Atombomber og tørr martini

Publisert:

4. mars 2011

Kommentarer:

(Illustrasjon: iStock)

I New York og San Francisco dukket det opp en generasjon bohemer med en intens vilje til liv. De hørte på jazz og leste om Buddha og ville redde USA fra å drukne i sin egen mix av atombomber og tørr martini. De var beat-generasjonen.

Lars Nilsen er programleder i Studio Sokrates og skriver om sine kommende programmer og filosofiske undringer på Salongen.

Amerika

«Amerika, jeg har gitt deg alt og nå har jeg ingenting.

Amerika 2 daler og 27 cent 17 januar 1956.

Amerika dette holder jeg ikke ut.

Amerika når skal du slutte menneskekrigen?

Dra til helvete med atombomben din. (…)

Amerika du vil egentlig ikke ha krig.

Amerika det er dem slemme russera.

Dem russera, dem russera og dem kinesera. Og dem russera.

Russland vil ete oss levende. Russland er maktsyk. Hun vil ta fra oss alle bila i garasjene våre. Hun forlanger de iranske oljefelta. Hun vil overta de mellom-amerikanske bananrepublikkene våre. (…)

Dette er ikke bra. Ugh. Han lære indianer lese. Han trenger store svarte nigger. Hah. Hun tvinge oss jobbe 16 timer dagen. Hjelp.

Amerika dette er meget alvorlig.»

(Fra «Hyl» av Allen Ginsberg, 1956. Oversatt av Olav Angell.)

Kerouac og Ginsberg

Jack Kerouac og Allen Ginsberg møttes på Columbiauniversitetet i New York høsten 1943, Jack 21 og Allen 17 år. De vandret sammen om nettene i New York: Brooklyn Bridge, Times Square, Harlem og snakket kontinuerlig med hverandre om meningen med livet, essensen i tilværelsen og det gode liv. Begge hadde en forfatterspire voksende i hjertet.

Hvordan man skal leve ble viktigere for denne gjengen, viktigere en hvorfor man lever. Men det er mer: Maleren Jackson Pollock begynte å tømme maling rett fra bøtta på digre lerreter som lå på gulvet. Psykologen Timothy Leary eksperimenterte med hallusinerende stoffer for å utvide bevisstheten, jazzmusikerne sveipet konsertlokalene med maskingeværsalver av bopmusikk, Alfred Kinsey stiftet institutt for seksualforskning i Indiana – og kunne fortelle at Amerika hadde et seksualliv. Kerouac og Ginsberg fornyet romanen og diktekunsten ved å sprenge diktet og romanens grenser.

Tørr martini og atombomber

Aldri var Amerika mer konformt. Idealet var en Buick i garasjen, et dukkehjem med kone og to barn utenfor storbyen og en tørr martini før middag. Kanskje en valium, «mother’s little helper», til fruen på morsdagen hvis hysteriet dundret bak de blå øynene i skallen hennes.

Egentlig var tilværelsen usikker etter to verdenskriger og to atombomber i 1945. Europa lå i ruiner, mange fryktet med rette at enden var nær. Dette er bakteppet vi kan se den nye generasjonen av kunstnere og tenkere mot, beat-generasjonen. De startet en motkultur, en undergrunnsbevegelse – og dette er tema i Studio Sokrates de neste ukene:

Hva kan beat-generasjonen og jazzen de lyttet til fortelle oss om vår nærmeste fortid? Svaret er kanskje: Yo! Peace! – Marsipangris!?

Interesserte kan høre radioversjonen av Studio Sokrates her: Atombomber og tørr Martini

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Share on email
Share on facebook
Share on twitter

Nyeste artikler

Les også

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…