Publisert:

21. november 2011

Kommentarer:

(Illustrasjon: iStock)

«When it comes to humanism, nothing could be more suspect than clarity», sier litteraturviteren Tony Davies i sin bok Humanism, som er den klokeste og – dessverre for Davies – mest klargjørende humanismeframstillingen jeg vet om. Hva er så humanisme? Ordet brukes i ulike betydninger: en klassisk orientert kulturbevegelse, et moderne ikke-religiøst livssyn, et filosofisk fundament for menneskeverd og velferd. Altså trenger vi begrepsavklaringer for å vite hva vi snakker om – og eventuelt samles om. Men en fortsatt flertydighet må respekteres. Ellers kan klarhet bli suspekt.

Humanismen er under debatt. Salongen har bedt Per Anders Aas, forfatter av boken Humanisme. «Først og fremst et menneske» om å presentere sine tanker om begrepet.

En tom metafor?

Spør man norske skolebarn, vil de si at humanisme er å tro på mennesket i motsetning til å tro på Gud – å tenke selv i motsetning til å følge bud. Men det var ikke dette det handlet om da samfunnet søkte mot humanismebegrepet på ettersommeren 2011. Det som samlet var ikke det sekulære, men vissheten om hvert enkelt menneskes ukrenkelige verdi.

«Mennesket i sentrum» er en fellesnevner for humanisme i ulike varianter. Et slikt romlig bilde sier lite i seg selv, men hører til hva lingvistene George Lakoff og Mark Johnson har kalt Metaphors we live by: «Opp» og «ned» konnoterer positivt og negativt. Sentrum er godt, i motsetning til periferi. Men sentrum er et sted, ikke en verdi. Ikke alle vil bo der. «Mennesket i sentrum» kan bli en metafor på tomgang.

«It comes into focus»

Rombildet er imidlertid vanskelig å unngå, og utfordringen blir å gi det substans. Jeg følger The Cambridge Dictionary of Philosophy, der humanisme ikke defineres som en tankeretning, men et perspektiv:

It comes into focus when it is compared with two competing positions. On the one hand, it can be contrasted with the emphasis on the supernatural, transcendent domain, which considers humanity to be radically dependent on divine order. On the other hand, it resists the tendency to treat humanity scientifically as part of the natural order, on a par with other living organisms. Occupying the middle position, humanism discerns in human beings unique capacities and abilities, to be cultivated and celebrated for their own sake.

Altså en rommetafor: midtposisjonen. Å sette mennesket i sentrum betyr her å se det som et autonomt subjekt, ikke umyndiggjøre det – ikke redusere det til en funksjon av noe annet, til en kasteball i gudenes eller naturens hånd.

Men en «ren» humanisme blir i realiteten en abstraksjon. Mot religiøs umyndiggjøring har humanismen alliert seg med naturen og realisert seg som sekulær; mot naturalistisk umyndiggjøring har den søkt mot ånden og realisert seg som idealistisk/religiøs. Alltid bindestrekshumanismer. Tilsetningene gir smaken.

«Først og fremst et menneske»

«Mennesket i sentrum» kan bli en metafor på tomgang, skriver Per Anders Aas. Han er aktuell med boken Humanisme. «Først og fremst et menneske» på Pax forlag.

Metaforen kan utvides til det horisontale, individ og samfunn. Kanskje er denne dimensjonen vel så interessant som aksen religiøs/sekulær. Når Nora i Ibsens Et dukkehjem sier hun er «først og fremst et menneske», motsier hun Helmers umyndiggjørende definisjon av henne som «først og fremst hustru og mor», en funksjon av ham selv eller barna. Men det kan også hevdes at Nora løsrevet fra sine relasjoner er en abstraksjon.

«Mennesket i sentrum» er en formal bestemmelse som ikke impliserer en entydig verdi, men som jeg finner tjenlig som ramme i en lærebokframstilling. I boka Humanisme. «Først og fremst et menneske» prøver jeg å se ulike humanismer i forhold til hverandre – og i forhold til menneskeverdet. Hva skjer når mennesket blir forstått først og fremst – ikke som et menneske, men som en funksjon av noe annet: en ideologi, en rase, en religion, en nasjon?

LES OGSÅ: Elin Svennebys omtale av Humanisme. Først og fremst et menneske

Og på den annen side: Er «mennesket i sentrum»-ideen alltid det beste vern om menneskeverdet? Kan forestillinger om mennesket som desentrert, definert som mottaker og uavhengig av egne kvaliteter, være et korrektiv til en essensialistisk forståelse som setter det autonome subjekt i sentrum?

Tony Davies kaller humanismen «the myth of essential and universal Man» og viser hvordan forestillingen om det essensielle og universelle mennesket er imøtegått av en filosofisk antihumanisme med et «humanistisk» motiv. Han påviser flertydigheten i begrepshistorien, men fastholder humanismen som det beste vern om individet. Han finner imidlertid et alternativ til dens essensialisme hos Emmanuel Lévinas, der mennesket defineres i møte med den Andre – «settes i akkusativ», som Asbjørn Aarnes her hjemme har formulert det.

Begrepet i bruk

Humanismens begrepshistorie gir flere forankringspunkt: antikkens humanitas om det spesifikt menneskelige, renessansens umanista om en lærer i antikke og «menneskelige» studier, og 1800-tallets humanismus om et program for klassisk dannelse. Debatten om humanioras dannelseskraft er stadig aktuell, men det er ikke i dette sporet diskusjonen om bruken av ordet humanisme nå utfolder seg.

I Humanism and Anti-humanism påpeker filosofen Kate Soper et skille i dagens bruk av humanismebegrepet: For tyske og franske filosofer er humanisme lik antroposentrisme; for britiske og amerikanske lesere er det nærmest synonymt med ateisme. Samme skille fins i Norge: et generelt «mennesket i sentrum»-perspektiv med vekt på menneskeverd og velferd – og en smalere posisjon: livssynshumanisme eller sekulær humanisme, med tro på det menneskelige i motsetning til det guddommelige. Den andre bruksmåten kan ses som en variant av den første, med sentrale felles verdier.

Det normative

I min bok tar jeg utgangspunkt i det generelle perspektivet og prøver å holde meg i lufta over de ulike humanismevariantene før jeg lander på en normativ drøfting: forholdet til menneskeverdet. Religionen blir da – hvis den framstår som totalitær – en av flere mulige trusler, men ikke humanismens definerende motpol.

Dag Hareide har skrevet boken Hva er humanisme.

Det blir den heller ikke for Dag Hareide, som alt i innledningen til boka Hva er humanisme etablerer et normativt fotfeste ved å definere humanismen i seks punkter. Fundament er menneskeverdet – fulgt av den gylne regel, dannelse, demokrati, kritisk tanke og dialog. Dette er et godt grep i forhold til bokas intensjon: å prøve å besvare hva humanismen kan bety som verdigrunnlag for Norge, med ordet nedfelt i skolens formålsparagraf og i neste omgang i Grunnloven. Her gjør Hareide et viktig og nødvendig arbeid.

LES OGSÅ: Hva er humanisme i Grunnloven

Med dette skriver han seg også inn i humanismens idétradisjon, som siden begrepet ble lansert for 200 år siden har framtrådt som ulike forsøk på manifestere det menneskelige – i tider da det er truet. De seks punktene samler sentrale trekk i tradisjonen, samtidig som de treffer dagens behov. Hareide bringer også inn nye perspektiver ved å drøfte de humanistiske verdienes plass i ulike ikke-vestlige kulturer. Han går grundig inn i debatten om menneskets rolle i forhold til den øvrige naturen – så vel som forholdet til religion og religionskritikk.

Mitt inntrykk er at våre bøker utfyller hverandre. Vi har mye felles, men ulike fordypningfelt. En terminologisk forskjell følger av vinklingen: Med min formale humanismedefinisjon blir antihumanisme – forstått «fransk» som antiessensialisme eller desentrering – ikke per definisjon negativt. Ut fra Hareides normative definisjon blir antihumanisme trusler mot menneskeverdet. Slik må det være når humanismen skal ta form som verdigrunnlag. Det er uproblematisk, så lenge vi vet hva vi snakker om.

Det sekulære

Hva så med humanisme i verdslig variant? «Humanismen er et livssyn som setter mennesket i sentrum og fremhever den enkeltes menneskeverd, selvstendighet, ukrenkelighet og iboende verdighet», heter det i innledningen til «Norsk humanistmanifest 2006», vedtatt av Human-Etisk Forbund. Definisjonen synes kongenial med Hareides og bør kunne bidra til et felles verdigrunnlag i Grunnlovens forstand. «I Norge er dette livssynet også kjent som humanetikk», heter det imidlertid videre. Da spør jeg: Vil en slik sentrumsorientert humanismedefinisjon nødvendigvis implisere sekularitet?

Under «Humanisme» på Human-Etisk Forbunds nettsted ligger også en enklere innføring, som åpner slik: «Finnes det en Gud – eller flere guder? Er det et liv etter døden? Finnes det synske mennesker? […] Dersom svarene dine er ‘neppe’, ‘nei’ eller ‘niks’, så er det mulig at humanismen er det livssynet som står deg nærmest.» Denne vinklingen samsvarer med den toneangivende sekulærhumanisten Richard Normans forståelse: Humanisme, i den betydning han vil bruke ordet, er «et forsøk på å tenke over hvordan vi bør leve uten religion».

Innledningene til manifestet og populærversjonen viser en spenning mellom det konstruktive og det kritiske i livssynshumanismen. Det konstruktive er en ambisjon om å formulere en tro på mennesket uavhengig av religiøse begrunnelser, forankret i FNs menneskerettighetserklæring. Denne forankringen gir også en plattform for samhandling på tvers av religioner og livssyn.

Litteratur

  • Davies, Tony: Humanism, 2nd ed., London & New York: Routledge 2008 (1st ed. 1997).
  • «En innføring», Human-Etisk Forbunds nettside. (Også på Human-Etisk Forbunds skolesider: «En lettlest innføring i humanisme».)
  • Hareide, Dag: Hva er humanisme, Oslo: Universitetsforlaget 2011.
  • Kolenda, Konstantin: «Humanism», i Robert Audi (red.): The Cambridge Dictionary of Philosophy, Cambridge: Cambridge University Press 1999 (1995), 396–397.
  • Norman, Richard: On Humanism, London & New York: Routledge 2004. (Norsk utgave: Humanisme, oversatt av Kåre A. Lie, Oslo: Humanist forlag 2007.)
  • «Norsk humanistmanifest 2006», gjengitt i Norman 2007 og på Human-Etisk Forbunds nettside
  • Soper, Kate: Humanism and Anti-Humanism, London: Hutchinson 1986.
  • Søderlind, Didrik (red.): Verdier og verdighet. Tanker om det humanistiske livssyn, Oslo: Humanist forlag 2007.
  • Aas, Per Anders: Humanisme. Først og fremst et menneske, Oslo: Pax Forlag 2011.
  • Aas, Per Anders: «To humanismer, to modernitetsdiskurser», anmeldelse av Davies, Norman og Søderlind, Norsk Teologisk Tidsskrift 4/09, 287–299.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Share on email
Share on facebook
Share on twitter

Nyeste artikler

Relaterte artikler

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…