Å være unik blant unike

«Melsoms sentrale påstand er at det koster å velge, og at den daglige dosen valgfrihet vi i dag eksponeres for på lang sikt sliter oss ut snarere enn å gjøre oss friere.» skriver Anders Krosshavn Vik. Illustrasjon: Monk by the sea av Caspar David Friedrich (1774-1840) (Kilde: Wikimedia commons)

BOKOMTALE: Kaja Melsom filosoferer over hvorfor vi er ulykkelige når vi har det så bra. Det lykkes hun bare delvis med.

Av Anders Krosshavn Vik, mastergrad i filosofi fra Universitetet i Oslo.

Frihet, mente Jean-Paul Sartre, er det eneste mennesket aldri kan fri seg fra. Filosofisk praktiker Kaja Melsom, kjent blant annet fra P2s verdibørsjen, gjør likevel et forsøk med boken Den fordømte friheten – Et oppgjør med dagens selvrealiseringstyranni. Boken, som utkom i mars, er en 159 sider lang samling refleksjoner og anekdoter rundt temaet frihet, og dens angivelige sammenheng med et bredt spekter nevrotisismer i dagens samfunn. Melsoms sentrale påstand er at det koster å velge, og at den daglige dosen valgfrihet vi i dag eksponeres for på lang sikt sliter oss ut snarere enn å gjøre oss friere. Det er for eksempel slitsomt stadig å måtte «velge mellom tjuefem typer brød i butikken» (s. 19), sier hun. Det oppstår en spenning mellom friheten til å velge og frihet fra å velge, men det er stadig førstnevnte, den fullstendige valgfriheten, som utgjør «frihetsidealet» i dagens samfunn.

Dette, mener Melsom, stammer fra 68’ernes motkultur til 50-tallets konformisme og kristne pliktetikk. Men nå har pendelen svingt for langt — for med friheten følger også ansvaret, og ansvar, dersom man ikke lever opp til det, fører til skam. Det er uhorvelig tunge krav forbundet med friheten, mener Melsom. Vi påbys å være vår egen lykkes smed, og de mange som systematisk feiler i den selvrealiseringen samfunnet forventer av oss, retter skylden innover snarere enn utover. Da hjelper det lite med livsstils-guruer som formaner oss å «tenke oss lykkelige», og som indirekte minner om at ansvaret for all ulykkeligheten vi opplever, også er vårt eget. For å fri oss fra alt dette, råder Melsom, må vi snart si til oss selv at vi er gode nok, og fremfor å jage umulige selvrealiseringsidealer, heller akseptere at ikke alle kan være like unike og lykkelige hele tiden.

Uklart frihetsideal

Boken er delt inn i to hovedseksjoner der Melsom først beskriver ulike måter «frihetsidealet», ifølge henne, manifesterer seg i samfunnet. Dernest kommer seksjonen om «mislykket flukt», der hun på psykoanalytisk vis beskriver et bredt spekter av livsløgner og feilslåtte mestringsstrategier som springer ut ifra frihetsidealet. Eksempler på denne flukten fra frihet er alt fra populariteten til 50 Shades of Grey, prokrastinering, eller alle de som «slutter å kjenne etter hva de selv drømmer om» (s. 97). Særlig følger en lang beskrivelse av hvordan foreldrerollen i dag er blitt en eneste stor flukt fra kravet om å bli noe stort, det vil si «frihetsidealet». Men nøyaktig hva som menes med «frihetsidealet» forblir likevel noe uklart for meg. Det defineres aldri, og ei heller er det alltid åpenbart hvordan de mange temaene Melsom streifer innom knytter an til «frihet». Etter noen kapitler blir det heller klart for meg at dette egentlig er en bok om forventningspress, giftige idealer og «generasjon prestasjon».

Kaja Melsom, Den fordømte friheten – Et oppgjør med dagens selvrealiseringstyranni. Gyldendal 2017

Boken er dessverre ikke klart argumentativt oppbygget, men oppleves litt som en «utforskende dialog» en kan risikere å møte i en av Melsoms filosofisk praktiker-timer. Argumentasjonen drives ofte av ulike anekdoter forfatteren assosierer til underveis, uten nødvendigvis å fortelle hva disse er ment å illustrere. Det gis gjerne en rekke påstander som leseren inviteres til å kjenne seg igjen i. For eksempel: «Alle med et minimum av sosiale antenner vet at det bare er en viss type valg som gir sosial anerkjennelse, nemlig de som maksimerer friheten». Her mister hun imidlertid meg, for ikke er det åpenbart hva dette betyr, og ikke virker det riktig. Særlig ikke når hun senere i boken virker å motsi seg selv i avsnittet om de som velger barnløshet for å verne om sin personlige frihet: «De som frivillig velger bort foreldrerollen, forteller gjerne at de har møtt massivt press fra omgivelsene [om ikke å gjøre det]». Burde ikke barnløshet i så fall bejubles hvis friheten er idealet? Dessuten, hvis det å få barn i dag så ofte bare er en unnskyldning for å flykte fra friheten, slik hun hevder, hvorfor er samfunnet da så interessert i å oppfordre oss til denne flukten? Avsnittet konkluderes helt enkelt: «Det fremstår som et mysterium». Her, som så mange andre steder i boken aner jeg ikke hva det argumenteres for. Mangelen på klartekst kan tyde på at forfatteren lurer på det samme.

Selvhjelp mot selvhjelp

Riktignok tar ikke boken mål av seg for å være et stringent filosofisk verk, slik lesere av Melsoms filosof-tittel kanskje kan ledes til å tro, men er heller en slags selvhjelpsbok (ifølge bokhandlerens kategorisering) av «hverdagens kjas og mas men blir vi noe lykkeligere»-typen. Filossofistudenter på jakt etter et bidrag om frihetsbegrepet, utover et lass løse aforismer fra filosofihistorien, vil bli skuffet. Derfor er det betimelig å spørre seg hva Melsom her bringer til bords.

LES MER OM FRIHET: Frihet som oppdragelseFrihetens pris

Melsom lykkes riktignok i å formulere nerven i en tidsriktig moral vedrørende kroppspress, Facebook og «skammen over ikke å leve fullkomment lykkelige liv». Av og til støter jeg også på avsnitt jeg kan være enig i, og forfatteren vekker sympati i måten hun beskriver de sosiale påkjenningene mange, og åpenbart hun selv, opplever  som barn av en urban og dannet middelklasse. Det kan være vondt å erfare at andre mennesker er flinkere og lykkeligere enn oss selv, og det er problematisk når unntaket blir norm. Tilsynelatende har Melsom rett når hun sier at depresjon og selvbildeproblematikk er i økning. Men årsakene skissert i boken er tidvis spekulative og udokumenterte. og som samfunnskritikk blir analysen for svak. For de av oss som har heller få innrammede visdomsord på veggene, eller bøker av Paulo Coelho i bokhyllene, kjennes denne boken i beste fall som et ekko av den innøvde folkevisdommen folk stadig lirer av seg i familieselskaper og kaffepauser: «Nei, vi prater ikke sammen lenger, vettu, vi er bare opptatt av likes».

Alt var bedre før

Melsoms bok har unektelig gitt gjenklang hos mange etter utgivelsen i april, etter mengden omtale og de i skrivende stund seksten reservasjonene av boken på Deichmanske bibliotek å dømme. Men for å slå i bordet med et fyndord til gjengjeld: En populær forfatter skriver det folk tenker, en genial forfatter inviterer til å tenke annerledes. Og det er synd, for dette står som en tapt mulighet til å si noe interessant om mang en folkevisdom som for lengst er moden for oppdatering. Jeg savner her noen originale refleksjoner om de problemene Melsom beskriver. I stedet står boken i en lang tradisjon med å se refleksmessig til nye medier som en årsak til at ungdommen forringes og går for lite på ski. Det kjennes kanskje godt å tilskrive dette ubehaget skjeve verdier, men all den tid vi ikke kan feste trigger-warnings til alle som deler at de har opplevd noe hyggelig, hadde det kanskje vært sunnere å lære å leve med vissheten om at naboen har dyrere bil eller mer interessant jobb enn oss selv. Så kan vi heller foreskrive en dose stoisisme, eller en tilværelse på landet til de personene boken rettes mot. Det er nemlig ikke alle av oss som sliter mye med å velge brød i butikken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *