Rene hender

Om ansvar, hensikter og årsaker

20629492731_28d0c379a3_k

Foto: Paul/Flickr

DEBATT: Det er ingenting objektiverende i å si at hensikten for en handling også er handlingens årsak. Årsaksbegrepet er forutsatt i vårt begrep om ansvar. Det står ikke i motsetning til det.

Av Sigurd Nøstberg Hovd

Har virkelig handlinger ingenting med årsaker å gjøre? Med utgangspunkt i Hans Skjervheims distinksjon mellom deltager og tilskuer (Skjervheim 1996) argumenterer Truls Wyller for at forsøk på å gi årsaksforklaringer til menneskelige handlinger, ikke bare utelukker et viktig perspektiv på hva det vil si å være en aktør, men er en ugyldig forklaringsmodell på handlinger overhodet. Han går dermed til frontalangrep på en av de dominerende skikkelsene innenfor analytisk handlingsfilosofi, Donald Davidson.1

TRULS WYLLERS INNLEGG: Hvordan forklare en handling? 

Davidson tok i essayet «Actions, Reasons and Causes» (1963) til orde for en ikke-reduktiv naturalisme om menneskelige handlinger. Mange vil tenke at det er noe selvmotsigende i forstå menneskelig handling som både underlagt naturens kausale lovmessighet, og samtidig utført på bakgrunn av hensikter aktøren kan bli stilt til ansvar for. Ifølge Davidson er dette derimot bare en tilsynelatende motsetning som beror på et inkonsekvent skille mellom to forskjellige beskrivelsesnivå: mellom det vi beskriver og måten vi beskriver det på.

En ting, hendelse, eller prosess kan beskrives og være kjent for oss på en lang rekke forskjellige måter. Disse beskrivelsene kan fremheve forskjellige aspekter ved det som beskrives uten at det følger av dette at vi nødvendigvis snakker om to forskjellige ting.

Forholder vi oss konsekvente til dette skillet er det ingenting logisk inkonsistent ved å si at en og samme hendelse kan beskrives både fra et subjektnøytralt perspektiv, som et sett fysiske og biologiske mekanismer, og fra et subjektspesifikt perspektiv, som en hensiktsfull handling utført av en aktør, uten at disse to perspektivene må utelukke hverandre. De kan begge være gyldige beskrivelser av én og samme hendelse.

Når vi forsøker å finne en handlings mening ved å etterspørre hvilken hensikt aktøren hadde med den – hva vedkommende ville oppnå, og hvorfor vedkommende trodde nevnte handling ville lykkes – etterspør vi også, ifølge Davidson, handlingens årsak. I og med at enhver handling innebærer en eller annen form for interaksjon med en ytre fysisk verden, fremstår ikke dette som en spesielt kontroversiell påstand. Men ifølge Wyller vil enhver årsaksforklaring av menneskelig handling med nødvendighet innebære en illegitim objektivering.

Sigurd Nøstberg Hovd

Dette er en posisjon som åpner opp en rekke spørsmål. Tross alt, hva er det jeg egentlig er ute etter når jeg spør hvorfor Cæsar krysset Rubicon, eller hvorfor flere menn enn kvinner er toppledere? Da et svar på slike spørsmål også må forklare hvorfor konkrete hendelser enten finner eller ikke finner sted, virker det underlig å si at de ikke har noe med årsaker å gjøre. Om Wyller skulle ha rett ville det også innebære en uoverkommelig kløft mellom, på den ene siden, humanvitenskapene, hvis studieobjekt er vår felles menneskelige subjektivitet, og på den andre siden, naturvitenskapen, som studerer kausale saksforhold. Dette er kanskje et resultat mange innenfor de førstnevnte vitenskaper ville nikke anerkjennende til – endelig slår noen et slag for menneskets egenart og iboende verdighet! Men på hvilken side av kløften ville vi finne fagdisipliner som nevrobiologi og evolusjonspsykologi? Det virker på den ene siden naturlig å plassere dem blant naturvitenskapene, men er vi virkelig villige til å si at disse fagdisiplinene ikke har noe å fortelle oss om menneskelig subjektivitet? Et annet og vel så presserende spørsmål er hvordan vi ut ifra Wyllers posisjon skal forstå forklaringer innenfor historie og samfunnsvitenskap som refererer til maktrelasjoner. Hvis person A utfører en gitt handling på grunn av tvangsmidlene utøvet på ham av person B, virker det ved første øyekast ytterst naturlig å si at årsaken til at A utførte nevnte handling var tvangsmidlene utøvet på ham av person B.

Handlinger og det normative

Men la oss nå ta Wyllers posisjon nærmere i skue. Selv om han tar utgangspunkt i Skjervheims distinksjon mellom det å forholde seg til et menneske som en tilskuer og å forholde seg til det som en deltager, hviler posisjonen hans dypest sett på en mer generell observasjon om forholdet mellom deskriptive og normative utsagn: At det finnes normative utsagn som ikke kan reduseres til deskriptive utsagn, og at en handling begrunnet av en slik norm ikke kan defineres i rent deskriptive termer.2

Vi skiller gjerne mellom deskriptive og normative utsagn ved å si at normative utsagn, i motsetning til deskriptive, evaluerer et saksforhold etter en ideell standard. Deskriptive utsagn forteller oss hvordan noe er, mens normative forteller oss hvordan noe bør være. Normer gjennomsyrer menneskelig handling: Vi gjør vårt beste for å handle ut ifra moralske, juridiske og kulturelle standarder; vi innreder hjemmene våre etter felles standarder for god smak; og vi er i stand til å kommunisere med hverandre gjennom språket takket være språkets felles standarder for referanse. For at en ytring skal være ureduserbart normativ må det være umulig å uttrykke standarden ytringen opererer under i rent deskriptive termer uten å forandre meningsinnholdet i setningen. I den grad en slik norm spiller en rolle i å utforme hensikten for en handling, unnslipper også handlingen i en viss forstand beskrivelser som refererer utelukkende til et verdinøytralt saksforhold.3

3707322819_295450f641_o

Foto: Nestor Galina/Flickr

Forestill deg for eksempel at du, under et parti sjakk ble bedt om å forklare hvorfor du valgte å flytte en bonde to ruter frem. Du ville antagelig begynne med å forklare at en bonde, så lenge den står på sin startposisjon, kan flyttes enten én eller to ruter frem. Nå har det seg slik at nettopp denne bonden sto på sin startposisjon og du fant det på dette tidspunkt gagnlig å flytte den. For eksempel: Ved å flytte den to ruter frem får du kanskje større kontroll over sentrum av brettet. Men la oss si at vedkommende som stilte dette spørsmålet ikke slår seg til ro med et slikt svar. I stedet sier vedkommende noe i nærheten av dette: Det du sier, er at du valgte å følge en regel fordi den i denne situasjonen gjelder, men kan du forklare meg hvorfor regelen gjelder i akkurat denne situasjonen? Det finnes ikke noe svar vi kan gi vår noe pedantiske tilhører som ikke igjen referer tilbake til reglene for sjakk. Intet rent saksforhold kan forklare hvorfor regelen gjelder, da ingenting ved saksforholdet som saksforhold får det til å være i overenstemmelse eller uoverensstemmelse med regelen.

Dermed kan vi tenke oss to handlinger som er identiske sett ut ifra et rent deskriptivt begrepsapparat, men som i kraft av å være regulert av vidt forskjellige normative rammeverk har to vidt forskjellige betydninger. En måte å få frem forskjellen mellom Skjervheims tilskuer- og deltagerperspektiv er å si at mens tilskuerperspektivet kun er var for de sidene av menneskelig handling som uttrykkes deskriptivt, slik som kausale relasjoner, er deltagerperspektivet også var for handlingers normative aspekter. Vi kan forstå objektivisme som forsøket på å redusere disse normative aspektene til handlingens rent deskriptive aspekter.

Et brudd i naturens årsakskjeder?

La oss for diskusjonens skyld akseptere Skjervheims og Wyllers påstand om at deltagerperspektivet ikke kan reduseres til et rent tilskuerperspektiv. Dette utgjør ikke i seg selv et argument mot Davidsons posisjon, da det ikke følger av dette at tilskuerperspektivet ikke også er et gyldig perspektiv på menneskelig handling. Selv om en handling sett fra et tilskuerperspektivet kan skjule et uendelig mangfold sett fra et deltagerperspektiv, kan det jo finnes tilfeller hvor informasjonen gitt oss fra et tilskuerperspektiv er alt vi egentlig er ute etter. Kanskje ønsker jeg å vite mer om handlingen som et sett sub-personlige neurologiske prosesser; kanskje ønsker jeg å forstå aktørens historie som et resultat av en spesifikk posisjon i et sosialt rom; kanskje ønsker jeg å forstå en handling som et uttrykk for nedarvede disposisjoner. Selv om hvert av disse perspektivene i en viss forstand abstraherer fra det mangfoldet vi står overfor når vi møter aktøren fra et deltagerperspektiv, gjør ikke dette noen av perspektivene ugyldige. Vi bør også, med Davidson, insistere på at selv om hensikter i den grad de er integrert i et større normativt rammeverk, individueres på et mer finkornet nivå enn vi kan fange opp med vårt årsaksbegrep, følger det ikke av dette at hensikter ikke også er årsaker for handling.

Wyller utfordrer et slikt standpunkt ved å peke på to trekk ved vår bevissthet som ifølge ham hindrer tilskuerperspektivet fra å få kunnskap om menneskelige handlinger, og at det å benevne hensikten til en handling ikke også innebærer å beskrive handlingens årsak.

Det første trekket Wyller peker på er andres bevisste tilstanders særegne epistemiske tilgjengelighet. Den andre kan, ifølge Wyller, kun åpenbare seg for meg som et bevisst vesen fra et deltagerperspektiv. Analyserer jeg den andre som et blott objekt er det ingenting i saksforholdet foreskrevet meg som gir meg grunn til å snakke om bevissthet. Som Wyller påpeker i sitt debattinnlegg på Salongen: Aldri har noen sett et objekt «bevissthet». Når vi nå likevel er i stand til å se smerten i den andres ansikt, eller høre sinnet i fottrinnene deres er det fordi jeg fra et deltagerperspektiv intuitivt forstår essensielt ekspressive kroppsliggjorte aspekter ved den andres atferd. Dette kunne vært et godt resonnement hvis posisjonen han argumenterte mot var en reduktiv posisjon – at tilskuerperspektivet ikke bare er et gyldig perspektiv til å forstå menneskelig handling, men også det eneste gyldige perspektivet. Wyller kan ha rett i at det er kun mitt særegne subjektspesifikke perspektiv på den andre som gjør at han kan bli gjort kjent for meg som et bevisst vesen med en atferd som fremstår meningsfull. Det innebærer derimot ikke at den andres atferd ikke også kan beskrives som et rent kausalt saksforhold. Og hvis også dette er et gyldig perspektiv på menneskelig atferd, er det å gi en hensikt for en handling i en forstand også en årsaksforklaring.

LES OGSÅ: Et forsvar for filosofiens egenart

Wyller peker også på den iboende asymmetrien mellom intensjonale tilstander som tanker, følelser, perseptuelle tilstander og hensikter på den ene siden, og objektive saksforhold på den andre, som en grunn til at hensikter ikke kan årsaksforklares. Intensjonale tilstander, eller sjelelige og åndelige prosesser som Wyller kaller dem, har i motsetning til blotte objekter et innhold vi kan ta stilling til. Når naboen forteller meg at det vil regne i morgen er jeg presentert for et tankeinnhold, uttrykt som en påstand, som jeg kan evaluere som sant eller usant, sannsynlig eller usannsynlig. Regnet, på den andre siden, åpner ikke for en slik stillingtagen. Regnet bare er. Fordi det er en forutsetning, ifølge Wyller, når vi vurderer hvorvidt en handling er rasjonell eller ikke at vi tar stilling til det tankeinnholdet som lå til grunn for den, motsetter menneskelige handlinger seg derfor årsaksbeskrivelser. Men her gjør Wyller det for enkelt for seg selv. La gå at en stein ikke er noen stein for en annen stein, og at når jeg ser ut av vinduet så spør jeg ikke hva regnet betyr. Vi synes da fortsatt å vurdere naturlige prosesser ut ifra de kausale funksjonene de realiserer: Ved å beskrive en plantes prosess mot reproduksjon, eller en forgassers rolle i en forbrenningsmotor, kan jeg også ta stilling til hvor godt eller dårlig et gitt fysisk system fullbyrder en funksjon, og det uten å måtte ta på meg et deltagerperspektiv.

Davidson_pyke

Donald Davidson (1917-2003) (Foto: Steve Pyke / Wikipedia)

Siden vi gjennom våre meningsfulle handlinger også tar del i fysiske prosesser, og hensikten vi gir som forklaring på disse handlingene også forklarer hvorfor disse fysiske prosessene fant sted, så er denne grunnen også handlingens årsak, og spiller en funksjonell rolle i realiseringen av disse prosessene. Man kan innvende at det vil finnes mange tilfeller hvor en handling vil være en fullgod vellykket handling, ut ifra en slik funksjonell analyse, men hvor den likevel mislykkes i å tilfredsstille ytterligere normative kriterier. Ett og samme saksforhold kan, som vi allerede har sett, ha vidt forskjellige betydninger plassert innenfor forskjellige normative sammenhenger. Det å rette et tilskuerperspektiv på et menneskes handlinger vil derfor i varierende grad belyse handlingers betydning. Men det ugyldiggjør ikke tilskuerperspektivet per se. Det innebærer ikke at et slikt perspektiv aldri kan rette et informativt lys på menneskers handlinger, ei heller at grunner ikke også er årsaksforklaringer.

Det nødvendige ubehaget

Det er noe dypt menneskelig i å motsette seg å få ens handlinger og oppfatninger årsaksforklart. Wyller foreslår at dette ubehaget kommer av det han beskriver som en dyp usannhet. Jeg er usikker på om vi bør tilskrives så edle motiver. Som regel vil vi presentere oss selv i et best mulig lys. Vi har derfor en sterk egeninteresse i å insistere på størst mulig grad av definisjonsmakt over våre handlinger og hensikter – hvilken rett har du til å fortelle meg hva jeg egentlig mente!

Men våre handlingers betydning bestemmes ikke av oss alene, dette skjer snarere i et samspill med det intersubjektive fellesskapet og den fysiske virkeligheten vi er en del av. Å stille noen til ansvar handler derfor også om mer enn en aktørs gode hensikt, og det å forklare en handling handler om mer enn bare å gi et svar på hva en aktør egentlig mente. Ved siden av dette trenger vi også et svar på hva handlingen egentlig betyr. Svaret på dette spørsmålet overskrider av nødvendighet aktørens eget perspektiv, da handlinger nødvendigvis bringer med seg utilsiktede konsekvenser og vil bety forskjellige ting for forskjellige aktører. Når vi likevel forutsetter en enhet blant alle disse perspektivene, som gjør det mulig å stille noen til ansvar ikke bare for hva de mente å gjøre, men hva de faktisk har gjort, så er det nettopp fordi aktørens hensikt står i en kausal relasjon til en og samme hendelse som alle disse perspektivene er perspektiver på. Så ubehagelig det enn kan føles kan det derfor noen ganger være helt nødvendig å ta noen skritt tilbake og betrakte våre handlinger med et mer distansert blikk.

Noter

1 At det er Davidson som Wyller retter seg mot er kanskje ikke åpenbart i hans innlegg i Salongen, hvor Wyller heller presenterer sin posisjon som et eksempel på at Hans Skjervheim igjen er i vinden. Det kommer derimot klart frem i debatten i Norsk filosofisk tidsskrift som er utgangspunktet for dette innlegget, mellom Truls Wyller og Audun Øfsti (Wyller 2014a; Wyller 2014b; Øfsti 2014).

2 Her vil kanskje noen reagere, og si at Skjervheims distinksjon mellom tilskuer og deltager handler om forholdet mellom et subjektspesifikt førstepersonsperspetivet og et subjektnøytralt tredjepersonsperspektiv, og ikke om normativitet. Det er i og for seg riktig, men problemene med å forklare et førstepersonsperspektiv ut ifra tredjepersonstermer, stammer i stor grad fra problemene med å oversette normative betingelser til rent deskriptive.

3 Dette kan leses som en tolkning av Wittgensteins løsning i det klassiske regelparadokset i Filosofiske Undersøkelser. Da enhver tolkning av en regel kan bli gjort til å være i overenstemmelse med regelen, forutsetter det å følge en regel en forståelse av regelen som overskrider ethvert uttrykk av regelen: «[E]nhver tolkning henger og svever sammen med det tolkede,og kan ikke tjene det tolkede som støtte. Tolkningene alene vestemmer ikke betydningen.» (Wittgenstein 1997:110).

Litteratur

Davidson, D. 1963, «Actions, reasons, and Causes», i Essays on Actions and Events, 2. utg, Clarendon Press, Oxford.

Skjervheim, H. 1956, «Deltakar og Tilskodar», i Deltakar og tilskodar og andre essays, Aschehoug forlag, Oslo.

Wittgenstein, L. 1997, Filosofiske undersøkelser, Tinn, Mikkel B. (overs.), Pax Forlag A/S, Oslo.

Wyller, T. 2014a, «Deltaker og tilskuer – en ontologisk distinksjon», i Norsk Filosofisk Tidsskrift, 49 (1), 31–43.

Wyller, T. 2014b, «Teori og Praksis – Svar til Audun Øfsti», i Norsk Filosofisk Tidsskrift, 49 (3-4), 270 – 275.

Øfsti, A. 2014, «Noen kommentarer til Truls Wyller: ‘Deltaker og Tilskuer – En ontologisk Distinksjon’» i Norsk Filosofisk Tidsskrift, 49 (3-4), 262–270.

Én kommentar Rene hender/

  1. Truls Wyller

    Hei Sigurd Nøstberg Hovd,

    takk for interessant kommentar til mine artikler! Mye av det du skriver er jeg enig i, spesielt så lenge du framstiller de anti-reduksjonistiske poengene hos Davidson, jf. min 2014b. Men det jeg synes forsvinner litt ut i din videre drøfting er min betoning av det praktiske til forskjell fra det teoretiske, snarere enn av det normative til forskjell fra det deskriptive.

    Det vil si at tilnærmingen er sannhetsteoretisk og ikke primært epistemisk: I Anscombe/Searles terminologi hevder jeg at bevisstheten om både egne og andres tanker har aktiv til forskjell fra passiv «samsvarsretning» (direction of fit): Bevisste påstander og beskrivelser skal gjengi verden slik den er, mens f.eks. en ordre skal forandre verden i overensstemmelse med bevisstheten.

    I lys av denne distinksjonen framstår Skjervheims deltakerperspektiv som praktisk, og det er abstrakt, i det man forholder seg til et anonymt tankeinhold. f.eks. «at det vil bli regn». Disse aspektene er det jeg så hevder også gjelder handlingsforklaringer som ansvarstilskrivelse for noe abstrakt:

    Vi skjønner hva som bevirker en begrunnet, fysisk atferd i det øyeblikk vi oppfatter den som bidrag til en felles, kognitiv praksis, og det samme formidler vi til andre gjennom verbale handlingsforklaringer.

    I den forbindelse godtar jeg jo elementer av kausalitet. Men konkrete, romlig lokaliserbare prosesser mener jeg bare gjelder det fysiske som skjer. Og mental «kausalitet» hevder jeg er iredusibelt praktisk – som nettopp kognitiv ansvarstilskrivelse.

    Det siste skyldes at det bare er det vi kan ta stilling til, og jeg tror ikke jeg skjønner hva det kan bety å ta stilling til planters reproduksjon, forgassere eller andre objektive, funksjonelle sammenhenger. Og jeg er sikker på at man ikke kan ta stilling til dem i den forstand som er relevant her: som bidrag til evaluering av tankeinnhold, formulerbare i at-setninger.

    I lys av dette tror jeg ikke den typen handlingsforklaringer jeg skisserer, er mindre empirisk adekvate enn de som gir seg ut for å baseres på konkret, objektiv kausalitet. Gitt en bestemt, verbal og ikke-verbal atferd vil kanskje du og Davidson konkludere med at person A utfører handlinger forårsaket av person Bs tvangsmidler, mens jeg vil insistere på at hun gjør det «fordi hun blir tvunget». Det empiriske belegget er det samme.

    Når det gjelder nevrofysiologi, er jeg nok kritisk til store deler av dagens bevissthetsfilosofi ja. Men nevrofysiologien spiller selvfølgelig en rolle – som del av atferden til vesener som likner på meg i en grad som gjør det rimelig å engasjere seg i deres liv. (Og det kan vi ikke i f.eks. sort materie, andre «stoffer» eller nevrofysiologi isolert fra kropper i naturlige omgivelser.)

    Du avslutter med noen kommentarer om våre mindre edle grunner til å gjøre det vi gjør. Men som jeg nevner i 2014a, s. 42, note 34: Underbevisste motiver har samme ontologiske status som de fullt ut bevisste, slik at det jeg skrive om en irredusibelt praktisk og abstrakt kausalitet også gjelder for dem. – Naboen tok kanskje ikke på seg sitt fine skjerf «fordi det var kaldt», men «fordi det ville gjøre inntrykk på en kvinne». Er det siste et mindre manifest motiv, tenker jeg meg at det en gang har vært fullt ut bevisst, men er blitt fortrengt.

    Ubehaget ved å få sine handlinger årsaksforklart mener jeg altså er et ontologisk ubehag: Vi får ikke edle redusert til mindre edle motiver, men tilregnelige handlinger redusert til prosesser og ting som det ikke gir mening å ta stilling til.

    Så jeg er enig i at det er viktige ting vi er uenige om, og igjen takk for ditt bidrag til å belyse dette.

    Vennlig hilsen
    Truls Wyller

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *