John Miltons Areopagitica

Rojalister mot parlamentarister i slaget ved Marston Moore i 1644 – samme år som Areopagiticas utgivelse. (Kilde: Wikimedia commons)

BOKOMTALE: John Miltons (1608–1674) forsvarstale for trykkefriheten er et elegant og inntrengende oppgjør med sensur. Til grunn ligger et begrep om fornuft med relevans på tvers av epoker.

Av Svein Henrik Nyhus

Areopagitica – eller om trykkefrihet, som nå foreligger i norsk oversettelse, utkom første gang i England i 1644, på en tid med hektiske religiøse og politiske omveltninger. En langvarig konflikt mellom en katolsk monark og bispekirke mot reformasjonstro puritanere resulterte i både borgerkrig og til slutt avskaffelsen av kongedømmet.

Særlig relevant for bakgrunnen til Miltons pamflett er en sensurordning som ble utstedt i 1637 av «the Star Chamber», en domstol utenfor det vanlige juridiske system under Karl I. Etter krigen og monarkens fall fant nemlig en gren av de seirende puritanerne, presbyterianerne, det for godt å puste liv i denne sensurforordningen rettet mot trykksaker.

Milton hadde hele tiden støttet seg til puritanernes sak og opplevde nå forhåndssensuren stikk i strid med sine frihetsidealer. Skarpskodd gikk han til motsvar med velformulerte og velfunderte prinsipper.

Sensur som fornuftens hinder

I 1644 hadde den britiske dikteren enda ikke skrevet Paradise Lost, det storslagne verk han selv vurderte – og ettertiden fortsatt vurderer – på høyde med Homer og Vergil i litterær og nasjonsstyrkende kraft. Men den frihetsdyrkende stemmen i det episke diktet foregripes i denne pamfletten som langt på vei kan sies å bedyre like verdier: fornuftens og viljens frihet.

Før fornuften: Adam og Eva i Paradise Lost fremstilt av Gustave Doré, 1866. (Kilde: Wikimedia commons)

Milton understreker at verden er sammensatt; både god og ond. Og han spør:

Siden det derfor i denne verden er nødvendig å ha kunnskap og oversikt over lasten for å bygge menneskelig dyd, og siden det er nødvendig å granske villfarelse for å befeste sannheten, hvordan kan vi da med større trygghet og mindre fare utforske syndens og falskhetens regioner enn ved å lese alle slags traktater og lytte til alle resonnementer?

Et hovedpoeng i Areopagitica, og som Milton har urokkelig tro på, er altså hvordan sensur hindrer fornuftens utfoldelse, og som følge: menneskets mulighet til å erkjenne sannhet. Vesentlige deler av talen diskuterer også spørsmål i forlengelsen av dette kjerneproblemet: Sensurens umyndiggjørende konsekvens, uklarhetene ved en sensurgrenses sluttpunkt – og i hvilken grad man kan og bør sette sin lit til en slik lovs bakmenn.

Spisset dramaturgi

Bok: Areopagitica eller om trykkefrihet – John Milton, Vidarforlaget 2010

Areopagitica er bare tenkt som tale i formen. Den ble aldri fremført foran en forsamling, men den retoriske stilen gir verket en spisset dramaturgi. Leseverdigheten er stor, også når teksten ligger tett på samtiden. Særlig effektiv er slagkraften til den historiske oversikten som argumentasjon.

Et sted minner Milton sine tilhørere om inkvisisjonens menn som sensurens mest hensynsløse eksekutører, samtidig som han med lærde referanser viser til de athenske og romerske statenes håndtering av samme utfordringer. For parlamentets protestantiske menn burde sammenlikningen ha fungert klargjørende.

Olav Lausund har i tillegg til å bevare Miltons fyndige og springende prosa, skrevet et utførlig og godt forord. Med sjelden grundighet omtales både tiden, mannen og verket, og gir leseren et skjerpet blikk for verkets kontekst og betydning. Så er det å håpe at at oversettelsen vinner nye lesere for dette viktige, historiske skriftet.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *