare vi har inn i tilværelsen, inntil det oppstår en gripende harmoni som faktisk ikke på noe sted i de enkelte fremtredelsene som sådan kunne avsløres for betrakteren utenfor. Det er rett og slett umulig ikke sjelelig å foreta denne utvidelsen av livet, så snart man fullstendig forener seg i den, for da gjør man det alltid inntil andakten er nære. En religiøs følelse av innvielse, andakt og from stemning har i lengre tid ikke så mye vært en helt spesiell form for opplevelse for seg selv, som de derimot har vært siste betoninger, punkter i enhver opplevelse, når det bare går langt nok for det. Guds navn har riktignok ingenting med det å gjøre, fordi det jo også da fremdeles bare har menneskelig-jordlige trekk, trekkene til elskede mennesker, kostbare tanker, fruktbare verk eller inntrykk – men hvis vi heller ikke kan omtale det slik, ligger alle våre mest intense verdsettelser så å si der på veien etter dette navnet. Så til slutt er navnet kun et symbol på det faktum som en mer primitiv menneskehet fremdeles ganske barnlig så på: at vi nemlig i våre høyeste opplevelser ved tilværelsens smerte og fryd stiger langt forbi oss selv – langt – hvorhen? Mot noe som overhodet ikke kan ligge høyt nok over alt. Også «Gud» er kun en siste betoning av denne opplevelsen.

Noter

1 Merk at Andreas-Salomé bruker begrepene «lykke» (Glück) og «nytelse» (Genuß) om hverandre i essayet. Om lykken forstås som en form for nytelse, eller om de står i et annet forhold til hverandre, er ikke klart; men hun ser åpenbart ut til å forstå lykke som en følelse som inngår i et register, hvor lykken står i den ene enden av skalaen og smerten i den andre.

2  Lou Andreas-Salomé, Mein Dank an Freud: Offener Brief an Professor Freud zu seinem 75. Geburtstag, Internationaler Psychoanalysischer Verlag, s. 14.

3 Jf. Sandra A. Wawrytko, «Lou Salomé (1861-1937)», A History of Women Philosophers, Vol. 4, Waithe, M.E. (red.), Kluwer Academic Publishers, s. 72-73.

4 Ibid.

5 Lou Andreas-Salomé 2014, Ideal Und Askese: Aufsätze Und Essays, Vol. 2: Philosophie, MedienEdition Welsch,  Taching am See, s. 19–27.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *