Om lastenes natur

Illustrasjon: «Youth between virtue and vice» av Paolo Veronese (1580-82). (Kilde: Wikimedia Commons)

AKTUELT: Julia Annas skyver fokuset over på lastenes natur i dydsetikken i et foredrag hun nylig holdt i Oslo. Sivert Thomas Ellingsen rapporterer fra foredraget i serien «Sokratisk aften» i regi av Fagutvalget for filosofi ved Universitetet i Oslo.

Av Sivert Thomas Ellingsen

Den 23. mai hadde jeg gleden av å overvære et foredrag ved Julia Annas. Arrangementet inngikk i serien «Sokratisk aften» i regi av Fagutvalget for filosofi på UiO – en serie uformelle kveldsforedrag beregnet på å gi studenter en innføring i hva som rører seg i vår tids filosofi. (Jeg sitter selv i utvalget som planlegger og arrangerer disse foredragene, men tankene i denne teksten kommer fra en tilskuers ståsted.) Det vakte temmelig stor interesse: På tross av at foredraget fant sted midt i eksamenstiden var det godt besøkt, og ble etterfulgt av en lang og livlig spørsmålsrunde.

Denne interessen var ikke uten grunn, for Annas er en av vår tids viktigste moralfilosofer. Hun er Regents Professor i filosofi på University of Arizona, og er særlig kjent for sitt arbeid innen antikk filosofi og dydsetikk. Denne gangen var det det siste som stod på dagsordenen.

Som de fleste kanskje husker fra ex.phil., finnes det tre hovedteorier (eller familier av teorier) innen normativ etikk: dydsetikk, pliktetikk, og konsekvensetikk. Dydsetikken er nesten helt sikkert den eldste av disse: Fra antikken og frem til 1700-tallet antok nesten alle filosofer at personer, ikke handlinger, var det primære objektet for moralsk evaluering, og at målet med moralfilosofi nettopp er å bli en moralsk god (eller dydig) person.1 Men etterhvert som moderniteten gjorde sitt inntog, ble dydsetikken i større og større grad fortrengt av konsekvens- og pliktetikken. Denne utviklingen møtte dog motstand fra midten av det 20. århundre. Motreaksjonen, sies det gjerne, startet for alvor med kritikkene av moderne morafilosofi i Elizabeth Anscombes «Modern Moral Philosophy» og senere Alasdair MacIntyres After Virtue. Og hvis man først skulle forkaste moderne moralfilosofi, virket det naturlig å gå tilbake til det førmoderne alternativet i samme slengen. Dette hovedsakelig negative, kritiske prosjektet fordret derfor snart et positivt prosjekt, der filosofer som Annas og Rosalind Hursthouse begynte å formulere og forsvare dydsetikk – gjerne aristotelisk sådan – i språket til sin tids moralfilosofi.

LES OGSÅ: Klassiker i ny formEnkel etikk

Lastenes filosofi

Litteraturen om dydsetikk har vokst enormt i tiårene som har fulgt, men den dydsetiske renessansen er også såpass ung at det fortsatt finnes hull i denne litteraturen. Annas’ foredrag var en skisse av et forsøk på å tette ett av disse hullene. For mens mye av den dydsetiske litteraturen naturlig nok dreier seg om dyder, dreier overraskende lite av den seg om laster. Den eldre dydsetiske tradisjonen er ikke til mye større hjelp. Det de antikke filosofene – inkludert Aristoteles – har å si om laster, er ofte kortfattet og utilfredsstillende. Hos senere filosofer som Augustin og Thomas Aquinas knyttes lastbegrepet ofte hen til et religiøst syndbegrep, og mister derfor noe av sin allmenne filosofiske interesse. Som Annas påpekte, har denne asymmetrien trolig noe å gjøre med at poenget med moralfilosofi tradisjonelt har vært tenkt å selv bli dydig. Gitt dette, er det naturlig nok mer presserende å finne en teori om dyder enn det er å finne en teori om laster.

Annas begynner med å gjenta en del hovedmomenter fra den aristoteliske teorien om dydene. Ifølge denne teorien er en dyd en stabil, dyptsittende disposisjon til å handle, føle og tenke på en måte som retter seg inn mot det gode.2 En dydig person handler dessuten dydig uanstrengt og for dydens egen skyld. Det første poenget – uanstrengthet – er nøkkelforskjellen mellom en virkelig dydig person og enkratikeren, den viljesterke. Den dydige aktøren har genuint lyst til å være dydig, i så stor grad at det å handle dydig for henne knapt er mer anstrengende enn å puste. Enkratikeren, derimot, innser hva den dydige handlingen er, men har ikke internalisert dyden, og må derfor tvinge seg selv til å handle dydig.

Det andre poenget koker rett og slett ned til at en genuint (for eksempel) modig person ikke gjør den modige tingen for å oppnå heder og ære eller lignende, men simpelthen fordi det er den modige tingen å gjøre. Videre finnes det viktige strukturelle likheter mellom dydene og praktiske talenter som for eksempel å spille et instrument. Dette gjenspeiles i måten vi lærer oss å være dydige på, hvilket vi særlig gjør ved å oppsøke dydige personer og etterligne dem.

Illustrasjon: «Triumph of the virtues over the vices» Paolo Fiammingo (ca. 1592). (Kilde: Wikimedia Commons)

Gitt denne teorien om dyder, gir en del data om lastene seg selv. Lastene er dydenes motstykker, og har derfor naturlig nok både fellestrekk og forskjeller med dem. I likhet med dydene er lastene stabile og dyptsittende disposisjoner til å handle, føle og tenke på bestemte måter. Men mens dydene som sagt involverer å treffe det gode på en eller annen måte, involverer lastene å bomme på det gode (eventuelt treffe det onde) på en eller annen måte. På samme måte som en dydig person, handler også en lastefull person uanstrengt. En (fullkomment) feig person er for eksempel ikke i konflikt med seg selv i sin feighet – hun handler feigt uten anger eller anstrengelse. Og på samme måte som en genuint dydig person kan settes i kontrast med en enkratiker, kan en genuint lastefull aktør settes i kontrast med en akratiker, eller viljesvak, som gjør den lastefulle tingen med anger og motvilje, vel vitende om at den er lastefull.

Men når vi kommer til den lastefulle personen motivasjoner og hvordan lastene læres, begynner viktige forskjeller å melde seg. En dydig person gjør som sagt den dydige tingen fordi den er den dydige tingen å gjøre – hun handler ikke modig for å oppnå heder og ære, men simpelthen fordi hun ønsker å være modig. Men det virker ikke like plausibelt å kreve at en lastefull person må gjøre den lastefulle tingen fordi den er lastefull – det er for eksempel vanskelig å forestille seg at noen skulle oppføre seg feigt fordi hun ønsker eller verdsetter feigheten for sin egen skyld, simpelthen fordi det er vanskelig å tenke seg at noen som helst kunne ønske eller verdsette feighet for sin egen skyld.

Denne ulikheten antyder en videre ulikhet. Vi lærer som sagt å være dydige ved å etterligne «dydsmønstre» vi har oppsøkt (eller blitt sendt til), noe vi formodentlig gjør fordi vi (eller de som har sendt oss til dem) verdsetter dyden og ønsker at vi skal bli dydige. Men siden det som sagt ikke later til at noen ønsker å være lastefulle for sin egen skyld, er det urimelig å tenke at vi lærer oss å være lastefulle på samme måte som vi lærer oss å være dydige, ved å oppsøke lastefulle personer i et bevisst forsøk på å bli som dem. Det finnes ikke rollemodeller for feighet, i det minste ikke på samme måte som det finnes rollemodeller for mot.

Samtidig later det til at i hvert fall noen laster faktisk må læres, siden de medfører en viss grad av selvdisiplin og praktisk visdom. Derfor kan vi ikke påstå, slik enkelte antikke filosofer synes å gjøre, at lastefullhet simpelthen er en form for kortsiktighet, impulsivitet eller nytelsessykhet, siden en mangel på selvdisiplin og praktisk visdom er typisk for alle disse egenskapene. Inspektør Javert fra Victor Hugos De elendige, påpeker Annas, bør nok regnes som lastefull, men i sin årelange jakt på Jean Valjean er han alt annet enn impulsiv, kortsiktig eller nytelsessyk.

LES OGSÅ: Kunsten å feile

På vei mot en teori

En teori om laster, konkluderer Annas, må ha forklaringskraft på alle disse punktene. Slik den aristoteliske teorien om dyder forteller oss at de er disposisjoner rettet inn mot eudaimonia, må en teori om laster kunne forklare hva slags disposisjoner de er og hva de er rettet inn mot. En slik teori må også gi oss en løsning på paradokset ovenfor – en forklaring på hvordan det har seg vi kan lære å være lastefulle selv om vi ikke har satt oss det som mål. Hun avslutter med en skisse av en slik teori.

Kjernen i denne teorien, hvis jeg har forstått den riktig, er at laster er – eller oppstår fra – en bestemt form for likegyldighet. Annas illustrerer dette med en historie om en sønn som tar over bedriften til sin far. Faren drev bedriften på ærlig vis. Sønnen, derimot, er kun opptatt av å tjene penger, og oppdager derfor måter å tjene penger på som faren ikke oppdaget fordi de var uærlige. Poenget, understreker Annas, er ikke at faren ikke var opptatt av å tjene penger, men at hans søken etter å tjene penger var styrt og begrenset (guided and constrained) av ærlighet, slik at han unngikk uærlige måter å tjene penger på. Poenget er heller ikke at sønnens mål er å være uærlig – målet hans er å tjene penger. Sønnen prøver ikke aktivt å være uærlig – han lar bare være å prøve å være ærlig. Men dette er altså nok til å få ham til å jevnlig handle uærlig.

Denne lille fortellingen antyder svar på de tre spørsmålene som ble stilt ovenfor. En last er en disposisjon til å søke et eller annet gode (for eksempel penger), selv på bekostning av dydig livsførsel. Derfor kan laster gå hånd i hånd med langsiktig tenkning og praktisk intelligens – å drive en innbringende bedrift, for eksempel, krever tross alt begge deler. Til sist forklarer teorien også hvordan vi utiltenkt kan lære oss å være lastefulle. En likegyldighet til en bestemt dyd fører som sagt typisk til jevnlig lastefull oppførsel, og på samme måte som det å jevnlig handle ærlig er en god måte å tilegne seg (det dydige) personlighetstrekket ærlighet på, er det å jevnlig handle uærlig en god måte å tilegne seg (det lastefulle) personlighetstrekket uærlighet på.

Denne teorien virker lovende. Den passer også godt overens med deler av den dydsetiske tradisjonen, og særlig den kristne delen av denne tradisjonen. Der defineres gjerne synd som et jag etter mindreverdige naturlige goder som rikdom på bekostning av høyere, overnaturlige goder. (Husk kamelen og nåløyet!) Selv om Annas har rett i at mange kristne teorier om lastene forutsetter et robust, religiøst ladet syndsbegrep, kan den kristne – og kanskje særlig den thomistiske – dydsetikken derfor være et godt utgangspunkt for videre arbeid på dette området også for dem som ikke deler de kristne filosofenes religiøse overbevisninger.

Men uansett hvordan denne teorien blir videreutviklet, er det bare å håpe at den blir det. Selv hvis det stemmer at moralfilosofiens formål er å gjøre oss dydige – et syn jeg har stor sympati for – kan en teori om laster tross alt fortsatt bidra til dette formålet. For ved å lære lastene bedre å kjenne, kan vi muligens også å lære å unngå dem.

LES OGSÅ: Moral og egeninteresseLar moralen seg begrunne?

Noter

1 Dette gjelder forøvrig ikke bare vestlig filosofi – Konfutse, for eksempel, leses vanligvis også som en slags dydsetiker.

2 Ifølge den klassiske aristoteliske teorien retter en disposisjon seg inn mot det gode ved å bidra til eller konstituere lykke eller blomstring, eudaimonia, slik at en dyd simpelthen er en disposisjon til å handle, føle og tenke slik et godt eksemplar av den typen organismer vi er, handler, føler og tenker.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *