Isabelle Eberhardt på norsk

Publisert:

4. desember 2014

Kommentarer:

 

Isabelle Eberhardt (1877–1904)

BOKOMTALE: Endelig introduseres legenden Isabelle Eberhardt på norsk med en komprimert biografidel og utdrag fra ikke tidligere oversatte tekster. Sigrid Briseid har brukket om hovedfagsoppgaven sin i idéhistorie til introduksjonsbok og kommer godt fra det selv om tekstdelen har sine mangler.

Isabelle Eberhardt (1877–1904) var en russisk-fransk eventyrer, journalist og forfatter. Hun regnes av mange som historiens første kvinnelige krigsreporter, og utfordret tidlig kvinneideal som fremdeles er framtredende. Som tjueåring forlater hun Europa for Algerie, konverterer til Islam og utforsker landet på kamelryggen forkledd som mann. Eberhardt er rastløs, fandenivoldsk, i opposisjon til rådende sosiale konvensjoner, og inderlig betatt av ørkenen og Islam. Hun lærer seg flytende arabisk, gifter seg med en muslim og blir innlemmet i sufiordenen Qadiriyya.

Det er fascinerende hvordan Eberhardt kan gjøre som hun vil i en kultur og religion som egentlig skiller strengt mellom manns- og kvinneliv. Selv om «alle» vet hun er kvinne, er det ansett som uhøflig å påpeke det, og Isabelle Eberhardt får innpass i mannlige reisefølger, moskeene og kif-kafeene (kif er en blanding av hamp og tobakk). Briseid skriver engasjert, og leverer et interessant 80-siders portrett av en uutgrunnelig heltinne og et kort og intenst levd liv. Flere steder utdyper hun og gir leseveiledning i fotnoter. Dessverre er ikke fotnotene listet opp bak i boken, så leseren må ta i bruk eselører om hun vil gå tilbake til disse.

Bok: Nomade var jeg – Isabelle Eberhardt/Sigrid Briseid

Eberhardt er en av få europeere på den tiden som lærer kulturen til de koloniserte å kjenne, og dermed knyttes det ekstra høye forventninger til tekstene hennes: Hvordan var Algerie «fra innsiden» på begynnelsen av 1900-tallet? Hvordan skildre «de andre» uten å falle i orientalismefellen til Edward W. Said? Tekstene som er bevart etter henne tilhører ulike sjangre; dagboknotater, reisereportasjer, noveller, en uferdig roman. Men temaene er gjerne de samme: Algerie, forholdet mellom algerierne og de franske kolonistene – og meningen med livet og døden.

Tekstdelen

Tekstdelen består av utdrag fra personlige dagbøker, utdrag fra reisereportasjene Sør-Oran del 1 (1903) og Sør-Oran del 2 (1904) og tre noveller. Reisereportasjene regnes gjerne som Eberhardts hovedverk, og overlevde så vidt forfatterens død. Eberhardt hadde planer om å gi ut disse i en fellesutgave, men druknet i en styrtflom i Aïn-Sefra i 1904, bare 27 år gammel. I en leteaksjon etter liket fant de hele manuskriptet til Sør-Oran, i tillegg til en hel del dagboknotater, bevart i en stor krukke. Sør-Oran er senere oversatt til blant annet engelsk og svensk, men utgavene er utsolgt fra forlagene og vanskelige å få tak i. Da vi i Utflukt skulle lage et temanummer om Isabelle Eberhardt (1/08), var reisereportasjene kun å oppdrive på fransk.**

Det er derfor en skuffelse at så mye plass i Nomade var jeg går med til oversettelse av noveller som ikke har åpenbare litterære kvaliteter. «Visjon av Moghreb» skrev Eberhardt da hun var 18 år og aldri hadde satt sin fot i Afrika. «Yasmina» (1902) er en ganske svulstig tekst der kolonimaktens overgrep personifiseres ved en fransk løytnants eventyr med en uskyldig og uvitende beduinerpike, Yasmina. Det er pinlig i dag å lese fremstillingen av Yasmina: «hun hadde tykke og blodfulle lepper som var både sensuelle og barnlige på én gang» (…). Selv om Eberhardt var en «innsider», kjennetegnes de skjønnlitterære tekstene i Nomade var jeg av en stor avstand til det fortalte og gjerne bruk av stereotypier av «de andre» og det eksotiske.

Briseid skriver innledningsvis at hun vil vise bredden og modningsprosessen i Isabelle Eberhardts forfatterskap, men jeg tror en introduksjonsbok hadde tjent på å trekke fram de beste tekstene i stedet for de mest varierte. Hvilke kriterier foruten om de to nevnte har forresten forfatteren brukt når hun har valgt og vraket utdrag og tekster? I hovedfagsoppgaven er fokuset ”Orienten”, er det også tilfellet for oversettelsene? Det burde i så fall leseren bli opplyst om.

Leseren

Boka hadde vært en enda bedre introduksjonsbok om man hadde hatt leseren litt oftere i tankene. Eberhardt bruker svært mange lokale ord og uttrykk i tekstene sine, og forklaringene på disse kommer ikke underveis i lesningen, men er listet opp bak i boka. Kartutsnittet av Nord-Afrika i svart/hvitt er lite og proppet fullt med informasjon om både hvor Eberhardt reiste og ville reise. Det finnes flere originale og gåtefulle fotografier av Isabelle Eberhardt, og boka gjengir noen av dem. Likevel har man valgt et trist og pregløst fotografi av et ørkenlandskap på omslaget, og gitt teksten en kjip pocketinnbinding med dårlig limfresing. Det kan ikke være enkelt for leseren å finne fram til denne boka i bokhandelen.

Det er synd for Isabelle Eberhardts liv og opptegnelser fortjener å bli bedre kjent. Og kanskje fører interesse for denne boka til at vi får reisereportasjene hennes på norsk snart?

**En smakebit av Briseids oversettelse av dagbokopptegnelsene til Eberhardt ble trykket i dette nummeret.

(Anmeldelsen er skrevet av Kristine Isaksen for Salongen.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Nyeste artikler

Les også

Salongens nyhetsbrev

Meld deg på Salongens månedlige nyhetsbrev for å få de siste tekstene våre direkte inn i innboksen.

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…