Hvem er kvinnene i norsk filosofi?

Illustrasjonsfoto: ukg.photographer / Flickr

FRA ARKIVET: Hvem er de viktigste kvinnene i norsk filosofi? I hvilke filosofimiljøer har kvinnene markert seg? Og hvilke verk er de mest sentrale? Med dette innledende essayet inviterer Salongen til diskusjon om den norske kvinnefilosofihistorien.

Av Cathrine Felix, stipendiat, Lunds universitet

«Jeg håper Marlene vil vokse opp i en verden der de frie kvinnene som Simone de Beauvoir drømte om, er blitt en selvfølgelig del av virkeligheten.» Med disse ordene tilegnet Toril Moi Hva er en kvinne? (1998) til sin fem år gamle niese. Den historiske virkeligheten ble en ganske annen.

Vi vet for eksempel at kvinner til enhver tid har bedrevet filosofi, men til tross for dette, er den filosofiske kanon ekstremt mannsdominert. Hvorfor? Tove Pettersen forsøkte nylig å besvare dette spørsmålet i boken Filosofiens annet kjønn (2011). Her går hun systematisk gjennom bidrag kvinner har gitt til europeisk filosofi. Men også kvinner i norsk filosofi fortjener mer oppmeksomhet. Det håper jeg å vise med denne lille teksten.

Et kort historisk tilbakeblikk

Toril Moi. (Foto: Pax)

Norsk kvinnefilosofihistorie er mer mangefasettert enn man skulle tro. Hvor kjent er det for eksempel at den første norske kvinnen som tok magistergraden i filosofi, Laura Grimm, skrev om ironi? At den norske filosofen og matematikeren Else Margarete Barth studerte Vidkun Quisling som politisk filosof? Eller at filosofen og debattanten Nina Karin Monsen skrev sin magisteravhandling om logikeren Willard van Orman Quine?

De sistnevnte fakta er kanskje ukjent for de fleste. Ukjent er derimot ikke innledningsvis nevnte Toril Moi. Hun er antagelig den mest proflerte av de norske forskerne som har hevdet seg innen området kjønnsforskning, som er det første området jeg her skal ta for meg. Et annet område hvor våre kvinnelige filosofer har markert seg spesielt, er Kant-forskningen. Men det skal jeg komme tilbake til.

Som kjønnsforsker har Toril Moi lyktes i å markere seg sterkt i internasjonal sammenheng. I 1985 tok hun doktorgraden i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen med avhandlingen Feminist Literary Criticism. Theory and Practice. Siden 1989 har hun vært professor i litteratur og romanske språk ved Duke University i North Carolina. Sexual/Textual Politics: Feminist Literary Theory, en omarbeidet versjon av Mois doktorgradsavhandling, er oversatt til en rekke språk. Boken fikk massiv internasjonal oppmerksomhet og la premissene for mange av diskusjonene innen feltet på 1980-tallet.

Filosofer og kjønnsforskning

Til å begynne med hadde kjønnsforskning lav status ved norske universiteter. Ikke før på 1980-tallet vokste det frem en institusjonell aksept for denne tematikken. Først da opprettet man egne institutter og stillinger.

Først på 1990-tallet ble forskningsfeltet godtatt som universitetsforskning. Filosofene som nevnes her har vært viktige for å drive frem denne holdningsendringen.

Mange norske filosofer har arbeidet innenfor feltet kjønnsforskning. Blant dem er den første kvinnelige professor ved Universitetet i Oslo, Else Wiestad. Hennes doktorgradsavhandling Kjønn og ideologi var den første her til lands som drøftet kjønnsperspektivet i filosofidisiplinen. «Hele avhandlingen er nybrottsarbeide», skrev Jenny Lippestad i Aftenposten. Det er en stor utfordring å beskrive et så aktivt yrkesliv som Wiestads på noen skarve linjer. Ved Universitetet i Oslo har hun vært en viktig bidragsyter på mange plan; med undervisning ved examen philosophicum i en årrekke, publisering av mer enn hundre fagartikler, bøker og rapporter – og deltagelse i det offentlige ordskiftet.

Ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk (IFIKK) har Wiestad vært med på å utvikle forelesningsemnene «Kjønnsrolletenkning» og «Kjønn og filosofi». I disse emnene har hun også forelest selv. I «Kvinnene i norsk filosofi – var de der?» (1995) presenterer Wiestad de første kvinnene i norsk filosofisk faghistorie. Hun beskriver et miljø der ordet «student» var synonymt med «mann», men hvor en håndfull kvinner likevel maktet å trenge igjennom nåløyet.

En stemme til filosofiske formødre

Med i rekken av kjønnsforskere hører tidligere nevnte Tove Pettersen. Pettersen har utgitt et bredt spekter av arbeider om Beauvoirs filosofi, blant dem Simone de Beauvoirs etikk (2009) og «Freedom and Feminism in Simone de Beauvoir’s Philosophy» (2008). Hennes Filosofiens annet kjønn undersøker mulige årsaker til at så få kvinner finnes representert i den filosofiske kanon, og Pettersen har satt seg fore å skrive dem inn i historien.

Et lignende prosjekt utførte filosofen Elin Svenneby i Også kvinner Glaukon! (1999). Svenneby påpeker at økonomisk, politisk og juridisk frihet for kvinner er helt sentralt for likestilling, men også intellektuell frihet har avgjørende betydning. I filosofifaget drøfter man store temaer som intellektuell frihet og autonomi, men dessverre råder en mannlig kjønnsmarkør på disse områdene. Svennebys bidrag er å gi en stemme til sine filosofiske formødre, blant dem Edith Stein, Hannah Arendt og Simone de Beauvoir. Mange av Svennebys artikler tar for seg nettopp disse filosofene, men hun har også publisert arbeider om Iris Murdoch, Martin Heidegger og John Stuart Mill. For å nevne noen.

Inga Bostad har også markert seg som en uredd deltager i det norske filosofiske landskapet. Som universitetspolitiker har hun vært en sterk pådriver for likestilling mellom kjønnene. Hun har innehatt flere verv både nasjonalt og internasjonalt. Fra 2006 til 2009 var hun viserektor ved Universitetet i Oslo, og siden 2009 har hun vært prorektor. I 2005 la hun fram doktorgradsavhandlingen Tro eller tvil – en rekonstruksjon av filosofisk skeptisisme. Sentralt står spørsmålet: Hvordan kan en skeptiker ha overbevisninger? Bostad har preget norsk filosofi på mange områder: skeptisisme, erkjennelsesteori og språkfilosofi er bare noen av feltene hun har bidratt til.

Outsiderne

Mange historier har sine ousidere, også norsk kjønnsforskning: Nina Karin Monsen var blant de første kvinner som tok magistergraden i filosofi i Norge (1969). Hun var med på å etablere nyfeministbevegelsen i 1970, men tok senere avstand fra det hun anså for å være feministenes dogmatisme; se hennes bok Jomfru, mor, eller menneske? (1984). Dersom vi skal se på hva Monsen er mest kjent for, må vi forlate universitetsfilosofien: Ved flere anledninger har hun markert seg sterkt i det offentlige ordskiftet, blant annet i sin kamp mot kjønnsnøytral ekteskapslov og assistert befruktning. Takket være sine bidrag til disse debattene ble hun i 2009 den første norske filosofen som fikk Fritt Ords pris.

Mia Berner (1923–2009). (Foto: Kolon forlag)

Den norske filosofiske floraen har ikke lidd av mangel på sterke personligheter. Filosofen Mia Berner var bokstavlig talt en fargeklatt. Kjent som «damen i rødt» pekte hun seg raskt ut, noe hun bevisst spilte på. I starten av karrieren studerte hun logikk og var Arne Næss’ elev. På grunn av sin deltagelse i motstandsbevegelsen under krigen ble Berner nødt til å flykte til Sverige. I over 25 år jobbet hun ved sosiologisk institutt ved Göteborgs universitet.

De siste årene av sitt liv flyttet Berner tilbake til Norge. I løpet av disse årene var hun ytterst produktiv. Hun skrev både skjønnlitteratur og faglitteratur, holdt foredrag og sørget for å stille opp på alle store begivenheter i norsk sosietetselite.

Dessverre er det mye jeg ikke har mulighet til å gå nærmere inn på her. For eksempel omsorgsetikken, som er ett av de mange områdene som professor Ellen Mortensen beskriver i artikkelen «Feminist Philosophy in Norway, with a View to the Other Nordic Countries». Vi skal nå bevege oss over på et annet området hvor kvinner har satt spor: Kant-forskningen.

Kant-forskning i Norge

I Forskningsrådets evalueringsrapport (2010) om tilstanden i norsk filosofi fremheves Kant-forskningen som spesielt produktiv. Også på dette området har kvinnelige filosofer markert seg. En viktig bidragsyter er professor Christel Fricke. Hun har publisert et stort antall tekster om Kants filosofi, særlig med søkelys på hans estetikk. I tillegg har Fricke forsket inngående på Adam Smith, som hun også har publisert et mangfold av tekster om. Det var for øvrig under Frickes ledelse at forskningssenteret Centre for the Study of Mind in Nature (CSMN) fikk status som «Senter for fremragende forskning» 2006. Senteret knyttet raskt til seg et stort antall internasjonalt anerkjente filosofer som Jessica Brown, Jennifer Hornsby, Alison Jaggar, Onora O’Neill, Helen Steward, Candace Vogler og Deirdre Wilson – for å nevne et knippe av mange.

Christel Fricke. (Foto: UiO)

Forskningen på Kant i Norge holdes levende av et stort antall filosofer. Professor emerita Hjørdis Nerheim har fordypet seg i Kant som politisk filosof, men hun har også arbeidet inngående med hans etikk og estetikk. Nerheim var dessuten første kvinnelige professor i filosofi i hele Norden. I løpet av sin karriere har hun studert matematisk logikk, filosofi og germanistikk i Oslo, Paris og Tübingen.

Camilla Serck-Hansen, professor ved Universitetet i Oslo, har oversatt og skrevet innledningen til den norske utgaven av Kants Kritikk av den rene fornuft. Hun underviser i Kants filosofi og har publisert et stort antall tekster nasjonalt og internasjonalt. Serck-Hansen studerer også fenomenologi, i sær Heidegger.

Flere felter

Kvinner i norsk filosofi har naturligvis markert seg på langt flere områder enn de som er omtalt over. Vigdis Songe-Møllers arbeider om antikkens filosofi bør nevnes, og spesielt hennes Philosophy without women. The birth of sexism in western thought (2002). Her viser hun hvordan Sokrates anså tenkning som noe produktivt, en metode for å så frø til ideer for dermed å skape nytt liv. Sett på denne måten gir filosofien mulighet for at menn kan befrukte hverandre med ideer. Denne innfallsvinkelen kan sees som et fundament i vestlig tenkning. I filosofien råder en drøm om å føde uten kvinnen. Som kjent har det gått noen år siden «de gamle grekerene» bedrev sin filosofi. Men problemstillingen Songe-Møller drøfter, mangel på inkludering av kvinner i filosofien, er dessverre fortsatt aktuell.

I denne korte teksten har jeg valgt å vektlegge de nevnte filosofenes bidrag på de to områdene kjønnsforskning og Kant-forskning. Jeg har valgt disse to «båsene» vel vitende om at alle som nevnes har bidratt på mange andre områder også. Jeg er dessuten plagsomt klar over at denne teksten utelater sentrale navn.

Men nå sender jeg ballen videre. Vi kan ikke endre historien, men vi kan endre vår forståelse av den. Det er fritt frem for alle som kan og vil å bidra til å gi kvinnelige filosofer velfortjent oppmerksomhet og anerkjennelse.

Et opplagt spørsmål man kan ta tak i er: Hvorfor har akkurat kjønnsforskning blitt et så viktigt forskningsområde for kvinnelige norske filosofer? Ikke like opplagt, men minst like interessant å dvele ved, er spørsmålet: Hva skyldes det at så mange kvinnelige norske filosofer har fordypet seg i kantiansk filosofi?

Én kommentar Hvem er kvinnene i norsk filosofi?/

  1. Johnny Litsheim

    Hørte på radioen i dag om en kvinnelig filosof ? som tok et oppgjør mot prestasjons samfunnet. Mange unger ble fortalt om alle muligheter de hadde som de måtte realisere. Dette i tileg til reklame etcfor . Skapte store realiserings problemer for mange.
    Hvem var damen som gikk til angrep på dette presset? og hva heter boken.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *