Fra speiding til fascisme

Robert Baden-Powell i 1907, samme år som han grunnla speiderbevegelsen. Organisasjonen skulle binde opp ungdommers potensielt farlige fritid, styrke karakteren og vekke nasjonalfølelsen.

Robert Baden-Powell i 1907, samme år som han grunnla speiderbevegelsen. Organisasjonen skulle binde opp ungdommers potensielt farlige fritid, styrke karakteren og vekke nasjonalfølelsen.

BOKOMTALE: Med Barneridderne vil Espen Schaanning korrigere den offisielle, norske speiderhistorien. Analysen er god, men konklusjonen for rask.

Av Frida Skatvik

9788202487287

Barneridderne: Baden-Powell og den norske speiderbevegelsen av Espen Schaaning, Cappelen Damm, 2015.

Aller først: Hvem var egentlig Robert Baden-Powell, briten som «alle visste hvem var»? Han som angivelig kunne motta brev i Afrika uten annet enn initialene på konvolutten? Det kan Espen Schaanning svare godt og lenge på. Schaanning fatter seg som kjent ikke i korthet, og i hans nye murstein Barneridderne: Baden-Powell og den norske speiderbevegelsen får vi vite alt om den karakterfaste kolonisten med bakgrunn fra boerkrigen i Sør-Afrika – en krig som i 1899 gjorde ham til en av Storbritannias største helter. I hjemlandet ble det laget lampeskjermer med initialene BW innbrodert, og portrettet av den tungt medaljerte, hattekledde herren fikk en selvsagt plass på imperiets frimerker.

Baden-Powell var en inkarnasjon av alt som var britisk. Han var skeptisk til demokrati, tilhenger av dødsstraff (om man kunne være helt sikker på at forbryteren var den riktige) og fascinert av henrettelser. Selv var han blitt adlet til baron, og kanskje derfor ville han lære andre å akseptere, ikke kjempe mot klasseskillene. Speiderbevegelsen, som han grunnla i 1907, ble raskt en verdensorganisasjon. Helt fram til han døde i Kenya i 1941, hadde han levd skjult med sin homoseksuelle legning. Kort sagt var Baden-Powell en mann av sin tid.

Anti-kommunisme og jødeskepsis

Selv om speiderbevegelsen egentlig var en apolitisk og overnasjonal fredsbevegelse, beundret Baden-Powell sine forbundsfeller i kampen mot kommunismen. Ja, selv da Mussolini forbød speiderbevegelsen til fordel for sin egen ungdomsorganisasjon, Balilla, og Hitler gjorde det samme til fordel for Hitlerjugend, kom det ifølge Schaanning ingen sterke reaksjoner fra opphavsmannen selv. Til det var ulikhetene for små.

I sin dagbok skal Baden-Powel ha notert seg noen svakt beundrende bemerkninger overfor Hitlers Mein Kampf, etter å ha lest boken i 1939: «En vidunderlig bok, med gode ideer om utdannelse, helse, propaganda, organisering, osv. – og idealer som Hitler ikke praktiserer selv.» Videre hevder Schaanning at Baden-Powell til tider utviste en negativ holdning overfor jøder («jødene tenker bare på seg selv og er ute etter mest mulig makt og penger»).

Espen Schaanning har forsket på speiderbevegelsen, som han selv har førstehåndserfaring fra. Det var blant annet på speidertur at han drakk seg full på brennevin for første gang - og han tåler fremdeles ikke smaken av _Au de Vie_.

Espen Schaanning har forsket på speiderbevegelsen, som han selv har førstehåndserfaring fra. Det var på speidertur han drakk seg full for første gang – og professoren tåler fremdeles ikke smaken av Au de Vie.

Uttalt var speiderbevegelsen ingen militær bevegelse. Men om man tar en nærmere titt på symboler som flagget, oppstillingsmarsjen, speiderstaven og kamuflasjedraktene, i tillegg til dyder som selvdisiplin, lydighet og patriotisme – noe Schaanning gjør – er det liten tvil om at soldatlivet sto som et mønsterbilde for den tidlige speiderbevegelsen. Egenskapene og ferdighetene speiderguttene ble fostret med la et godt grunnlag for et liv på slagmarken, men som Baden-Powell sa: «Du ikke trenger å vente på krig for å gjøre nytte for deg som speider.» På overflaten var og er speider’n er fredsbevegelse, som allerede i 1927 opprettet egen seksjon for handikappede (etter initiativ fra pikespeiderne).

Som Schaanning nevner innledningsvis regnes speiderbevegelsen som verdens største ungdomsorganisasjon, og naturlig nok ble den britiske speiderideologien ble fortolket og integrert på ulike måter i ulike land og kulturer. Forståelig nok har forfatteren måttet avgrense kildematerialet, og Schaanning har valgt å vie de 350 siste sidene til den norske speiderbevegelsen.

Likevel hadde det vært interessant å lese om hvordan de jødiske speiderorganisasjonene, blant andre Tzofim, pløyde marken for jødiske bosettere det britiske Palestinamandatet – for slik å kunne reflektere over hvorvidt begrepene fascisme og antisemittisme er to gjensidig utelukkende begreper. Det får vi ikke.

Skjult militarisering

Det norske speiderforbundet, får vi vite, var relativt kildetro når man her til lands adopterte Baden-Powells militære speiderideologi, dens lydighetskultur, karakterbyggende aktiviteter og lojalitet overfor fedrelandet og monarkiet. Til og med Baden-Powells påbud om at «alle speidere hele tiden skulle være glade» ble integrert i den norske speiderlovens §7. Men de morsomme aktivitetene var ikke et mål i seg selv. Leirbål, knyteknuting og kunnskaper om dyrespor kan helt sikkert oppleves som morsomt, men ifølge Shaanning var aktivitetene snarere midler enn mål. Det egentlige målet var «karaktertrening».

INTERVJU MED SCHAANGING: I evig selvrefleksjon

Men også i Norge måtte speiderforbundet etter hvert konkurrere med alternative speiderbevegelser, både religiøse og politiske. Arbeiderklasseungdom, som ikke opplevde det offisielle speiderforbundet like apolitisk som de fremsto, meldte seg heller inn i «Røde speidere», en kommunistisk utbryterorganisasjon. At speiderbevegelsen i bunn og grunn var apolitisk er heller ingen holdning Schaanning kjøper. Med idealer som filantropi over sosialhjelp bidro speiderbevegelsen snarere til å «sementere og styrke den liberalistiske forståelsen av samfunnet», ifølge Schaanning. En mer naturlig retning for speiderforbundet å styre i retning av, synes da å være det motsatte av kommunisme.

Da speiderbevegelsen også ble forbudt også her til lands, i 1941, var det også mange som tok med seg speidermotet og offerviljen inn i sentrale posisjoner i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF). «Selv om NSUF ikke titulerte seg som en speiderorganisasjon, er det ingen tvil om at den modellerte seg etter speiderbevegelsen», skriver Schaanning.

Riktignok nevnes det også at åtte av tolv blant de som organiserte tungtvannsaksjonen også var gamle speidere, men i bunn og grunn var det å være speider å ikke gjøre motstand. Så om noen meldte seg inn i motstandsbevegelsen «må de ha hentet engasjementet fra andre steder enn speiderbevegelsens (offisielle) ideologi».

Spekulativ statistikk

Det er, som Schaannings mer enn antyder, sannsynlig at speiderideologien og den norske nasjonalsosialismen hadde mer til felles enn det speiderhistorikere liker å skrive i sine jubileumsbøker. At Norges speiderforbund fremmet synspunkter som også ble løftet fram i NS og NSUF, levnes det liten tvil om. Men hypotesen om at det finnes en sammenheng mellom speiderbevegelsen og NS blir først problematisk når Schaanning forsøker å bevise denne årsakssammenhengen med tall.

Med landssvikssaksmapper som kildegrunnlag finner Schaannings forskningsassistent at 21 av 97 medlemmer i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF) hadde bakgrunn i speiderbevegelsen, altså 21,6 prosent. Sammenlignet med speiderbakgrunn i befolkningen for øvrig, som regnes å ligge under ti prosent (nøyaktige tall var ikke mulig å oppdrive), er overrepresentasjonen av gamle speidere i NSUF «neppe tilfeldig», ifølge Schaanning.

Prosentueringen er problematisk av flere grunner. Dels fordi antall NSUF-ledere (97) som legges til grunn for å teste hypotesen om sammenheng mellom speiderbevegelsen og NSUF er relativt lavt. Selv om det finnes en korrelasjon, er det ikke gitt at det finnes en årsakssammenheng. Schaanning skriver riktignok selv at man «ikke skal trekke for raske og bastante konklusjoner av slike tall», men når han først har tatt seg møye med utregningen, ville det kanskje også vært rimelig å sammenligne andelen NSUF-ledere i speiderpopulasjonen med andelen NSUF-ledere i den generelle befolkningen. Og hvorfor er ikke antall NSUF-ledere med speiderbakgrunn vurdert opp mot et tilsvarende antall motstandsmenn med speiderbakgrunn?

Gitt at årsakssammenhengen stemmer, bringer den heller ikke sjokkerende nytt. Gutter og jenter som først var blitt oppflasket med speideridealer kan ganske sikkert, og i større grad enn befolkningen for øvrig, ha latt ansvarsfølelsen og trangen til å kjempe for fedrelandet styre videre livsvalg.

Mer interessant hadde det vært om Schaanning hadde supplert statistikken med tilsvarende tall for Hjemmefronten, for slik å finne ut om det er hold i hypotesen om at speiderbevegelsens lydighetskultur rent faktisk – og ikke bare ideologisk – utviklet en fascistisk brodd. 

LES OGSÅ: Drømmen om det fullkomne samfunn • Historieskriving med aktualitetstrang

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *