ETIOPISK FILOSOFI

Salongen presenterer et utdrag fra Filosofiske tanker av to etiopiske filosofer fra 1600-tallet, oversatt av Reidulf Molvær. Utdraget er basert på Molværs etterord, samt kapittel 8 i bokens første del og kapittel 4 i dens annen del.

Rasjonalismen oppsto i Europa i dette århundret. At lignende tanker oppsto i Etiopia på samme tid, vakte stor forundring da denne boken (de to bøkene har alltid blitt utgitt sammen) ble kjent utenfor landets grenser, og det varte ikke lenge før det ble gjort forsøk på å bortforklare fenomenet. Men bortforklaringene har blitt klart motbevist av nyere og grundigere forskning.

Rasjonalistiske tanker oppsto i Europa og i Etiopia på omtrent samme tid, uten at det kan påvises noen form for gjensidig påvirkning.

Det har også blitt gjort flere forsøk på å vise til paralleller mellom ideene som dukket opp i Etiopia og Europa i dette århundret, noen av dem temmelig fantasifulle, uten rot i virkeligheten. Således har noen pekt på likheten mellom Zera-Yaqob og Martin Luther, men det er helt på jordet.¹ Andre viser til lignende tanker hos Blaise Pascal, også uten rimelig grunn.² Det har også blitt vist til paralleller med Mani (c. 216-ca. 276), grunnleggeren av manikeismen på grunn av deres oppfatning av Gud som et rent åndelig vesen. Ellers er parallellene svake. Panteismen avvises bestemt av både Zera-Yaqob og Welde-Hiywet.

Mer etterrettelige synspunkter viser til paralleller med andre europeiske tenkere, særlig Lord Edward Herbert av Cherbury (1583-1648) og René Descartes (1596-1650).

René Descartes fremsatte sine mest kjente synspunkter i Discours de la Méthode. Det er flere paralleller der med Zera-Yaqobs oppfatning. De forutsetter begge Guds eksistens, men mens Descartes forsøker å «bevise» Guds eksistens, godtar Zera-Yaqob det fordi han mener at det er universelt godtatt, og «alle» mennesker kan ikke ta feil. Begge søker grunnleggende prinsipper som grunnlag for sin gudsoppfatning og for moralen, så vel som forståelsen av mennesket (psykologi). Utgangspunktet for de to er imidlertid forskjellig. 

Descartes var matematiker og filosof, og var kritisk til rådende filosofiske retninger fordi filosofene motsa hverandre. Zera-Yaqob dro rådende religiøse oppfatninger i tvil fordi de motsa hverandre. Begge søkte løsningen på sine innvendinger mot rådende oppfatninger ved fornuftens bruk. Zera-Yacob oppfattet naturen som god, og han søkte å finne rettledning for livet i det han oppfatter som naturens lover, eller den naturlige orden. Mens Descartes vil finne svar på sine spørsmål ved hjelp av logikken, stoler Zera-Yaqob mer på sine egne erfaringer. 

På dette området er han kanskje mer på linje med John Locke (1632-1704), og kanskje også med Luther og Pascal, som kan betegnes som «empirister» heller enn rene rasjonalister. Den siste betegnelsen passer godt på Descartes, Leibniz, Spinoza, som alle dog var teister, selv om Spinoza ble beskrevet av noen som ateist. Zera-Yaqob og Welde-Hiywet var ikke «rene rasjonalister» i den betydning vi vanligvis legger i det begrepet. De, og særlig Zera-Yaqob, bygde på sine erfaringer og dro rasjonelle slutninger på det grunnlaget.

Ovenstående har kanskje tatt mest hensyn til Zera-Yaqobs tanker. Han kom frem til sine synspunkter via personlig erfaring og refleksjon. Hans disippel (og svoger), Welde-Hiywet, har stor sett overtatt prinsippene for sin filosofi fra sin lærer. Han viser oftere til Bibelen enn Zera-Yaqob (som stort sett holder seg til Salmenes bok), men begge har det til felles at de utelukkende gjør bruk av moralske, etiske sitater, og kommer aldri inn på spesifikt kristne tekster. Ingen tror på Treenigheten; Jesus er høyst en morallærer; synd oppfattes som feilgrep som ikke trenger forsoning, men kanskje bot og bedring dersom en har «syndet» med overlegg, og ikke uforvarende og i uvitenhet. Bønn spiller en stor rolle for begge, og det kan kanskje synes som om det er en søken etter sannhet og kanskje et ønske om guddommelig inngripen og hjelp til å leve rett. De tror begge på et liv etter døden hvor jorde-livet vil bli bedømt etter fortjeneste. Den siste forfatteren, Welde-Hiywet, gir en mengde leveregler som gjør ham til litt av en snusfornuftig moralist, men det gjør også hans filosofi jordnær og praktisk.

Utredning om sjelens egenskaper

Av Welde-Hiywet

Min bror, dersom jeg bruker ordet «Mennesket» til deg, må du forstå det om menneskets sjel, dets utsøkte fornuftige, åndelige natur som kan tenke og erkjenner. Jeg sikter ikke til den fysiske naturen, for den fysiske naturen er jord, og den kan ikke gjøre noe av seg selv, men vil falle som en tørr trestamme som livet har gått ut av.

At vi har en fornuftig og erkjennende sjel er innlysende fordi vi kan tenke og erkjenne, og den konkrete skapningen som vår kropp er kan ikke tenke og erkjenne, slik som sjelen i vår kropp kan tenke og erkjenne.³

Fordi jeg er en åndelig skapning, antar jeg at det fins andre sjeler som er større enn menneskets sjel. Blant dem er engler og ånder. Alle mennesker tror at slike vesener eksisterer, og at de er blant Guds vakreste skapninger. Men fordi vi ikke kan se dem, kan vi ikke med vår forstand vite noe sikkert om dem, og vi er ikke i stand til å utforske det som gjelder dem. Vi kan bare være sikre på at det er sjeler som står på et lavere nivå enn menneskenes sjeler, slik som sjelene til tamme og ville dyr. Angående dem – siden tamme og ville dyr ikke kan snakke menneskers språk – kan vi ikke vite utstrekningen av bevisstheten til slike sjeler, og om de har bevissthet om sin Skaper eller ikke. Jeg tror ikke de har slik bevissthet.

Selv om sjelene til tamme og ville dyr er helt forskjellige fra menneskenes sjeler, overgår livet til tamme og ville dyr andre skapningers rekker, slik som livet til planter og trær, som ikke flytter på seg, men som blir født, vokser og formerer seg bare på ett sted. Slik står menneskenes sjel over dyrenes. Menneskesjelen ble gitt første rang i hele skapningens orden, og det er den som står Skaperen nærmest.

Vi vet heller ikke om tamme og ville dyrs sjeler dør eller er udødelige. Men menneskets sjel er udødelig siden dets fornuft er dets vesen, og vår sjels fornuft er en lysstråle som har utgått fra Gud vår Skapers fornuft, og den dør ikke, men den vender tilbake til Ham, og kan ikke forsvinne for alltid. Derfor er det en nødvendig slutning at en fornuftig sjel har evig liv. Ellers ville hele menneskets eksistens være tom og meningsløs, en hildring, og Gud villa ha vært en bedrager, og ikke den vise Skaperen av mennesket.

Derfor bør vi tro, uten å tvile, at vår sjel er udødelig. Og som den strømmet ut som i stråleglans fra vår Skapers barm, slik vil den vende tilbake til Ham etter dette livet. Vår fornuft sier oss at det må være slik. Denne lærdommen gleder vår tanke, styrker vårt urokkelige håp, og forskjønner hele vår eksistens.

Dette er grunnlaget for all god gjerning og sannhet.

Medfødt kunnskap

Av Zera-Yaqob

Guds vilje kan kjennes ved dette korte utsagnet som vår forstand forteller oss: «Tilbed din Gud, din Skaper, og elsk alle mennesker som deg selv («i din sjel»).⁴ Videre sier vår forstand oss: «Gjør ikke mot et menneske det du ikke vil at han skal gjøre mot deg. Og gjør mot dem det du vil at de skal gjøre mot deg.»⁵ Også de ti bud i Moseloven⁶ gir uttrykk for Skaperens vilje, med unntak av regelen om å overholde sabbaten, for vår fornuft sier ingenting om overholdelsen av sabbaten.⁷ Men at vi ikke skal drepe, ikke stjele, ikke lyve og ikke gå med annen manns kone og lignende ting, det lærer vår forstand oss at det ikke sømmer seg for oss å gjøre. Likedan er de seks forskriftene som finnes i evangeliene i overensstemmelse med Skaperens vilje.⁸ For vi ønsker at det skal vises barmhjertighet mot oss, og det sømmer seg for oss å gjøre det samme mot andre så langt vi kan.

Det er også Skaperens vilje at vi tar vare på våre liv og det vi eier og har i denne verden, for vi kom (til verden) og lever dette livet etter Skaperens vilje, og det er ikke rett av oss å gi avkall på det unntatt ved Skaperens hellige vilje. Og det er Skaperens vilje at vi skap forskjønne våre liv ved kunnskap og ved arbeid, for Han ga oss forstand og evner til det, og uten det kan vi ikke oppnå det som trengs til livets opphold.

Likedan er ekteskap mellom én mann og én kvinne og oppdragelse av barn. Det er også mange andre ting som er i overensstemmelse med vår forstand og som trengs for vårt liv og for hele menneskehetens eksistens. Alt dette bør vi legge vekt på fordi det er Skaperens vilje.

Vi bør også vite at Gud ikke skapte oss fullkomne, men Han skapte oss med forstand, slik at vi skal kunne streve mot fullkommenhet så lenge vi lever i denne verden, og slik at vi kan bli verdige til å motta belønningen som vår Skaper har forberedt for oss i sin visdom.

Det ville ha vært mulig for Gud å skape oss fullkomne og gjøre oss lykksalige her på jorden, men det var ikke Hans vilje å gjøre oss slik. Men Han skapte oss med evnen til å streve mot det fullkomne, og Han har plassert midt i denne verdens prøvelser, slik at vi skal kunne bli fullkomne og fortjene den belønningen vår Skaper vil gi oss etter vår død. Så lenge vi er i denne verden, bør vi prise vår Skaper og fullbyrde Hans vilje, og være tålmodige til Han tar oss til seg. Og vi ber om at Han i sin nåde vil forkorte vår tid i prøvelser, og at Han vil tilgi oss våre synder og feil som vi har begått i vår uvitenhet, og at Han vil gi oss forstand, slik at vi kan kjenne vår Skapers lover og adlyde dem.

Hva bønn angår, så trenger vi å be stadig vekk, fordi vår rasjonelle natur krever det. For sjelen er begavet med forstand og innser at Gud eksisterer, og at Han vet alt, tar vare på alt, og styrer alt.⁹ Den blir dratt mot Ham, slik at den tilber Ham og ber Ham om å få gode ting, om å bli beskyttet mot det onde og om å bli skjermet av Hans hånd, Han som er allmektig og for hvem ingenting er umulig.¹⁰ Den stor og opphøyde Gud som ser alt som er under Ham, som holder alt, som forstår alt, som leder alt, som instruerer alt, Han som er vår Far og Skaper og Vokter, Han som belønner våre sjeler, Han som er barmhjertig og vennlig, som vet om alle våre prøvelser, som gleder seg over vår utholdenhet: Han skapte oss for liv og ikke for tilintetgjørelse. Det er som den vise Salomo sier: «Du er barmhjertig mot alle, for Du har makt over alle og tilgir menneskenes synder, slik at de kan gjøre bot. Du elsker alt som er til, og det er ikke noe som Du forakter. Du forakter ingenting av det Du har skapt. Du er tålmodig og barmhjertlig mot alt det skapte.»¹¹ Og Gud skapte oss med forstand slik at vi skal kunne tenke på Hans storhet, tilbe Ham, og be Ham om alt vi trenger for vårt legeme og vår sjel.

Alt dette viser vår fornuft oss, fornuften som vår Skaper la ned i menneskenes hjerter. Hvordan kan den være unyttig og falsk?

oversatt

LES OGSÅ: AL-FĀRĀBĪ: OM OPPNÅELSE AV LYKKE

Noter

1. I likhet med Zera-Yaqob, hadde Martin Luther (1483-1546) grundig studert læren til den kirken han brøt med, men ellers er det stor forskjell på de to. Det er umulig i korthet å sammenfatte Luthers svært omfattende litterære produksjon, men de som har gjort forsøk på det, mener at hovedtankene hans kan oppsummeres i uttrykkene sola fide, sola gratia, sola scriptura (ved tro alene, av nåde alene, etter Skriften alene). Zera-Yaqob ville vel ha godtatt at menneskene tillitsfullt kan henvende seg til Gud i vissheten om å bli vennlig mottatt, men på et helt annet grunnlag enn Luthers forståelse. Derimot forkastet Zera-Yaqob fullstendig tanken om at en skal godta Bibelen som «eneste form for lære og liv». Han ville bedømme det som står i Bibelen med fornuften. Hans bruk av Bibelen er også svært selektiv, og viser bare til moralske tekster, helst i Det gamle testamentet, og primært Salmenes bok.
2. Émile Faguet skriver om Pascal (1623-1662: «Il se sert de la raison pour démontrer la faiblesse et l’incapacite de tout notre être et particulièrement de tous nos moyens de connaître.» («Han gjør bruk av forstanden for å vise hvor svak og udugelig hele vårt vesen er, og spesielt våre erkjennelsesevner.») Dette er det motsatte av Zera-Yaqobs syn på fornuftens evner og muligheter. Paralellen mellom de to kan overfladisk bero på deres kritikk av jesuittene, som Pascal ga uttrykk for i Les Provinciales (1656-1657).
3. Dette er kanskje det nærmeste Welde-Hiywet kommer Descartes’ idé når han slutter seg til sin eksistens ut fra det faktum at han tenker (Cogito ergo sum).
4. Dette ligner sterkt på Jesu ord i Metteus 22: 37, «Han svarte: ‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand’.» Og vers 39: «‘Du skal elske din neste som deg selv’.»
5. Den negative formen av denne «gylne regelen» finnes i mange religioner. Den positive nytestamentlige formen av regelen er sjeldnere. Jesus sier i Matteus 7: 12: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal dere også gjøre mot dem.»
6. De ti bud finnes i 2. Mosebok 20: 1-17. Sabbatsbudet gjentas også i 2. Mosebok 35: 1-3.
7. Når Paulus sammenfatter budene i Romerbrevet 13: 8-10, nevner han ikke sabbatsbudet. Tvert imot sier han i 14: 5, «Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist i sitt eget syn.» Og i Kolosserbrevet 2: 16 skriver han: «La ingen dømme dere når det gjelder mat og drikke, høytider, nymånedag eller sabbat.»
8. Jeg har ikke vært i stand til å finne ut hva disse forskriftene eller rådende er. Det jeg finner på internett om det (The six evangelical precepts, De seks evangeliske råd, Consilia evangelica) stemmer ikke overens med det som Zera-Yaqob ellers skriver, og han ville ikke ha godtatt dem som i overensstemmelse med fornuften. Det er mulig at Zera-Yaqob har de seks eksemplene på lovens betydning som Jesus gir i Matteus 5: 21-48 i tankene. De angår 1) Sinne og drap (v. 21-26); 2) Ekteskap og seksuelt begjær (v. 27-30); 3) Skilsmisse (v. 31-32); 4) Eder og ærlighet (v. 33-37); 5) Hevn og fiendskap (v. 38-42) og 6) Kjærlighet til alle, også fiender (v. 43-48).
9. Kanskje en hentydning til Daniels bok 5: 23, «Gud har livet ditt i sin hånd, og rår for hele din livsvei (eldre oversettelse: lagnad).»
10. Lukasevangeliet 1: 37, «Ingen ting er umulig for Gud.»
11. Salomo visom (Visdommens bok) 11: 23-25 i norsk oversettelse, «Fordi du makter alt, miskunner du deg over alle. Du bærer over med menneskenes synder så de kan omvende seg. For du elsker alt som er til, du vemmes ikke over noe av det du har skapt – hvordan skulle du kunne skape noe du hatet?»