Medstrøms og motstrøms i syndefloden

Leonaert_Bramer_-_Scene_from_the_Metamorphoses_-_WGA03108

Syndefloden er i full gang, konstaterer Peter Sloterdijk i sin siste bok. Her illustrert med Leonaert Bramers maleri av Devkalion og Pyrrha som redder seg i land etter syndefloden i gresk mytologi, ca. 1660. (Kilde: Wikimedia commons)

BOKOMTALEDet postmoderne mennesket synes å drive med strømmen uten ror – og strømmen selv virker uten retning. Hvilke kjennemerker kan den globale sivilisasjonen navigere ut ifra? Peter Sloterdijk leter etter kontinuitetens kritiske potensiale, sonderer etter krisens koordinater og tar den frie flytens evangelium opp til revidering.

Av Anders Dunker 

Die schrecklichen Kinder der Neuzeit. Hva er dette for en bok? Tittelen virker urovekkende og forlokkende på linje med andre av Sloterdijks bøker – fra debuten Kritik der zynischen Vernunft til det forrige hovedverket Du muβt dein Leben ändern. Det er litt av en utfordring å skulle svare på hva slags bok det er eller hva den egentlig handler om. I likhet med Sloterdijks andre bøker rommer den en overveldende tankemasse som stadig truer med å ese ut over enhver tematisk avgrensning. Denne boken utgjør en ny dreining av kaleidoskopet, der ideer fra tidligere bøker møtes og klargjøres, mens andre temaer føyes til.

For nye lesere som med denne boken lokkes inn i Sloterdijks forfatterskap, vil boken ikke bare være et møte med visse tematikker, men enda mer bli møte med en høyst særegen skrive- og tenkemåte. Forsøksvis kan den beskrives som en historiefilosofisk samtidskritikk, skrevet i en fortellende, poetisk og retorisk stil. Typisk for Sloterdijk er også at han blander lettbent lekenhet med et nesten profetisk alvor. Lekenheten viser seg i bruken av overraskende forbindelser, bevisste anakronismer, nye ordkonstruksjoner og en forkjærlighet for metaforisk språk. Det profetiske består ikke så mye i forutsigelser og moralisering som i et skånselløst klarsyn i skildringen av nåtiden. Sloterdijk griper som regel fatt i et tidstypisk fenomen og strekker seg så dypt som overhodet mulig for å finne de historiske røttene til emnet.

die schrecklichen kinder der neuzeit

Peter Sloterdijk: Die schrecklichen Kinder der Neuzeit. Suhrkamp, 2014

Denne boken undersøker paradoksalt nok selve rotløshetens røtter, historieløshetens historie og arveløsheten som er gitt oss moderne mennesker i arv.

Die schrecklichen Kinder der Neuzeit kan dermed beskrives som en bok om motsetningen mellom arv og frihet, mellom tradisjon og tradisjonsbrudd. Behandlingen av temaet er både panoramisk og anekdotisk, men har også en underliggende systematikk. «Nytiden» – eller moderniteten – er kjennetegnet av nettopp det nye som fenomen og erfaring. Det som virkelig er nytt er mer enn en tilføyelse; det virkelig nye innebærer et brudd med fortiden og forandrer forholdet til fortiden som sådan. Den som legemliggjør det nye må åpenbart forberede seg på en konflikt med det hevdvunne gamle.

De «skrekkelige barna» i tittelen er for Sloterdijk et kodeord for enhver form for respektløse rebeller, for alle som bryter med tradisjonen og dens autoritet, alle som ikke vil videreføre familiearven, kulturarven, skikkene og de gamle sannhetene. Sloterdijks gruppeportrett av bastarder og opprørere samler dermed en lang rekke skikkelser – fra klassiske figurer som Sokrates og Jesus til moderne navn som Max Stirner, Karl Marx og Gilles Deleuze/Felix Guattari. Rent bortsett fra deres høyst ulike programmer, står de i Sloterdijks fremstilling for mer generelle prinsipper: De står ikke bare for det nye i motsetning til det gamle, men også for brudd i motsetning til kontinuitet, for modernitet i motsetning til tradisjon, for eksperiment i motsetning til metode, for mulighet i motsetning til nødvendighet og kanskje også for kaos i motsetning til orden. Utviklingen i nytiden er mer og mer ubestemt og uforutsigbar og fremstår som en fremskreden desintegrasjon – eller en desorienterende frihet.

Disse tendensene er vel etablerte, men spørsmålet som har ligget åpent siden de første modernitetskritikere er hvordan denne utviklingen skal vurderes. Og med hvilke kriterier? Gamle verdier diskrediteres, gamle sosiale former går i oppløsning, bevegelsen går i retning av stadig mer bevegelse, men hva skal man si om det hele? Er det bra? Er det dårlig? Når er det nye nyttig og når er det gamle godt? Hva er fremskritt og hva er forfall? Hva er nye veier og hva er blindspor?

Tradisjonalismen og den moderne ånd kan ikles rollene til den patriarkalske faren og den opprørske bastard-sønnen – og de to peker nese til hverandre. Sloterdijks bok kan leses som et forsøk på å mekle mellom partene, mellom hva han kaller det genealogiske og det anti-genealogiske prinsipp. Det er ikke bare snakk om en konflikt om sannheter og verdier, men også selve vurderingskriteriene: Hva legitimerer bevaringen av tradisjonen og hva legitimerer tradisjonsbruddet? Hva bygger egentlig fortidens autoritet på – og hvordan måler vi verdien av ny tenkning og nye levemåter?

I store deler av boken skildrer Sloterdijk denne motsetningen og hvordan tradisjonalistene og bastardene blir hverandres vrengebilder. Et av bildene Sloterdijk leker med er syndefallet, arvesynden og syndefloden, og i den sammenheng er det uklart om synden består i bruddet eller gjentagelsen. Korrupsjonen kan vel så ofte ligge hos de «perverse foreldre» som tviholder på gamle mønstre, som hos de «skrekkelige barna» som bryter reglene og går inn for små eller store revolusjoner.

Evige konflikter og tvetydige seire

Siden Sloterdijk i denne boken definerer nytiden eller moderniteten negativt – som et brudd med tradisjonen – blir det rimelig at han først må utdype hva tradisjonen er, før bruddet kan forstås. I kapitlet «Im Copy-Shop der Evolution» skildrer Sloterdijk de typiske trekkene til opprinnelige, homogene kulturer. Slike tradisjonsfelleskap er fullstendig besatt av sin egen livsform. De er statiske og kan knapt sies å ha noen historie, all den tid de ikke endrer seg nevneverdig fra generasjon til generasjon. I tradisjonelle kulturer er det essensielt at alle innprentes at den samme kulturen fortjener å videreføres. I disse opprinnelige kulturelle fellesskapene tilbys kun et totalabonnement, et absolutt medlemskap – og det eneste alternativet er dødelig utestengelse. Opphavet og fortiden har forrang fremfor individet og innovasjonen. Slik sett er enhver samfunnsmoral en «slavemoral», i den forstand at alle medlemmer av tradisjonssamfunn er slaver av tradisjonen og sedene, og den enkelte er et talerør for gruppen. Kopieringsprinsippet blir legemliggjort i patriarken og i farsskikkelsen som inkarnerer tradisjonen. Individet som går over fra å være sønn til far, er mer et medium og en marionett for tradisjonen enn et fritt enkeltmenneske.

MER OM SLOTERDIJK: Med og imot kunsten

Tradisjonsmennesket blir analogt til Richard Dawkins’ utlegning av genetikken, der individet blir et redskap for «det egoistiske genets» selvkopierende program. Her er høna eggets middel til å legge et nytt egg. De kulturelle kodene er sterkere og viktigere enn individet. Sammenfallet av biologisk arv, familiearv og kulturarv er unektelig normalen for førmoderne samfunn; hvis kulturene her fungerer som overleverte overlevelsessystemer, består de nettopp i den grad de fungerer. Men hva betyr det så at noe fungerer? I utgangspunktet kun dette: at noe opprettholder seg selv over tid – eller i det minste lar seg opprettholde. Å opprettholde kulturen blir et middel for å opprettholde seg selv. Den som tilpasser seg, gjøres også til pass. Tradisjonens dyder er veloverprøvde og nyttige.

Så hvis de gamle alltid er eldst og alt er innrettet på at det skal bli ved det gamle – hvordan oppstår så det nye? Hvordan kan de utilpasse vinne over de veltilpasse? Hvordan kommer kulturrevolusjoner i stand?

Peter_Sloterdijk_Karlsruhe_07-2009_IMGP3019-300x300

Peter Sloterdijk (Kilde: Wikimedia commons)

Svaret til Sloterdijk er at impulsene som ligger bak nytiden – individualismen, bruddet, innovasjonen – har vært der hele tiden som muligheter. Det nye ligger der altså latent og kan oppstå i enhver generasjonsoverføring: som kopieringsfeil, som mutasjoner, varieteter og tilfellets eksperimenter. Sloterdijk ser det imidlertid slik at spørsmålet om hvor det nye kommer fra er feil stilt: langt mer gjelder det å forstå hvordan samfunn tilegner seg en viss innovasjonstoleranse. Sloterdijk legger vekt på hvordan tradisjonelle kulturer i sin iver etter å beskytte det bestående stempler det nye som illegitime avvik, som ondskap, monstrøsitet og synd.

I den greske kulturen for eksempel er sivilisasjonen som sådan forstått som et bolverk mot all uorden. Samtidig skildrer mytologien alle mulige former for blandinger av dyr, mennesker og guder, der resultatet blir monstrøse avkom. En mer reell og konkret arveproblematikk kommer idet sofistene og filosofer som Sokrates lokker ungdommene fra fedrenes verdier til et farlig fritenkeri som undergraver respekten for det bestående. Sloterdijk ser dermed Sokrates som en typisk bastard og athenernes dødsdom over filosofen som en arketypisk ofring av det farlige nye for tryggingen av tradisjonen. En entydig og lineær gjentagelse av tradisjonen kan imidlertid brytes på flere vis: ikke bare enkeltmennesker, men hele kulturer kan bryte med sin kollektive familiearv for å slutte seg til nye levemåter og verdier. Paradigmet er her Jesus, som oppfordrer den enkelte til å bryte alle andre bånd for å tilslutte seg trosfellesskapet. Større historiske brudd skjer nettopp gjennom kollektiv omvendelse til nye religioner, imperiale sammensmeltninger av ulike kulturer, samt gjennom reform og renessansebevegelser. Likevel er utviklingen langsom, og de nye kulturene blir snart tradisjonalistiske i sin tur.

LES OGSÅ: Den utarmede tenkning

Opp mot den moderne, revolusjonære æra begynner imidlertid det gamle å miste sin nimbus av legitimitet på en fundamental måte. Ikke bare den aktuelle tradisjonen, men selve tradisjonalismen kommer under kritikk. Når tradisjonen ikke lenger er legitimert gjennom nettopp å være tradisjon, åpner det seg et permanent gap mellom den enkelte og fortiden. Sloterdijk betegner gapet med det anglo-latinske hiatus. I denne åpningen oppstår en eksistensiell frihet som i bunn og grunn er historisk betinget. Innovasjonstoleransen glir gradvis over til å bli et innovasjonsimperativ. Herfra raser den moderne tiden framover i en kjedereaksjon av brudd, opprør, forgreninger og blandinger. Revolusjonen blir permanent og eksperimentering overtar for kontinuitet. Konsekvensene av dette er at tradisjonen ikke lenger blir et alternativ: Den som forsøker å entre fremtiden utrustet med pregninger fra fortiden, blir dømt til å feile. Generasjonsgapet blir en allmenn erfaring og manifesterer seg som en nokså påtvunget frihet – et imperativ om å forme seg selv for å finne plass i en uformet og «avsikret» fremtid.

Asymmetriens tid

Både på det subjektive plan og på et kollektivt nivå skildres diskontinuiteten som en krisetilstand. Krisen består grunnleggende sett i at likevekten går tapt, ja, at selve ideen om likevekt er utilstrekkelig for å forstå hva som foregår. Dette tapet av likevekt blir en form for dysfunksjonalitet, som manifesterer seg gjennom hva Sloterdijk ser som ulike former for asymmetri. Dette er kanskje Sloterdijks viktigste nøkkel til å komme med en kritikk eller i det minste en samtidsdiagnose. Konsekvensene av bruddene, eksperimenteringen og mutasjonene i kulturen er en overproduksjon av kulturelementer som ikke fungerer, som ikke er holdbare i det lange løp.

Symmetriforholdene som er forstyrret kan være av mange slag, men på det vesentligste dreier det seg om en balanse mellom innsats og gevinst, mellom tilbud og etterspørsel, mellom forventning og innfrielse og så videre. Den tradisjonelle omgangen med moral, levemåte, sed og skikk var, slik Sloterdijk forstår det, en type «ordensregler» som skulle holde den enkelte og samfunnet «i form» og gjøre dem skikket til å overleve.

Sloterdijk synes å hevde at der moderniteten i første omgang vant levedyktighet og framdrift ved å gi slipp på tradisjonen og dens autoritet, griper vi i dag i den tomme luft etter legitime prinsipper og målestokker. Kjennetegnet på dette er at begrunnelsene våre er svake og legitimeringene er tvilsomme; problemene finner ikke sine korresponderende løsninger, og «improvisasjonen trenger seg inn over alt».

Problemet med den anti-genealogiske holdningen er dermed ikke så mye et spørsmål om arven er funksjonsdyktig, men om de nye og eksperimentelle kulturformene er levedyktige i lengden. Arven som problem er slik sett ikke lenger forbundet med opprørske barn, men med nye generasjoner av desorienterte foreldre som ikke vet hva de skal gi videre. Hvis bruddet med fortidens verdier kan begrunnes med at nye tider krever nye mennesker, forblir likevel spørsmålet om hva det nye menneske kan, vil, skal og må. Sloterdijk bringer her inn en skissemessig, men dyptgående tidsfilosofi.

Det tradisjonelle menneske er «passeistisk» – idet fortiden og det gamle gis forrang og brukes som legitimering. Det moderne menneske er derimot «futuristisk», ved at det nye har forrang og ved at legitimeringen hentes fra en tenkt fremtid. Problemet med denne futuristiske måten å legitimere noe på, er at den nytten som man påberoper seg som verdigrunnlag ennå har til gode å vise seg mulig og levedyktig. Fra forretningsforetak til utopier lever moderne prosjekter på et lån fra fremtiden, som lett kan vise seg vanskelig å innfri. Sloterdijks skildring av den senmoderne eller postmoderne tilstand bygger på dette: Det er en overproduksjon av forventninger, lån, begjær, ambisjoner og fordringer. Alt dette hoper seg opp som en galopperende gjeld som legger stadig press på begrensede ressurser. Det er med andre ord som om grenseverdien av begjærsstimulering, eksperimentering og en rekke andre moderne verdier er i ferd med å nås.

I en formulering som er like nedslående som den virker treffende i sin svarte humor, beskriver Sloterdijk hvordan fremtiden mer og mer ligner på et «deponi for illusjoner og uoppfylte forventninger». Slik bygger han også videre på en utlegning fra den tidligere boken Eurotaoismus, der moderniteten defineres ved aktive prosjekter, mens den postmoderne æra passivt lider under prosjekter som har kommet ut av kontroll. Den postmoderne tid er preget av ikke-intenderte konsekvenser og er først og fremst en tid for midlertidige reparasjoner. Den postmoderne tid er verken «passeistisk» eller «futuristisk», men «presentistisk»: Innen politikken som i enkeltmenneskets liv ser Sloterdijk en tendens til å søke tilflukt i øyeblikket eller den umiddelbare handlingshorisonten. Begrensningen til øyeblikket betyr en innskrenkning av legitimeringen og ansvaret, slik at kulturen selv risikerer å miste gyldighet ut over et altoverskyggende her og nå. Sannheten og verdiene blir i verste fall improviserte moteprodukter, og dypere begrunnelser og prosjekter uteblir.

MER OM NIETZSCHE: Nietzsches Allegro Feroce-sats • Avgudenes ragnarok

Til tross for de storkalibrede problemstillingene og et uanstrengt men også uhemmet alvor, beholder Sloterdijk hele veien en egen form for vidd, lekenhet og ironi. Hvis boken kan leses som kulturvitenskap, er det stadig vekk i en vitenskap av det muntre slaget – i Nietzsches forstand. Sloterdijk lar problemstillingen utfolde seg gjennom en panoramisk historie satt i spenn mellom syndefallet og syndefloden. Syndefallet kan vi riktignok ikke tro på lenger, men nedarvede onder og en påtagelig menneskelig tendens til korrupsjon består like fullt.

I et av sluttkapitlene i boken om bastardene lister Sloterdijk opp følgende lett overraskende rekke av personligheter: Voiture, de Sade, Jefferson, Emerson, Stirner, Marx og Deleuze/Guattari. Argumentet som binder dem sammen er at omfanget av «anti-genealogiske affekter» tilsvarer den moderne individualismen, som disse skikkelsene hver på sin måte er talsmenn for. I en viss forstand er det her som i andre bøker av Sloterdijk snakk om to typer brudd med arven, to typer frihet, der det ene er positivt ladet og det andre negativt. Den ene er en løsrivelse fra familien og det lokale for å slutte seg til en mer universell tradisjon. Denne positive typen brudd kan også skje ved en løsrivelse fra et større fellesskap for å slutte seg til en mindre, strengere pionérartet livsform i en eksklusiv gruppe, slik han skildret i Du Muβt dein Leben ändern. Den negative typen brudd består i løsrivelsen fra fellesskapet og dets ofte plagsomme etiske krav, og resulterer i en individualisme som i siste instans er egoistisk og asosial.

Det anti-genealogiske menneske, forstått som en fullstendig individualistisk fornekter både av familie og tradisjon, er også den inkarnerte «presentisme»: Ingenting tas i arv og ingenting gis videre. Mennesket som bare lever i øyeblikket opprettholder bare seg selv og kan med rette kalles «det siste menneske». Denne dystopiske figuren fra Nietzsches Zarathustra står hos Sloterdijk for mer enn bare den tilfredse middelmådighet som historiens nedslående endestasjon. Det siste menneske er snarere «mennesket uten gjenkomst»; mennesket som ikke tenker på sine etterkommere, som lever som en ren turist – en endeforbruker av seg selv og sine livssjanser.

575px-Nietzsche1882

Sloterdijk mener å finne Nietzsches «det siste menneske» i sin egen samtid. (Kilde: Wikimedia commons)

Hva angår syndefloden konstaterer Sloterdijk at den er i full gang. I endetiden er det for sent å bejae kaoset, for sent å være både anarkist og dekadent. Den frie flyten og den viltvoksende «begjærsproduksjonen» som Deleuze og Guattari forsøkte å beskrive som revolusjonær, har for lengst blitt del av den globale teknologidrevede kapitalismen. Dette verdenssystemet er den egentlige revolusjonen – og Sloterdijk nøler ikke med å beskrive den som både permanent og ute av kontroll. I en verden ute av kontroll er det ikke lenger progressivt å bejae kaos. Sloterdijk hevder i tråd med dette at en søken etter en orden og påholdenhet og et dypt begrunnet prosjekt overtar som den radikale posisjonen. I tråd med Nietzsche ser Sloterdijk mennesket som et overskuddsvesen, men det avgjørende er at overskuddet manifesterer seg gjennom viljen til selvovervinnelse og ikke ved en sløsing med energien i det han omtaler som «selvfornedring i den kroniske ønskeoppfyllelsens sirkus».

Hva en ny orden skal bestå i, og hvordan den skal komme i stand, forblir usagt, men det synes klart at Sloterdijk til tross for samtidskritikken ikke vil vende tilbake til fortiden eller gjør seg til talsmann for reaksjonære synspunkter. Det er mer som om han i en dyp forstand vil vinne troen på fremtiden som et kollektivt prosjekt tilbake i en tid i spenn mellom resignert pessimisme og frivol problemfortrengning. Bærekraftighet blir her noe mer og noe annet enn et spørsmål om miljø og naturbevaring; prinsippet strekker seg langt inn i våre leve- og tankevaner. En oppdatert visdom må nedfelle seg i levemåter og tenkemåter som fortjener å gis videre. Imperativet om å lære fra historien blir slik sett det samme som det kategoriske, men ubestemte budet «Du må endre ditt liv!». Tanken er at vi trenger en ny livspraksis som må hente sine direktiver fra menneskenes felles krise. Spørsmålet er om vi på nytt kan produsere troverdige innovasjoner på et slikt overordnet plan, slik opplysningstenkere og revolusjonære har gått inn for med høyst blandet hell. Hvis ikke er det et spørsmål om den kulturelle produksjonen må overlates til individenes frie livsprosjekter, den frie flyten av varer og tjenester, til moten og innfallet, til reparasjoner og utsettelser, der seleksjonsprinsippene bare er litt mindre tilfeldige enn innovasjonsprinsippene. En frigjørende følelse av flyt kan lett gli over i en panisk fri drift uten retning og anker.

En elegi for sivilisasjonsprosjektet

Mangelen på en klar retning og klare kollektive målsettinger gir Sloterdijk anledning til å gi en karakteristikk av samtiden. Her er det vanskelig å skille mellom tidsånden og Sloterdijks opplevelse av den, men det gir en uhyggelig følelse av gjenkjennelse når Sloterdijk avslutningsvis beskriver vår tid som et endeløst delta. Med deltaet favner han metaforisk tiden og tradisjonen som en elv, vår tid som en syndeflod og samtiden som en viltvoksende fri flyt av begjær, energi, kommunikasjon og forbindelser. Deltaet er et superkomplisert nettverk uten noen klar hovedstrøm. «Alt flyter idet alt stagnerer», fastslår han sarkastisk. Det er umulig å skille mellom stagnasjon og flyt, mellom bakevjer og strømmer, mellom elven og oseanet. Deltaet beskrives i sin tur som en hyper-labyrint, der det er umulig å finne noen foretrukken retning på grunn av en manglende helhetsoversikt. Metaforen vil kanskje feste seg som en oppsummering av den posthistoriske tidsånden, der de færreste makter å tro på noen radikal felles endring eller et radikalt annerledes samfunn.

I hvilken grad man anser slike sveipende og suggestive tidsbilder som treffende og meningsfulle blir kanskje opp til den enkelte, men problemstillingens relevans er likevel mer enn en ren smakssak. Sloterdijk finner støtte i den glemte historiefilosofen Pierre Simon Ballance når han fremstiller historien som en kollektiv læringsprosess, der det dreier seg om en lang rekke eksesser som langsomt må korrigeres gjennom historiens hendelser og tidens gang. Dette sammenfaller med Sloterdijks forståelse av samfunnet som et slags immunsystem som inkorporerer farer og trusler for å trygge seg selv. Kulturkrisen er slik sett en del av en globalisert og hybridisert verden, der både dysfunksjonelle tradisjoner og dysfunksjonelle innovasjoner skaper eksesser, ubalanser og uønskede konsekvenser. Kulturkrisen består dermed i at mye av fortidens autoritet er diskreditert, mens striden mellom nåtidens prioriteringer og fremtidens diktater er uavklart. Det er vanskelig å skjelne i hvilken grad den globale felleskulturen som sådan produserer verdier som er produktive eller kontraproduktive, holdbare eller uholdbare i det lange løp. Selv ideer om «bærekraftighet» virker i praksis kortsiktige. Der perspektivene som hentes fra fortiden strekker seg millioner av år tilbake, er det sjelden at man i politikken tenker mer enn femti år framover. Hvis det er rimelig å anta at den globale sivilisasjonen på den ene eller andre måten vil bestå i årtusener, er femtiårsperspektiver en form for temporal provinsialisme.

Gitt at den globaliserte vestlige kulturen har brutt med tradisjonen og historien på så mange måter, står vi igjen med spørsmålet om vi kan lære – om ikke av tradisjonen, så av bruddene med tradisjonen. Videre blir spørsmålet om vi kan lære av fremtiden og fortidens feilslåtte forestillinger om den. Enten kulturelle verdier legitimeres ut fra fortid, nåtid eller fremtid, er de i siste instans bestemt av hva som fungerer, av en form for nytte og nødvendighet, der både tradisjon og innovasjon stilles til regnskap av tingenes gang. Om kravet om bærekraftighet kan gjøres til et allment kriterium for kulturen er vanskelig å vite. Det «holdbare» er kanskje en forhandlingsgrunn mellom det mulige og det nødvendige. Det kan virke som vår tid har gjort seg avhengig av eksperimenteringen, av markedets presumptive intelligens, og setter sin lit til fremtidens innovatører. Skal bærekraftigheten gjøres til kriterium, må imidlertid problemene foregripes, innreflekteres og gis konsekvenser allerede før de inntreffer eller manifesterer seg for fullt. Problemene som dette byr på er kjente for enhver. Som et felles «immunsystem» for menneskene må den globale sivilisasjonen øve seg i den selsomme kunsten det er å skulle lære av fremtiden. 

«Vi får håpe det kan vare», skal Napoleons mor ha sagt med henblikk på sønnens karriere. Sloterdijk gjør kommentaren til et memento for oss alle. Når man kjører på en firefelts motorvei på vei inn i en moderne storby mens reklameplakater og lys flimrer forbi, kan vel enhver føle den samme forsiktige bekymringen for den moderne verden som sådan.

Sloterdijk inngir med sin påkallelse av fremtidige årtusener en følelse av at den globale sivilisasjonen fortsatt bare er i designfasen. Eller som han liker å uttrykke det med en kjent metafor: den er et skip i ombygging på det åpne hav. Spørsmålet han stiller i sin para-konservative kulturkritikk, er kort sagt ikke om vi skal bevare kulturtradisjonen, men hvilken kultur og hvilke nye tradisjoner som i siste instans skal til … for å bevare oss.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *