Fanatiske mothistorier

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Illustrasjon: Andreas Töpfer

TIDSSKRIFT: Det liberale demokratiet hjemsøkes av radikale skikkelser, hevder filosofen Alberto Toscano i siste utgave av Vagant.

Salongen viderebringer her et utdrag av Gisle Selnes’ intervju med Alberto Toscano, publisert i Vagant 1/2015.

Gisle Selnes: Kan du føre oss tilbake til opprinnelsen av begrepet fanatisme, og forbindelsen mellom politikk og religion? Fanatisme er jo egentlig et religiøst begrep, og på 1500-tallet dukker det opp igjen innenfor radikale kristne bevegelser …

Alberto Toscano: Begrepet har sin opprinnelse i Romerriket, der det ble brukt til å beskrive det man betraktet som en religiøs vanviddskultus blant grupper som var kommet til Romerriket fra området vi i dag kaller Midtøsten. Selve ordet fanatisme kommer frafanum, tempel, og fra samme rot har vi profanering, den formen for skjending som fanatikerne sies å være særlig besatt av. I den senere tiden har Den islamske stat (IS) blitt kjent for ødeleggelser av templer, så spørsmålet om ikonoklasme er også en del av dette. Men fanatisme var opprinnelig ment å skulle betegne en form for religion:den andres tilsynelatende voldelige og ukontrollerte religion. Her får vi også en interessant historie om falsk etymologi: Under opplysningstiden kobler mange tenkere sine fanatismeforestillinger til det som har å gjøre med fantasi, det fantastiske og fantasmer.

Vagant 1/2015 har fanatisme som tema.

Vagant 1/2015 har fanatisme som tema.

Fanatisme-begrepet hadde et helt spekter av omstridte og motsigelsesfulle bruksområder innenfor opplysningstenkningen, eller i hvert fall innenfor de intellektuelle og filosofiske bevegelsene vi kan koble til opplysningstiden. Blant disse finner vi en idé som har preget liberal politisk tenkning, og som ble populær på 2000-tallet, nemlig motsetningen mellom toleranse og fanatisme. Denne ideen var opplysningstenkernes svar på trusselen om religionskrig, noe som går til kjernen av Voltaires En avhandling om toleranse (1763): Her er filosofene på parti med toleransen, mens de som på illegitimt vis blandet politisk handling med religion, ble plassert på fanatismens side. Fanatismen ble dermed selve kilden til det verste et samfunn kan oppleve, nemlig borgerkrig. Filosofihistorien fra og med Platon er interessant nok besatt av problemer knyttet til borgerkrig og fraksjonisme, og en religiøst begrunnet borgerkrig er en særlig ondartet form av dette.

Men i motsetning til moderne versjoner av toleransebegrepet, kunne det hos Voltaire også innebære forsvar for regimer som ikke hadde noen som helst forbindelse med det liberale demokratiet som folk gjerne tror opplysningstenkerne forsvarte. Voltaire beundret for eksempel det ottomanske imperiet, som var kjennetegnet av en formfor tolerant politisk organisering, mens han – i likhet med mange andre opplysningstenkere – ikke likte ateismen. I et brev til Jean le Rond d’Alembert roser Voltaire Katarina II for å ha sendt russiske tropper til Polen «for å predike toleranse med bajonetter i enden av sine geværer».

Etter den franske revolusjonen skjer noe med fanatismen som begrep, og her tror jeg man kan tale om et virkelig brudd. Plutselig, fra Kant og fremover, dukker en forestilling opp om at fanatisme ikke er det motsatte av fornuft: Fanatisme er ikke det som den religiøse, den overtroiske og kanskje den gale sysler med – det er snarere en tilbøyelighet eller et potensial ved fornuften selv. Faktisk kan fanatismen betraktes som den ubegrensede, overdrevet universelle bruken av fornuften, heller enn noe som er irrasjonelt eller religiøst eller lignende. Slik åpnes det opp for en mye mer kompleks og heterogen historie om hvordan den vestlige filosofihistorien også berører muligheten for en radikal politikk, kjennetegnet av ekstrem abstraksjon eller abstrakt ekstremisme.

GS: Du bruker uttrykket «fanatismens antinomier» – vi kunne kanskje også ha kalt dem fanatismens paradokser eller iboende selvmotsigelser: på den ene siden fanatismen som det motsatte av fornuft, på den andre siden fanatisme som et overmål av fornuft. Fanatismen kan forstås både som altfor politisk og som ikke-politisk, både som a-historisk og overdrevet historisk. I bunn og grunn ender fanatismen dermed opp med å bli et instrumentelt begrep som brukes for å stigmatisere en bestemt posisjon som «illegitim». Man kan lure på om det overhodet finnes noe konstant ved fanatismen. En av de tilbakevendende definisjonene i boken er Hegels forståelse av fanatismen som en «entusiasme for det abstrakte». Men bortsett fra dette, vil du si at noe ligger fast i bruken av begrepet?

AT: Du har rett i at bruken av «fanatisme» er omskiftelig. I likhet med mange andre ideologiske begreper, ligger kraften nettopp i denne omskifteligheten, som muliggjør en taktisk eller polemisk bruk. Dette er grunnen til at Fanaticism har undertittelen On the Uses of an Idea: Boken er utformet som en sammenkjeding av episoder eller bruksområder, snarere enn som en historie om ideens utvikling.

Likevel er det gjort gode forsøk på å finne frem til vedvarende trekk. En amerikansk venn som døde for et par år siden, Joel Olson, arbeidet med en bok om fanatisme innenfor USAs politiske historie, kalt American Zealot. Verket ble aldri ferdig, men han formulerte en minimumsdefinisjon av fanatisme som jeg mener er anvendelig: «the extraordinary political mobilization of a refusal to compromise.» Jeg tror mange av disse antinomiene og paradoksene som omgir begrepet, nettopp har en kompromissløshet i sin kjerne. For eksempel det faktum at fanatismen blir brukt for å beskrive eller stigmatisere «den jakobinske terrorens politikk», som ifølge mange tenkere – deriblant Edmund Burke – er kjennetegnet av en overdreven rasjonalisme. Sett med den britiske konservatismens øyne, var problemet med den franske revolusjonen den overdrevne rasjonaliteten – troen på at verden kunne organiseres i henhold til en abstrakt, geometrisk eller matematisk likhet som man så kunne tvinge gjennom. Dette var dens kompromissløse holdning.

På 1800-tallet brukes fanatisme som en helt vanlig term innenfor det britiske imperiet. Britiske koloniadministratorer som på denne tiden jobbet i de samme områdene hvor antiopprørsstyrker arbeider i dag, som Sudan eller Irak eller Waziristan, beskriver anti-imperialistiske opprør som er blitt uregjerlige gjennom en form for samlet, religiøs mobilisering som fanatiske; noen ganger er de millenaristiske, andre ganger apokalyptiske. I alle disse tilfellene er det snakk om uforsonlighet, om en kompromissløs holdning. For dem som fremstiller seg som toleransens og kommunikasjonens forsvarere, rettferdiggjør selvsagt denne uforsonligheten at man selv blir intolerante og ikke-kommuniserende. Som man sier i dag: Vi vil ikke forhandle med terrorister. Dette ligner det å si: Vi vil ikke snakke med fanatikere, så det er en form for kontinuitet på denne måten.

Transkribert og oversatt av Hans Jacob Ohldieck.

Les hele intervjuet på Vagants nettsider.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *