Frihet som oppdragelse

SONY DSC

Kilde: Wikimedia commons

BOKOMTALE: Å konsentrere seg om den personlige friheten alene, fører til et avkortet og misvisende perspektiv på hva frihet egentlig er, hevder den tyske filosofen Otfried Höffe i ny bok.

Av Steinar Mathisen, førsteamanuensis i filosofi

Det har lenge vært på moten i visse filosofiske kretser å rakke ned på det som omtales som «det moderne prosjekt».1 Otfried Höffe tar i sin siste bok Kritik der Freiheit. Das Grundproblem der Moderne2 et kraftig oppgjør med denne tendens. Det innbærer på ingen måte at han er blind for alle de negative følgene av at det moderne prosjekt har gjort friheten — så vel på det personlige som det sosiale plan — til det høyeste gode. Det er nok av fenomener innen samtiden som undergraver den optimisme som først kjennetegnet det moderne prosjekt slik det ble konsipert i opplysningstiden og videreutviklet i det 19. århundre under vitenskapens og industrialiseringens lederskap. Men dette er ifølge Höffe ikke god nok grunn til å konstruere hele det moderne prosjekt som en forfallshistorie.

höffe

Kritik det Freiheit. Das Grundproblem der Moderne av Otfried Höffe.

I stedet for å gi etter for den pessimisme som gjerne følger i kjølvannet av det han kaller «velmenende, men erfaringsresistente moralister» (s. 313), må filosofien være tro mot seg selv som kritikk. Det vil si at den må innse at også de negative og uønskede fenomener er et resultat av fornuftens krav på frihet, og følgelig at denne fornuft må gå i seg selv og finne ut av hva den har gjort galt. Friheten som prinsipp har sin opprinnelse i fornuftens kritisk funksjon, og derfor må dens kritiske belysning av fenomenene alltid ledsages av selvkritikk.

Selvkritikken er den side ved tenkningen som er rettet mot det prinsipielle, den sikter altså mot å vise oss at og hvorledes fenomenene har en prinsipiell grunn. Så viktig den prinsipielle drøftelse enn er: Höffe advarer med rette mot en hardnakket tendens innen filosofien til å fortape seg i det prinsipielle. Vel så viktig er det at filosofien hele tiden også støtter seg til empirien, altså at den gjør seg kjent med fenomenene: «Det metodiske grunnprinsipp for enhver praktisk filosofi heter: sozein ta phainomena, å redde fenomenene.»

Fornuftens frihet

Höffes fremstilling er i eminent grad preget av denne dobbelthet: fornuften som kritikk/selvkritikk og tenkningens nærhet til fenomenene. Styrken i Höffes drøftelse av friheten er at den hele tiden beveger seg mellom et empirisk og et normativt perspektiv. I så måte er hans tro mot sentrale innsikter hos sine to store filosofiske læremestre: Kant og Aristoteles.3

Men denne kombinasjonen er langt fra så friksjonsfri som man kan få inntrykk av hos Höffe. Når Aristoteles oppfordret til «å redde fenomenene», var det fordi han gikk ut fra at disse var i orden, og at filosofien derfor kunne og skulle rette seg etter dem. For den nyere tids filosofi — og det gjelder også Kant — finnes det ingen slik gitt orden. Det er derfor bare tenkningen selv som kan garantere at den er i orden. Tenkningen har frigjort seg fra en gitt orden for å kunne skape sin egen; denne orden — og det gjelder også den sosiale virkelighet — er da resultatet av fornuftens frihet! Men dermed åpnes det også for den mulighet at tenkningen kan ta feil: friheten kan misbrukes. Ja, frihet kan i siste instans være frihet til det onde!

Overskridelsen

Innsikten i at friheten kan misbrukes, blir samtidig en innsikt i at friheten alltid må holdes på plass av andre verdier. Frihet innebærer alltid en overskridelse, men ikke ut i det tomme rom. Snarere er friheten overskridende på den måte at man ved å inngå forpliktelser overfor seg selv og andre skaper et nytt og bedre rom. Frihet fra — den såkalte «negative frihet» — må således alltid resultere i en frihet til — den såkalte «positive frihet». For eksempel er frihet er en forutsetning for å overvinne urettferdighet, men denne overvinnelse må alltid resultere i rettferdighet. Realiseringen av frihet er med andre ord alltid ledsaget av hensynet til rettferdighet som moralsk prinsipp. Og rettferdighet foreligger kun under hensyntagen til frihet.

hoeffe_www_02

Den tyske filosofen Otfried Hoffe er aktuell med ny bok. (Kilde: Westfälische Wilhelms-Universität Münster)

Höffes drøftelse av alle de problemer som friheten kan skape, er båret oppe av understrekningen av sammenhengen mellom frihet og moral. Hans forsvar for friheten ender derfor ikke i noe liberalt dilemma, men i en tydeliggjøring av at friheten setter normative rammer for sin egen realisering. Uten en rettsorden ingen frihet, men denne rettsorden setter samtidig klare grenser for frihetens individuelle utfoldelse. Frihet er ikke noe uten videre gitt som individet bare kan påberope seg, det er et anlegg som den enkelte må utforme og befestige i en sosial virkelighet. Kun å konsentrere seg om den personale frihet — forstått som handlings- og viljesfrihet — vil således ifølge Höffe føre til et avkortet og derfor misvisende perspektiv på friheten. Selv om man i hans fremstilling vil finne grundige analyser av friheten som prinsipp, er hans fremstilling i hovedsak et innlegg i sosialfilosofien.

Irriterende frihet

Etter et innledende avsnitt om «frihet og modernitet under lupen», hvor han blant annet introduserer friheten som «et irriterende begrep» fordi det er så mangefasettert og derfor lett kan føre på avveier, behandler han i første del «frihet fra naturnødvendighet». Denne frihet fra naturens åk er i første omgang en negativ frihet, som ender i en positiv frihet: kulturen som omdannelse og beherskelse av naturen ved hjelp av teknologi for å tjene menneskenes interesser. I forhold til andre dyrearter er mennesket et «mangelvesen»4 som overhodet ikke ville ha overlevd uten teknikk.

LES OGSÅ: Til forsvar for friheten

Selv om Höffe til fulle er oppmerksom på de «aggressive og destruktive sider som teknikken har utviklet innen moderniteten» (s. 44), ser han ingen grunn til at dette skulle kunne undergrave vår moralske motkraft. Den fullstendige avvisning av moderne teknikk som enkelte filosofer gjør seg til talsmenn for, bygger etter hans mening på en romantisk naturforståelse, som ikke tar inn over seg de destruktive sider ved naturen, og som vi altså trenger teknikken for å mestre. Men Höffe er nøye med å innskjerpe at dette må gjøres på en slik måte at vi hele tiden har for øye naturen som det ikke menneskeskapte, som vi derfor må verne om for å ha en motvekt mot vår egen fortreffelighet slik den blant annet kommer til uttrykk i teknikken.

Teknikken er ikke noe vi kan gi avkall på, men noe som vi må lære oss å mestre. Og det gjør vi ved å overvinne rovdyret i oss!

Linjer til døden

Ikke på noe område har menneskets maktesløshet overfor naturen kommet så klart til uttrykk som i forbindelse med sykdom og død. Det er derfor ikke noe som har bidratt mer til å legitimere det moderne prosjekt enn de triumfer den moderne naturforståelse og teknikk har høstet på medisinens område. Teknikkens frihetspotensiale kommer til uttrykk på dette område ved «at under ellers like betingelser er det friske menneske mer fri enn det syke, og et kronisk sykt menneske som kan få lindring, er mer fri enn et som ikke kan hjelpes» (s. 61). Men det var også på medisinens område at det Höffe kaller «teknikkens frihetspotensiale» etter hvert kom opp i store vanskeligheter: Mulighetene for hva som medisinsk lot seg gjøre, skapte store moralske dilemmaer. I en tid da etikken som filosofisk disiplin stort sett var opptatt med såkalt metaetikk, førte den medisinske forskning og praksis til problemer som forlangte konkrete moralske valg og avgjørelser. Når muligheten er der, hva er det da riktig å velge?5

Höffe gir en grundig fremstilling av en rekke av mest kontroversielle moralske problemer som den medisinske forskning og praksis er kommet opp i, som for eksempel i forbindelse med reproduksjonsmedisin og preimplantasjonsdiagnostikk. I denne delen av fremstillingen gjør han også noe så uvanlig som å trekke inn temaet selvmord.

Mer enn noe annet demonstrerer nemlig selvmordet det ambivalente ved den menneskelig frihet. I og med selvmordet beviser mennesket sin frihet ved å berøve seg denne.

Og fordi denne frihetshandling er irreversibel, så er den ennå mer paradoks en den såkalte frivillige trelldom. For enhver samfunnsdannelse vil derfor en høy selvmordsrate være alarmerende, det viser nemlig at denne samfunnsdannelse ikke er i stand til å ivareta «menneskets naturlige interesse av å leve» (s. 75).

Mennesket – et mangelvesen

Det er et særmerke ved Höffes behandling av temaet frihet at han legger stor vekt på at den handlingsfrihet som mennesket har mulighet til i forhold til naturens nødvendigheter først får menig og retning på grunnlag av en indre kultivering, det vil si en oppdragelse til frihet: «Uten indre kultivering har mennesket ikke engang et potensiale for frihet, og det er slett ikke et virkelig fritt vesen» (s. 90). Denne indre kultivering som frigjøring fra eller mestring av den menneskelige natur gir seg ut fra det antropologiske forhold at mennesket er et mangelvesen: Det er i stor grad i stand til selv å bestemme over sin være- og handlemåte. Og Höffe legger ikke skjul på hva han mener er den rette målsetning for denne oppdragelse, nemlig den myndige borger i et demokratisk samfunn.

Selv om pedagogikken blomstret i kjølvannet av opplysningstiden, er det karakteristisk at det er blitt mindre og mindre snakk om at frihet forutsetter en oppdragelse til frihet, altså en indre kultivering. Höffe belyser dette aspekt ved friheten ved å gi en kort innføring i Kants pedagogiske grunntanker. Som moralfilosof var Kant nemlig ikke bare opptatt av de prinsipielle sider ved friheten, men — noe som ofte blir oversett — også av hvorledes friheten best kan bli til virkelighet.

Oppdragelsen til frihet må ifølge Kant foregå i forskjellige trinn. Det første trinnet kaller han disiplinering. Paradoksalt nok begynner altså det første skritt på veien mot å være et virkelig fritt vesen med tvang: Man må tvinge seg til ikke å gi etter for det første og beste innfall! Deretter følger kultivering, det vi kort si utviklingen av ferdigheter for å mestre livets forskjellige situasjoner. Deretter følger sivilisering, det vil si at man lærer seg å bli et sosial vesen og på den måten utvikler sin handlingsfrihet i samspill med andre mennesker. Det siste trinnet på vei mot virkelig frihet kaller Kant for moralisme. Det går i korte trekk ut på lære seg at frihet forplikter, og at den første plikt er plikten mot seg selv til å være et rettskaffent menneske.

Opplyst liberalisme

Del to om «Frihet i økonomi og samfunn» og del tre om «Politiske frihet» utgjør hovedtyngden av Höffes bok. Her vil man finne grundige analyser av de fleste sentrale temaer innen sosialfilosofien og den politisk filosofi slik de har tilspisset seg inne det moderne, liberale samfunn. Som eksempel kan nevnes: det frie marked, pluralisme, toleranse, det konstitusjonelle demokrati, forskningens og kunstens frihet. På alle disse områder kombinerer Höffe et grundig kjennskap til klassiske problemstillinger med typisk moderne fenomener som datateknologien, medienes rolle for demokratiet, identitet i et pluralistisk samfunn og statlig suverenitet i en globalisert verden.

På alle disse områder gjør Höffe seg til talsmann for det han kaller en «opplyst liberalisme». Han er selvsagt klar over de innvendinger som er reist mot liberalismen, og mye av dette sier han seg enig i. I en kort omtale av sentrale talsmenn for liberalismen som Adam Smith (det viktigste for økonomien er fellesskapets velferd), Jeremy Bentham (alle teller likt), John Stuart Mill (skoleplikt for barn), Wilhelm von Humboldt (borgerrettigheter for jødene) viser han først til hvorledes den liberalistiske tenkning hele tiden har utviklet det han kaller en «sosial sensibilitet». Dette viser ifølge Höffe at det ikke finnes noen monolittisk form for liberalisme, men at denne hele tiden kan ta opp i seg ny problemstillinger og på den måte fornye seg. Det som skiller liberalismen fra «enhver ideologisk og autoritær, og dermed virkelighetsresistent politikk» (s. 114), er med andre ord at den er i stand til å tenke nytt og prinsipielt i møte med nye utfordringer, det han kaller «handlingsrelevant selvkritikk».

LES OGSÅ: Republikanisme i kontekst

Det prinsipielle grunnlag som en slik «opplyst liberalisme» utfolder seg på, er det normative (moralske) grunnlag som han kaller «en legitimatorisk individualisme». Til forskjell fra den betingelsesløse individualisme som ofte tillegges liberalismen, innebærer denne legitimatoriske individualisme «…at det sosiale ikke er noe formål i seg selv, men at den tvang som utøvers av de sosiale institusjoner må legitimeres i forhold til de individer som utgjør fellesskapet…Det som ifølge den opplyste liberalisme ene og alene legitimerer en mulig nødvendig tvang, er at denne sikrer fred og rettferdighet.» (s. 116)

Liberalismens utfordringer

Höffe går nøye gjennom fire viktige utfordringer som en slik «opplyst liberalisme» etter hans mening må ta inn over seg for å kunne være tro mot opplysningens ånd:

  1. Liberalismens grunntanker må kunne legitimere seg i et interkulturelt språk. Det vil si at liberalismen ikke kan forbli et rent vestlig fenomen, men må utvikle seg i dialog med andre kulturer.
  1. Som økonomisk liberalisme må den ta opp i seg den økologiske utfordring. Dette omfatter ikke bare rovdriften på naturen, men også at de sosialliberale samfunn har manøvrert seg inn i en situasjon hvor det er et stort misforhold mellom utgifter på statsbudsjettet som tar sikte på å opprettholde konsum og utgifter til investeringen for fremtiden. Med det mener Höffe at de moderne europeiske stater bruker mer penger på sine sosialbudsjetter for å opprettholde en høy levestandard for den nåværende generasjon i forhold til hva de investerer i tiltak — for eksempel utdanning — for kommende generasjoner.
  1. Den opplyste liberalisme må utvikle borgersamfunnet og borgerdyder. Av angst for å virke moraliserende har den klassiske liberalisme i for stor grad tonet ned sitt eget normative fundament, det vil si den har nøyd seg med å utvikle visse (kontroll)institusjoner uten samtidig å danne sine borgere på en slik måte de fyller de formale institusjoner med en substansiell moralsk kraft.
  1. Den globalisering som finner sted i våre dager, må ikke kun begrense seg til det økonomiske område, men oppfatte alle aspekter ved det menneskelig samliv. Dette fordi det frihetsbegrep som den opplyste liberalisme bygger på, ikke er et epokebegrep begrenset til det moderne Europa, men et antropologisk faktum: Alle mennesker streber på en eller annen måte etter en eller annen form for frihet.

Frihet – en illusjon?

I boken femte og siste del drøfter Höffe den personlige frihet. Han stiller her innledningsvis spørsmålet: Hva skjer hvis vi gir avkall på forestillingen om personlig frihet? Er ikke det mellommenneskelige liv tuftet på forestillingen om frihet? I vårt daglige liv former vi vennskap og inngår vi avtaler, vi påtar oss oppdrag, vi driver handel, forskning og kunstneriske aktiviteter, og i all denne gjøren og laden gjør vi stilltiende krav på å være frie. Når friheten er så grunnleggende for alle de begreper vi orienterer vårt liv ut fra — rett, person, tilregnelighet, ansvar, politisk myndig, menneskeretter, menneskelig verdighet — hvorfor får vi da stadig høre fra forskjellig hold at friheten er en illusjon?

Det som gir næring til tanken om at friheten skulle være en illusjon, er ifølge Höffe at man gjør spørsmålet om frihet til et spørsmål om enten eller, mens friheten alltid tilkjennegir seg i grader. Spørsmålet er altså ikke om mennesket i en absolutt forstand er fritt, men om graden og måten det evner å realisere sin frihet på. Som naturvesen kan mennesket kun realisere sin frihet i samspill med naturen, og som sosialt vesen kun i samspill med og under hensyntagen til sine medmennesker.

Som god aristoteliker viser Höffe hvorledes frihet er et virksomt prinsipp i hele den organiske natur — planter, dyr og mennesker — som kulminerer i menneskets evne til å handle ut fra egne målsetninger og innsikt i grunner. Og som god kantianer differensierer han disse målsetninger og grunner i to forskjellige typer: de instrumentelle og de moralske. Fordi vi mennesker ikke nødvendigvis alltid klarer å handle ut fra moralske grunner, har disse karakter av imperativer. Den moralske frihet er alltid et du skal! Frihet er noe som må tilkjempes og opprettholdes så vel på det individuelle plan som på det sosiale plan.

Foruten den grundig og nøkterne drøftelse av frihetsproblematikken i et historisk og systematisk perspektiv, er det mest fortjenstfulle ved Höffes bok at han minner oss på at det moderne prosjekt opprinnelig var et moralsk prosjekt. Den frihet det heiste fanen for, var den evne og mulighet vi har til å høyne vår forståelse av oss selv som mennesker, vår humanitet. Og selv om det kan virke som om det moderne prosjekt underveis har gitt for store innrømmelser til den instrumentelle fornuft, og dermed svekket sitt moralske kompass, nekter Höffe for at det er for sent å reversere dette. Han minner oss om at det ikke er noen mangel på moralske grunnsetninger i den moderne verden, og at vi stadig vekk også opplever at de har gjennomslagskraft.

Höffes nøkterne optimisme bygger altså på den grunnleggende innsikt at det er fornuften som frihet som skaper de sosiale misligheter, og at det derfor bare er den rette bruk av fornuften som kan rette på disse. Hva som er rett bruk av fornuften, er selv et frihetsprosjekt, nemlig den åpne diskusjon mellom fellesskapets medlemmer. Er det noe historiens tyranner og de moderne diktatorer har lært oss, så at de er allergiske mot kritikk og helt ute av stand til å utøve selvkritikk.

Det Höffes bok på en eksemplarisk måte innskjerper for oss, er riktigheten og viktigheten av Kants ord: Bare den kritiske vei er fremdeles åpen.

Noter

1 «Det moderne prosjekt» brukes gjerne som en fellesbetegnelse på de forskjellige forsøk på å gjennomføre opplysningstidens ideer om at det ikke er tradisjon og autoritet, men menneskets egen selvstendige tenkning som skal danne grunnlag for utformingen av samfunnet og den enkeltes liv. Negativt innebærer det moderne prosjekt altså en kamp mot enhver form for autoritet som ikke kan legitimeres ut fra fornuften selv, og positivt at mennesket i kraft av denne fornuft som fri og metodisk tenkning kan gjøre seg til «herre og mester over naturen» og selv ta ansvar for det moralske grunnlag for ens eget liv og samfunn. Det moderne prosjekt er med andre ord forsøket på å komme ut av det Kant kalte «den selvforskyldte umyndighet».

2 Verlag C. H. Beck, München 2015.

3 Höffe har skrevet noen av de beste innføringer som finnes i Kant og Aristoteles’ filosofi. Se: Kants Kritik der reinen Vernunft. Die Grundlegung der modernen Philosophi; Kants Kritik der praktischen Vernunft. Eine Philosophie der Freiheit; Aristoteles. Alle utgitt på C. H. Beck Verlag, München.

4 Betegnelsen stammer fra filosofen og sosiologen Arnold Gehlen som introduserte det i sitt verk: Der Mensch. Seine Natur und seine Stellung in der Welt, 1940.

5 Denne situasjon ble først skildret av Stephen Toulmin i en berømt artikkel: «How Medicine Saved the Life of Ethics», først publisert i Perspectives in Biology and Medicine, Volume 25, 1982, s. 736-750. Opptrykt i en rekke andre publikasjoner.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *