Retten til frihet

Om fremmedgjøring og diskriminering i den norske offentligheten

7608319918_c88695c37c_h

– For tiden viker de politiske lederne fra sitt ansvar for å forsvare grunnleggende menneskerettigheter, mener filosof Helga Varden. (Foto: Silje R. Kampesæter via Flickr)

DEBATT: Den offentlige debatten trenger at vi argumenterer i samsvar med ethvert menneskes grunnleggende rettigheter. Dessverre gjør de færreste norske maktpersoner dette i dag.

Av Helga Varden, førsteamanuensis i filosofi ved University of Illinois at Urbana-Champaign

Vi har alle hørt historiene om da kong Haakon sa nei under bjørken, og danskekongen sa «gi meg den første gule stjernen.» For en tid tilbake var de fleste av oss igjen dypt takknemlige da kong Harald i sin tale erklærte at han er alles konge. Det er irrelevant for ham hvilken religion, seksuell legning eller hvilket kjønn vi har, og hvor i verden vi, våre foreldre eller besteforeldre opprinnelig kom fra. I likhet med sine kloke forgjengere snakket Kong Harald både fra hodet og fra hjertet: som konge må han strebe etter å være der for alle. Kongen er selv tredje generasjons innvandrer og vet nok mer enn de fleste (i alle fall enn dem som ellers er sosialt og økonomisk svært privilegerte) om hva det vil si å være litt utenfor.

Kongen vet kanskje også bedre enn de fleste hvor uendelig trist det er når vi lar fordommer og fremmedfrykt ta over og hvilken pris dette har. Han har stått til ansvar for slik forskjellsbehandling før, blant annet ved å be oppriktig om unnskyldning på vegne av staten Norge for hvordan samene har blitt undertrykt gjennom det siste århundret.

Retten til personlige verdivalg

Helga Varden er førsteamanusensis i filosofi. (Foto: Illionis University at Urbana-Champaign)

Helga Varden er førsteamanusensis i filosofi. (Foto: Illionis University at Urbana-Champaign)

Her hvor jeg bor nå, i USA, opplever vi for tiden hvor sårbart det amerikanske systemet er når – for første gang i historien – en populistisk presidentkandidat med fascistiske tendenser har klart å forene rasistiske og kvinnefiendtlige krefter. I Europa har vi de siste hundre år flere ganger måtte stå ansikt til ansikt med slike populistiske og fascistiske strømninger på høyeste politiske nivå. Et nylig eksempel er i Frankrike og deres hijabforbud. Beslutningen om Brexit i Storbritannia er likeledes dypt bekymringsfull, blant annet fordi mye løgn og problematisk nasjonalisme ble brukt i offentlig debatt.

LES MER AV HELGA VARDEN: Det fattige ordskiftet  Norsk filosofi, en liten runde til

Sterke krefter i mange land jobber hardt for å begrense retten til å gjøre individuelle valg hva gjelder religion og personlige verdier. I Norge har vi ikke bare en innvandrings- og integreringsminister som i fullt alvor mener at det å spise svinekjøtt er en viktig del av det det er å være norsk – bare 70 år etter andre verdenskrig med sine umenneskelige jødeforfølgelser og i en tid da mange av flyktningene til Norge er muslimer. At dette ikke møter hardere motbør, gir inntrykk av at flertallet i Høyre og Fremskrittspartiet synes det verken er galt eller spesielt farlig å ha en minister som forsvarer slike synspunkter. I tillegg eksisterer det for tiden en bred partipolitisk enighet om at høyrere utdanning skal bli utilgjengelig for ortodokse muslimske kvinner som bruker niqab eller burka.

7249075654_389f1502c7_k

– Kongen har hjulpet de politiske lederne ved å vise hvordan man er politisk klok og opptrer med respekt, skriver forfatteren. (Foto: Ole Haug via Flickr)

Samtidig har det så langt vært forente krefter på tvers av politiske og religiøse tilknytninger som har gjort det mulig å stå imot hatet i Europa. Et eksempel er at samarbeid mellom ulike politiske partier i Frankrike gjorde det mulig å stoppe Le Pens fremtog ved at ulike politiske partier samarbeidet for at de ikke skulle utkonkurrere hverandre. At slikt samarbeid er mulig og avgjørende når hatet vokser er selvsagt ikke rart. Vi forsøker å forsvare det vi har felles: vår menneskelighet. Så vidt jeg kan se er kongen den eneste mektige offentlige personen i Norge som for tiden oppriktig forstår sin rolle fra dette ståstedet. Alle de andre – regjeringen og partilederne – ser ikke ut til å innse viktigheten av å argumentere konsistent fra standpunktet om en felles menneskelighet og et land tuftet på et solid forsvar for alle og enhvers grunnleggende rettigheter.

For tiden viker de politiske lederne fra sitt ansvar for å forsvare grunnleggende menneskerettigheter i sin argumentasjon og rasjonaliserer istedenfor sine tilbøyeligheter til farlig nasjonalisme ved å spille på forestillinger om hva det er å re «norsk nok» eller hva en må gjøre for å re en av «oss».

Et ubehagelig faktum

Rasisme, kjønnsdiskriminering, homofobi og religiøst hat – de ulike dominerende formene for undertrykking i vår samtid og nære fortid – er reelle ikke bare fordi det alltid  er fristende å gi etter for hat. Å hate andre i kraft av deres identitet kan gi en følelse av makt, og av å være bedre. De ulike formene for diskriminering er også reelle fordi i den grad vi har vokst opp i kulturer hvor det er mye av alt dette, vil vi alle ha tendenser til fremmedfrykt som kan manipuleres. Det er dypt ubehagelig å kjenne på dette faktum ved oss selv: at vi alle har tendenser til rasisme, kjønnsdiskriminering og homofobi. Det er vanskelig å ta inn over seg at vi alle har disse tilbøyelighetene, og enda vanskeligere å ta ansvar for dem. I den grad vi får dette til, er det blant annet fordi vi sammen er i stand til å gjøre hverandre og dermed systemet bedre enn vi kan klare alene. Min gode kollega Tone Monkerud satte nylig fingeren på dette i en samtale om fremmedfrykt: «For meg handler dette om å tørre å ‘sitte stille i båten’ lenge nok til å få tid til å tenke kloke tanker, og dermed ikke gi etter for fremmedfrykten vi alle har i oss.»

LES OGSÅ: Rasisme uten rasister i Norge • Eliteparagrafen

Akkurat nå har kongen hjulpet de politiske lederne ved å vise hvordan man er politisk klok og opptrer med respekt. Han minnet dem på at når en har blitt tiltrodd en ledende politisk stilling, må en gjøre seg tilliten verdig ved å være alles forsvarer og forkjemper. Politiske ledere i en rettsstat er ikke kun noens forkjempere, nemlig de som er like dem selv eller enige med dem. Når en tenker i samsvar med den offentlige tilliten en er gitt og uttaler seg som offentlig person, må en alltid resonnere på en måte som er forenlig med enhvers rett til å leve sitt eget liv, på sin egen måte, så lenge denne måten er forenlig med andres rettigheter. En er gitt tilliten til å ivareta en rettsstat som er basert på alle menneskers likeverdige rett til frihet, og dette er et grunnleggende prinsipp alle offentlige personer må bygge sin argumentasjon på.

r politikerne argumenterer på vegne av Norge, argumenterer en verken på egne vegne eller på vegne av dem som for tiden har makt en argumenterer på vegne av alle og enhver. Dette er representasjon i sin sanne form.

Friheten i en rettsstat

Jeg tror at de norske politikerne som den siste tiden har argumentert kun på vegne av noen få vil komme seg inn på rett sti igjen. For eksempel: Jonas Gahr Støre argumenterte nylig for at han og resten av politikerne har autoritet til å spesifisere hva kvinner kan og ikke kan ha på seg om de vil ta utdanning. Selvsagt har han ikke rett til det. Disse kvinnene har ikke gjort noe galt og har rett til utdanning på lik linje som alle andre.

(Foto: Justis- og beredskapsdepartementet / Flickr)

– At Sylvi Listhaugs påstander om hva som er norsk ikke møter hardere motbør, gir inntrykk av at flertallet i Høyre og Fremskrittspartiet synes det verken er galt eller spesielt farlig å ha en minister som forsvarer slike synspunkter, mener forfatteren. (Foto: Justis- og beredskapsdepartementet / Flickr)

I en rettsstat må vi stå støtt i vårt forsvar av personlig frihet. Religion handler om hvordan vi personlig forholder oss til verden som god (tross alt det onde som skjer) og til vår egen død. Det er ikke én måte å gjøre dette på; det er mange, og det er spørsmål enhver må svare på for seg selv. Religion gjelder de mest grunnleggende spørsmålene om hvem en er og hvordan en vil leve i verden. Noen søker svarene sammen gjennom historiske og religiøse tekster, eller i religiøse samfunn – som muslimer, jøder, og kristne. Andre gjør det ved å vandre i fjellheimen, seile på havet, eller gjennom kunst. For mange er ens måte å kle seg på nært knyttet sammen med ens religiøse overbevisninger; det er en del av hvordan en lever ut den en er. Hvordan vi enn forsøker å legge til rette for våre forskjeller i det offentlige rom – det rommet som ikke eies av noen spesifikk, men som er delt av alle – må det skje i samsvar med det faktum at vi lever ut våre livssyn på forskjellig vis.

Uansett om årsaken til Støres forslag om burka- og niqabforbud under utdanning var et utslag av fremmedfrykt eller politisk strategi, så tror jeg han vil ta ansvar for dette feiltrinnet snart. Det er tilstrekkelig mange reflekterte mennesker rundt personer som Støre til at dette skal være mulig. Og det at vi i alle fall har én mektig person som forstår viktigheten av dette – kongen – bør kunne hjelpe.

Ureflekterte medier

Det jeg er mer bekymret for er at media ikke lærer av sine feiltrinn. Om vi ser på Brexit i Storbritannia, hijabforbudet i Frankrike, Trump-bevegelsen i USA, eller burka/niqab-lovforslaget i Norge, er ett av de mest bekymringsverdige aspektene ved fenomenene at media ikke klarer å leve opp til sin tiltrodde rolle. I alle disse landene har media latt seg diktere av hva som selger mest – noe hat og fremmedfrykt gjør – og egne samsvarende meninger om politiske emner.

For å ta eksempelet fra Norge: Refleksjoner fra de muslimske kvinnene forbudet  gjaldt var i svært liten grad i fokus i de store avisene.1 Avisene inviterte heller ikke rettsvitere, filosofer, religiøse ledere, eller andre eksperter som kunne gi Støres forslag motbør. Istedenfor å skape rom for kritisk refleksjon publiserte Aftenposten Støres innlegg sammen med et dehumaniserende bilde av en kvinnelig muslim, hvor hun fremstilles som en skygge, en bakside, eller et sjal (litt avhengig av trykkvalitet på bildet en ser på), og ikke som et menneske. De publiserte heller ingen veloverveid kritikk mot Støre.

screen-shot-2016-11-11-at-20-16-08

Bildet Aftenposten valgte å publisere sammen med Jonas Gahr Støres innlegg, fremstiller en kvinnelig muslim som en en skygge, en bakside, eller et sjal – og ikke som et menneske, hevder forfatteren. Illustrasjon: Faksimile fra Aftenpostens nettsider.

Min bekymring er at grunnen til at det ikke var større motstand enten var at motargumenter ikke ville bidra til å heve salgstallene eller at de ansvarlige i avisene var politisk enige med Støre. Men som med Brexit-forsvarerne, så støtter ikke Støres forslag seg på fakta omkring fenomenet (her: undervisning), og som i Frankrike, er Støres forslag svært problematisk fra et rettsfilosofisk og moralfilosofisk ståsted. Det er gode grunner til å hevde at hans forslag enkelt og greit ikke kan forsvares innenfor et rettssystem som baseres på enhver borgers lik rett til frihet. Ved ikke å invitere til skikkelig diskusjon omkring emnet var det ikke mulig å bruke avisene som en kilde til refleksjon og kunnskap omkring et vanskelig emne. Istedenfor å fungere som en ressurs for alle de som søker en bedre forståelse og nye innfallsvinkler, benyttet avisene tilsynelatende muligheten til å gjøre butikk av sterke følelser og forvirrede tanker. Terrorfrykten gjør det fristende å søke enkle svar på komplekse spørsmål.

Avisene har en uvurderlig jobb i å hjelpe oss alle å motstå denne fristelsen ved å skape trygge, reflektere rom hvor vi sammen søker de kloke, sannferdige svarene vi trenger for å videreutvikle rettstaten.

– Hev nivået

Det er ikke bare regjeringen og Stortinget som trenger vår kloke konge for tiden; pressen og vi alle trenger ham også. Nå er det tid for å vise takknemlighet ved at vi alle hever nivået på den offentlige debatten – i Stortinget, i media, på gaten og i hjemmet – på samme måte: ved å argumentere på en måte som er i samsvar med enhver og alles grunnleggende rettigheter.

Belønningen er ikke bare at vi da bruker statlig makt på en måte som kan forsvares og som vi kan være stolte av i fremtiden, men livet blir også rikere. Svært mange i Norge i dag vokste for eksempel opp i en tid da det å være «norsk» var å være heteroseksuell. Det er ikke lenger tilfellet, og alle kan være enige om at Norge er bedre nå som alle kan være glade i seg selv og i andre på en måte som er god for dem – og hvem man er glad i er irrelevant for hvilke rettigheter man har.

Tiden er inne for å ta ett steg til et steg hvor vi viser at det å respektere og være glade i mennesker tross religiøse forskjeller ikke bare er mulig, men det er også en rikere måte å leve på. Norge vil bli bedre om vi følger kongens eksempel.2

LES MER: Kritikk og selvkritikk Islamisme og totalitarisme • Mot en kjønnsnøytral historie

Noter

1 Et viktig unntak her er innleggene fra Leyla Hasic, som her.

2 Takk til Hege C. Finholt, Kari Kristensen, Tone Monkerud, Cathrine Theodorsen og Hilde Vinje (Salongen) for uvurderlig god hjelp underveis i skrivingen av dette innlegget.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *