Øyet som ser

Friedrich Nietzsche (1844-1900), fotografert av Gustav Schultze i 1882. (Kilde: Wikimedia Commons)

Nietzsche oppfordrer oss til å fri oss fra andres sannheter og skape våre egne perspektiver. I sin masteroppgave kritiserer Camilla Angeltun Nietzsche for å havne i et moralsk problem. For hvordan skal vi bli enige om felles normer i samfunnet hvis vi skal forkaste alle sannheter?

I samarbeid med Masterbloggen presenterer Salongen aktuelle masteroppgaver i filosofi. Ingrid Grønli Åm er Masterbloggens fagredaktør for filosofi og idéhistorie.

Egne eller andres verdier

Filosofen Friedrich Nietzsche mener at mennesket aldri vil kunne oppnå objektiv kunnskap, og anbefaler den enkelte å heller skape sine egne produktive perspektiver. Å legge målestokken for sannhet i individet og oppgi tanken om objektiv kunnskap kalles perspektivisme. En perspektivisk sannhet vil være relativ og avhengig av den som betrakter verden.

Nietzsche er skeptisk til at noen kan adoptere hele tankesystemer og si seg enig i alt det andre har tenkt.

Dogmatiske tankesystemer fører til at individet undertrykker sine naturlige drifter, fordi de står i veien for å finne et eget perspektiv. Og det er nettopp å søke etter det rette perspektivet for seg selv individet burde bruke tiden sin på. Angeltun framhever at det rette perspektivet ifølge Nietzsche er det som er livsbejaende for den enkelte.

Fra perspektivisme til nihilisme

I samarbeid med Masterbloggen presenterer Salongen aktuelle masteroppgaver i filosofi.

Det er ikke langt fra perspektivismen til nihilismen. Nietzsche omfavner nihilismen og bruker den til å kaste alle verdier i støpeforma på nytt. Med dette snur han nihilisme til en verdi i positiv forstand. For ham innebærer nihilismen en frihet til å reevaluere alle verdier.

Idealmennesket, som Nietzsche kalte overmennesket, utholder det faktum at ingenting er sikkert, evner å sette seg i en kritisk distanse til verden og ser de ytterste grensene for eksistensen. På denne måten vil overmennesket evne å bryte ut av de dogmene og perspektivene samfunnet har påført henne.

Nietzsches moralske problem

Angeltun mener det er både fordeler og ulemper med Nietzsches tanker om overmennesket. Hun mener det er vel verdt å ta med seg Nietzsches oppfordring om å innta en kritisk distanse til egne perspektiver for å vurdere om de er styrkende.

Men Angeltun mener at det også kan være en ganske farlig tanke å legge målestokken for sannhet til individet, slik Nietzsche gjør. For er det virkelig slik at alle har rett til å ha sin sannhet, og ønsker vi virkelig å gjøre alle våre kjerneverdier i samfunnet til noe relativt?

Det går en grense for hvor mye frihet et individ bør ha, og når denne grensen settes, bryter vi med perspektivismen. Da hevder vi en allmenngyldig sannhet som vi mener burde gjelde for alle i et samfunn. Når disse grensene brytes, mener Angeltun at det viser seg tydelig at vi deler felles verdier og sannheter i samfunnet.

Angeltun argumenterer for at Nietzsches perspektivisme havner i et moralsk problem, fordi hun mener konsekvensene av ikke å ha noen objektive og allmenne regler for moral ville være katastrofale. I vårt samfunn finnes noen regler og normer som er viktige for å skape et fellesskap. Om vi kaller disse reglene for sannheter eller skapte illusjoner er ikke det essensielle. Angeltun argumenterer for at de er nødvendige for å opprettholde gode samfunn og at de burde håndheves som sannheter.

Les mer om Camilla Angeltuns masteroppgave på Masterbloggen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *