En hyllest til flua

Kilde: Wikimedia commons

BOKUTDRAG: Antikkens retorikere satte sin ære i å vise sin evne til overtalelse ved å prise det som ikke lar seg prise eller forsvare det eller den som ikke lar seg forsvare. I Lukians litterære univers kan derfor en tyrann framstå som mild hersker, en respektabel orakelprest blir en avskyelig svindler og magiker, en berømt filosof en ærekjær berømmelsesjeger – og ei flue et moralsk eksempel til etterfølgelse.

Salongen har gleden av å publisere utdrag fra En hyllest til flua og andre personportretter av Lukian fra Samosata. Teksten er hentet fra oversetter Aslak Rostads innledning og siste kapittel av oversettelsen.

En hyllest til flua (gresk tittel Myias enkōmion) er skrevet etter reglene som gjaldt for en av den annen sofistikks paradegrener: hyllingstalen (gresk enkomion, flertall enkomia). Hyllester av historiske eller mytologiske personer, begreper eller hendelser, inngikk som en del av retorikkutdannelsens progymnasmata og var sentrale elementer i sofistenes forestillinger, gjerne som innledning til hovedforedraget. Å hylle noe så ubetydelig som ei flue kan synes som en tåpelig spøk sett med våre dagers øyne, men faktisk var slike hyllester ganske vanlige på Lukians tid. Antikkens retorikere satte nemlig sin ære i å vise sin evne til overtalelse ved å prise det som ikke lar seg prise eller forsvare det eller den som ikke lar seg forsvare. Poenget var ikke at retorikeren personlig skulle stå for de synspunktene han framførte i en slik tale, men at han viste at han var i stand til å overbevise et publikum om nær sagt hva som helst. Slike hyllester omtales som paradoksale enkomier. I romersk keisertid ble denne sjangeren svært utbredt og var et fast innslag i retorikkutdannelsen, men det var ikke en sjanger av ny dato; det eldste bevarte eksempelet på en slik tale er Gorgias fra Leontinois’ Lovprisning av Helena1 fra 400-tallet f.Kr. Det finnes mange andre eksempler, som den athenske retorikeren Polykrates’ (ca. 440–370 f.Kr.) hyllester til den mytiske tyrannen Busiris, til mus og til salt, og taleren Dion Khrysostomos som skrev hyllester til hår, til en papegøye og til knott. Jo mer ubetydelig eller frastøtende et emne var, desto større var grunnen til å forsøke å ta det i forsvar: Vi vet at sofister skrev hyllester til feber, gikt, blindhet, døvhet, skallethet, utroskap, alderdom, oppkast, gjødsel, død, esler, hester, kyr, bier og lus, for å ta noen eksempler.

Lukian fra Samosata, En hyllest til flua og andre personportretter, oversatt av Aslak Rostad, Gyldendal forlag.

En hyllest til flua er spekket med retoriske virkemidler som et enkomion konvensjonelt skulle inneholde. Lukian innleder talen (kapittel 1–3) med å redegjøre for fluas kroppslige kvaliteter (gresk fysis). Videre tar han for seg fluas opphav (gresk genesis) og oppvekst (gresk anatrofē) delvis i form av en slags vitenskapelig observasjon (kapittel 4), og delvis i form av fluas påståtte mytologiske opprinnelse (kapittel 10). Det sentrale temaet i talen er likevel fluas moralske dyder (gresk aretai) og hvilke konkrete handlinger de gir seg utslag i. For å underbygge insektets beundringsverdige vesen, alluderer Lukian til flere intellektuelle autoriteter: Han trenger ikke å påpeke hvor modig og sterk flua er; det har Homer, den fremste av alle diktere, allerede gjort (kapittel 5). Fluas påståtte evne til å gjenoppstå fra de døde, gir også mulighet til å lure inn en referanse til Platon og en diskusjon om sjelens udødelighet (kapittel 7). Dessuten er flua noe som heller ikke dramatikere lar være å omtale med respekt, og foreldre gir sine døtre navnet Myia (kapittel 11). Lukian gir i tillegg talen et anstrøk av vitenskapelighet ved føye inn opplysninger han åpenbart har hentet fra naturvitenskapelige tekster: Både beskrivelsen av fluas fysikk (kapittel 2), paringspraksis (kapittel 6) og påstanden om at ei død flue kan gjenopplives ved at man strør aske på den (kapittel 7), har paralleller i Aristoteles’ naturvitenskapelige tekster.

LES OGSÅ: Klassiker i ny form

Den sentrale, retoriske figuren i En hyllest til flua er synkrisis, «sammenligning», et konvensjonelt virkemiddel i hyllingstaler. På en rekke felt blir fluas egenskaper stilt opp mot andre dyr, og til og med folkeslag, for å understreke at den er forskjellig fra eller har likheter med disse. Spesielt vittig er innledningsbemerkningen (kapittel 1). Her benytter Lukian seg av talefiguren litotes, dvs. at et positivt utsagn blir framhevet ved å negere et motsatt uttrykk. I dette tilfellet understrekes det at flua ikke er den minste, flygende skapningen som finnes. Normalt ville et slikt uttrykk bety at den var den største av alle flygende vesener, men i neste ledd avslører Lukian at det gjelder sammenlignet med mygg og knott. Allerede innledningsvis antyder altså Lukian hvor betydningsløst emnet er, men forsvarer det med at det finnes ting som er enda mer ubetydelige. Det ble innledningsvis sagt at En hyllest til flua har flere likheter med de andre av Lukians personportretter presentert i denne boka. Som vi har sett, er de alle bygd opp rundt litterære karakterstereotypier, retoriske virkemidler og sjangre. En hyllest til flua er et eksempel på en retorisk øvelse av den typen Lukian fletter inn, blander og bruker på stadig nye måter i alle tekstene sine. I Lukians litterære univers kan derfor en tyrann framstå som mild hersker, en respektabel orakelprest blir en avskyelig svindler og magiker, en berømt filosof en ærekjær berømmelsesjeger og ei flue et moralsk eksempel til etterfølgelse.


En hyllest til flua

1. Flua er ikke den minste av de skapninger som kan fly, sammenlignet med knott og mygg og enda mindre dyr; flua er like mye større enn disse dyrene, som den er mindre enn bien. Men flua har ikke fjær slik som andre fjærdekte skapninger, og ikke vingefjær som de bruker til å fly med. Nei, flua har membranvinger på samme måte som gresshopper, sikader og bier. Disse vingene er mye sartere enn vinger av fjær, slik indiske klær2 er mykere og tynnere enn greske. Flua har også den samme fargeprakten påfuglene har, hvis man ser nøye på den når den sprer ut vingene og flyr mot solen.

2. Den flyr ikke med taktfaste åretak med vingene som flaggermusene, spretter av gårde som gresshoppene, eller summer som vepsene. Nei, flua beveger seg elegant hvor den vil i lufta. En annen ting som kjennetegner flua, er at den ikke flyr stille, men på en syngende måte, ikke bryskt, som myggene og knottene, heller ikke støyende som biene, eller skremmende og truende som vepsene. Nei, flua låter mye renere, akkurat slik fløyter høres vakrere ut enn trompeter og symbaler.

3. Når det gjelder resten av fluas kropp, er hodet løst festet til halsen og lar seg enkelt vende hit og dit; det er ikke sammenvokst med resten av kroppen, slik som hos gresshoppene. Øynene skyter fram og kan minne mye om horn. Brystet er kraftig og beina vokser ut fra selve hofteleddet som ikke er så sammengrodd som hos veps, mens buken er pansret og ligner en brystharnisk med brede bånd og skjell. Flua forsvarer seg ikke med en brodd slik vepsen og bien gjør, men med munnen og snabelen som den har til felles med elefanten. Denne bruker den når den er på plyndringstokt til å gripe tak og holde fast ting med en slags sugekopp på enden. Det stikker også ei tann ut av munnen på flua som den bruker til å stikke og drikke blod med, for selv om flua drikker melk, er den også svært glad i blod. Men stikkene til flua er ikke spesielt smertefulle. Flua har seks bein, men går bare på fire av dem. De to forreste bruker den som hender. Du kan se at den går på fire mens den holder noe spiselig opp i lufta med hendene, akkurat som vi mennesker.

4. Men flua ser ikke slik ut straks den er født. Nei, den begynner livet som larve og livnærer seg av kadavre fra mennesker og andre dyr. Gradvis utvikler den føtter, og vingene vokser ut,3 slik at den går fra å være et krypende vesen til å bli et flygende som unnfanger og setter til verden en liten larve, som igjen blir til ei flue. Flua, som lever sammen med mennesker og deler mat og bord med dem, spiser hva det skal være, unntatt olivenolje. Å drikke det, betyr døden for den. Flua lever uansett ikke lenge, dens tilmålte livsløp er nemlig svært kort, og den trives best i dagslys hvor den utfører sine daglige gjøremål. Om natta holder den seg i ro; den verken flyr eller summer, men gjemmer seg stille bort.

5. Jeg kan også fortelle om den ikke ubetydelige kløkten flua bruker når den skal unnslippe sin lumske fiende, edderkoppen. Flua følger nemlig nøye med mens edderkoppen legger seg i bakhold og ser at den kommer. Dermed unngår den angrepet og blir ikke fanget ved at den går i fella og faller ned i nettet til edderkoppen. Det er ikke min oppgave å snakke om fluas mot og styrke; det overlater jeg til dikteren med den kraftigste stemmen, Homer. For når Homer priser den største helten,4 sammenligner han ikke styrken hans med en løve eller en leopard eller et villsvin, men med fluas mot, fryktløshet og utholdenhet når den går til angrep. Homer sier nemlig at flua kjennetegnes ved sin dristighet, ikke dumdristighet, for selv om man vifter flua vekk, sier han, trekker den seg ikke unna, men setter alt inn på å få bitt.

Homer hyller og setter så stor pris på flua at han ikke bare nevner den én eller noen få ganger. Nei, han omtaler den ofte. Omtalen av flua gjør nemlig eposene hans mye bedre. Ved et tilfelle skildrer han hvordan fluene flyr i flokk på jakt etter melk;5 ved et annet, når Athene redder Menelaos fra å bli truffet av en pil på et lite heldig sted, sammenligner Homer henne med en mor som pleier sitt sovende barn og framhever igjen flua som eksempel.6 Dessuten hedrer Homer fluene med det vakre epitetet «tallrike» og kaller fluesvermen for «en stamme».7

6. Flua er så sterk at når den biter noen, er den ikke bare i stand til å trenge gjennom huden på et menneske, men også på en okse og en hest. Den er til og med til besvær for elefanten når den gjemmer seg i hudfoldene på den og stikker den så dypt den kan med snabelen. Flua har en svært frisinnet holdning til sex, kjærlighet og ekteskap. Hannen bestiger ikke hunnen og hopper så av igjen med én gang, slik haner gjør. Nei, han rir rundt på hunnen lenge, mens hun bærer brudgommen sin. Sammen flyr de av sted uten at vingeslagene ødelegger den luftige hyrdestunden. Hvis man skjærer hodet av ei flue, fortsetter kroppen å leve og puste i lang tid etterpå.

7. Men nå vil jeg snakke om det viktigste momentet når det gjelder fluenes natur. Jeg mener dette er det eneste punktet Platon overså,8 da han diskuterte sjelen og dens udødelighet. Hvis man strør aske på ei død flue, våkner den opp igjen, blir gjenfødt og kan starte et nytt liv forfra.9 Dette er noe som burde overbevise alle om at fluene har en udødelig sjel, i og med at når sjelen drar sin vei og kommer tilbake igjen, er den i stand til å kjenne igjen kroppen og få flua til å fly igjen. Dette bekrefter også legenden om Hermotimos fra Klazomenai. Sjelen hans spratt nemlig ofte ut av ham og tok seg en tur på egen hånd. Når den så kom tilbake, fylte den kroppen igjen og fikk Hermotimos på beina.10

8. Flua lever et lett og uvirksomt liv og høster fruktene av andres arbeid. Overalt finner den fulldekkete bord. Geitene blir melket for den og ikke minst arbeider bien for både fluer og mennesker, mens kokkene krydrer retter for den. Ja, flua får til og med smake på maten til konger før de selv får anledning til å gjøre det. Da går den omkring på bordet, spiser sammen med kongene og får ta for seg av alle godsakene.

9. Flua bygger ikke bol eller reir på et bestemt sted, men foretrekker å fly fra sted til sted, slik skytherne gjør. Når så natta innhenter den, lager den seg et hjem og en seng der og da. Som jeg nevnte, er ikke flua aktiv når det er mørkt, og da tar den seg ikke bryet med å skjule hva den driver med eller pønske på noe umoralsk som ville brakt skam over den, hvis den hadde gjort det i dagslys.

10. En legende forteller at det i gamle dager levde en pike ved navn Myia11 som var svært vakker, men også svært snakkesalig, glad i sladder og dyktig til å synge. Hun konkurrerte med Selene om Endymions gunst. Når ynglingen skulle sove, vekket Myia ham ustanselig for å flørte, synge og lage spas med ham. Dette gjorde ham mektig irritert, og Selene ble så forarget at hun skapte Myia om til den formen hun nå har. Av den grunn er flua misunnelig på alle som får sove, fordi den fortsatt husker på Endymion. Spesielt gjelder dette mennesker som er unge og sarte. Selv fluas bitt og blodtørst er ikke brutal, men et uttrykk for kjærlighet og hengivenhet. Flua nyter det den kan få og samler honning fra den vakreste blomsten.

11. Ifølge fordums forfattere fantes det en kvinne med samme navn som Myia som var svært vakker og en klok dikter,12 og en annen som var en berømt kurtisane fra Attika. Om henne har komedieforfatteren følgende å si:

Han fikk et bitt av Myia, rakt i hjertet inn!13

Dermed er det klart at komediens skytsgudinne ikke ser ned på eller stenger fluas navn ute fra de skrå bredder. Dessuten skammer ikke foreldre seg for å gi døtrene sine dette navnet. Men også tragedien omtaler flua med stor aktelse, slik som her:

Utrolig nok kan flua ramme voksne menn

med voldsom kraft når den blir fylt av mordertrang,

mens fotsoldaten flykter redd for lansestikk.14

Jeg kunne også ha sagt mye om pythagoreeren Myia, hadde det ikke vært for at alle kjenner hennes historie.15

12. Det finnes også noen digre fluer som mange kaller krigerfluer, mens andre kaller dem hundefluer. De har en veldig kraftig summing og flyr raskt. De lever også svært lenge og kan holde ut hele vinteren uten mat. Da gjemmer de seg helst under takbjelker. Det mest oppsiktsvekkende med dem er at de er tvekjønnet, både mannlige og kvinnelige, og bytter på å bestige og bli besteget, på samme måte som Hermes’ og Afrodites avkom som hadde blandet natur og var dobbelt så vakker.16

Jeg har fortsatt mye å fortelle, men skal avslutte denne redegjørelsen nå, for ellers vil det se ut som jeg, slik ordtaket sier, gjør flua om til en elefant.

LES MER: Om guder og jordbruk: Hesiod på norskAthens siste balansekunstner

Noter

1 Norsk overs. ved Gjert Vestrheim i Klassisk talekunst, Vidarforlaget 2009.

2 Klær av silke.

3 I virkeligheten utvikler fluelarvene seg til fullvoksne i en puppe.

4 En henvisning til Iliadens 17. sang, vers 570–572, hvor Athene setter mot i Menelaos: «deretter fylte hun brystet hans fullt med et mannsmot som fluens, / denne som selv om den jages fra menneskehuden til stadig, / likevel prøver å bite, forsluken på menneskeblodet».

5 En henvisning til Iliadens 2. sang, vers 469–471: «Akkurat slik som de svermende fluenes tallrike stamme, / disse som svirrer i ring rundt en innhegning hyrden må vokte, / nettopp når vårtiden kommer og krukkene fylles med melken».

6 En henvisning til Iliadens 4. sang, vers 130–131: «slik fikk hun jaget den vekk fra din hud, liksom moren fordriver / fluen fra barnet som ligger og nyter den deilige søvnen».

7 Nok en referanse til Iliadens 2. sang, vers 469–471.

8 En referanse til Platons dialog Faidon 81e–82b, hvor Sokrates foreleser om reinkarnasjon og hva forskjellige typer mennesker blir gjenfødt som, bl.a. bier, vepser og maur.

9 Ifølge Aristoteles’ essay Om ungdom, alderdom, liv, død og åndedrett (475b3–5) kan man vekke til live en druknet flue ved å strø aske på den.

10 Ifølge flere antikke forfattere, som Plutark og Livius den eldre, forlot Hermotimos’ sjel kroppen hans når han sov. Hans kone informerte fiendene hans om dette, og de sørget for å få kroppen kremert før sjelen kunne vende tilbake.

11 Myia er det greske ordet for «flue».

12 Trolig Korinna fra Tanagra, som ifølge det bysantinske leksikonet Suda, hadde tilnavnet Myia.

13 Sitat fra en tapt komedie. Versemålet i dette og det neste sitatet, er jambisk trimeter.

14 Sitat fra en tapt tragedie.

15 Ifølge Porfyrios hadde Pythagoras en datter ved navn Myia. Jamblikhos forteller at bryteren Milon fra Kroton hadde en kone som het Myia og var pythagoreer. Det kan ha vært samme person. Dessverre kjenner vi ikke den historien Lukian refererer til her.

16 Hermafroditos.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *