«Maskinisme» og destratifisering

Om livspolitikk og økonomikritikk hos Deleuze og Guattari

3807342021_4330815252_o

Gilles Deleuze (1925-1995). Her portrettert i et gatemaleri. Foto: Thierry Ehrmann

TIDSSKRIFT: Gilles Deleuze og Félix Guattari blir sjelden behandlet innenfor rammen av biopolitiske studier. Like fullt har de viktige bidrag til diskusjonen av forholdet mellom biologi og politikk, hevder Ragnar Myklebust i siste nummer av Agora.

Tidsskriftet Agora er ute med nytt temanummer om livspolitikk, og Salongen har gleden av å viderebringe Ragnar Myklebusts artikkel om synet på livspolitikk hos Gilles Deleuze og Félix Guattari. 

Rundt midten av 1970-tallet skulle Michel Foucault, i boka La volonté de savoir (1976), det første bindet i den såkalte «seksualitetens historie», og i sine forelesninger ved Collège de France i samme periode, ta opp igjen og reformulere begrepet om en «biopolitikk». Dette begrepet ville fra 1990-tallet av i sin tur bli delvis omformulert av tenkere som Giorgio Agamben, Michael Hardt og Toni Negri, og Roberto Esposito.1 Sosialfilosofi og politisk filosofi er utvilsomt blitt fornyet ved at forholdet mellom mennesket som levende vesen og de politiske strategier som eksplisitt forholder seg til dette, blir forsøkt avdekket og diskutert.

agora_2015_01

Agora 1/2015 har livspolitikk som tema.

Det som ofte ikke blir behandlet innenfor rammen av oversikter over «biopolitiske studier», er imidlertid Gilles Deleuze og Félix Guattaris bøker L’anti-Oedipe (1972) og Mille plateaux (1980),2 som ikke desto mindre inneholder viktige elementer til en diskusjon av forholdet mellom biologi og politikk. Hvis vi skal holde fast ved begrepet biopolitikk i mer foucauldiansk forstand, så er denne politikkens gjenstand først og fremst de menneskelige populasjoner, mens Deleuze og Guattaris perspektiv snarere er rettet mot mennesket i kraft av å være en levende organisme. Derfor virker det mer korrekt å snakke om deres diskusjoner som noe som faller inn under en eventuell «livspolitikk». I det følgende vil jeg forsøke å introdusere det perspektiv (eller de perspektiver) på en slik livspolitikk som gis i Deleuze og Guattaris bøker.3

Det er flere som har hevdet at vi utover på 2000-tallet har fått formuleringer av «en ny type vitalisme», og at Deleuzes filosofi har vært én viktig kilde til denne nye vitalismen.4 Men det som er mer relevant for Deleuze og Guattaris diskusjoner om forholdet mellom liv og politikk, er de lesninger, den bruk de gjør av viktige temaer fra Marx og marxismen.5 I det følgende vil altså deres ansatser til en «livspolitikk», eller bedre, til et politisk perspektiv på livet, settes i sammenheng med deres adopsjon av elementer fra Marx’ økonomikritikk. Det dreier seg i denne lesningen avgjort om en materialisme, men denne er «maskinisk», snarere enn vitalistisk.6

MER OM DELEUZE: Den voldelige lesningen • Kritikk og selvkritikk

Det som også er et problem med den del av resepsjonen som særlig valoriserer en vitalisme og en «posthumanisme», er at den tenderer mot å gå glipp av den konstitusjonsteoretiske (transcendentalfilosofiske) horisont som Deleuze og Guattari på en særegen måte befinner seg innenfor. Det er neppe overraskende at det først og fremst er Deleuze som bringer med seg denne del av diskusjonen, siden han i flere av de bøkene han publiserer på 1960-tallet, forsøker å formulere sin egen oppfatning av det transcendentale, kritisk rettet både mot en kantiansk og mot en mer fenomenologisk oppfatning, men noe paradoksalt påvirket både av datidens strukturalisme og av Bergson.7 Hvis man på en forenklet måte skal beskrive noen av de felles elementene i de relativt ulike fremstillingene i Différence et répétition (1968) og Logique du sens (1969), dreier det seg for det første om en kritikk av å oppfatte det transcendentale som et slags høyere bilde eller en «kalkering» av det det skal betinge (altså av det empiriske).8 For det andre dreier det seg om en kritikk av å oppfatte det transcendentale som noe som skulle være knyttet til en «bevissthet».9 Når det for det tredje dreier seg om en betoning av at betingelsene skal være den virkelige erfarings betingelser, og ikke bare en «mulig» erfarings betingelser, innebærer dette en ytterligere kritikk av Kants oppfatning av det transcendentale, og det knyttes en forbindelse til Bergsons alternativ til mulighetsbegrepet, nemlig begrepet om det «virtuelle», som nettopp er kjennetegnet ved en egen form for realitet.10 En transcendentalfilosofi slik det her er antydet, vil Deleuze i en periode kalle for «transcendental empirisme», hvilket han også beskriver som «den eneste måten ikke å kalkere det transcendentale på det empiriske».11 Om man vil, er Deleuze opptatt av å diskutere og evaluere fordelingen (le répartition) mellom det empiriske og det transcendentale, noe han knytter til et begrep om «tankebildet» (l’image de la pensée).12

MER OM KANT: Hvor stor er en ting?
Bergson

Henri Bergson (1859-1941) (Kilde: Wikimedia commons)

Det er ikke bare i sin kritikk av kantiansk transcendentalfilosofi at Deleuze henter inspirasjon fra Bergson, men også i en innledende, men likevel temmelig permanent tematisering av livet som prosess eller formdannende kraft. I L’évolution créatrice betoner nemlig Bergson forskjellen mellom livet som skapelse eller prosess på den ene siden og de levende vesener eller former på den andre siden.13 Dannelsen av de levende vesener kan avspore eller sågar stoppe den bevegelse som har gitt opphav til dem.14 Deleuzes kommentar er den følgende:

Hvis enhver løsning [av det levendes «problemer»; RBM] er en relativ suksess i forhold til problemets eller miljøets betingelser, er den likevel en relativ fiasko i forhold til den livsbevegelse som finner den opp: Livet som bevegelse fremmedgjør seg selv i den materielle form som den fremkaller; gjennom å aktualisere og differensiere seg, mister det «kontakten med resten av seg selv».15

Deleuzes «løsning» her er, enkelt formulert, å prioritere prosessen fremfor produktet, noe som kommer til uttrykk ved at det levendes former «åpnes opp mot» og etablerer kontakt med de prosesser de er en del av. Det er bl.a. denne oppvurderingen av prosessen, og kritikken av «produktet» i egenskap av lukket enhet eller totalitet, som man vil finne, riktignok i en utvidet og politisert kontekst, i L’anti-Oedipe, det første arbeidet filosofen Deleuze skrev sammen med psykoanalytikeren og den politiske aktivisten Félix Guattari, som vi nå skal se på.16

Begjærsproduksjon, vitalismekritikk og politikk i L’anti-Oedipe

Ett av siktemålene i L’anti-Oedipe, «Anti-Ødipus», var å skissere en teori om schizofreni som – motsatt den etablerte psykoanalytiske teorien – ikke nøyer seg med å knytte den til det forfatterne omtaler som bestemte sosioøkonomiske og begjærsmessige «representasjoner» (f.eks. Ødipuskomplekset, som igjen – som vi skal se – hevdes å skulle hvile på en bestemt og «privatisert» familiestruktur), men tvert imot er i stand til å føre den tilbake til dens påståtte reelle og materielle produksjonsbetingelser, dvs. til den kapitalistiske økonomi og samfunnsformasjon. Om man vil, dreide det seg altså om et uortodokst forsøk på å samlese «driftsøkonomi» og politisk økonomi. Sitt alternativ til psykoanalysen, en «schizoanalyse», kan forfatterne beskrive på følgende måte:

Schizoanalysen er på én gang en transcendental og materialistisk analyse […] Den søker å utforske et ubevisste som er transcendentalt i stedet for metafysisk; materielt i stedet for ideologisk; nonfigurativt i stedet for imaginært; reelt i stedet for symbolsk; maskinisk i stedet for strukturelt; molekylært, mikrofysisk og mikrologisk i stedet for molart eller hordeaktig; produktivt i stedet for ekspressivt.17

Som noe reelt og maskinisk, dvs. produktivt, skal det ubevisste ikke forstås som et teater, dvs. som noe «representerende», men snarere som en «fabrikk», og begjæret må videre plasseres i den samfunnsmessige infrastruktur. I tillegg er det ontologiske utgangspunktet eller postulatet i L’anti-Oedipe at virkelighetens grunnleggende essens er produksjon, og at denne produksjonen er sammenfallende med den totale natur. Denne enheten av natur–produksjon er det imidlertid først og fremst den schizofrene som skulle oppleve, i egenskap av «grensefigur», dermed blir den schizofrene bestemt som en ontologisk eller metafysisk snarere enn som en «klinisk» skikkelse,18 eller i terminologien fra Qu’est-ce que la philosophie?, en «begreps-person» (personnage conceptuel).19

Anti-Oedipus_(French_edition)

L’anti-Oedipe (1972)

Under den ovennevnte enhet natur–produksjon fremstår imidlertid produksjonen under to former, som samfunnsmessig produksjon på den ene siden, og som det forfatterne kaller «begjærsproduksjon» på den andre.20 Ikke bare den samfunnsmessige produksjon, men også begjærsproduksjonen produserer videre noe virkelig – det er ikke slik at det begjærsproduksjonen produserer, er imaginært eller innbilt21 – og begge disse formene knyttes, som vi skal se, til et begrep om «maskiner»: tekniske og samfunnsmessige når det gjelder den samfunnsmessige produksjon, «begjærsmaskiner» når det gjelder begjærsproduksjonen.22

Før vi ser på hvordan det i forbindelse med en nærmere bestemmelse av maskinene blir gjennomført en viktig kritikk av vitalismen, er det imidlertid nødvendig å si noen ord om hvordan Deleuze og Guattari relaterer politisk økonomi og psykisk økonomi (eller begjærsøkonomi) til hverandre, slik dette bl.a. formuleres i avslutningen av det tredje kapitlet i L’anti-Oedipe, et kapittel også som gjengir deres oversikt over samfunnsutviklingen fra de «primitive» samfunn frem til vår tids kapitalisme.23

Bestemmelsen av den samfunnsmessige produksjon tar sitt utgangspunkt i det Marx skriver i de såkalte «1844-manuskriptene» (også kjent som hans «Økonomiske-filosofiske manuskripter»), som først ble offentliggjort i 1932. I et avsnitt som er blitt gitt tittelen «Privateiendom og arbeid», kommer Marx med en del kommentarer til Smiths og Ricardos politiske økonomi, som Deleuze og Guattari parafraserer som følger:

Marx sa at Luthers fortjeneste er å ha bestemt religionens vesen, ikke lenger på gjenstandens side, men som en indre religiøsitet; Smiths og Ricardos fortjeneste er å ha bestemt rikdommens vesen eller natur ikke lenger som objektiv natur, men som abstrakt […] subjektivt vesen, som generell produksjonsvirksomhet. Men siden denne bestemmelsen foretas under kapitalismens betingelser, objektiverer [og] fremmedgjør […] de vesenet på nytt, denne gang i formen av privateiendom til produksjonsmidlene.24

Det er videre når produksjonen som subjektivt abstrakt vesen blir fremmedgjort innenfor den kapitalistiske privateiendommens former, at den fremtrer som abstrakt arbeid.25

Freuds fortjeneste, psykoanalysens fortjeneste, er på sin side på en lignende måte å ha bestemt begjærets vesen, ikke lenger i forhold til ytre gjenstander, mål eller kilder, men som abstrakt subjektivt vesen. Her skulle Freud imidlertid ha gjort en lignende feil som Smith og Ricardo, for i stedet for å knytte dette vesen til det ubevisstes samfunnsmessige investeringer, fremmedgjør og abstraherer han begjæret i den privatiserte og ødipale kjernefamiliens former,26 og dermed fremkommer det Deleuze og Guattari også kan kalle «abstrakt begjær».27 Det er likevel ikke en enkel parallellisering det her er snakk om, for det psykoanalysen sørger for ifølge Deleuze og Guattari, det er at det de kaller den kapitalistiske «aksiomatikk», blir applisert på den privatiserte familie.28 Men for å forklare dette må vi ta en ekskurs til deres kapitalismeforståelse.

LES OGSÅ: Kapitalisme i Disneyland

De enklere samfunnsformer skulle bestrebe seg på å kodifisere de generelle «strømmer» som et samfunn består av (eksempelvis strømmene av tegn, penger, gjenstander, mennesker), dvs. å sørge for at disse blir bestemt av og «innføyd» i ikke-økonomiske betingelser som slektskapsforhold, eiendomsforhold, bestemte former for inskripsjon eller «skrift» m.m. Kapitalismen kjennetegnes derimot av en «avkoding av strømmene». Det er to slike avkodede strømmer som er spesielt viktige og hvis møte eller konjunksjon er kapitalismens forutsetning, nemlig møtet mellom strømmer av arbeidskraft (pga. oppkomsten av emansiperte og eiendomsløse, dvs. «deterritorialiserte» arbeidere som er nødt til å selge sin arbeidskraft) og strømmer av penger som er blitt avkodet og blitt kapital og i stand til å kjøpe denne arbeidskraften.29

I stedet for kodifisering iverksettes det på disse strømmene det Deleuze og Guattari kaller en aksiomatikk av abstrakte kvantiteter, der eksempelvis pengene som allmenn ekvivalent utgjør en abstrakt kvantitet som er indifferent overfor strømmenes kvalifiserte natur.30 I reguleringen av disse avkodede og aksiomatiserte strømmene spiller videre Staten en viktig rolle i forbindelse med planlegging av produksjonen, «monetariseringen» av økonomien og absorpsjonen av merverdien. Det er bl.a. produksjonen for et marked som nødvendiggjør visse aksiomer; skattlegging og lovregulering nødvendiggjør atter andre, osv.31

Noe av det som skjer når man går fra førkapitalistiske til kapitalistiske samfunnsformer, er at i såkalte «primitive» samfunnsformasjoner er den samfunnsmessige økonomiske reproduksjon aldri uavhengig av den menneskelige reproduksjon, dvs. denne reproduksjons samfunnsmessige form: Reproduksjonsprosessen er aldri direkte økonomisk, men går via slektskapsforhold og -strukturer. Dermed er det familien som her utgjør en samfunnsmessig kode (type primitivt slektskap). Ett aspekt av strømmenes avkoding er at under kapitalismen vil derimot kapitalen ta på seg de funksjoner som tidligere ble ivaretatt gjennom slektskapsforhold. Og når familien dermed ikke lenger gir en samfunnsmessig form til den økonomiske reproduksjon, slik den gjør i andre samfunn enn det kapitalistiske, er den «privatisert», dvs. satt utenfor det sosiale feltet, men dette er samtidig forutsetningen for at hele det sosiale feltet skal kunne bli applisert på familien.32 Og en slik applikasjon hevdes det å være nettopp psykoanalysens mobilisering fra Ødipus som «kompleks» og «struktur» som sørger for, i og med at den gjør familien til retensjons- og resonanssted for alle samfunnsmessige bestemmelser, dvs. at fenomener som i virkeligheten har en generell samfunnsmessig kausalitet, i stedet blir tilbakeført til den privatiserte familie (man «gjenfinner» Ødipus overalt, slik forfatterne også uttrykker det). Her må imidlertid Ødipus bringes til punktet for sin selvkritikk, hvis betingelser beskrives slik:

Under den familiale tilbakeføring må man avdekke beskaffenheten til det ubevisstes samfunnsmessige investeringer. Under den individuelle fantasme beskaffenheten til gruppefantasmene.33

De fortsetter:

Det private kastrasjonssubjekt, splittet i utsigelsessubjekt og utsagnssubjekt, størrelser som bare henviser til to ordener av personlige bilder, må erstattes av kollektive aktører som for sin del henviser til maskiniske sammenpasninger (agencements machiniques). Å reversere representasjonens teater i den begjærende produksjons orden: dette er hele schizoanalysens oppgave.34

Det de forstår som begjærets reelle produksjonsbetingelser, knyttes altså av Deleuze og Guattari til et særegent begrep om (begjærende) «maskiner» og det «maskiniske». Begrepet har en kompleks genealogi, og det er først og fremst Félix Guattari som har brakt det inn i deres felles forfatterskap. Én flik av denne genealogi dreier seg om en videreutvikling og generalisering av begrepet om «partialobjekter» i psykoanalysen. Et annet aspekt, i forlengelsen av dette, dreier seg om å gi en kritikk av og formulere et alternativ til strukturbegrepet innen strukturalismen (og til det «symbolske» innenfor den lacanske psykoanalysen).35 I forbindelse med at psykoanalysen identifiseres med et samfunnsmessig, dvs. kapitalistisk, representasjonssystem (enklere, men unøyaktig formulert, med en «ideologi»), hevdes det, noe forenklende, at man vil måtte «reversere» eller vippe strukturen overende for å nå frem til dens «bakside», den grunnleggende orden av produksjon som kjennetegner partialobjektene eller altså begjærets «maskiner».36 Som vi nå endelig skal se, er denne psykoanalysekritikk også forbundet med en vitalismekritikk, som videre er en mekanismekritikk.37

MER OM VITALISME: Det ubønnhørlige livet

Et enkelt utgangspunkt som antyder retningen for og hensikten med Deleuze og Guattaris begrep om de begjærende maskiner, ville være det man kunne kalle deres «anti-hermeneutiske» postulat; dvs. deres eksplisitte benektelse av at det skulle dreie seg om å fortolke det ubevisstes produksjoner:

Det ubevisste reiser ikke meningsproblemer, men utelukkende bruksproblemer. Begjærets spørsmål er ikke «hva vil dette si?», men hvordan det fungerer.38

Et annet viktig utgangspunkt er deres skille mellom to «ordener» eller «regimer» av maskiner, der de låner begreper fra kjemi og fysikk og snakker om det molare på den ene siden og det molekylære på den andre: Mens de samfunnsmessige og tekniske maskiner tilhører den «store», molare orden, dvs. bl.a. at de utgjør organiserte enheter eller totaliteter, er det ubevisstes maskiner kjennetegnet av å tilhøre en annen og «mindre» størrelsesorden og et annet regime, «molekylært, mikrofysisk og mikrologisk i stedet for molart eller hordeaktig».39

Likevel hevdes de begjærende maskiner på den ene siden og de tekniske, samfunnsmessige og også de «organiske» maskiner (jf. nedenfor) ifølge forfatterne å være de samme maskinene, «men under bestemte», dvs. ulike betingelser, og det er her diskusjonen av vitalisme og mekanisme endelig kan komme inn.

Ut fra en mekanistisk modell skulle man ifølge den tradisjonelle polemikken mellom vitalisme og mekanisme bli i stand til å redegjøre for hvordan de levende vesener virker eller funksjonerer, men ikke klare å redegjøre for hvordan de dannes. Det gir imidlertid vitalismen en slags forklaring på, i og med at den forutsetter at organismen er en spesiell type levende enhet. Forfatterne skriver:

Mekanismen abstraherer fra maskinene en strukturell enhet ifølge hvilken den forklarer organismens funksjonering. Vitalismen påkaller det levendes individuelle og artsmessige enhet, som enhver maskin [eller mekanisk modell; RBM] forutsetter for så vidt som den lar seg underordne den organiske vedvarenhet og forlenger dennes autonome formasjoner i det ytre.40

Forstår man en «maskin» mekanistisk, vil dette med andre ord være som noe som fungerer i tråd med forhåndsetablerte forbindelser og en bestemt orden av deler, dvs. som en «struktur», hvilket nettopp vil si at den ikke danner eller produserer seg selv. Det er denne mangelen vitalismen er ment å kompensere for ved å gi en slags forklaring på formdannelsen. I begge tilfeller forblir det imidlertid ifølge Deleuze og Guattari en «utvendighet» mellom maskin og begjær, fordi begjæret enten blir bestemt som en virkning av mekaniske årsaker (mekanismen), eller så forblir maskinen selv et system av midler bestemt gjennom begjærets forhåndsbestemte finalitet (vitalismen). For å nå frem til det produktive ubevisstes begjærende maskin, der begjæret som immanent prinsipp ikke bare sørger for at noe fungerer, men også for en særegen formdannelse («formasjon») og egenproduksjon, er det dermed nødvendig å oppløse den mekanistiske tesen gjennom å stille spørsmål ved maskinenes strukturelle enhet, så vel som å oppløse den vitalistiske tesen ved å stille spørsmål ved organismen som personlig eller artsmessig enhet.41 En del av inspirasjonen til dette har Deleuze og Guattari funnet hos den britiske forfatteren Samuel Butler, som i to kapitler i sin satiriske bok Erewhon (1872) skulle ha brakt disse to tesene til sin grense og oppløsning. (En annen del av inspirasjonen stammer utvilsomt fra Spinoza og hans begrep om immanent kausalitet.) De fortsetter:

Så snart maskinens strukturelle enhet er oppløst, så snart det levendes artsmessige og personlige enhet er fjernet, fremkommer en direkte forbindelse mellom maskinen og begjæret, maskinen tar plass i hjertet av begjæret, maskinen er begjærende og begjæret maskinert [forsynt med maskiner].42

I forlengelsen av Butler skulle det videre være likegyldig om man sier at maskinene er organer, eller organene maskiner:

[D]en virkelige forskjellen er ikke mellom maskinen og det levende, vitalismen og mekanismen, men mellom to tilstander av maskinen som samtidig er to tilstander av det levende.43

Og de fortsetter: 

Maskinen tatt i sin strukturelle enhet, det levende tatt i sin artsmessige og endog personlige enhet, er massefenomener eller molare helheter, og i kraft av dette henviser de utvendig til hverandre. Og selv om de skiller seg fra hverandre og står i motsetning til hverandre, er det kun som to veier innenfor én og samme statistiske retning. Men i den andre, dypere og mer iboende retningen til [de molekylære] mangfoldighetene finner man en direkte kompenetrasjon og kommunikasjon mellom de molekylære fenomener og det levendes singulariteter, dvs. mellom de små maskinene som er spredt i enhver maskin, og de små formasjonene som er spredt i hver organisme: et indifferensområde for mikrofysikk og biologi, som gjør at det er like mange levende vesener i maskinen som maskiner i det levende.44

Dermed blir det altså de to ulike regimer, ett «molekylært» og ett «molart», som kommer til å erstatte den opprinnelige dikotomi mellom organisme og maskin. De store, eksternt organiserte enheter (både organismer og maskiner, men oppfattet som totaliteter eller helheter) finner man nå kun på det molare området, mens det forfatterne kaller «funksjonalisme», dvs. et sammenfall mellom formasjon og funksjon, eksisterer kun innenfor det molekylære eller maskiniske «indifferensområde».45

For de begjærende maskiner vil dette sammenfallet være et sammenfall mellom bruk og montering (montage), produkt og produksjon.46 På det molare området eksisterer det derimot ingen funksjonalisme, siden de samfunnsmessige eller organiske maskinene ikke blir montert på samme måte som de funksjonerer, og de tekniske maskinene ikke blir montert slik man benytter seg av dem, «men nettopp impliserer bestemte betingelser som skiller deres egen produksjon fra sitt distinkte produkt».47

Bl.a. på grunn av sammenfallet mellom formasjon og funksjon er det blitt hevdet at Deleuze og Guattaris teorier om det maskiniske er beslektet med Maturana og Varelas begrep om en såkalt «autopoiesis». Men én viktig forskjell mellom dem er bl.a. at Deleuze og Guattari ikke viser til homeostatiske, selv-reproduserende og selv-refererende enheter som forutsetter organismen som modell.48

Det kan nå, før vi forlater L’anti-Oedipe, være gunstig å trekke en linje tilbake til Deleuze og Guattaris mer omfattende prosjekt om en schizoanalyse; ikke minst for å se litt mer på hvilke konsekvenser som følger bl.a. fra deres uortodokse mobiliseringer fra Marx og marxismen.

MER MARXISME: Tomme tanker

Som vi har sett, skulle produksjonens subjektive vesen la seg oppdage innenfor kapitalismen, og nettopp som en identitet i natur mellom samfunnsmessig produksjon og begjærsproduksjon. I seg selv frembringer imidlertid ikke dette ifølge forfatterne noen affinitet i regime mellom de to produksjoner, men øker snarere forskjellen i regime på en katastrofal måte «idet den setter sammen et represjonsapparat som verken villskapen eller barbariet kunne gi oss noen idé om».49 Dette har nettopp sammenheng med at kapitalismen, som innebærer en avkoding og deterritorialisering av strømmene, umiddelbart lar disse bli fanget i en kodeløs aksiomatikk som videre knytter dem til det Deleuze og Guattari kaller «den subjektive representasjonens univers»:

Dette univers har som funksjon å kløyve det subjektive vesen (vesensidentiteten) i to funksjoner, nettopp det abstrakte arbeid fremmedgjort i privateiendommens former, som reproduserer de stadig utvidede indre grenser, og det abstrakte begjær fremmedgjort i den privatiserte familien, som forskyver stadig snevrere interioriserte grenser.50 Dette har sammenheng med at strømmenes absolutte avkoding og deterritorialisering hevdes å være ethvert samfunns absolutte grense, og dermed noe som kapitalismen er nødt til å kunne drive tilbake eller nøytralisere.51 For at dette skal lykkes, må den interiorisere denne grensen og samtidig begrense den.52 Dette gjøres ifølge forfatterne ved å sørge for at grensen blir flyttet og ikke lenger går mellom den samfunnsmessige produksjon og den begjærsproduksjon som løsriver seg fra denne, men innenfor den samfunnsmessige produksjon, og nærmere bestemt mellom den samfunnsmessige reproduksjonens form og den familiemessige reproduksjonens form som den førstnevnte tilbakeføres til, mellom den samfunnsmessige helhet og den private underhelhet som denne blir applisert på. Ødipus er denne forskjøvede eller internaliserte grense, hvor begjæret lar seg fange, Ødipus-trekanten er den intime og private territorialitet som svarer til alle kapitalismens anstrengelser med en samfunnsmessig reterritorialisering.53

Også for å forhindre en ytterligere multiplisering av kunstige territorialiteter som kan støtte opp under den kapitalistiske aksiomatikk (våre dagers religiøse og politiske fundamentalismer innebærer vel nettopp slike reterritorialiseringer …), blir det et viktig politisk mål å redusere forskjellen i regime mellom samfunnsmessig produksjon og begjærsproduksjon. Det forfatterne beskriver som schizoanalysens «fire oppgaver», er for detaljert og omfattende til å bli redegjort for her, men noen indikasjoner de gir, er likevel mer generelle.

Hvis problemet i en viss forstand er en «dobbelt fremmedgjøring» eller abstraksjon i kraft av de to regimer, altså av den samfunnsmessige produksjon til abstrakt arbeid fremmedgjort i privateiendommens former, og av begjærsproduksjonen til abstrakt begjær fremmedgjort i den privatiserte familiens former, så kunne man i tråd med dette forestille seg en nødvendig «dobbelt reversering»: For det første, innenfor den samfunnsmessige produksjon ville man bl.a. måtte avskaffe privateiendommen til de produktive og teknologiske maskiner, til fordel for en type felleseiendom. Dette er riktignok et tema som av ulike grunner ikke berøres i særlig grad verken innenfor L’anti-Oedipe eller Mille plateaux. Men i et arbeid fra slutten av 70-tallet har Guattari indikert muligheten for å tenke seg dette innenfor et regime av det etter 1968 hyppig påkalte arbeiderselvstyre eller «autogestion» av produksjonen.54

For det andre, på begjærets område ville man måtte erstatte den samfunnsmessige representasjonens ødipale og familiale «teater» og dens tilbakeføring av de begjærsmessige investeringer til den innskrenkede og privatiserte kjernefamilie, med de begjærende maskiner, hvis mer spesifikke funksjonsmåte vi her bare har kunnet antyde. Svært enkelt ville dette dreie seg om

å finne ut hvilke som er den enkeltes begjærende maskiner, hvordan de fungerer, med hvilke synteser, hvordan de løper løpsk, med hvilke konstitutive bomskudd, med hvilke strømmer, hvilke kjeder, hvilke blivener i hvert tilfelle. Denne positive oppgaven kan videre ikke adskilles fra de nødvendige destruksjoner, fra destruksjonen av de molare helheter, av de strukturer og representasjoner som hindrer maskinen i å fungere.55

v_2707303070

Mille Plateaux (1980)

Men dette er tiltak som ikke kan utføres «hver for seg», noe som ville forutsette at forskjellen mellom de ulike regimer ble bevart, for poenget er nettopp å «forene» regimet for begjærsproduksjon med regimet for samfunnsmessig produksjon. Abstrakt formulert – men på en måte som peker fremover mot uttrykksmåtene i Mille plateaux – dreier det seg om i en viss forstand å kunne gå fra den «siden» av samfunnsformasjonen hvor den samfunnsmessige produksjonens molare helheter blir organisert, til den «siden» hvor begjærsproduksjonens molekylære mangfoldigheter dannes.56 Mer konkret formulert vil imidlertid dette ifølge Deleuze og Guattari dreie seg om en «maktomveltning» (renversement de puissance) hvorigjennom begjærsproduksjonen legger den samfunnsmessige produksjonen under seg uten å ødelegge den, siden det er den samme produksjon under et annet regime.57

Hvis vi nå går tilbake til den marxistiske bakgrunnen til Deleuze og Guattari, hva skulle imidlertid være «subjektet» eller aktøren for denne omveltning? I en diskusjon av klasseforholdene under kapitalismen hvor bare konklusjonene kan resymeres her, kommer Deleuze og Guattari frem til at kapitalismen i sin utvidete reproduksjon integrerer begge de to klassene, kapitalister og arbeidere, og at den teoretiske motsetning er annetsteds, nemlig mellom de avkodete strømmer som inngår i kapitalismens aksiomatikk og de avkodete strømmer som frigjør seg både fra denne aksiomatikken, og fra dens applisering på ulike kunstige territorialiteter som Ødipus:

[Den teoretiske motsetning] er mellom klassen og de som er utenfor klassen. Mellom maskinens tjenere og de som lar maskinen eller dens tannhjul bli sprengt i luften. Mellom den samfunnsmessige maskins tjenere og regimet til de begjærende maskiner. […] Mellom de relative indre grenser og den ytre absolutte grense. Om man vil: Mellom kapitalistene og schizoene, i deres grunnleggende fortrolighet på avkodingens nivå, i deres grunnleggende fiendskap på aksiomatikkens nivå (herav likheten mellom bildet sosialistene på 19. hundretallet gir av proletariatet og en fullkommen schizo).58

Vi har nå forhåpentligvis sett at kritikken av vitalismen og mekanismen, organismens og mekanismens avløsning gjennom to ulike ordener av maskiner og disse maskinenes mulige politiske (samfunnsmessige og teknologiske, men også «konstitusjonsmessige») konsekvenser er av stor betydning, men dette har kanskje ikke gitt oss noen stor klarhet når det gjelder hva dette kunne bety for en eventuell livspolitikk. Kritikken av organismen har imidlertid også sin bakgrunn i kritiske formuleringer fra forfatteren og surrealisten Antonin Artauds side, der denne stiller kropp og organisme opp mot hverandre og i stedet for organismen valoriserer det han kaller en «kropp uten organer».59 Dette skillet mellom kropp og organisme skal for alvor bli utviklet i verket Mille plateaux, i tilknytning til et litt annet begrepsapparat enn det foregående, og det er dette vi nå skal se på.

Destratifisering, organismekritikk og økonomikritikk 

Mens ett av de mest sentrale motsetningsparene i L’anti-Oedipe er motsetningen mellom det molekylære og det molare, eller mellom de to regimer av maskiner, er det ikke like mye snakk om produksjon i Mille plateaux, selv om ulike typer maskiner fortsatt er viktige, som vi skal se. I en viss forstand erstattes begrepet om de begjærende maskiner nå av et begrep om såkalte «maskiniske sammenpasninger» (agencements machiniques), og dette begrepet fungerer innenfor en dualitet mellom det forfatterne kaller «organisasjonsplanet» på den ene siden og «konsistensplanet» på den andre. Organisasjonsplanet, som er kjennetegnet av å være transcendent i forhold til det det betinger, opererer gjennom det forfatterne kaller «strata», mens konsistensplanet er kjennetegnet av immanens og innebærer en «destratifisering» bl.a. gjennom det som nå, gjennom en videreføring av begrepet fra L’anti-Oedipe, kalles «kroppen uten organer».60

Men først litt om strataene. Selve begrepet «strata» stammer egentlig fra den danske lingvisten Louis Hjelmslev, som Deleuze og Guattari gjorde bruk av allerede i L’anti-Oedipe, der de benyttet seg av hans begreper for å formulere viktige aspekter ved det de kaller den kapitalistiske representasjon.61 I stedet for som Ferdinand de Saussure, og de fleste som følger i hans kjølvann, å bestemme det språklige tegnet som en dobbelthet av «signifikant» og «signifikat», skiller Hjelmslev først mellom tegnets uttrykksside og dets innholdsside, deretter deler han hver av disse inn i «form», «substans» og «stoff» (matière). Ut fra dette utvikler Deleuze og Guattari så en slags betydnings- eller tegntypologi som går fra språklig uformede stoffer eller materier (hos Hjelmslev er dette det vokale kontinuum), via tegn som innebærer relasjoner mellom substans og form (her plasseres Saussures tegnbegrep) og innholds- og uttrykksformer som gjensidig forutsetter hverandre, til abstrakte algebraiske tegn i en samfunnsmessig «immanens».62 Når man går fra den «barbariske» (eller despotiske) samfunnsform til den kapitalistiske, går man ifølge Deleuze og Guattari fra et skriftens og signifikantens regime til et regime som er «post-signifikant» og som innebærer en lingvistikk av avkodede strømmer der form og substans, innhold og uttrykk, «flyter».63

I Mille plateaux brukes imidlertid Hjelmslevs begreper ikke kun som et analytisk skjema for å gripe den kapitalistiske betydningsproduksjonens ulike manifestasjoner, men til å formulere både det vi kunne kalle Deleuze og Guattaris «kosmologi» eller filosofi om oppbygningen av universet, samt det man kunne kalle deres «biofilosofi».64 I den forbindelse skiller de mellom tre strata, det fysiokjemiske stratum, det organiske stratum og det antropomorfe (eller alloplastiske) stratum,65 slik at f.eks. alle naturlige gjenstander dermed har en relasjon til stratifiseringen. Og det betones videre at det at innhold og uttrykk settes i forbindelse med hverandre, innebærer en «dobbelt artikulasjon», først av innholdsplanet, dernest av uttrykksplanet.66 Teorien om de tre strataene blir utviklet i det kapitlet (eller «platået») som i en allusjon til Nietzsche har fått tittelen «Moralens geologi». Her skriver de bl.a. følgende:

[Strataene] innebærer at materier blir formet, at intensiteter blir fanget eller singulariteter blir fiksert i systemer av resonans og redundans, at større eller mindre molekyler blir dannet på jordas legeme, og at disse molekyler blir innføyd i molare helheter.67

Stratifiseringen innebærer dermed en prosess som går fra det som hevdes å være det grunnleggende, uformede materielle nivå, via intensiteter, singulariterer og «molekyler» til de molare helheter, og beskrives som et uunngåelig og svært viktig fenomen, og hva mer er, som gunstig i visse henseende, men beklagelig i andre.68 Vi har ikke anledning til å utvikle de tre typene strata her.69 Men i tillegg til de ovennevnte strata finnes det også politiske og institusjonelle strata, et viktig eksempel på det sistnevnte er statsapparatet.70 Når det så gjelder begrepene om en særegen «konsistens» og et «konsistensplan», formuleres disse først av Guattari like etter at L’anti-Oedipe er ferdigskrevet, og vil bli tatt med over i Mille plateaux.71 Hvis det konstitusjonsmessig effektive er blitt reformulert som en bestemt type «molekylær» maskin i L’anti-Oedipe, så kan konsistensplanet som nevnt forstås som en videreutvikling av dette i retning av enda mer abstrakte betingelser. Og der den avanserte kapitalismen bestemmes som noe som opererer ut fra en fleksibel aksiomatikk der det kan legges til og trekkes fra aksiomer etter behov, hevdes derimot den maskiniske konsistens å være noe som ikke lar seg aksiomatisere.72

Felix_Guattari

Felix Guattari (1930-1992) (Kilde: Wikimedia commons)

I forhold til begrepsapparatet i L’anti-Oedipe innebærer Mille plateaux således en komplisering og videreutvikling som vi ikke fullt ut kan gjøre rede for ved denne anledning. Men det er nødvendig å nevne et par begreper til før vi beveger oss inn i deres forhåpentligvis mer livspolitisk relevante diskusjoner, aller først de såkalte «abstrakte maskiner», og dernest de «maskiniske sammenpasninger» (agencements machiniques) hvor de førstnevnte konkretiserer seg (inkarnerer eller realiserer seg).73 Sammenpasningene befinner seg videre «mellom» strataene og konsistensplanet i en viss forstand; således finnes det både abstrakte maskiner som kan fungere destratifiserende og slike som kan inngå i maktens sammenpasninger.74 Det er av avgjørende betydning at det i Mille plateaux ikke eksisterer noen abstrakt dualisme mellom organisasjonsplanet og konsistensplanet; sammenpasningene er nettopp det området hvor de to planene kommer i kontakt med hverandre og konfronteres med hverandre. Som forfatterne også skriver:

Organisasjonsplanet opphører ikke med å arbeide på konsistensplanet, idet det stadig forsøker å stoppe til fluktlinjene, å sette en stopper for eller avbryte deterritorialiseringsbevegelsene, å belaste dem, å restratifisere dem, å rekonstituere former og subjekter i dybden. Og omvendt, konsistensplanet slutter ikke med å ekstrahere seg fra organisasjonsplanet, å få partikler til å snike seg ut av strataene, å forstyrre formene ved hjelp av hastighet og langsomhet, å ødelegge funksjonene i kraft av sammenpasninger og mikrosammenpasninger.75

Etter denne grove skissen av noen av de grunnleggende begrepene i Mille plateaux, må vi nå se på hvordan de poengene vi har nevnt fra L’anti-Oedipe, blir videreført og utviklet. Det som ved første øyekast skulle være umiddelbart livspolitisk relevant, er når Deleuze og Guattari hevder at de strataene som svinebinder menneskene mest direkte, for det første er det de kaller organismens stratum, dernest to mer språklig relaterte stratum, nemlig «signifians» og subjektivering.76 Om det først og fremst er diskusjonen (kritikken) av organismen som kunne tenkes å være livspolitisk relevant, så dreier de to andre seg om politiske aspekter av en bestemt «språkliggjøring» under kapitalismen som særlig for subjektiveringens del er nært koblet til organismen.77

I forbindelse med at Deleuze og Guattari primært fokuserer på organismen, vil det som nevnt ikke være rimelig å kalle deres livspolitikk (eller -kritikk) for en «biopolitikk», iallfall ikke i Foucaults forstand.78 Snarere vil det dreie seg om en «kroppens mikropolitikk». Organismen som stratum er nemlig ikke kroppen, men en molar form som påføres kroppen. I utgangspunktet kan perspektivet synes å være noe av det samme som i L’anti-Oedipe:

Organismen er overhodet ikke kroppen, men […] et akkumulasjons, koagulerings- og sedimenteringsfenomen som pålegger den former, funksjoner, forbindelser, hierarkiske og dominerende organiseringer og organiserte transcendenser […]79

Det som imidlertid nå beskrives som formålet med denne organisering, er at det skjer «for å kunne utvinne nyttig arbeid fra [kroppen]».80 Kritikken av organismen ser dermed ut til å ha blitt mer umiddelbart politisk enn den var i L’anti-Oedipe: De ulike (om enn i denne sammenheng noe abstrakt bestemte) prosesser som skaper organismen, forankres i nødvendigheten av å bli konstituert som selger av «arbeidskraft», dvs. som proletar. Dermed bestemmes produksjonen av organismen (eller stratifiseringen(e) av kroppen) som resultatet av politiske og kulturelle forutsetninger, om man vil som en «kapitalistisk» normalisering eller disiplinering.81

Noe som er blitt diskutert av flere kommentatorer, er Deleuze og Guattaris forhold til biologien. I sin fremstilling av forholdet mellom strataer og konsistens mobiliserer Deleuze og Guattari omfattende fra franske heterodokse filosofer som bl.a. Raymond Ruyer og Gilbert Simondon, som de seneste årene er blitt gjenoppdaget. Men de benytter seg også av materiale fra mainstream-darwinister som François Jacob og Jacques Monod. Deres biofilosofi er av Manuel DeLanda, John Protevi og andre blitt forsøkt lest inn i det noe uklare området der betegnelser som kompleksitetsteori, «selvorganiseringsteori» og «ikke-lineær dynamikk» er blitt brukt,82 men slike lesninger forholder seg i liten grad til deres politiske poenger.

MER OM BIOLOGI: Helheten er mer enn delene

Det ser imidlertid ut til likevel å eksistere visse likheter mellom deres perspektiver og det som i den seneste tid er blitt frembragt empirisk innen ulike biologiske forskningsfronter. Riktignok innenfor et perspektiv som hun kaller «posthumanisme», hevder Tamar Sharon f.eks. at 

noen nylige trender i biologi kan se ut til å gjenspeile den samme bevegelsen hinsides subjekt/objekt- eller indre/ytre-motsetningen som informerer metodologisk og radikal posthumanisme, hvorigjennom en molar fremstilling (a molar configuration) av kroppen eller organismen blir erstattet med et molekylært arrangement, ett som oppfatter kroppen eller organismen som et åpent nettverk hvis grenser er i stadig forvandling og forhandling med sitt miljø.83

Mark N. Hansen er imidlertid mer forbeholden når det gjelder Deleuze og Guattaris biofilosofi, og mener bl.a. på bakgrunn av kompleksitetsteoretikere som Brian Goodwin og Stuart Kaufman for det første at de overvurderer betydningene av miljømessige faktorers kraft, og for det andre at de går for langt i sin biologiske kritikk av organismen som enhet.84 Men den resepsjonskontekst jeg er opptatt av i denne artikkelen, er altså politisk, snarere enn biologisk eller biofilosofisk.

Likevel, å «destratifisere» organismen kunne innenfor vår kontekst dreie seg om å konstruere en ny kropp hvor det ikke, som med organismen, er forhåndsbestemt hvilke «miljøer» man kan gå inn i og gjennom hvilke forbindelser, men hvor begge disse faktorene gjøres så åpne (ubestemte) og omfattende som mulig. Dette er av Deleuze også blitt knyttet til den spinozistiske problematikken rundt hva en kropp «kan».85 Her skulle det dreie det seg om en bestemmelse av organismen eller kroppen som ikke er substansiell, men modal, slik dette formuleres på en forenklet måte i Deleuzes populariserende artikkel «Spinoza et nous» fra 1978:

Hvis vi er spinozister, definerer vi ikke en gjenstand ved dens form, og heller ikke ved dens organer eller funksjoner, og heller ikke som en substans eller et subjekt. For å låne middelalderens eller snarere geografiens terminologi, vil vi definere den ved longitude og latitude. En kropp kan være hva som helst, det kan være et dyr, et korpus av lyd, en sjel eller en idé: Det kan være et lingvistisk korpus, en samfunnsmessig korporasjon, en kollektivitet. En kropps longitude kaller vi mengden av relasjoner av hastighet og langsomhet, av stillstand og bevegelse mellom partiklene som komponerer den når den betraktes fra dette perspektiv; altså mellom uformede elementer. Latitude kaller vi mengden av affekter som fyller opp en kropp i hvert øyeblikk, det vil si de intensive tilstander av en anonym kraft (kraft til å eksistere, evne til å bli påvirket). På denne måten etablerer vi en kropps kartografi. De samlede longituder og latituder konstituerer Naturen, immanens- eller konsistensplanet, som alltid er foranderlig, og blir uopphørlig revidert, komponert, rekomponert, av individer og kollektiviteter.86

Her blir altså kroppens to «dimensjoner» én «lengdegrad» som fremstår gjennom relasjoner mellom og hastigheter av uformede bestanddeler, og én «breddegrad» bestående av evnen til å bli påvirket eller «affisert». En slik destratifisert kropp kan også kalles en «kropp uten organer», men det betones at denne betegnelse snarere enn å være et begrep peker på en praksis eller samling av praksiser. Videre betones at kroppen uten organer kun eksisterer som en slags grenseverdi man aldri vil kunne nå helt frem til.87

Blant ulike produkter av slike praksiser nevnes videre den hypokondriske kropp, den paranoide kropp, schizoens kropp og den narkomane kropp;88 den store boken om kroppen uten organer hevdes å være Spinozas Etikken,89 og endelig hevdes kinesiske taoisters energetiske og seksuelle oppfatninger, slik de bl.a. behandles i Robert van Guliks bok La vie sexuelle dans la Chine ancienne,90 å skulle innebære en slags «destratifiseringens Tao»,91 slik at dette umiddelbart kunne synes å dreie seg om en filosofisk og abstrakt versjon av 70-tallets «avviker-romantikk».92 I en passasje som også antyder forbindelsen mellom organismens strata og de andre strataene som svinebinder mennesket, skriver forfatterne:

Mot de samlede strata, stiller kroppen uten organer opp desartikuleringen (eller antallet n artikulasjoner) som egenskap ved konsistensplanet, eksperimenteringen som virksomhet på dette planet (ingen signifikant; aldri tolking!) og nomadismen som bevegelse (selv på stedet må man bevege seg, en ubevegelig reise, desubjektivering).93

Men er det mulig å klare seg helt uten organismen? Som Deleuze og Guattari selv er inne på, er en viss grad av organisering nødvendig for at livet skal fortsette.

Dermed maner de til forsiktighet, og advarer mot en for voldsom destratifisering:

Det er nødvendig å beholde nok av organismen til at den dannes på ny ved soloppgang […] Det verste er ikke å forbli stratifisert – organisert, betegnet, underkastet – men hodestups å kaste strataene ned i et suicidalt eller forrykt sammenbrudd, som gjør at de igjen faller ned på oss, tyngre enn noensinne.94

Det eksisterer således ingen abstrakt motsetning mellom organismen og kroppen uten organer, men snarere gradvise overganger:

Å demontere organismen har aldri vært å ta livet av seg, men å åpne kroppen for forbindelser som forutsetter en hel sammenpasning, [med] kretsløp, konjunksjoner, trinn og terskler, overganger og fordelinger av intensitet, territorier og deterritorialiseringer oppmålt som en landmåler. I siste instans er det ikke vanskeligere å demontere organismen enn å demontere de andre strataene, signifiansen eller subjektiveringen.95

Og ikke minst er det viktig at destratifiseringen ikke kan skilles fra en analyse av de samlede samfunnsmessige strataene:

Vi er i en samfunnsmessig formasjon; først ser vi hvordan den er stratifisert for oss, i oss, i det sted vi er; dernest går vi opp fra strataene til den mer dyptgripende sammenpasning hvor vi er fanget; endelig får vi sammenpasningen til varsomt å vippe overende, får vi den til å gå over på konsistensplanets side.96

Her fremgår det tydelig hvordan schizoanalysen nå er blitt utviklet til en «strata-analyse». Og i denne forbindelse: Det stratum som Deleuze og Guattari kaller «subjektivering», har riktignok ikke sitt umiddelbare opphav i nødvendigheten av å utføre nyttig arbeid, men det må likevel forstås som et korrelat til organismens stratum.

Det som nå ifølge Mille plateaux har til oppgave å produsere en subjektivitet som er tilpasset kapitalismens betingelser, dvs. både avskåret fra de materielle og begjærsmessige strømmer og de mer «progressive» kollektive sammenpasningene, og underlagt den økonomiske valorisering, er et særegent tegnregime som betegnes som «post-signifikant».97

Deleuze og Guattari starter sin analyse gjennom å hevde at det først blir etablert noe de kaller et «subjektiveringspunkt», som for så vidt kan være «hva som helst».98 Fra dette subjektiveringspunktet, «som en funksjon av den mentale realitet som bestemmes av dette punkt», utgår det så et utsigelsessubjekt. Videre:

Fra utsigelsessubjektet følger i sin tur et utsagnssubjekt, dvs. et subjekt fanget i utsagn som er i overensstemmelse med den herskende virkelighet (som den ovennevnte mentale virkelighet bare er en del av, selv når det kan virke som den motsetter seg denne).99

Når det ifølge Benveniste er bruken av det personlige pronomen «jeg» som skaper utsigelsessubjektet, så kan dette videre beskrives som at utsigelsessubjektet i en viss forstand blir tilbakeført til eller «slått ned på» utsagnssubjektet, for at dette i sin tur skal levere et utsigelsessubjekt for en ny prosess. Forfatterne kommenterer:

En merkelig oppfinnelse: som om det todelte subjekt under én av sine former var årsak til utsagn som det under den andre av sine former selv var en del av.100

Slik den her er beskrevet, dreier subjektiveringen seg imidlertid ikke om en rent språklig operasjon, insisterer forfatterne, for subjektiveringen som tegnregime eller uttrykksform henviser til en sammenpasning som allerede fungerer fullt ut i økonomien, i stedet for bare (som en ideologi eller et «ideologisk statsapparat») å legge seg ovenpå innhold eller innholdsforhold som blir bestemt som virkelige i siste instans.101 De hevder faktisk at «kapitalen er et subjektiveringspunkt par excellence».102 Hva mener de med dette?

LES OGSÅ: Den nye sjelen

Vi husker at kapitalismen for Deleuze og Guattari er kjennetegnet av en generell avkodings- og deterritorialiseringsprosess: De strømmer som i tidligere samfunnsformer har vært «kodet», blir nå avkodet, og kapitalismen er videre kjennetegnet ved at disse avkodete strømmer blir behandlet av det de kaller en «aksiomatikk». I de områdene den passerer gjennom, finner kapitalismen likeledes det forfatterne nå kaller ulike «realiseringsmodeller»:103 Kapitalen som et kvalitativt homogent og kvantitativt kommensurabelt element realiserer seg i produksjonens sektorer og midler, men det er ikke disse alene som utgjør realiseringsmodellene, men også de ulike statene som grupperer og kombinerer disse sektorene.104

En viktig teoretisk distinksjon blir innført når begrepet om realiseringsmodeller til slutt blir relatert til to typer forhold mellom mennesker og maskiner, nemlig det forfatterne kaller samfunnsmessig underkastelse (assujettissement social) på den ene siden, og maskinisk underkuelse (asservissement machinique) på den andre.105 Hvis menneskene er bestanddeler i en «maskin» sammen med andre bestanddeler (f.eks. husdyr, redskaper) under kontroll og ledelse av en overordnet enhet, foreligger det en underkuelse, mens underkastelse foreligger når den overordnede enhet konstituerer mennesket som et subjekt som forbinder seg med en ytre gjenstand, enten dette er et husdyr, et redskap eller sågar en maskin: «da er ikke mennesket lenger bestanddel i maskinen, men arbeider, bruker […] det er underkastet maskinen, men ikke underkuet av den».106

I utgangspunktet skulle det være de primitive, samfunnsmessige maskiner av den typen som Lewis Mumford kalte «megamaskiner» som innebærer en underkuelse,107 mens denne innenfor de nyere statsformer hevdes å være erstattet med en underkastelse. Både antikkens slaveri og føydalismens livegenskap hevdes f.eks. å være underkastelsesprosedyrer. Underkastelsen etableres også i tilknytning til de teknologiske maskiner og skulle i kraft av den teknologiske utvikling stadig øke i styrke.

Det som bringer underkastelsen til sitt mest radikale uttrykk, er den «frie» eller blottede arbeider. Dette har bl.a. sammenheng med at kapitalen som subjektiveringspunkt konstituerer alle mennesker til subjekter; altså er underkastelsen et korrelat til subjektiveringen. Men her er noen mennesker ifølge Deleuze og Guattari utsigelsessubjekter som danner kapitalens private subjektivitet, nemlig «kapitalistene», mens de andre, «proletarene», er utsagnssubjekter som er underkastet de tekniske maskiner hvor den konstante kapital blir effektuert [her er anførselstegnene Deleuze og Guattaris].108

Det er gjennom å konstituere en aksiomatikk av avkodede strømmer at kapitalismen skulle fremtre som et verdensomspennende subjektiveringsforetak ifølge Deleuze og Guattari. Imidlertid kommer den samfunnsmessige underkastelse som er korrelert med subjektiveringen, mer til syne i aksiomatikkens realiseringsmodeller enn i selve aksiomatikken.109 I tillegg til dette hevdes aksiomatikken i den seneste kapitalistiske periode faktisk å være tvunget til å restaurere eller gjenoppfinne, under nye og mer tekniske former, et helt system av maskinisk underkuelse som forfatterne bl.a. knytter til en maskinenes «tredje alder», dvs. til kybernetikkens og informatikkens maskiner, hvor forholdet mellom menneske og maskin foregår gjennom en indre og gjensidig kommunikasjon, og ikke lenger gjennom bruk eller handling.110

Skillet mellom underkastelse og underkuelse leses også inn i en kjent marxistisk problematikk, nemlig spørsmålet om kapitalens såkalte «organiske sammensetning» (verdisammensetningen som utgjøres av forholdet mellom «variabel kapital», dvs. kapital investert i kjøp av arbeidskraft, og «konstant kapital», dvs. kapital investert i maskiner og råvarer):111

Innenfor kapitalens organiske sammensetning definerer den variable kapital et regime av arbeiderens underkastelse (menneskelig merverdi) som har foretaket eller fabrikken som sin viktigste ramme; men når den konstante kapital i automatiseringen vokser proporsjonelt mer og mer, står man overfor en ny underkuelse, samtidig som arbeidets regime forandrer seg, som merverdien blir maskinisk og rammen utvides til samfunnet som helhet.112

Aksiomatikken på den ene siden og realiseringsmodellene på den andre siden er imidlertid i kommunikasjon med og går over i hverandre. Dermed er det kun rent abstrakt at underkastelse og underkuelse lar seg absolutt skille fra hverandre; konkret danner de snarere to sameksisterende poler heller enn to adskilte stadier.113 Siden den samfunnsmessige underkastelsen utmåles ut fra realiseringsmodellene, og den maskiniske underkuelsen utbrer seg i tråd med aksiomatikken som effektueres i modellene, så har vi det «privilegium», som forfatterne uttrykker det, gjennom de samme ting og de samme hendelser å bli underlagt begge operasjonene samtidig.114

De to operasjonene knyttes samtidig til endringer i den kapitalistiske økonomi og i arbeidsmarkedet som nok var begynt å avtegne seg allerede på slutten av 70-tallet, men som er enda mer markerte i dag, og som inndeler lønnsarbeidet i svært ulike kategorier. Underkastelsen hevdes nemlig å være sentrert om arbeidet i tradisjonell forstand, og henviser dermed til den bipolare organiseringen mellom eiendom og arbeid, borgerskap og arbeiderklasse, mens gjennom underkuelsen og den konstante kapitalens sentrale dominans ser arbeidet ut til å endre karakter og oppløse seg i to retninger: «Et intensivt merarbeid som ikke lenger går via arbeidet [i tradisjonell forstand, RBM], og et ekstensivt arbeid som er blitt prekært og flytende.»115

Mens L’anti-Oedipe som vi husker tross alt formulerte en slags maskinisk-økonomisk optimisme, i den forstand at hele produksjonssystemet gjennom en «maktomveltning» skulle kunne bli reversert og underlagt den enhet av formasjon og funksjon som de begjærende maskiner var forbilde for, tegnes det i Mille plateaux ikke opp noen like umiddelbar mulighet for å «reversere» den maskiniske underkuelse. I en artikkel fra 1979 hvor han diskuterer det han her kaller kapitalens subjektive fremmedgjøringsfunksjoner (som skulle svare til Mille plateauxs samfunnsmessige underkastelse) på den ene siden og dens maskiniske underkuelsesfunksjoner på den andre, hevder imidlertid Félix Guattari at siden de sistnevnte faktisk ikke så lett lar seg fastholde innenfor stratifiserte sosiale forhold, og videre griper direkte inn i menneskenes affektive og perseptive «infrastruktur» (altså i deres mentale og kognitive liv), så foreligger det en mulighet for å reversere eller «omvende» deres virkninger.116 Hvis Deleuze og Guattaris mikropolitikk og livspolitikk i forbindelse med kritikken av organismens strata var blitt farlig abstrakt, finner man her en mulighet til å reformulere og konkretisere den … 

Mens L’anti-Oedipe som vi har sett konkluderte med at både borgerskap og arbeiderklasse var integrert i kapitalismen, nærmest i form av en «universell borgerklasse», og at motsetningen dermed gikk mellom klassen og de som er utenfor klassen, signaliserer Mille plateaux endelig gjennom en siste utvikling at det skulle eksistere «minoriteter» eller masser som ikke lar seg aksiomatisere, og som på sikt skulle kunne sette i gang sammensetninger som ikke passerer verken gjennom den kapitalistiske økonomi (aksiomatikken) eller via statsformen.117

Sin skikkelse eller universelle bevissthet skulle disse minoriteter finne i proletaren, som hevdes ikke å være del av «kapitalens plan»; dette i motsetning til arbeiderklassen, som skulle være definert gjennom en «erobret status, eller endog gjennom en stat som er teoretisk erobret», og dermed «kun fremtrer som ‘kapital’, som del av kapitalen (variabel kapital), og kan ikke forlate kapitalens plan».118

Det er ikke her plass til å gå nærmere i detalj om sammenhengen mellom proletarisering og «minorisering». Men det er blitt hevdet at de faktorer som ligger til grunn for konstitueringen av minoriteter, ikke er grunnleggende forskjellige fra de som fører til proletarisering.119 Hvis det stemmer at noen sosialgrupper primært står i forhold til realiseringsmodellene og andre til selve aksiomatiseringsprosessene (jf. om underkastelse og underkuelse ovenfor), er det imidlertid vanskelig å tenke seg at de ulike formene for arbeid kan «gå opp» i et relativt enhetlig proletariat. Dermed vil den politiske målsettingen måtte reduseres til at kampene innenfor realiseringsmodellene og kampene innenfor selve aksiomatikken på en eller annen måte blir forsøkt forent gjennom allianser.120

I stedet for konklusjon 

I det foregående har det dreid seg om et forsøk på å knytte de levende så vel som de teknologiske og samfunnsmessige former tilbake til de prosesser de springer ut fra, men også om et forsøk på å knytte det som siden blir bestemt som stratifiseringen av livsprosessene, tilbake til den kapitalistiske økonomi. Etter gjennomgangen fra Mille plateaux sitter vi vel likevel igjen med et inntrykk av at denne sammenknytningen har vært temmelig indirekte, og også at det opprinnelig maskiniske fra L’anti-Oedipe i for stor grad er blitt splittet mellom Deleuzes kropp uten organer og Guattaris maskinisk-kybernetiske underkuelse. I 1980, da Mille plateaux ble utgitt, var i tillegg informatiseringen og komputeriseringen av produksjonsprosessene bare påbegynt, en utvikling som for alvor ville ta fart fra slutten av 80-tallet og utover 90-tallet. Og det er som en reaksjon på dette at man vil få formulert teoriene om såkalt «kognitiv kapitalisme» og «immaterielt arbeid», som Deleuze og Guattari i en viss forstand foregriper.121

Én retning i diskusjonen av kognitiv kapitalisme vil legge vekt på at det gjennom den økende betoningen av intellektuelt eller «mentalt» arbeid skjer en videreutvikling av det Marx i Kapitalen kalte «abstrakt arbeid».122 Men de som i Italia (og annetsteds) står i tradisjonen fra den italienske operaismen, tar når det gjelder denne problemstillingen imidlertid ikke så mye sitt utgangspunkt i Kapitalen som i Marx’ Grundrisse, og her har man vært særlig interessert i de delene av hefte VI og VII som ofte kalles «Fragmentet om maskiner».123

Et interessant perspektiv i forlengelsen av Deleuze og Guattari formuleres av Christian Marazzi i 2005, når han hevder at ett av den nye kapitalismens karakteristiske trekk er at den konstante kapital som noe som er knyttet til maskinene qua noe fysisk, er i ferd med å miste sin betydning, og det som nå har overtatt for dette, er menneskets språklig-kommunikative og relasjonelle kapasiteter. Og med dette skulle det inntreffe en «dematerialisering» av den konstante kapital og en overføring av dennes produktive og organisatoriske funksjoner til arbeidskraftens «levende kropp».124 Videre er hans hypotese at innenfor det han kaller den frembrytende «antropogenetiske modell», inneholder det levende både funksjonen å være konstant kapital og å være variabel kapital.125

Men en slik endring i oppfatningen av den konstante kapital ligger vel allerede implisitt i L’anti-Oedipe og ikke minst i Mille plateaux. Som Pasquinelli kommenterer:

Det levende som maskinisk kapital synes å antyde et totalitært scenario der kapitalismen ikke lenger trenger maskiner for å underlegge seg befolkningen, siden den tekniske komposisjon er blitt interiorisert og sosialisert. På den andre siden, med en gang mengden er befridd fra fabrikkenes tunge disiplinære apparater, kan dette utgjøre horisonten for dens potensielle autonomi.126

Det kan synes høyt spill å tenke seg at den avanserte kapitalismen på denne måten skulle frembringe muligheter for sin egen avskaffelse.127 I alle fall vil det måtte forutsette at vi bringer med oss den maskiniske kreativitet og den maktomveltning som L’anti-Oedipe gjør til et nødvendig element ved de begjærende maskiner, men som ser ut til å gå litt tapt i Mille plateaux. Men spørsmålet er selvfølgelig om dette er nok …

Noter

1I første kapittel av sin bok Bios. Biopolitica e filosofia fører Esposito begrepet biopolitikk tilbake til svensken Rudolf Kjellén, som den som «sannsynligvis» var den første til å anvende termen tidlig på 1900-tallet. Når International Political Science Association i 1973 offisielt åpner et forskningssted for biologi og politikk, står man videre ifølge Esposito overfor den tredje gjenopptagelsen av biopolitiske studier, som fortsatt pågår. Jf. Esposito, Bios. Biopolitica e filosofia. Torino: Giulio Einaudi editore 2004, 6, 12.

2 Begge utgitt på Les Éditions de Minuit, Paris.

3 Det dreier seg her primært om de bøkene de skrev sammen, men jeg vil også, der det er naturlig, trekke inn momenter fra enkelte bøker de skrev hver for seg.

4 Jf. f.eks. Scott Lash, «Life (Vitalism)», i Theory, Culture & Society vol. 23, 2006, 324: «Dagens ny-vitalisme kan i mange henseende bli oppfattet som deleuziansk.» (Tidsskriftet Theory, Culture & Society har for øvrig de senere årene hatt flere temanummer om den «nye» vitalismen, jf. vol. 22, 2005, nr. 1, og vol. 24, 2007, nr. 6.

5 Men pussig nok er det i resepsjonen færre henvisninger til Deleuzes erklæring i 1990 om at han og Guattari er forblitt marxister (jf. Pourparlers. Paris: Les Éditions de Minuit 1990, 232), enn til hans uttalelse i 1988, i forbindelse med at han blir spurt om litteraturens rolle i sitt forfatterskap, om at «alt det jeg har skrevet var vitalistisk, i det minste håper jeg det …» (ibid., 196).

6 Jf. f.eks. Guillaume Sibertin-Blanc, som insisterer på Deleuze og Guattaris forhold til marxismen, riktignok en heterodoks sådan, men som foretrekker å bruke betegnelsen «historisk-maskinisk materialisme» om Deleuze og Guattaris makropolitikk. Sibertin-Blanc, Politique et État chez Deleuze et Guattari. Essai sur le matérialisme historico-machinique. Paris: P.U. F. collection Actuel Marx Confrontation 2013, 13.

7 Siden dette kun er bakgrunnsstoff, og ikke eksplisitt tema for denne artikkel, bør jeg her kunne være kortfattet og noe unøyaktig.

8 Jf. f.eks. Logique du sens. Paris: Éditions de Minuit 1969, 124 og 128. – En slik «kalkering» skulle f.eks. komme til syne i det Deleuze kaller Kants «psykologisme» (jf. Différence et répétition. Paris: P.U.F. 1968, 176–177), som bl.a. peker på hvordan Kant skulle finne forbildet til oppfattelsens, reproduksjonens og gjenkjennelsens transcendentale synteser i den empiriske, psykologiske bevissthet.

9 Jf. Logique du sens, 124–25, hvor det hevdes at det transcendentale feltet i egenskap av å være upersonlig og før-individuelt ikke, slik det transcendentale feltet blir hos Sartre, kan bestemmes som en bevissthet: «Når den myldrende verden av anonyme, nomadiske, upersonlige og førindividuelle singulariteter åpner seg, betrår vi endelig det transcendentale felt.»

10 Jf. Deleuze, Le bergsonisme. Paris: P.U.F., 2. utgave 1968, 96–101.

11 Jf. Différence et répétition, 187. Se også Logique du sens s. 149, hvor målsettingen beskrives som å «rense det transcendentale felt for enhver likhet (ressemblance)».

12 Et «tankebilde» er en modell som etablerer en bestemt fordeling mellom det empiriske og det transcendentale, jf. Différence et répétition, 174. Begrepet tas opp igjen i Mille plateaux. Paris: Les Éditions de Minuit, platå 12, «Traité de nomadologie: la machine de guerre», 464–471.

13 For diskusjonen av denne kontrasten som man ifølge Bergson finner «mellom livet i sin allmenhet, og formene hvor det manifesterer seg», jf. L’évolution créatrice [1907]. Paris: P.U.F., Quadrige-utgaven 1983, 129–130.

14 Jf. ibid., 139.

15 Deleuze, Le bergsonisme, 108.

16 Livet som formdannende bevegelse eller «kraft» vil her, i tråd med verkets delvise psykoanalytiske horisont, bli skiftet ut med et begrep om «begjær». Jf. om «begjærsproduksjonen» nedenfor.

17 L’anti-Oedipe, 130. Påberopelsen av det transcendentale i motsetning til det metafysiske viser her bl.a. til et skille mellom immanent og transcendent bruk av det ubevisstes «synteser», som vi ikke har mulighet til å komme inn på i det følgende. Begjærets maskiner opererer nemlig gjennom bestemte «synteser» – én konnektiv, én disjunktiv og én konjunktiv – direkte tilkoblet de materielle «strømmer». (Jf. om maskinene og om de avkodede strømmer nedenfor.)

18 Den schizofrene som metafysisk skikkelse er korrelert med prosessen av strømmenes absolutte avkoding og deterritorialisering (jf. om kapitalismen nedenfor), mens den «klinisk» schizofrene snarere hevdes å være et resultat av avbrytelsen av denne prosessen.

19 Jf. Gilles Deleuze og Félix Guattari, Qu’est-ce que la philosophie? Paris: Les Éditions de Minuit 1991, kapittel 3.

20 Som Marx skriver i innledningen til Grundrisse, også kjent som «Einleitung [zur Kritik der Politischen Ökonomie]», som det er flere henvisninger til i L’anti-Oedipe, «Produksjon i allmenhet er en abstraksjon, men en fornuftig abstraksjon i den grad den virkelig fremhever og fastsetter det som er felles og dermed sparer oss for gjentagelse. […] Siden det ikke finnes noen produksjon i allmenhet, så finnes det heller ikke noen allmenn produksjon. Produksjon er alltid en partikulær produksjonsgren, – f.eks. jordbruk, kvegavl, manufaktur osv.» Karl Marx, Grundrisse der Kritik der politischen Ökonomie. Berlin: Dietz Verlag 1974, 7. Som for Marx er utgangspunktet for Deleuze/Guattari altså en abstraksjon, som imidlertid dernest blir underlagt samfunnsmessige (historiske) konkretiseringer. (Om hvordan historien går fra abstrakt til konkret, jf. også sitatet fra innledningen til Grundrisse i L’anti-Oedipe, 261.)

21 Begjæret er produktivt og ikke ervervende; det skaffer seg ikke gjenstander for å fylle en «mangel». Jf. L’anti-Oedipe, 32–33, som i tillegg til én av flere kritikker av den såkalte «mangel-teorien» også inneholder en kritisk kommentar til Kant.

22 I psykoanalysens kasushistorier er visse typer virkelige maskiner hyppig forekommende. Én av de klassiske behandlingene finner man i Victor Tausks artikkel «Über die Entstehung des ‘Beeinflussungs-apparates’ in der Schizophrenie», publisert i Internationale Zeitschrift für Psychoanalyse i 1919; en behanding Deleuze og Guattari for øvrig ikke kan tilslutte seg (jf. L’anti-Oedipe, 15). Surrealisten Michel Carrouges har på sin side fokusert på en annen kategori virkelige maskiner, kunstneriske maskiner som han har kalt «ungkarsmaskiner». (Jf. L’anti-Oedipe, 24, som henviser til hans verk Les machines célibataires. Paris: Éditions Arcanes 1954.) Maskinbegrepets opparbeidelseskontekst er altså her temmelig omfattende.

23 Kapitlet har tittelen «Ville, barbarer, siviliserte», og integrerer bl.a. en stor mengde sosialantropologisk materiale som vi dessverre ikke kan komme inn på her.

24 L’anti-Oedipe, 321–322. Man finner det avsnitt de parafraserer, i Karl Marx, Verker i utvalg 1. Filosofiske skrifter. Oslo: Pax Forlag A/S 1970, 116–119.

25 Jf. bl.a. L’anti-Oedipe, 362, 403. Bruken av begrepene «fremmedgjøring» og «abstrakt arbeid» ved siden av hverandre antyder hvordan Deleuze og Guattari her, hinsides eventuelle skiller mellom en «humanistisk» og en «vitenskapelig» Marx (Louis Althusser) – eller mellom en fremmedgjørelsens og en abstraksjonens marxisme (Roberto Finelli) – kan støtte seg både på Marx’ tidlige og sene verker.

26 L’anti-Oedipe, 322.

27 Ibid., 362.

28 Ibid., 361. Men Deleuze og Guattari er klare på at oppdagelsen av en generell og ubestemt produksjonsaktivitet går uatskillelig tilbake både til den politiske økonomi og til psykoanalysen, hinsides de ulike representasjonsformer (jf. ibid., 360).

29 Jf. ibid., 266–267.

30 Jf. ibid., 296.

31 Beskrivelsen og diskusjonen av aksiomatikk er svært knapp i L’anti-Oedipe (man finner den hovedsakelig i avsnittet «La représentation capitaliste», s. 285–313), men fyldigere i Mille plateaux, særlig i platå 13, «Appareil de capture», s. 575–591. Her står det bl.a. følgende: «Aksiomatikken betrakter direkte rent funksjonelle elementer og forhold hvis natur ikke er spesifisert, og som umiddelbart og samtidig realiserer seg innenfor svært ulike områder, mens kodene er relatert til de ulike områder [og] bestemmer spesifikke forhold mellom kvalifiserte elementer» (s. 567). Kapittel 5 i Sibertin-Blanc, op.cit., gir her en god fremstilling og diskusjon.

32 Jf. L’anti-Oedipe, 313–314. Dette kunne også uttrykkes slik: I familien har personene (som nå er blitt «private») kun en applikasjons-rolle, og er ikke lenger implisert i koden.

33 Ibid., 323. «Gruppefantasme» er et begrep fra Félix Guattari. Jf. artiklene i hans Psychanalyse et transversalité. Essais d’analyse institutionelle. Paris: François Maspero 1972.

34 Ibid., 324. Kritikken av den såkalte «utsigelsesanalysen», som bare så vidt streifes i L’anti-Oedipe, videreutvikles og generaliseres i Mille plateaux. Jf. platå 5, «Sur quelques régimes de signes», særlig s. 161–168. Jf. nedenfor s. x–y.

35 Jf. Félix Guattaris artikkel «Machine et structure» fra 1969, i Psychanalyse et transversalité.

36 Jf. L’anti-Oedipe, 367–371.

37 Vi har ikke her mulighet til å utdype alle de relevante kontekster for denne diskusjonen, men prøver som nevnt innledningsvis å holde et visst fokus på livspolitikk og på transcendentalfilosofi. For en svært solid og kompleks fremstilling, jf. Alberto Toscano, Deleuze and the Theatre of Production. Basingstoke: Palgrave Macmillan 2006, som behandler diskusjonen om vitalisme og mekanisme i forbindelse med Deleuzes særegne transcendentalfilosofi, som bl.a. blir relatert til Kant, Nietzsche og Simondon.

38 L’anti-Oedipe, 129.

39 Ibid., 130.

40 Ibid., 337.

41 Ibid., 338.

42 Ibid., 339.

43 Ibid.

44 Ibid., 339–340.

45 Den riktignok noe spekulative tanken om at det kan finnes et slikt «indifferens-område», er hentet fra Raymond Ruyers bok La génèse des formes vivantes, 1958 (jf. ibid., 340). Om Raymond Ruyer, jf.  Ronald Bogue, «Raymond Ruyer» i Graham Jones og Jon Roffe (red.), Deleuze’s Philosophical Lineage. Edinburgh: Edinburgh University Press 2009.

46 Det er dermed det molekylære, maskiniske regime som i L’anti-Oedipe fungerer som et transcendentalt felt. Derimot bestemmes subjektet som noe rent residuelt, plassert ved siden av maskinen, en parasitt på maskinen, jf. L’anti-Oedipe, 48–50. Om det transcendentale felt, jf. også Alberto Toscano, op.cit., 182.

47 Jf. L’anti-Oedipe, 342. Denne insisteringen på sammenfallet mellom formasjon og funksjon i maskinen er muligens inspirert av teknologifilosofen Gilbert Simondon. Iallfall hevder han, kort resymert, at den tekniske fremmedgjøring skyldes et kunstig skille mellom konstruksjonen og bruken av maskinen. Eller mer abstrakt uttrykt: «Den grunnleggende fremmedgjøring består i bruddet som oppstår mellom den tekniske gjenstandens ontogenese og dens eksistens. Den tekniske gjenstandens genese må bli gjort til en virkelig del av dens eksistens, og menneskets relasjon til den tekniske gjenstand må innbefatte denne oppmerksomheten om den tekniske gjenstandens kontinuerlige genese.» Simondon, Du mode d’existence des objets techniques. Paris: Aubier 1958, 250.

48 Jf. Toscano, op.cit., 183 og note 82 til samme side. – Guattari sier i et senere arbeid bl.a. at det maskiniskes egenskap av å være «protosubjektivt» og «protobiologisk» knytter det til egenskaper Varela ikke har tatt med i betraktning, samt at maskinene innebærer både et slags selv-forhold og forhold til en «annethet». Og ikke minst er det avgjørende for Guattari at de autopoietiske og allopoietiske maskinene alltid står i forbindelse med hverandre, hvilket de ikke gjør hos Varela: «De allopoietiske maskinene befinner seg alltid tilstøtende de autopoietiske maskinene og man må følgelig ta i betraktning de sammenpasningene som lar dem leve sammen.» Guattari, «À propos des machines», [1990] trykt i Félix Guattari, Qu’est-ce que l’écosophie? Paris: Éditions Lignes/IMEC 2013, 117–118.

49 L’anti-Oedipe, 403.

50 Ibid.

51 Den nylig gjenopptatte diskusjonen om hvorvidt denne nøytraliseringen skulle være nødvendig, og om det kanskje snarere er et poeng å øke hastigheten av avkoding og deterritorialisering, er utgangspunktet for den såkalte «akselerasjonisme». Jf. tekstene som er samlet i Robin Mackay & Armen Avanessian (red.), #Accelerate#. The Accelerationist Reader. Falmouth: Urbanomics 2014.

52 Likevel: «Det ville være en stor feil å gjøre de kapitalistiske strømmer og de schizofrene strømmer til noe identisk, under den allmenne rubrikken avkoding av begjærets strømmer […] Man kan si at schizofrenien er selve kapitalismens ytre grense eller endepunktet for dens dypeste tendens, men at kapitalismen ikke fungerer annet gjennom å hemme denne tendensen, eller å skyve tilbake eller forskyve denne tendensen, gjennom å erstatte den med sine egne relativt immanente grenser som den uopphørlig reproduserer i utvidet skala. Det den avkoder med den ene hånden, aksiomatiserer den med den andre.» L’anti-Oedipe, 291–292.

53 Ibid., 317.

54 Jf. kapitlet «Autogestion et politiques du désir», i Félix Guattari, Assujettisement sémiotiques et équipements collectifs (1979), en forskningsrapport først utgitt i bokform som Lignes de fuite. Pour un autre monde des possibles. Mayenne: Éditions de l’Aube 2011.

55 L’anti-Oedipe, 404. Reverseringen fra representasjon til produksjon har også sitt korrelat i en omvending i utsigelsesanalysen, der det private kastrasjonssubjekt, splittet i utsigelsessubjekt og utsagnssubjekt, erstattes av mer kollektive aktører som for sin del henviser til «maskiniske» eller kollektive utsigelsessammenpasninger (jf. ibid., 324), et begrep som først blir utarbeidet i Guattaris semiotiske skrifter fra 1970-tallet og senere i Mille plateaux.

56 Jf. ibid., 456.

57 Dette betyr videre at det, iallfall når det gjelder L’anti-Oedipe, ikke er helt korrekt det Mark Hanson hevder, nemlig at hos Deleuze og Guattari forblir teknologien «et rent redskap i tjeneste for en samfunnsmessig maskin» (jf. Mark Hansen, Embodying Technesis. Technology Beyond Writing. Ann Arbor: The University of Michigan Press 2000, 189).

58 L’anti-Oedipe, 303. Dermed kunne det også være mulig å si at vi her, men innenfor en temmelig forskjellig teoretisk kontekst, får en slags foregripelse av den såkalte kommuniseringsteoriens insistering på at siden arbeiderklassen nå er integrert i kapitalismens reproduksjon, må den bryte med sin innenforkapitalistiske reproduksjon for å gjennomføre kommunismen.

59 Jf. Antonin Artaud, Pour en finir avec le jugement de dieu [1947]. Paris, Éditions Gallimard Collection Poésie 2003, 61. Begrepet «kropp uten organer» opptrer også i L’anti-Oedipe, men der knyttes det til det forfatterne kaller «anti-produksjon» og har dermed et noe annet innhold enn det det vil få i Mille plateaux.

60 Det er ikke urimelig å oppfatte de to planene som en videreføring av Deleuzes kritiske intervensjon i transcendentalfilosofien, hvor konsistensplanet representerer et ytterligere abstrakt trinn i Deleuzes utvikling og transformasjon av det transcendentale, mens organisasjonsplanet beholder viktige kritikkverdige egenskaper fra den tradisjonelle oppfatning. Jf. Mille plateaux, 325–327.

61 Jf. L’anti-Oedipe, 285–313.

62 For avgrensingen mellom «saussurismen» og deres fortolkning av Hjelmslev, jf. L’anti-Oedipe, 287–288. For mer om tegnoppfatningen i L’anti-Oedipe, se min artikkel «Fra glossematikk til tegnmaskiner. Om Félix Guattaris semiotikk» i Subjektivitet og intersubjektivitet (Arbejdspapirer fra NSU nr. 28). Aalborg: Nordisk Sommeruniversitet 1988.

63 Jf. L’anti-Oedipe, 288. Begrepet «stratum», som imidlertid ikke forekommer i L’anti-Oedipe, blir innført i Hjelmslevs artikkel «La stratification du langage» (1954), hvor han kun omtaler fire språklige strata: innholdssubstans og innholdsform, uttrykkssubstans og uttrykksform. Jf. Hjelmslev, Essais linguistiques. Paris: Les Éditions de Minuit 1971, 48. For Deleuze og Guattari er det bl.a. et viktig poeng at forbindelsen mellom innhold og uttrykk innebærer at de begge har sin egen form, men trenger ikke ha sin egen substans.

64 For skillet mellom «biologiens filosofi» og «biofilosofi» innenfor en horisont som er svært velvillig innstilt til Deleuze og Guattari, jf. Eugene Thacker, «Biophilosophy for the 21st Century», i Arthur Kroker og MariLouise Kroker (red.), Critical Digital Studies. A Reader, andre utgave. Toronto: University of Toronto Press 2013, 132–142.

65 Jf. oppsummeringen i Mille plateaux s. 627. Det sistnevnte stratum omfatter menneskelige produkter som f.eks. teknologi og språk.

66 Begrepet om en «dobbelt artikulasjon» eller ledd-deling stammer fra lingvisten André Martinet.

67 Mille plateaux, 54. For den innledende og detaljerte anvendelse av Hjelmslevs kategorier på dette, jf. Mille plateaux, 58–59. For en eksemplifisering av dem gjennom Michel Foucaults Surveiller et punir, jf. Mille plateaux, 86–88, og mer elaborert i Gilles Deleuze, Foucault. Paris: Éditions de Minuit 1986, 31–51.

68 Ibid.

69 Men for en pedagogisk, om enn kritisk gjennomgang, jf. Gabriel Schenker, Organic Texture. A Dialogue between Deleuze and Guattari, the Life Sciences, and Catherine Malabou. New York/Dresden: Atropos Press 2014, del to og tre.

70 Det antagonistiske forholdet mellom statsapparatet og den såkalte «krigsmaskinen» diskuteres således i de to viktige «platåene» 12 og 13 i Mille plateaux.

71 Den første, mer sammenhengende formuleringen gis i artikkelen «Le plan de consistance (notes)» fra april 1972. Denne ble først publisert i Félix Guattari, La révolution moléculaire. Fontenay-sous-Bois: Éditions Recherches 1977, 314–328, og senere, i en noe mer opprinnelig form i Félix Guattari, Écrits pour l’Anti-Oedipe. Paris: Éditions Lignes & Manifeste 2004, 459–484.

72 Jf. også Mille plateaux, 74, hvor det hevdes at aksiomatikken essensielt angår stratifiseringen.

73 De ulike innholdsformer og uttrykksformer har sitt opphav i de abstrakte maskiner, mens de mer konkrete maskiniske sammenpasningene styrer forholdene mellom dem (ibid., 88).

74 En abstrakt maskin utvikler seg noen ganger på et konsistensplan, noen ganger forblir den innfoldet i et stratum. Tilsvarende effektuerer sammenstillingene den abstrakte maskin slik denne enten er utviklet på konsistensplanet eller innfoldet i et stratum (jf. ibid., 91). (Om sammenpasningenes to «poler» eller «vektorer», hvor den ene siden vender mot strataene, den andre mot konsistensplanet, jf. ibid., 181.)

75 Ibid., 330. «Konsistensen» er med andre ord det som «åpner opp» de ulike stivnede eller lukkede former og setter dem i forbindelse med de ulike «prosessuelle» bevegelser og «blivener» (devenirs).

76 Jf. ibid., 197. Sammen med signifiansen kunne man også nevne interpretansen – de er begge to begreper som stammer fra Émile Benvenistes lingvistikk, jf. Benveniste, «Sémiologie de la langue» (1969), i Problèmes de linguistique générale 2. Paris: Editions Gallimard 1974, 43–66. Jeg har i denne artikkelen ingen mulighet for å diskutere signifiansens stratum.

77Kritikken av subjektiveringen dreier seg om en slags videreutvikling, både en presisering og en generalisering, av den kritikk av utsigelsesanalysen som ble raskt streifet i L’anti-Oedipe i forbindelse med at Ødipus ble bestemt som utsigelsessubjektsubjekt. Via subjektiveringens korrelat «underkastelsen» (assujettissement) – jf. nedenfor – kan vi knytte an til en reformulering av begrepet om de produktive maskiner som også har økonomikritiske konsekvenser.

78 Biopolitikken hos Foucault har nettopp befolkningen som sin gjenstand, noe som så vidt streifes i en fotnote om Foucault der man finner den eneste forekomsten av termen «biopolitikk» i Mille plateux, note 36 til s. 175–176. Her gis det korte resymeer av Foucaults bøker i terminologien til Mille plateaux, og fenomenet «populasjonens biopolitikk» betegnes som noe som er iverksatt av en bestemt «abstrakt maskin». For videreutviklinger av dette, jf. Deleuzes bok Foucault.

79 Mille plateaux, 197.

80 Ibid.

81Betoningen av normalisering, men også av «kulturell overkoding» i dannelsen av strata, er et viktig element når Luciana Parisi inspirert av Deleuze og Guattari gjennomfører det hun kaller en «strata-analyse av sex». Mens det første av hennes strata dreier seg om det hun kaller det biofysiske nivå av celledelte kropper og sex, er det hennes andre stratum, det hun kaller det biokulturelle nivå av vitenskapelig organisering av den menneskelige kropp og sex, som mest svarer til det Deleuze og Guattari mener med mennesket som organisme, mens hennes tredje stratum er det biodigitale nivå av kybernetisk organisering av kroppen og sex, dvs. fremveksten av bio-informatikk og bio-teknologi og muligheter for kloning. Hos henne er det videre det biokulturelle nivå som skulle samsvare med disiplinsamfunnet og en biopolitikk, mens det biodigitale nivå skulle samsvare med det Deleuze i en tekst fra 1990 kaller «kontrollsamfunnet». Jf. Luciana Parisi, Abstract Sex. Philosophy, Bio-technology and the Mutations of Desire. London/New York: Continuum Books 2004.

82 Jf. f.eks. Manuel DeLanda, A New Philosophy of Society. Assemblage Theory and Social Complexity. London & New York: Continuum Books 2006.

83Jf. Tamar Sharon, «From Molar to Molecular Bodies: Posthumanist Frameworks in Contemporary Biology», kapittel 5 i Tamar Sharon, Human Nature in an Age of Biotechnology. The Case for Mediated Posthumanism. Dordrecht: Springer Science+Business Media 2014, 114. Sharon diskuterer i dette kapitlet særlig tre eksempler, som på et utilstrekkelig presisjonsnivå kanskje kunne resymeres slik: For det første, det synspunkt som skal være fremkommet i molekylær biovitenskap hvor kroppen betraktes som noe «rekombinert» dannet av fleksible og bevegelige elementer av genetisk informasjon som kan bli overført mellom kropper og mellom arter. (Det er vel dette som kalles LTG, «lateral gene transfer».) For det andre, nye dynamiske system-modeller i evolusjonsbiologien, som fremmer et syn på organismen som et åpent system som aktivt deltar og interagerer med sine omgivelser. (Her nevnes bl.a. Susan Oyamas såkalte «developmental systems theory», men også forskningsresultater innen epigenetikk.) Og for det tredje, molekylær fylogenese, som argumenterer for at arter og organismer er et resultat av endosymbiotiske fusjoner og genetiske strømmer mellom ulike livsområder, befordret gjennom virusspredning på tvers av taksonomiske enheter. (Det siste dreier seg bl.a. om Lynn Margulis’ teorier, som også Luciana Parisi knytter an til.)

84 Bl.a. hevdes visse morfogenetiske (formskapende) mekanismer knyttet til organismer å sette grenser (constraints) for det som kan selekteres. Jf. Mark N. Hansen, «Becoming as Creative Involution? Contextualizing Deleuze and Guattaris Biophilosophy», i Postmodern Culture vol. 11, nr. 1 (september 2001) (oppsøkt 14.1.2015).

85 Etikken bok III, læresetning 2, anmerkning: «Men ingen har hittil fastslått hva kroppen kan …» Baruch de Spinoza, Etikken. Oslo: Pax Forlag A/S 2002, 131.

86 Sitert etter «Spinoza og oss», i Agora nr. 2–3, 2000, 40–41 (oversettelse endret). En mer fullstendig utvikling av denne problematikken finner man i Mille plateaux, særlig platåene «Comment se faire un corps sans organes?» og «Devenir intense, devenir animale, devenir imperceptible».

87 Mille plateaux, 186.

88 Ibid.

89 Ibid., 190.

90 Paris: Éditions Gallimard 1971.

91 Mille plateaux, 195.

92 Det betones imidlertid at man i tilknytning til dette planets betingelser skulle kunne oppnå de samme virkninger på en annen måte, at det eksempelvis og i siste instans handler om å dope seg (se droguer) uten dop, eller enda bedre, «å beruse seg på rent vann» (ibid., 204).

93 Ibid., 197–198.

94 Ibid., 199.

95 Ibid., 198.

96 Ibid., 199.

97 Her, som når det gjelder diskusjonen av signifiansens stratum (som vi altså ikke har anledning til å komme inn på), tar de utgangspunkt i Émile Benvenistes lingvistikk, som de foretar en kritisk omformulering (eller reversering) av. Benvenistes teorie om utsigelsen (l’énonciation) kan betraktes som et slags kontinentalt «svar» på den angloamerikanske språkhandlingsteorien. Det er selve den handling å produsere et utsagn eller en formulering (énoncé) som Benveniste kaller for «utsigelse», og han oppfatter denne som noe rent individuelt som dreier seg om å få språket til å fungere gjennom en «individuell brukshandling». (Jf. Problèmes de linguistique générale 2, 61.) Tidligere, i artikkelen «La nature des pronoms», fra 1956, trykt i Problèmes de linguistique générale 1 (Paris: Éditions Gallimard 1966) har Benveniste bl.a. skrevet det følgende: «Det er i og gjennom språket at mennesket konstituerer seg som subjekt […] [Det personlige pronomen] jeg refererer til den individuelle diskursakt hvor det blir uttalt […] Det er i den diskursinstans hvor jeg betegner den talende at denne utsier seg som ‘subjekt’.» (s. 259, 261, 262). – Det er dermed denne diskursakt som nå betegnes som en «utsigelse», og utsigelsessubjektet er blitt referansen til det personlige pronomen «jeg».

 

98 For fetisjisten vil undertøy, en kjole eller en sko være subjektiveringspunkter, for anorektikeren maten, osv. Jf. Mille plateaux, 161.

99 Ibid., 162.

100 Ibid.

101 Ibid., 163. Forfatterne nevner ikke her ideologibegrepet, men henviser eksplisitt til Louis Althussers artikkel «Idéologie et appareils idéologiques d’État», i La Pensée, juni 1970, som de er kritiske til. –For et forsøk på å plassere Deleuze og Guattaris språkfilosofi innenfor en bredere marxistisk kontekst, men som ikke er så detaljert som det vi gjør her, jf. Jean-Jacques Lecercle, Une philosophie marxiste du langage. Paris: P.U.F. 2004.

102 Mille plateaux, 163.

103 Dette synes å være i tråd med det Robert Blanché skriver om at en aksiomatikk gir opphav til forskjellige realiseringer eller konkrete modeller. Jf. L’axiomatique. Paris: P.U.F. 1968 [1955], 46.

104 Mille plateaux, 567–568.

105 Den franske originalen for det førstnevnte skulle antyde at dette dreier seg om å bli dannet som samfunnsmessig undersått eller «subjekt», noe som også har sammenheng med den språklige subjektiveringen. Når det gjelder det sistnevnte, så fungerer «asservissement» også som en kybernetisk term som brukes om ulike former for kontroll og regulering via servomekanismer eller feed-back, og om statusen til såkalte «slave-enheter» – enheter som er fullstendig underlagt en annen enhet. (Termen er vanskelig å oversette, og har ikke noe eksakt synonym på engelsk. Jf. søkeresultatene for «asservissement» på «Termium Plus», som er «La banque des données terminologiques et linguistiques du gouvernement du Canada».)

106 Mille plateaux, 570–571.

107 Jf. Lewis Mumford, «La Première mégamachine», i tidsskriftet Diogène, juli 1966, som det henvises til både i L’anti-Oedipe og i Mille plateaux.

108 Dette lyder komplisert, men er kun en videreføring og generalisering av kritikken av psykoanalysens familialisme i L’anti-Oedipe. Her skrev de bl.a.: «Alt er preformert, arrangert på forhånd. Det samfunnsmessige felt hvor hver og én handler og lider som kollektiv utsigelsesaktør, produksjons- og antiproduksjonsaktør, tilbakeføres til Ødipus, hvor hver og én nå finner seg fanget i hvert sitt hjørne, spaltet i henhold til den linjen som deler dem i individuelle utsagnssubjekter og utsigelsessubjekter. Utsagnssubjektet er den samfunnsmessige personen, mens utsigelsessubjektet er den private personen.» (jf. L’anti-Oedipe, 316). Det er vel ingen overraskelse at kapitalismens «private subjektivitet» i forlengelsen av dette i Mille plateaux bestemmes som kapitalistisk …

109 Mille plateaux, 571–572. «Det er innenfor rammen av nasjonalstaten, eller de nasjonale subjektiviteter, at subjektiveringsprosessene og de korresponderende underkastelser manifesterer seg.» Ibid., 572.

110 Ibid., 572.

111 Det er blitt hevdet at Deleuze og Guattaris utvikling på 70-tallet parallelliserer utviklingen i italiensk operaisme, og dermed kan deres lesning av kapitalens organiske sammensetning faktisk relateres til utviklingen av operaismen. Jf. Matteo Pasquinelli, «To Anticipate and Accelerate: Italian Operaismo and Reading Marx’s Notion of the Organic Composition of Capital», i Rethinking Marxism vol. 26, nr. 2, 2014, 178–192.

112 Mille plateaux, 572. Med «maskinisk merverdi» forstår Deleuze og Guattari i L’anti-Oedipe et resultat av vitenskapens og teknikkens «frigjøring» av koder under det kapitalistiske regimet: «en maskinisk merverdi som ikke direkte er avhengig av vitenskapen og teknikken selv, men av kapitalen, og som kommer til å føye seg til den menneskelige merverdi for å korrigere dennes tendensielle fall» (L’anti-Oedipe, 278). Men bl.a. gjennom begrepet om maskinisk underkuelse blir forståelsen av maskinisk merverdi endret i Mille plateaux.

113 Som seer og konsument av fjernsynsprogrammer er man f.eks. underkastet fjernsynet, mens som iboende del av en større, audiovisuell maskin der det dreier seg om inputs og outputs og ulike typer feedbacks, er man underkuet av fjernsynet (jf. Mille plateaux, 573).

114 Ibid., 573.

115 Ibid., 586. Det prekære og «flytende» arbeidet ble i utgangspunktet (f.eks. i operaismen) knyttet til yngre arbeidere som bevisst unngikk langvarige faste arbeidsforhold og alternerte mellom arbeid og lange perioder uten arbeid. Men som vi har sett de senere årene, har «prekariteten» i stadig større grad slått om til en situasjon som ikke velges, men som blir påtvunget.

116Jf. «Le capital comme intégrale des formations de pouvoir», i Félix Guattari, La révolution moléculaire. Paris: Union Générale d’Éditions 1980, 91–93. (For en lignende «omvending» i biopolitikkbegrepet, jf. min artikkel «Marx, Foucault, Spinoza. Om biopolitisk produksjon og ‘affektverdi’ hos Michael Hardt og Antonio Negri», i Agora nr. 4, 2004, 64–88.)

117 Mille plateaux, 587.

118 Mille plateaux, 589. Her siterer de f.eks. bifallende Mario Tronti, som i sin første bok Operai e capitale (Torino: Giulio Einaudi editore 1966) insisterte på at arbeiderklassen, for å kjempe mot kapitalen, må kjempe mot seg selv som kapital.

119 Jf. Guillaume Sibertin-Blanc, Politique et état chez Deleuze et Guattari, 206. (Hele bokens sjette kapittel er viet spørsmålet om minoritetsbegrepet og dets eventuelle politiske effektivitet.)

120 En slik ny allianse eller «rekomposisjon» er nettopp det Félix Guattari og Toni Negri diskuterer i boka som fikk tittelen Les nouveaux espaces de liberté (Paris: Éditions Dominique Bedou 1985), men var ment å skulle hete nettopp «Les Nouvelles Alliances». (Allianse-spørsmålet bør også ses som én av grunnene til at Guattari i 1985 meldte seg inn i partiet «les Verts», De grønne.)

121 Maurizio Lazzaratos mye leste bok Lavoro immateriale. Forme di vita e produzione di soggettività (Verona: Ombre Corte edizione) ble f.eks. utgitt i 1997. – For en innføring i debatten, jf. Alberto Toscano, «From Pin Factories to Gold Farmers: Editorial Introduction to a Research Stream on Cognitive Capitalism, Immaterial Labour, and the General Intellect», i Historical Materialism vol. 15, 2007, nr. 1, 3–11.

122 Det finnes flere innlegg innenfor dette perspektivet i antologien redigert av Lorenzo Cillario og Roberto Finelli, Capitalismo e conoscenza. L’astrazione del lavoro nell’era telematica. Roma: Manifestolibri 1998.

123 For de viktigste passasjene om dette fra Grundrisse, jf. Karl Marx, «Fragment on Machines», i  Mackay og Avanessian (red.), #Accelerate# – The Accelerationist Reader, 51–66.

124 Jf. Marazzi, «Capitalismo digitale e modello antropogenetico del lavoro. L’ammortamento del corpo machina», i Laville, Marazzi, La Rosa og Chicchi, Reinventare il lavoro. Roma: Edizioni Sapere 2000 2005, 111–112.

125 Ibid., 113–114. Marx har faktisk selv antydet en slik mulighet i Grundrisse, men med et noe annet utgangspunkt: Reduksjonen av arbeidstid, som er en følge av produksjonsmidlenes utvikling, vil også øke fritiden og gi tid for individenes fulle utvikling, noe som igjen vil virke tilbake på arbeidskraftens produktivitet: «Denne kan fra den direkte produksjonsprosessens perspektiv bli betraktet som produksjon av capital fixe‚ idet denne capital fixe being man himself [de franske og engelske vendingene er Marx’ egne. RBM].» Karl Marx, Grundrisse…, 599. (På engelsk i Avanessian/Mackay, #Accelerate# … , 66.)

126 Jf. Pasquinelli, «To Anticipate and Accelerate …», 188.

127 Men dette er altså ett av utgangspunktene for den pågående debatten om «akselerasjonisme» …

 

Én kommentar «Maskinisme» og destratifisering/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *