Anmeldelse

ARENDT I DYSTRE TIDER

Rune Slagstad samler tekster fra 24 år av Arendts forfatterskap i en bok som akkurat er liten nok til at man kan lese den på trikken. Essayene er utgivelsens klare styrke. Her ser vi Arendt briljere som en intellektuell som skriver for langt flere enn bare fagfilosofene. Slagstad presenterer en engasjerende, aktuell og tilgjengelig Arendt, men dessverre har Politikk i dystre tider noen klare mangler.

Publisert Sist oppdatert
Hannah Arendt: Politikk i dystre tider av Rune Slagstad, Pax, 2019

I tillegg til utdrag fra tre av Arendts bøker, Vita activa, Eichmann i Jerusalem og On Revolution, samler boken Politikk i dystre tider fire essays fra Between Past and Future, to portretter fra Men in Dark Times, og en kort tekst fra 1943 med tittelen «Vi flyktninger». Flere av tekstene (foruten utdragene fra Vita activa og Eichmann i Jerusalem, og en oversettelse av «Vi flyktninger» i Vagant i 2015) foreligger her på norsk for første gang. Agnete Øyes kompetente oversettelse av disse tekstene er et sårt tiltrengt tilskudd til et norsk Arendt-korpus med store mangler.

Åpningskapittelet fra Vita Activa og On Revolution gir leseren en innføring i mange av de viktigste begrepene i Arendts filosofi. Epilogen til Eichmann i Jerusalem gir et innblikk i rapporteringen fra rettergangen i Jerusalem, som førte til en kontrovers som var så stor at selv flere venner vendte Arendt ryggen.1

Essayene fra Between Past and Future er fine betraktninger om hva det vil si å leve i gapet mellom fortid og nåtid, hva autoritet og frihet har betydd og kan bety etter det endelige bruddet i tradisjonen Nazi-Tyskland og holocaust markerte, og hvorfor faktuell sannhet er nødvendig for stabiliteten til den politiske sfæren. Portrettene av dikteren Bertholt Brecht og den revolusjonære Rosa Luxemburg viser oss spennvidden i Arendts forfatterskap – her ser vi Arendt som dikttolker og som portrettør, og begge deler kler henne godt.

Flyktningen

Politikk i dystre tider åpner sterkt med det korte, polemiske essayet«Vi flyktninger». Arendt ble selv flyktning da hun i 1933 måtte rømme fra Tyskland etter å ha blitt fengslet av Gestapo for arbeid hun utførte for en jødisk organisasjon. Hun tilbragte de neste syv årene i Paris, før hun ble internert i en leir for «fiendtlige utlendinger.» I 1941 flyktet hun til New York via Portugal, og ble i 1951 amerikansk statsborger. Hun hadde da tilbragt 18 år som statsløs. Arendt skrev «Vi flyktninger» kort tid etter at hun ankom New York. Arendts erfaring som tysk, jødisk flyktning under andre verdenskrig sier noe universelt om tapet flyktningen opplever, og er like aktuell i dag.

«Vi mistet hjemmet vårt, altså det velkjente dagliglivet. Vi mistet arbeidet vårt, altså vissheten om at vi er til en eller annen nytte i verden. Vi mistet språket vårt, altså våre naturlige reaksjonsmåter, ubesværede gester, uaffekterte følelsesuttrykk. Vi forlot slektningene våre i polske gettoer, og våre nærmeste venner er blitt drept i konsentrasjonsleirer, altså er privatlivene våre revet i stykker.» (s. 74)

Det britiske skipet «Mataroa» fraktet over 1000 jødiske flyktninger fra Tyskland til Isreal. (Kilde: Wikimedia Commons)

Slagstad kunne med fordel ha valgt å følge «Vi flyktninger» med kapittel ni i del to av The Origins of Totalitarianism, «The Decline of the Nation-State and the End of the Rights of Man».2 I dette kapittelet formulerer Arendt sitt innflytelsesrike begrep «retten til å ha rettigheter», og peker på et underliggende paradoks i rettsstrukturen som i dag fremdeles er uløst: Nemlig at menneskerettigheter ikke er i stand til å beskytte flyktninger, som jo mest av alle er avhengige av dem.

«The Rights of Man, after all, had been defined as ‘inalienable’ because they were supposed to be independent of all governments; but it turned out that the moment human beings lacked their own government, and had to fall back upon their minimum rights, no authority was left to protect them and no institution was willing to guarantee them.»3

Flyktninger, som kun har abstrakte, universelle rettigheter å falle tilbake på, er prisgitt godheten til lander de ankommer. Arendt illustrerer dette med eksempelet om en «viss herr Cohen fra Berlin» i «Vi flyktninger». Cohen var «150 prosent tysk, en tysk superpatriot», men ble som jøde nødt til å flykte, og ble etter hvert en minst like lojal tsjekker, østerriker og til sist franskmann. Men superpatriotens Cohens assimileringsvilje til sitt gamle og sine nye hjemland ga ham ingen garanti for trygghet. For Arendt bidro den heller til å dekke over sakens kjerne: at han var jøde, og at han ble forfulgt som jøde. For selv om sosiale identiteter som etnisitet, religion, rase, kjønn, klasse og seksualitet ifølge Arendt ikke er politiske i seg selv, blir de politiske idet de blir brukt som grunnlag for undertrykking.4 Det er et generelt prinsipp, skriver hun, at «one can resist only in terms of the identity that is under attack.»5 Hvis man blir angrepet som en jøde må man altså forsvare seg som en jøde.6 Alt annet ville for Arendt være en naiv flukt fra virkelighetens realiteter.

Masseflukt, en av vår egen samtids største utfordringer, er for Arendt et iboende problem ved nasjonalstaten. Flyktningen er derfor ikke lenger en grensefigur i den politiske filosofien, som tradisjonelt har fokusert på borgeren, men, som Giorgio Agamben sier, «perhaps the only imaginable figure of the people in our day.»7 Følgene av den uløste statusen til flyktningen er dystre. Som Arendt beskriver i Origins var det nødvendig først å frata jødene statsborgerskapet, gjøre dem statsløse og derved også rettsløse, før en kunne utfordre deres rett til liv.8 Med andre ord var statsløshet ifølge Arendts analyse en betingelse for folkemordet på jødene.

Arendts begrep om «retten til å ha rettigheter» løser ikke dette problemet, men peker på hva som står på spill. Dette handler om retten til å tilhøre et politisk fellesskap, som er grunnbetingelsen for enhver positiv rettighet. Men den står overfor det samme dilemmaet som menneskerettighetene: Det finnes ingen rettsstruktur som kan garantere at den blir ivaretatt. Suverene nasjonalstater kan ikke tvinges til å ta imot flyktninger, og hvis vi prøver å løse problemet ved å grunnlegge en kosmopolitisk verdensstat er det, ifølge Arendt, ingen garanti for at ikke også en slik stat vil vende seg mot en minoritet og søke å utrydde den.

Det er beklagelig at Slagstad har valgt å ikke inkludere noen tekster fra Arendts første hovedverk, The Origins of Totalitarianism (1951), som fremdeles ikke har blitt oversatt til norsk. Origins opplevde en renessanse da Donald Trump ble valgt som president i USA i 2016, og salget økte fra et par hundre eksemplarer i måneden til flere tusen. Origins er en lang og innfløkt bok, og et kyndig utvalg fra dette verketpå norsk ville derfor vært velkomment. Både det ovennevnte kapittelet og det avsluttende kapittelet (som Arendt tilføyde i 1968), «Ideology and Terror: A Novel Form of Government», ville vært klare kandidater. Men det ville også vært mulig å ta med kortere utdrag fra del 1, Anti-semitism (for eksempel kap. 3.1, «Between Pariah and Parvenu») del 2, Imperialism (for eksempel kap. 5.1, «Expansion and the Nation-State», og del 3, Totalitarianism (for eksempel kap. 12.3, «Total Domination»), og slik gi leseren en inngang til et komplekst verk.

Sannhet og politikk

Da Trumps rådgiver Kellyanne Conway forsvarte daværende pressesekretær ved Det hvite hus, Sean Spencer, sine demonstrativt overdrevne publikumstall ved Trumps innsettelse, sa hun at Spencer hadde brukt «alternative facts.» Alternative fakta, og «falske nyheter» – Trumps beskrivelse av nyheter og nyhetsredaksjoner hvis dekning av ham selv han ikke liker – har siden blitt etablerte begreper.

Den kanskje mest interessante teksten i denne samlingen, «Sannhet og politikk», kan, som Slagstad påpeker, nettopp leses som en «filosofisk kommentar» til debatten rundt fake news og alternative facts. Så hva er egentlig faren med falske nyheter og alternative fakta? Ifølge Arendt er problemet ikke at vi nødvendigvis tror på løgnene vi blir servert (og for henne er fake news og alternative facts varianter av løgn), men at vi slutter å tro at noe som helst er sant. Vi blir kyniske. Og som Arendt skriver i Origins, «The ideal subject of totalitarian rule is not the convinced Nazi or the convinced communist, but people for whom the distinction between fact and fiction (i.e. the reality of experience) and the distinction between true and false (i.e. the standards of thought) no longer exist.»9

Det politiske trenger altså at faktuell sannhet – hva som skjedde, hvor, og når – hegnes om. For selv om vi alle har rett til å ha våre egne meninger, har vi ikke rett til å ha våre egne fakta. At Tyskland invaderte Belgia i August 1914, er et ubestridelig faktum, skriver Arendt. Så kan vi strides om hvorfor, hva implikasjonene var, eller om hvorvidt det finnes en rød tråd fra nederlaget i første verdenskrig til Tysklands rolle i andre verdenskrig. Alt dette er meninger, spekulasjoner, ting vi er uenige om og kan diskutere og prøve å overtale hverandre om.

Hannah Arendt. (Kilde: Wikimedia Commons)

Problemet med det Arendt kaller «faktuell sannhet» (et begrep hun bruker for å ikke blande det med vitenskapelige og filosofiske sannheter), og som vi gjerne ville kalt fakta, eller kjensgjerninger, er at de er så utrolig skjøre og lett kan dekkes over. De omhandler det som kunne vært annerledes. Derfor er de aldri selvinnlysende, ofte er de ikke engang særlig overbevisende. Mens en løgn kan høres sann ut, er det noe med det tilfeldige i det som faktisk skjer som gjør at det noen ganger høres mindre sant ut enn en løgn.

Dette vet løgneren å utnytte. Løgneren er en politisk aktør, han handler, «han sier hva som ikke er, fordi han vil at ting skal være annerledes enn de er – han vil med andre ord forandre verden.» (380). I motsetning til løgneren er den som forteller faktuell sannhet – det være seg historikeren, samfunnsforskeren, journalisten eller andre – ikke politiske aktører. Fordi faktuell sannhet ikke er politisk i seg selv (de er despotiske, ifølge Arendt, fordi de ikke tar hensyn til pluraliteten, det vil si at vi alle forstår verden fra hvert vårt ståsted), står institusjonene og individene som hegner om og videreformidler faktuell sannhet utenfor den politiske sfæren. De gjør, kan vi kanskje si, grunnlagsarbeidet for at andre kan handle. Kun i grensesituasjoner, når faktuell sannhet dekkes over, lyves bort eller gjøres om til det de ikke er, nemlig meninger, blir den som forteller sannheten en politisk aktør.

Når faktuell sannhet dekkes over av konsistent løgn «trekkes grunnen under føttene på oss uten å tilby oss en annen grunn å stå på.» (388). Uten et stabiliserende bakteppe av faktuell sannhet mister vi evnen til å orientere oss, og derved til å handle.

Bokens utvalg

Slagstad har skrevet en grundig innledning, som både gir en fin inngang til Arendts tenkning, og viser hvorfor hun er aktuell i dag. Slagstad plasserer Arendt i den republikanske tradisjonen fra Aristoteles og Tocqueville, og diskuterer hennes teorier opp mot Heideggers, Habermas’ og Elsters. Særs interessant er kanskje Slagstads diskusjon av at Habermas unnlot å anerkjenne Arendts innflytelse på hans egen teoriutvikling i tilstrekkelig grad, en skjebne mange kvinnelige tenkere har møtt. Samtidig viser Slagstad at Arendt begikk den samme synden ved å ikke anerkjenne Löwiths innflytelse på hennes eget natalitetsbegrep.

Slagstads innledning bygger delvis på hans avhandling fra 1987, «Rett og politikk — Et liberalt tema med variasjoner.» Her skrev Slagstad om Arendt og Schmitt som to motsatte poler i teorien om hva det politiske er. Det er dette som ser ut til å være bakgrunnen for at «Politikk i dystre tider» er en del av en parallellutgivelse, som i tillegg til Arendt inkluderer et utvalg av Schmitts tekster (Politikk og rett—et antiliberalt tema med variasjoner).10

Det er ikke helt klart hvem denne boken er ment for. Som en innføring i Arendts tenkning mangler sentrale tekster, slik som Origins. For et tilskudd til den som allerede er kjent med Arendt vil utdragene fra Vita activa og Eichmann i Jerusalem trolig være overflødige. Spesielt Eichmann og begrepet «ondskapens banalitet» har blitt vidt diskutert i Norge. Brevet fra Arendt til Gershom Scholem, som hadde kritisert henne for å mangle kjærlighet for det jødiske folk, og for å ha brukt begrepet «ondskapens banalitet» på en opportun måte, ville vært et godt tilskudd til denne debatten.11 Det samme ville «The Answer of Socrates» og spesielt «The two-in-one» fra Arendts siste, ufullendte hovedverk, The Life of the Mind (1977-78) gjort.12 Her søker hun å finne svar på hva som kan beskytte oss mot tankeløshet (ondskapens banalitet har nettopp med dette å gjøre, fraværet av å tenke) og kommer frem til at når moral og etikk ikke lenger kan gi oss en garanti for at vi handler moralsk eller etisk er det eneste vi kan lene oss på at selv en morder må leve med seg selv. Pluraliteten går her inn til det innerste i mennesket: tanken er ikke én, men to, two-in-one. Og det er her den siste skansen av anstendighet finnes: i dialogen mellom meg og meg selv. Derfor treffer selv morderen seg selv i døren. Herfra kan vi finne et grunnlag, om enn aldri så skjørt, for etikk.

Agnete Øye har gjort en strålende jobb i å oversette Arendt til norsk. Øye har, som et velkomment avvik fra engelske utgaver, stort sett inkludert den latinske stavemåten i parentes til greske ord. Størst utfordring har det nok vært å oversette Bertholt Brecht-essayet, som Arendt skrev på engelsk, men hvor hun inkluderte mange av diktene fra Brecht på tysk. Øye har stort sett fulgt Arendt her i å la mange av diktene til Brecht bli stående på tysk, noen av disse summeres opp i teksten av Arendt selv, mens andre er oversatt i fotnoter. Men ikke alt er forklart eller oversatt, noe som kan være utfordrende for lesere som ikke kan tysk.

Til tross for noen mangler, fortjener Politikk i dystre tider mange lesere. Slagstad gjør en viktig jobb i å bringe Arendt til nye lesere, og gir oss her noen av hennes fineste essays i norsk språkdrakt. Arendt bør leses mer, særlig i dag. Ikke fordi hun har alle svarene, men fordi hun med et skarpt, usentimentalt blikk setter fingeren på problemene.

Noter

1 Adolf Eichmann var en tysk nazist og Obersturmbannführer i SS, og en de av øverste ansvarlige for gjennomføringen av «den endelige løsningen». Eichmanns kontor overså identifiseringen, transporteringen og overtakelsen av eiendommen til ofrene som ble sendt til konsentrasjonsleirene. Etter krigen flyktet han til Argentina, hvor han i 1960 ble oppsporet og bortført av israelske agenter, og stilt for retten i Israel. Det var Arendt selv som foreslo for redaktøren av New Yorker at hun kunne dekke rettssaken mot Eichmann (dette var noe hun «skyldte sin egen fortid») (Elisabeth Young-Bruehl, Hannah Arendt. For Love of the World (New Haven: Yale University Press, 2004), 329). Rettssaken begynte 11. april 1961. Desember samme år ble Eichmann idømt døden, og ved midnatt 31. mai 1962 ble han hengt.
Arendts artikkelserie utkom i fem numre av New Yorker mellom 16. februar og 16. mars 1963, over ett år etter at rettssaken var over, og ble i mai samme år utgitt i bokform. Kontroversen som fulgte var enorm. Som en kommentator skriver var Eichmann-kontroversen «certainly the most bitter public dispute among intellectuals and scholars concerning the Holocaust that has ever taken place.» (Anson Rabinach, «Eichmann in New York: The New York Intellectuals and the Hannah Arendt Controversy,» October 108 (vår 2004): 97-111). Mest kontroversielt var Arendts portrett av Eichmann som banal og tankeløs, og hennes beskrivelse av rollen til det jødiske lederskapet i holocaust.
Arendt provoserte flere da hun påstod at en av nøkkelfigurene i holocaust ikke var et uhyre, men en klovn. I Arendts forståelse var Eichmann en byråkrat som var mer opptatt av egen karriere enn av raseideologi. Utover å fremme sin egen posisjon hadde han faktisk ingen motiver, ifølge Arendt. «He merely, to put the matter colloquially, never realized what he was doing. (Arendt, Eichmann in Jerusalem: A Report on the Banality of Evil (London: Penguin, 2006),287) Eichmann var ikke i stand til å tenke, og det var dette som var hans banalitet. Hver gang Eichmann prøvde å tenke, skriver Arendt, spurte han seg selv, hvem er jeg til å dømme, hvis alle rundt meg mener at det er riktig å drepe uskyldige? Eller han tenkte umiddelbart på sin egen karriere. (Arendt, «Answers to Questions Submitted by Samuel Grafton,» i The Jewish Writings, redigert av Jerome Kohen og Ron H. Feldman (New York, Schocken Books, 2007), 480). Arendt konkluderte med at ondskap er et «overflatefenomen», hvis konsekvenser kan bli katastrofale fordi det spres av folk som tankeløst lar seg rive med. «Problemet med Eichmann,» skriver hun, «var nettopp at det var så mange som lignet ham, og at de verken var perverse eller sadistiske, tvert imot var de og er de skremmende normale. … denne nye forbrytertypen … begår sine forbrytelser under omstendigheter som gjør det så godt som umulig for vedkommende å vite eller å føle at han gjør noe galt.» (348)
Det andre punktet i Eichmann-kontroversen var Arendts beskrivelse av rollen til det jødiske lederskapet i holocaust. Nazi-Tyskland etablert såkalte Judenräte i de okkuperte områdene som ble pålagt administrative oppgaver, blant annet å klargjøre lister med navn over hvem som skulle deporteres. Det jødiske lederskapet hadde ikke bare lydd ordrene fra Eichmann, ifølge Arendt, men også samarbeidet med ham. «To a Jew,» skriver hun, «this role of the Jewish leaders in the destruction of their own people is undoubtedly the darkest chapter of the whole dark story.» (Arendt, Eichmann, 117) Uten hjelp fra det jødiske lederskapet i å utføre administrative plikter og politiarbeid ville det ikke vært mulig for Nazi-Tyskland å utføre folkemordet på jødene like effektivt, var Arendts konklusjon. «Wherever Jews lived, there were recognized Jewish leaders, and this leadership, almost without exception, cooperated in one way or another, for one reason or another, with the Nazis. The whole truth was that if the Jewish people had really been unorganized and leaderless, there would have been chaos and plenty of misery but the total number of victims would hardly have been between four and a half and six million people.» (Arendt, Eichmann, 125)
Beskrivelsen av en banal Eichmann og bemerkningene om rollen til det jødiske lederskapet i holocaust gjorde at Arendt ble persona non grata i flere sirkler. Hun ble beskyldt både for å frikjenne Eichmann for skyld og for å legge skylden på ofrene. Det hjalp ikke at Arendts tone i Eichmann-boken (og ellers i det hun skrev), var ironisk, sarkastisk, usentimental og arrogant. Kontroversen pågikk i tre år, men hadde ringvirkninger langt utover denne tiden. Eichmann-kontroversen ble utgangspunktet for at Arendt skrev «Sannhet og politikk» (inkludert i Politikk i dystre tider).

2 Slagstad behandler riktignok dette kapittelet i innledningen sin (s. 16-17), men det er en såpass viktig tekst at den hadde fortjent en egen plass i denne samlingen. Mens «Vi flyktninger» beskriver erfaringen til flyktningen, gir dette kapittelet fra Oirigns den historiske, politiske og teoretiske analysen av flyktningeproblematikken.

3 Hannah Arendt, The Origins of Totalitarianism (New York: Harcourt Brace and Company, 1976), 291-292.

4 Det bør nevnes at Arendt i hennes analyse av svartes erfaringer i USA ikke drar paralleller til sin egen erfaring som jøde. Slik blant andre Kathryn Sophia Belle viser i Arendt and the Negro Question, tolker Arendt konsekvent svarte amerikanere som parvenyer, og ikke pariaher, og ser den svarte borgerrettsbevegelsen som en forkjempelse for sosiale, og ikke politiske rettigheter. Se Kathryn Sophia Belle [tidligere Kathryn T. Gines], Hannah Arendt and the Negro Question (Bloomington: Indiana University Press, 2014).

5 Hannah Arendt, «Humanity in Dark Times: Thoughts About Lessing» i Men in Dark Times (New York: Harcourt Brace and Company, 1983) s. 18.

6 Hannah Arendt, «What Remains? The Language Remains» i Essays in Understanding, redigert av Jerome Kohn (New York: Schocken Books, 1994) s. 12. Se også Arendt, «Humanity in Dark Times, 18.

7 Giorgio Agamben, «We Refugees», Symposium, no 49:2 (1995), 114.

8 Arendt, The Origins of Totalitarianism, 280, 296.

9 Arendt, The Origins of Totalitarianism, 474.

10 Carl Schmitt, Politikk og rett—et antiliberalt tema med variasjoner, redigert av Rune Slagstad, oversatt av Øystein Skar (Oslo: Pax forlag, 2019).

11 Hannah Arendt, “The Eichmann Controversy: A Letter to Gershom Scholem,” i The Jewish Writings, redigert av Jerome Kohen og Ron H. Feldman (New York, Schocken Books, 2007), 465-471.

12 Hannah Arendt, The Life of the Mind. Thinking, redigert av Mary McCarthy (New York: Harcourt Brace and Company, 1978), 166-179, 179-193.

Powered by Labrador CMS