Anmeldelse

Anna Karenina (her ved Greta Garbo sammen med Fredric March) er en av mange nøkler inn til svaret på hva en roman er. (Kilde: Wikimedia Commons CC0 1.0)

Romanen er – og blir…

Publisert

BOKOMTALE: Med letthet og sjarm fanger Tone Selboe inn romanens essens.

Av Petter Aaslestad, professor i nordisk litteraturvitenskap, NTNU.

Til spørsmålet «Hva er en roman?» finnes det sikkert like mange svar som det finnes litteraturvitere. Enkelte av Tone Selboes kolleger vil nok klø i fingrene under lesningen av hennes bok – i Universitetsforlagets «Hva er»-serie – etter å få formulere sine genre-spesifikke «hang-ups».

Men Selboe lar seg ikke forstyrre, og etablerer en suveren posisjon innledningsvis: Under overskriften «Karenins ører» (intet mindre) analyserer hun noen linjer fra åpningen av Tolstojs Anna Karenina, med utgangspunkt i hvordan Anna persiperer ektemannens ører, når han tar imot henne på jernbaneperrongen i Moskva, i det hun går av nattoget fra St. Petersburg. Det er som om hele romangenren særegenheter utfoldes rett foran oss, i den lett lekende stilen som Selboe anlegger i sine refleksjoner over de utvalgte linjene.

Å gjengi denne åpningsanalysen i detalj ville være som å røpe gjerningsmannen i en krimbok-anmeldelse. Her må vi nøye oss med å konstatere at Selboe samtidig også leker seg med noen veletablerte romangenrekonvensjoner ved å spørre: «Hvordan gikk det egentlig med Anna Karenina?» (et av romanlesningens kjernespørsmål) og: «Den som leser, får se» (så å si romangenrens raison-d’être). Og man venter/leser ikke forgjeves: avslutningsvis vier Selboe de aller siste sidene til nettopp Tolstojs roman og til hvordan det egentlig gikk, ikke bare med heltinnen, men med romanens helhet, hvori inkludert (selvsagt) dens avgjørende sideplott, som gir en utvidet forklaring til romanens berømte åpningssetning: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin måte» (s. 140).

Hva er en roman. Universitetsforlaget, 2015.

Antropologi, form og etikk

Anna Karenina blir gitt eksemplarisk status til hver av de tre hovedperspektivene som Selboe anlegger på romangenren: Romanen rommer for det første historier med stor «antropologisk kraft». Uttrykket er lånt fra romanteoretikeren Franco Moretti: Romanen forstått som en respons på et individuelt liv den benytter for å etablere en hel verden. Videre er romanen fortalt på en helt særegen måte som styrer hvordan vi som lesere ser og forstår hendelsene («romanens hvordan»), og for det tredje åpner romanen for en inngående analyse av forholdet mellom ulike mennesker («romanens moralske og etiske potensial»).

Samtidig er romanen Anna Karenia partikulær: den sier noe som ikke kan sies på annen måte uten at det ikke samtidig blir noe annet: «Tolstojs roman gir med andre ord bud på hva romanen kan være, men ikke hva alle romaner er» (s. 11). Treffende formulert!

Teori og praksis

Etter hvert hovedkapittel foreligger det en biografi over teoretisk litteratur som Selboe kommenterer, kjapt og subjektivt, som genren innbyr til. Det første kapittelet, om romanens historie, støtter seg solid på klassiske teoretikere som Ian Watt, Georg Lukacs, Peter Zondi, Michael Bakhtin og Edward Said. Dette gir boken (for forfatteren og for forlagets seriekonsept?) det nødvendige, tilforlatelige reisverk. Utover i boken blir imidlertid de teoretiske henvisningene nokså summariske – det er rett og slett ikke nok rom for å komme under huden på teoretikernes resonnementer. Og allerede i de første kapitlene oppfattet jeg under lesningen at direkte sitater fra forfattere som Camilla Collett og Virginia Wolf fungerte vel så treffende som teorireferatene. I seg selv et uttrykk for romanens triumf!

Romangenren er gjennomgående kjennetegnet av stort tekstlig volum. Å skulle få frem essensen av all verdens romaner på 150 små sider kan synes paradoksalt. Men de stramme rammebetingelsene tvinger Selboe til spissformulerte oppsummeringer og et skjønnsomt utvalg av treffende enkeltsitater; noe som bidrar til bokens letthet og sjarm.

Kanon og kjærlighet

Mye plass vies naturlig nok til den store europeiske kanon-romanen i det nittende århundret: Jane Austen, Balzac, Brontë-søstrene, Collett, Dickens, George Eliot, Flaubert og, som nevnt Tolstoj. Modernistiske formeksperimenter som man kan finne hos Marcel Proust, Henry James, James Joyce og Alain Robbe-Grillet behandles mer nøkternt. Med det «antropologiske» utgangspunktet som Selboe har valgt, blir innholdssiden for viktig til at man kan fremstille modernismen som det romanens endepunkt det ble betraktet som for noen tiår siden. (Samuel Becketts prosa får ikke gripe forstyrrende inn i Hva er en roman.)

I Selboes gjennomgang er det romanpersonene og deres relasjoner som står i forgrunnen: «Alle romaner har jo ikke et kjærlighetsplott, men i romanen er kjærlighet, forelskelse, begjær – kjært barn har mange navn – ett viktig sjangerkonstituerende trekk» (s. 60). Den – etter min mening – vel sterke vekten på innholdssiden åpner for også uanstrengt å analysere adaptasjoner fra den skrevne romanen til andre medier, og til å diskutere romanens fremtid i lys av en digital virkelighet. Og selv spørsmålet om «Hvordan snakke om romaner man ikke har lest?» lar seg diskutere.

Tone Selboe, professor i allmenn litteraturvitenskap ved UiO.

Europa i våre hjerter

Selboe åpner etter hvert opp perspektivet mot andre verdensdeler, men gjennom den tyrkiske Orhan Pamuk uttrykker hun ikke noe ønske om å revurdere det vestlige romanhegemoniet: «For [Pamuk ] er det en ukontroversiell sannhet at romanen spredte seg fra Europa til resten av verden» (s. 89). Selboe plasserer ham tett opp mot Morettis lov om såkalt litterær evolusjon: « […] i kulturer som ligger i utkanten av de litterære sentrene, oppstår romanen i første omgang som et kompromiss mellom vestlig form og lokalt materiale» (s.st.).

Dette perspektivet kommer muligens i en viss konflikt med en mer eller mindre underliggende plottlinje i Selboes bok, der man kan tenke seg til en utvikling fra romanen som del av nasjonal europeisk nasjonalisme i det nittende århundre frem til vår egen tids «postnasjonale» epoke, kjennetegnet av nye medier og nye distribusjonsformer. Begrepet om det postnasjonale gir inngang til diskusjon om mye av dagens internasjonalt kjente litteratur.

Nødvendige reservasjoner tas, og Selboe understreker at «Familie, hjem og tilhørighet er fortsatt romanens domene, og språket er dets medium.» Selv synes jeg nok at Selboe kunne ha feiret språket som medium med en noe større intensitet.

Det å finne et språk for sine erfaringer forblir en krevende og smertefull prosess. I 2014 var det interessant å observere hvordan det i en rekke land kom nye fiksjonsverk om den første verdenskrig i forbindelse med hundreårsmarkeringen.

Dette er en erfaring ulike land og språk hele tiden må sette nye ord på, og utforske på nytt. (Stefan Hertmans Krig og terpentin [utgitt også på norsk] var bare en av flere fremragende flamske romaner fra i fjor som gav språk til fortiede erfaringer). Og Günter Grass Når løken skrelles, om forfatterens erfaringer fra annen verdenskrig, lot seg først nedtegne helt mot slutten av forfatterens liv.

Selboe håper at hennes bok kan være «et springbrett til videre diskusjon og tenkning» (s. 13). Forhåpentlig stimulerer den også til videre orientering i denne verden, via lesning av stadig nye romaner. Indirekte er det slik bokens avslutning må forstås: Det siste ordet gir Selboe generøst til fortelleren i Anna Karenina, som atter en gang får fremføre sin berømte åpningssetning.

HVA ER: FeminismeHumanisme
Powered by Labrador CMS