Fri fra sannheten

Utsnitt fra omslaget til George Orwells 1984, utformet av Germano Facetti.

Hvordan kan vi enes om at en demokratisk samfunnsform er bedre enn diktatur? Filosofen Richard Rorty mente at vi må droppe ideen om at slike spørsmål kan avgjøres som objektive sannheter, og at vi heller må ta utgangspunkt i erfaringer og interesser. Med utgangspunkt i romanen 1984 av George Orwell har Are Reichelt Føreland i sin masteroppgave tatt for seg sannhetsbegrepet hos Richard Rorty, og argumenterer for at det er en fruktbar tilnærming til spørsmålet om hvilken samfunnsform som er mest gunstig.

I samarbeid med Masterbloggen presenterer Salongen aktuelle masteroppgaver i filosofi. Ingrid Grønli Åm er Masterbloggens fagredaktør for filosofi og idéhistorie.

Kritikk av representasjonalismen

I samarbeid med Masterbloggen presenterer Salongen aktuelle masteroppgaver i filosofi.

Det totalitære regimet Orwell skildrer i 1984 brukes gjerne som et eksempel på et samfunn der sannhet har blitt et spørsmål om makt og kontroll og ikke lenger har noen kobling til virkeligheten. Føreland bruker romanens hovedperson, Winston Smith, som et eksempel på en tradisjonell filosofisk realist, som mener at sannhet må være sannhet uavhengig av hvordan ting framstilles i regimets propaganda.

Denne posisjonen bruker Føreland som en kontrast til Richard Rortys. Rorty mener det ikke finnes noen substansiell relasjon mellom språk og virkelighet, og fratar oss dermed muligheten til å hevde at regimets historieskriving ikke objektivt korresponderer til faktiske hendelser. I Philosophy and the Mirror of Nature (1979) forsøker Rorty å demonstrere hvordan intuisjonen om at vi representerer virkeligheten er noe som har utviklet seg gjennom en lang idéhistorisk prosess, og at den derfor er historisk betinget.

Rorty argumenterer for at representasjon kun opptrer som en antakelse: Det vi regner som sant antar vi at står i den riktige representasjonelle relasjonen til verden, men uten et nøytralt «utenfraperspektiv» som kan påvise en slik relasjon kan vi ikke bruke antakelsen om at relasjonen er til stede som en forklaring.

Ingen relativist

Richard Rorty (1931 – 2007). Foto: Steve Pyke

Istedet ser Rorty sannhet som «det som dine samtidige lar deg slippe unna med». Sannheten er en funksjon av språkspill (språkbruken i et bestemt samfunn eller en sosial gruppe), der hva som blir regnet for sant er avhengig av en mengde faktorer som sosialisering, felles oppfatninger, maktstrukturer, og så videre.

Føreland argumenterer for at dette ikke gjør Rorty til relativist. Det er den uheldige intuisjonen om representasjon som får oss til å tro at det må finnes en endelig måte å avgjøre sannhetsspørsmål på. Rorty mener historien viser at dette er en antakelse vi bør gi slipp på, da representasjon etter hans syn har vist seg å ikke ha noen forklaringskraft.

Dersom vi dropper denne antakelsen, står vi fritt til å se på sannhet på helt andre måter, og Rortys forslag er altså å se på det som en funksjon av vokabularer og sosiale strukturer.

Bort fra sannheten

Føreland påpeker at Rorty ikke hevder at sannhet er noe bestemt, men at han heller understreker at våre antakelser om hvordan ting er nettopp bare er antakelser.

Heller enn å fortvile over at tradisjonelt grunnleggende spørsmål ikke kan bli besvart, skriver Føreland at tanken er at vi med dette kan fri oss fra den potensielt undertrykkende effekten av teorier som gis absolutt autoritet.

Dette gir oss muligheten til å tenke på hvilken vei vi vil at samfunnet vårt skal ta, ikke fordi demokrati er essensielt bedre enn totalitære styreformer, for eksempel, men på bakgrunn av konkrete sammenligninger av og erfaringer med de ulike styreformene.

Les mer om Are Reichelt Førelands masteroppgave på Masterbloggen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *