Begrepenes verden

(Kilde:Wikimedia Commons. Astronomisk klokke i Praha)

AKTUELT: Hva er begrepshistorie i dag og hvordan forholder ulike disipliner seg til begreper som tid, natur og politikk? Ane Vestby Øiesvold rapporterer fra den 20. årlige konferansen om begrepshistorie med tittelen Concepts in the world: Politics, Knowledge and Time som ble avholdt i Oslo 21 – 23. september i fjor.

Av Ane Vestby Øiesvold

Under temaene politikk, kunnskap og tid samlet forskere, stipendiater og studenter seg i slutten av september i Oslo, for årets konferanse om begrepshistorie, arrangert av Universitet i Oslo og professor i kulturhistorie Helge Jordheim. Deltagerne kom blant annet fra de nordiske landene, USA, Sør – Amerika og Europa.

Noe av hensikten med denne konferansen var å utvide det begrepshistoriske feltet. Mangfoldet var absolutt tilstede, og foredragene omhandlet alt fra «forvandling» som begrep i Det Ottomanske riket, Max Weber i parlamentariske debatter til begrepet «natur». Torsdag morgen, ble konferansen offisielt åpnet av Helge Jordheim og Martin Burke, leder for Contributions to the history of concepts og medarrangør. Han er førsteamanuensis i historie og amerikanske studier ved City University of New York og medredaktør i Journal of the history of ideas.

Begrepshistorie som felt er sterkt knyttet til den tyske historikeren Reinhart Koselleck (1923 – 2006) sitt arbeid på 90–tallet og det innflytelsesrike leksikalske åttebinds verket Geschichtliche grundbegriffe, som han ferdigstilte sammen med Werner Conze og Otto Brunner. Her gir Koselleck det teoretiske rammeverket for, og analyserer historien til, politiske og sosiale begreper som for eksempel «politikk», «demokrati», «fremskritt» og «revolusjon». Begrepshistorien som Begriffsgeschichte, slik Koselleck utformet den, har vært politisk og dreid seg om klassiske politiske begreper og tenkning.

Jeg satte meg ned med Jordheim for å snakke om feltet. Han fortalte at i de senere årene har det begrepshistoriske miljøet åpnet for nye fagfelt, og at dette gjenspeiles her:

– Her prøver vi veldig eksplisitt å utvide feltet og forsøker å bringe inn mer vitenskapshistorie, bringe inn oversettelsesstudier og global historie. Feltet er mye teoretisert, så hvis man vil, kan man gå inn i det som et veldig rikt teoretisk og empirisk felt. En felles interesse for begreper og deres historie er jo det som ligger til grunn. På den ene siden er det litt lavterskel og på den andre siden muliggjør det alle slags ville filosofiske og teoretiske diskusjoner.

Det hele ble åpnet med foredraget Like a Tymbleweed in Eden: The diasporic lives of concepts av Banu Subramaniam som tok for seg begrepet «natur». Subramaniam er professor i kvinne-, kjønns- og seksualitetsstudier ved Universitet i Massachusetts og har blant annet skrevet boken Ghost stories for Darwin: The science of variation and the politics of diversity som tar for seg mangfold-begrepet hos Darwin. Foredraget ga et begrepshistorisk perspektiv på hvordan vi forholder oss til natur og hvordan begreper knyttet til natur («planter», «dyr») er konstruert ut ifra et politisk standpunkt. I forlengelsen av dette, utforsket Banu: «concepts around mobility and ‘migration’ and how the values and political contexts accompanying these concepts». Hun avsluttet et svært interessant innlegg med å understreke behovet for flere diskusjoner omkring det politiske aspektet av begreper som planter og dyr. Banus perspektiv er også noe som Jordheim er opptatt av:

–  Ingen har så tydelig som Banu tatt til orde for at begrepshistorie må utvides til å reflektere hvordan vi forholder oss til natur og hvordan vi navnsetter naturen. At hun så eksplisitt tematiserer begreper, er relativt originalt. Det var derfor jeg inviterte henne, fordi jeg hadde lyst til å se om hun kunne bidra ut fra dette perspektivet inn på det begrepshistoriske feltet.

Demokrati som begrep og latin–amerikanske perspektiver

Jordheim understreker at begrepshistorie kan gjøres på mange forskjellige måter, som likevel er relevante for hverandre

– Noen bedriver noe som ligner mer på etymologisk forskning og lignende, mens andre driver en nesten lingvistisk type forskning. Selv om du har jobbet med en annen type tradisjon, så er det ikke sånn at begrepshistorie forutsetter at du går inn i den tyske tradisjonen [Begriffsgeschichte]. Begrepshistorie er snarere en slags invitasjon til et sted å møtes og diskutere hvordan vi forholder oss til dette med å utforske begreper.

Et eksempel på en utvidet begrepshistorisk tilnærming er Marie Christine Boilard sitt innlegg som så på hvordan menneskerettighetsbegrepet ble brukt og forstått av diplomater fra Latin–Amerika i internasjonale FN forhandlinger. Boilard representerer et nytt og svært interessante perspektiv på et komplekst begrep, «menneskerettigheter», som ikke har vært en del av den tradisjonelle begrepshistorien i noen særlig grad. Hennes prosjekt viser hvordan et begrepshistorisk perspektiv kan anvendes til å analysere politiske praksiser på internasjonalt plan.  Retorikken rundt dette begrepet, slikt det ble anvendt av latin – amerikanske diplomater, reflekterte fremdeles kampen mot kolonialisme i den latin–amerikanske kulturen. Boilard fant at bruken av begrepet bærer i seg denne bevisstheten rundt kolonialisme, som en viktig del selve menneskerettighetsbegrepet.

Boilard viser med sitt perspektiv, at den lange klassiske begrepshistorien rundt politiske begreper har utvidet seg betraktelig de siste årene. Blikket har blitt flyttet til for eksempel Latin- Amerika, like mye som Europa. Begrepshistorie handler i dag om hvordan disse begrepene brukes og forstås av ulike aktører i en internasjonal sammenheng. Et metodisk perspektiv er en interessant måte å undersøke problematikker knyttet til nettopp dette på.

Demokratibegrepet sto også sentralt i konferansens hovedtalers innlegg, ‘Democracy’ in the world av Frederic C. Schaffer. Han er professor i statsvitenskap ved University of Massachusetts med fokus på sammenlignende politikk. De senere årene har han undersøkt hvordan begrepet «demokrati» forståes utenfor Europa. Innlegget hans dreide seg blant annet om begrepet ‘demokrasya’ i språket tagalog på Filipinene og begrepet demokaraasi i det senegalesiske språket wolof. Schaffer anvender begrepsundersøkelsen for å:

open up space for us to think more generally about conceptual diversity around the globe, as a way for us to reflect more deeply about how to describe the complicated relationships that exist between cognate concepts worldwide.

I en vestlig eller europeisk kontekst er demokrati ofte forbundet med rettferdighet og sosial likhet, men Schaffer viser, med eksemplene ovenfor, at høflig og solidarisk oppførsel faktisk er mer definerende trekk ved demokratibegrepene enn styreform og valg av politikere. Denne forståelsen som i større grad er knyttet til lokale praksiser, mer enn opplysningstidens tenkning om individet, er et friskt pust i diskursen rundt politiske begreper ut ifra afrikanske og filippinske sammenhenger, og tilfører et interessant perspektiv som utvider begrepets meningsinnhold.

En ottomansk horisont

Forskere innen begrepshistorie har i senere tid begynt å se på hvordan den arabiske verden forholder seg til eurosentriske begreper, modernitet og temporalitet i et begrepshistorisk lys. Som Jordheim påpeker:

– Begrepshistorie har blitt et veldig attraktivt felt for de som jobber med imperialisme, kolonialisme, og den typen problemstillinger. Tanken om det moderne eller moderniteten, om du vil, har på forskjellige måter ekko globalt. Spørsmålet om hva modernitet er i India, hva modernitet er i det ottomanske rike, hva som er forholdet mellom the Bengal Renaissance og vårt begrep om modernitet. Hele den modernitetsdiskusjonen, som på en måte er en eurosentrisk vestlig diskusjon, har fremdeles relevans på grunn av kolonialisering mange steder på kloden. På bakgrunn av denne forståelsen, som kanskje er nokså vestlig i seg selv, stilles spørsmålet: Hva har vi som ligner?

Ett av innleggene som anvendte dette perspektivet på arabiske begreper, var Genealogy of Tamaddun and the rediscovery of the Self: Arab modernity from conceptual perspective av Wael Abu – ‘Uksa. Han er førsteamenuensis i statsvitenskap ved Hebrew University of Jerusalem, og forsker på politisk arabisk filosofi og begreper. Begrepet «tamaddun», som foredraget dreide seg om, betyr røft oversatt «sivilisasjon», og blir betydningsfullt på 1800–tallet, før dette tidspunktet var begrepet ikke i bruk. Abu – ‘Uksa påpekte at på 1800 – tallet ble «tamaddun» av arabiske tenkere forbundet (signify) med modernitet, og i diskursen rundt begrepet ble fremskrittstanken en viktig del av meningsinnholdet. Begrepet ble dermed gjenoppdaget av arabiske intellektuelle i det 19. århundret og bruken av det økte, i forhold den franske opplysningen og vestlig imperialisme

LES OGSÅ: Arabisk vitenskapshistorie bringes ned fra elfenbenstårnetModernitet som problem (2)

Et annet arabisk begrep som ble diskutert under konferansen var «maarif» i innlegget Maarif: Transformation of a concept in Ottoman empire at beginning of 19th century av Aytaç Yildiz. Innlegget ser på hvordan dette begrepet gikk gjennom en forandring og endret seg fra den siste delen av 1700-tallet til 1840-årene i Det Ottomanske imperiet. «Maarif» er et arabisk begrep med et, i utgangspunktet, religiøst meningsinnhold. I arabisk tenkning viser dette begrepet til en type kunnskap som «provides the ‘knowledge of God’», men det var også beskrevet i arabiske ordbøker som «kunnskap», «evne» eller «ferdighet»1. Siden midten av 1700-tallet fikk maarif, i tillegg til sin klassiske betydning, nye betydninger og nytt meningsinnhold parallelt med den ottomanske moderniseringen. Det ble et sentralt begrep i den første halvdelen av det 19. århundre in en sosial og politisk kontekst. Bakenforliggende for denne forandringen av begrepet lå den kulturelle og politiske forandringen av det Ottomanske imperiet som fant sted etter 1750. En slags tosidighet eller tvedtydighet, som Yildiz påpeker, preget ‘maarif’ som begrep. Det bar i seg fortidens (historiske) erfaringer, samtidig som det var et symbol på fremtidige forventninger knyttet til imperiet. Med andre ord, begrepet speilet både tradisjonell islamsk arv og nye ottomanske reformer og prosjekter. Begge begrepene disse to innleggende behandler befinner seg i et spennende forhold mellom det arabiske og det vestlige.

Konferansens siste hovedtaler, Avner Wishnitzer, snakket også om forståelsen av et begrep i en ottomansk kontekst, nemlig «tid», i foredraget Modern times in the Ottoman. Hans forskning viser at også tenkningen rundt tid endret seg i andre halvdel av det 19. århundre i det Ottomanske imperiet. Tiden ble faktisk organisert annerledes, før forståelsen av den endret seg. I motsetning til tidligere antatt var det ikke innføringen av klokken eller andre teknologier for å regulerer tid som førte til endringer i selve synet på tid, men heller «everyday governmental needs that forced different organs of the Ottoman state to experiment with new techniques of time organization, seeking solutions to very practical problems of administration, military efficiency and later, education, and transportation.»2  Det var rett og slett langt mer praktiske hensyn som måtte løses på samfunnsmessige plan som aller mest endret hvordan det temporale ble betraktet. Den største endringen i tidsbegrepet, fant i midlertidig sted når disse endringene i tillegg ble knyttet til en periodisk forståelse. Organisering av tid ble dermed vevd sammen med fremskrittstanken og en lineær forståelse av historisk tid, i tillegg til å regulere det daglige samfunnslivet i det Ottomanske riket.

Det siste innlegget som omhandlet arabiske begrepet som jeg skal omtale er A framework of ‘the Ottoman individual’: Ferd av Şeyma Afacan. Som tittelen sier, omhandlet foredraget begrepet «individ» i det sene Ottomanske riket.  I andre halvdel av det 19. århundre ble individet («ferd») en sentral forestilling i litteraturen, så vel som i psykologi, sosiologi og økonomi. På bakgrunn av oversettelser av verk som Man versus the Sate av Herbert Spencer og det arabiske verket Felsefe – i Ferd av Baha Tevfik, ble «individet» som begrep diskutert og debattert. Diskursen rundt begrepet nådde sitt høydepunkt med Ziya Gokalp sitt motto: «No individual but society, no rights but duty” (Ferd yok cemiyet var, hak yok gorev var).»3

Tross diskusjoner rundt begrepet, er ikke det arabiske begrepsmessige rammeverket rundt ‘det ottomanske individ’ fult utviklet enda, utover og forbi en eurosentrisk synsvinkel og kontekst. Med andre ord. Begrepshistorie som perspektiv anvendes her for å belyse utviklingen av det ottomanske individ og hvordan det har endret seg i en arabisk/ottomansk kunnskapstradisjon og kontekst. Jordheim er opptatt av at nettopp ulike kontekster gir ulikt meningsinnhold til begreper:

– Når man undersøker oversettelser, kan man ofte ikke være sikker på om ordene man undersøker virkelig har samme eller korresponderende betydninger. Et begrep har et bestemt meningsinnhold og et bruksområde i et språk, som skiller seg fra hva det betyr og hvordan det brukes i et annet – ikke desto mindre; hvordan vet du da at det er det samme begrepet? Vi har jo ikke noe universalspråk som vi kan sammenligne begreper opp mot.

Disse fire innleggene tok alle for seg begreper som befinner seg i et interessant brytningspunkt mellom det vestlige og det arabiske eller ottomanske, i tillegg til å sette spørsmålstegn ved hva modernitet er i en arabisk kontekst. Begrepene foredragsholderne behandlet står i det henseende med et ben i hver leir, så å si, mens de samtidig forsøker å redegjøre for hvordan en arabisk modernitet kan se ut. Nettopp dette er svært interessant med tanke på temaene de arabiskorienterte innslagene på konferansen behandlet. Hvordan forholder sentrale begrep seg til to så ulike kontekster og hvilke historisk erfaring bærer de med seg fra de to? Begrepshistorie som et slags metodisk rammeverk, gir oss en meget spennende linse å undersøke disse problemene gjennom, som alle innleggende på ulike måter godt representerer, med Wishnitzer sitt bidrag om tid som et særlig dynamisk innslag på programmet.

LES OGSÅ: Populærmetafysisk om tidAnsvar for fremtiden

Tid og metode

Det temporale aspektet har alltid vært en viktig del av begrepshistorien som teoretisk retning helt siden Koselleck åpnet Geschichtliche Grundbegriffe med å slå fast at uten begreper finnes det ikke historisk erfaring. Temporalitet og det kjente verket til Koselleck var begge tema blant innleggene i den siste delen av konferansen, som bar preg av et mer metodisk perspektiv enn de foregående.

Hva med begreper som ikke åpenbart er temporale eller er blitt temporalisert, altså har med tid å gjøre? Innlegget The temporality of the (outwardly) non-temporal: a problematic for new research methods on time av Blake Ewing dreier seg om nettopp dette. Temporaliseringen av begreper, var for Koselleck knyttet til visse temporale indikatorer eller hendelser i historien, som historikere dermed kunne avdekke. Den franske revolusjon i 1789 var særlig en slik indikator for Koselleck selv. Siden har mange historikere innen begrepshistorie brukt Koselleck sine tanker om temporalisering av begreper, som en nyttig inngang til det aktuelle stoffet. Samtidig avslører dette et svakt punkt i Kosellecks temporaliseringsteori ifølge Ewing. Svakheten, fra hans synspunkt, er at: “time, temporality, historicity, etc. are not only found in explicitly temporal or temporalized concepts.”4 Med andre ord, argumenterer Ewing for at man finner tid i andre begreper også, som ikke nødvendigvis er eksplisitt temporalisert. Tid er også tilstede i begreper som tilsynelatende er tidløse, som frihet, toleranse og staten, i deres assosiasjon med andre begreper. Å kartlegge hvordan disse begrepene forholder seg til andre og avdekke temporale sammenhenger, er derfor viktig. I en sammensatt diskusjon om hvordan tid skal behandles, forskes på og kartlegges er dette et interessant innspill som inviterer til å se på kjente begreper på en ny måte.

Neste innspill i rekken går metodisk hakket dypere inn i selve Geschichtliche grundbegriffe og dets forhold til et hegeliansk historiesyn på en original måte. Nærmere bestemt ved å stille spørsmål om det kanskje er flere likhetstrekk mellom Koselleck og Hegel enn tidligere antatt. Innlegget Does Koselleck’s Begriffsgeschichte rely on a Hegelian historical ontology? av Rutger Kaput fremsetter, som tittelen peker på, at det er en hegeliansk dimensjon ved Koselleck sitt prosjekt. Denne vinklingen kan virke noe overraskende fordi Koselleck er betraktet, som nettopp å ha utviklet Begriffsgeschichte – prosjektet sitt i kontrast til en slik hegeliansk tankegang om historien som et narrative eller bevegelse av kontinuerlig fremgang (progress). Kort sagt, betrakter Hegel historien som en evig pågående utfoldelse av det han kaller den absolutte ånd eller verdensånden (Weltgeist). Den absolutte ånd virkeliggjør seg og driver historien videre. Konsensusen har vært at en slik tankegang var Koselleck i opposisjon til, men dette innlegget argumenterer for at «that although Koselleck rejects Hegelian metaphysics, and with it the idea of historical purpose, he still seems to embrace a Hegelian historical ontology.”5 Med ‘hegeliansk historisk ontologi’, spesifiserer Kaput at han sikter til en dialektisk forståelse av historien som en prosess av identifiserbare perioder av raskt etterfølgelse, med hver deres erfaringsrom (mode of experience) og en sentral rolle for ideer som drivere av historiske endringer. Det vil si; hvordan endringer i begreper kan vise til viere forandringer i den historiske erfaring. Til syvende og sist er det en bredere integrert ontologiske påstand om modernitetens natur, som gir mening til Koselleck sin studie av begrepshistoriske endringer og denne mener Kaput har signifikante hegelianske overtoner. Det er disse hegelianske dimensjoner ved Koselleck sitt prosjekt Kaput ønsker å undersøke i sitt prosjekt. Uavhengig av hans funn, er dette et meget interessant perspektiv som kan introdusere nye spennende debatter rundt det betydningsfulle verket til Koselleck og dets eventuelle likheter med hegeliansk tenkning.

Nye impulser

Begrepshistorie dreide seg lenge om et politisk fellesskap som behandlet politiske begreper, som påpekte tidligere. De senere årene har derimot feltet, som denne konferansen har vist, utvidet seg drastisk med varierte temaer som strekker seg fra Midt – Østen til Latin – Amerika. Som Jordheim fremhevet:

– Senere har man sett at begrepshistorie kan brukes til gå i dialog med andre disipliner og kan anvendes for å forstå andre typer språkbruk.

Ikke bare temaene det jobbes med innenfor dette feltet, men også hvordan begrepshistorisk arbeid utføres har gjennomgått gjennom en forandring. I likhet med mange andre felt i samfunnet, har det digitale gjort sitt inntog, også her.

– Den digitale verden er definitivt et sted det er mulig å gjøre veldig interessante ting. Plutselig har jo begrepshistorie fått et helt annet materiale og en helt annen måte å jobbe med materialet på via digitaliseringen, og store kildemengder. Man kan telle, sammenligne og kollokere. Begrepshistorie, grunnleggende sett, dreier seg jo i utgangspunktet om å lete opp begreper. Dette kan også gjøres digitalt. Så er spørsmålet, hvordan man best bruker digitale metoder for å komme til erkjennelse.

I det henseende er det også visse utfordringer knyttet til det å arbeide idehistorisk med digitale kilder. Som Jordheim påpekte.

– Det er mulig å bearbeide materialet på større skala, men det er klart at rent tallmaterialet på begrepsforekomster er ikke nødvendigvis interessant i seg selv. Av den grunn er det viktig å lage riktige algoritmer som kan utføre morsomme søk. Dette er et område jeg absolutt tenker det skjer mye for tiden.

Et annet interessant element som Jordheim trakk frem i vår samtale er en stor interesse for å knytte begreper sterkere til praksiser og materielle ting. Flere innlegg i løpet av konferansen illustrerte nettopp denne nye utviklingen på feltet, som for eksempel Schaffers innlegg om lokale forståelser knyttet an til begrepet demokrati. Også i fremtiden avhenger feltets relevans og vitalitet av åpenheten og tverrfagligheten som preget årets konferanse i Oslo.

 

Noter:

1 Concepts in the world: Politics, knowledge and time, Book of abstracts, the 20th International conference of Conceptual history, 10.

2 Avner Wishnitzer, Concepts in the world: Politics, knowledge and time, Book of abstracts, the 20th International conference of Conceptual history, 3.

3 Concepts in the world: Politics, knowledge and time, Book of abstracts, the 20th International conference of Conceptual history, 9.

4 Blake Ewing, Concepts in the world: Politics, knowledge and time, Book of abstracts, the 20th International conference of Conceptual history, 38.

5 Rutger Kaput, Concepts in the world: Politics, knowledge and time, Book of abstracts, the 20th International conference of Conceptual history, 18.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *