Populariserende om lykke

Sissela Boks Exploring Happiness. From Aristotle to Brain Science er tidvis inspirerende, men virker tilfeldig, skriver Hallvard Fossheim.

BOKOMTALE: Lykke er de siste årene blitt et veldig levende tema innen filosofi, psykologi, økonomi og så videre. Det ut kommer en rimelig jevn strøm av mer eller mindre populariserende bøker om emnet. Dette er hyllen også Exploring Happiness av Sissela Bok hører hjemme i. Men noen brobygger mellom humaniora og hjerneforskning er den ikke.

Av Hallvard Fossheim

Hva har så denne boken å bidra med? Et mantra for Sissela Bok er at man må benytte seg av innsikter fra kulturen og historien – fremfor kun å se på de kontemporære vitenskapelige bidragene i lykkeforskningen. Svakheten med boken er i så fall tydelig. I løpet av et par hundre sider klarer ikke Bok egentlig å demonstrere hvorfor man skulle følge dette rådet, enda så rimelig det virker.

Enkelte av hennes lesninger er lovende, og noen av dem har til og med ansatser til å være oppriktig fascinerende. Seksjonene om Freud og Russell er slik sett noe av det beste i boken.

Men noen substansiell brobygging blir det ikke.

Lite oppklarende

Dette kommer slett ikke nødvendigvis av feil og mangler fra kulturhistoriens side. Dagens situasjon er tross alt fortsatt den at hjerneforskere må etablere korrespondanser mellom mer eller mindre usikre målinger og observasjoner – og fenomener vi kjenner fra ganske andre steder; som lykke, depresjon, opplevelser, følelser og så videre. Isolert sett sier hjerneskanningene oss i de fleste sammenhenger forbløffende lite.

Da blir det iblant påfallende i hvilken grad Sissela Bok selv ukritisk tar for god fisk at ‘brain science’ har vist oss et eller annet viktig om oss selv og lykken. Det forblir uklart hvordan den påståtte innsikten skulle kunne stamme fra nevrovitenskapen.

Det kan virke som om hun føler at kultur, historie, filosofi og alt det der trenger en apologi for å få plass på hjernetoget. Dette er en utfordring som boken ikke bidrar noe særlig til å godtgjøre.

Engasjert, men tilfeldig

Boken er tidvis inspirerende, i den forstand at man kan føle forfatterens egen glød og engasjement gjennom teksten. Dessverre blir ikke all denne energien tilstrekkelig fokusert. (Dette er den type bok hvor forfatteren ikke kan dy seg for å inkludere det evinnelig interessante faktum at det greske ordet idiotes opprinnelig betegnet en person som ikke deltok i offentlig liv.) Utvalget av navn og nummer synes langt på vei tilfeldig. Og ikke minst; mye av teksten består av en nesten usannsynlig mengde navneslenging, med opp mot 7–8 personer nevnt og glemt i løpet av én side når det pågår som verst. Dette kan gi leseren ansporinger til videre undersøkelser.

Men når boken i så stor grad forblir på nevnestadiet, blir det slitsomt også, som en uhyre belest men ustrukturert middagsgjest som har overdosert espressoen sin og ikke vil gå.

I all rettferdighet skriver Bok godt. Teksten flyter fint og levende forbi mens hun holder opp figurer og koplinger fra Augustin til O’Keeffe, fra Pascal til Sylvia Plath, fra al-Ghazali til Nozick. Likevel er boken ikke strukturert eller grundig nok til helt å duge som innføring i kontemporær lykkeforskning (prøv heller Daniel Gilberts underholdende og velinformerte Stumbling on Happiness) eller intellektuell lykkehistorie (som for eksempel Nicholas Whites A Brief History of Happiness).

Til tross for sitt begrensede omfang er Exploring Happiness en bok som kanskje er mest artig og givende hvis man blar løst i den og lar seg lede av nysgjerrigheten og navneregisteret – fremfor å lese den fra perm til perm.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *