Hva er meningen med livet? (2)

Gustav Klimts tolkning av Livets tre (1909). (Kilde: Wikimedia Commons)

BOKPROSJEKT: I mitt første innlegg presiserte jeg hva som menes med spørsmålet «Hva er meningen med livet?» Her foreslo jeg at vi må spørre «hva poenget med menneskelivet er.» Men hvordan kan man skille mellom det subjektive og det objektive i dette spørsmålet?

Einar Duenger Bøhn – førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Oslo – presenterer her noen tanker med utgangspunkt i sitt bokprosjekt «Hva er meningen med livet?» Dette er det andre av tre innlegg.

I første innlegg presiserte jeg altså hva som menes med spørsmålet. Mitt forslag er at med spørsmålet «Hva er meningen med livet?» mener vi å etterspørre hva poenget med menneskets eksistens er i form av hva målet med det hele er: hva er målet med menneskets eksistens? Men jeg lot det være åpent om dette skulle tolkes i retning av noe subjektivt eller noe objektivt.

I dette innlegget ønsker jeg å presisere tre forskjellige slike tolkninger, en subjektiv og to objektive. Dette er viktig fordi disse tre forskjellige tolkningene blandes ofte sammen i diskusjoner om eksistensiell mening, og debattantene av den grunn ofte snakker forbi hverandre.

Subjektiv mening

Hva er poenget med livet? Dette kan tolkes som å etterspørre hva poenget med mitt eget liv er, uavhengig av hva poenget med ditt liv er. Dette kan da videre tolkes som å etterspørre hva jeg opplever som poenget med livet mitt, uavhengig av hva du opplever som poenget med livet ditt. Dette er da en subjektiv form for mening fordi det etterspørres hva jeg personlig opplever som meningsfullt, ikke hva som er meningsfullt uavhengig av min opplevelse av det hele. Og det er helt klart mulig at det jeg opplever som meningsfullt ikke nødvendigvis er det samme som det du opplever som meningsfullt.

Jeg finner det for eksempel meningsfullt å sitte på kafé og tenke over meningen med livet, mens jeg kjenner andre som finner det mindre meningsfullt, på grensen til meningsløst.

Problemet med subjektiv mening

Einar Duenger Bøhn presenterer her noen tanker med utgangspunkt i bokprosjektet «Hva er meningen med livet?»

Det umiddelbare problemet med en slik subjektiv forståelse av mening er at det står i fare for å være en helt gal form for mening. Det kan godt tenkes at for eksempel Adolf Hitler og Josef Stalin opplevde sine livsprosjekt som svært meningsfulle. Men deres subjektiv opplevelse av mening stopper med det: en opplevelse av mening. Hvis det er alt vi kan si om meningen med livet, så har vi ingen måte å skille forskjellige typer liv fra hverandre hva angår hvilke av de som er mest meningsfulle, for ikke å si hvilke av de som er meningen med livet.

Hvordan skal vi forklare at Moder Teresa sitt liv er et mer meningsfullt liv enn Adolf Hitler sitt liv, hvis alt vi kan si om meningen med livet er at det er en ren subjektiv opplevelse av mening? Det kan jo godt tenkes at de begge hadde en akkurat like sterk opplevelse av mening, og hvis en opplevelse av mening er alt som finnes av mening så har de levd akkurat like meningsfulle liv. Men det ser helt galt ut. Det er mer mening i det Moder Teresa gjorde enn det Adolf Hitler gjorde.

Tenk over hva benektelsen av det jeg akkurat har sagt faktisk innebærer: hvis meningen med livet bare er ens egen opplevelse av mening, så er meningen med Adolf Hitler sitt liv det samme som hans opplevelse av mening, og da er meningen med Adolf Hitler sitt liv å skape Det tredje riket (hvis vi antar at det var hans opplevelse av mening). Men det virker åpenbart at meningen med livet ikke er å skape Det tredje riket. Mening er ikke normativt nøytralt.

Derfor er ikke ens egen opplevelse av mening tilstrekkelig for å være meningen med livet. Opplevelsen av mening er en ting, meningen med livet er noe annet. Jeg liker å tenke på det som at meningen i livet er en ting, mens meningen med livet er noe annet.

Objektiv mening: Individuell variant

Man kan godt tenke seg at opplevelsen av mening, eller meningen i livet, ikke er tilstrekkelig for meningen med livet, og at grunnen er at en ren opplevelse av mening, som i eksemplet ovenfor, kan være noe moralsk forkastelig, og derfor ikke meningsfullt i en mer objektiv forstand. Det vil si, man kan godt tenke seg at meningen med livet må være noe bra, og mer objektivt forankret som sådan enn bare det at et individ opplever det som bra. Det vil si, i tillegg til opplevelsen av noe bra, må det faktisk være noe bra.

Begrepet om meningen med livet får slik sett den rette normative kraft. Moder Teresa sitt liv kan da trygt sies å være meningsfullt uten at Adolf Hitler sitt liv er like meningsfullt.

Ideen er at det må være en match mellom den subjektive opplevelsen av mening og den objektive virkeligheten. Det blir litt som en nøkkel (det subjektive) og et nøkkelhull (det objektive). Uten nøkkelhullet har nøkkelen ingen poeng, men uten nøkkelen forblir døren låst. Meningen med livet blir slik sett en opplevelse av mening som faktisk er noe meningsfullt. I følge dette bildet kan også meningen med mitt liv være noe helt annet enn meningen med ditt liv. Det kan slik sett faktisk være meningsfullt for meg å sitte på kafé og tenke over meningen med livet, og ikke bare noe jeg opplever som meningsfullt, mens det for andre kan faktisk være en helt meningsløs aktivitet.

Problemet med objektiv mening: Individuell variant

Et ”problem” med objektiv mening av den individuelle varianten er at uten supplement står den i fare for å lede til at mening er noe som varierer fra person til person, med ingenting som forener meningen i en persons liv med meningen i en annen persons liv. Men det må være noe felles ved de forskjellige meningene ved forskjellige personers liv som gjør at vi kan bruke det samme ordet ’mening’ for å plukke ut noe felles ved de alle.

Et plausibelt svar er at det som er felles i meningen med forskjellige liv er at det er en subjektiv opplevelse av mening til stede, og at det som oppleves som meningsfullt er noe objektivt bra. Det vil si: mening = subjektiv opplevelse + objektiv positiv verdi.

Men det som mangler i en slik forståelse av mening er noe målrettet. Husk at vi forstår meningen med livet som poenget, eller målet med livet. En opplevelse av noe positivt, selv om det faktisk er noe positivt, har ingen umiddelbar målrettethet i seg. For å fullt ut forstå samt svare på spørsmålet om meningen med livet, trenger vi at det som vi opplever som positivt og som faktisk er positivt er målet med livet. Men det er ingen grunn til å anta på forhånd at det varierer fra en persons liv til en annen. Kanskje er målet med mitt liv noe som er felles for oss alle. Vi kan i hvert fall ikke utelukke en slik mulighet uten en nærmere undersøkelse.

Objektiv mening: kollektiv variant

Meningen med ens eget liv er en ting, meningen med livet som sådan er noe annet. Med «meningen med livet som sådan» menes poenget med menneskelivet som sådan: hva er målet med menneskelivet? Det vil si, hva er det endelige målet som gjør det verdt å fortsette å bringe menneskelivet videre?

Dette er det store spørsmålet om meningen med livet, slik jeg tolker det. Vår subjektive opplevelse av mening er et mer fenomenologisk spørsmål, mens hvilke opplevelser som gir oss mening i livet er et mer psykologisk spørsmål. Spørsmålet om den objektive meningen med livet i form av det faktiske poenget, eller det endelige målet med det hele som gjør det verdt å fortsette å bringe menneskelivet videre er det som ligger bak alt det andre. Ingenting av det andre forblir meningen med livet hvis det store spørsmålet har et svar som sier noe annet. Som Albert Camus (nesten) sa i Myten om Sisyfos: «det er egentlig bare ett stort filosofisk spørsmål.»

I mitt neste, og foreløpig siste innlegg, vil jeg skille et meningsfullt liv fra både et moralsk og et lykkelig liv. Å leve et meningsfullt liv betyr ikke det samme som å leve et moralsk eller lykkelig liv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *