En liten nedtur om løgn

Publisert:

14. desember 2020

Kommentarer:

«Hvis det å tro seg selv for god er en type løgn, skulle vel det å (feilaktig) ikke tro seg god, pen, sterk, utadvendt eller flink nok også være det? Eller kan man nettopp hevde at selvbedrag er logisk sett knyttet til at man overvurderer sine evner og sin betydning?» spør Frode Nyeng. (Illustrasjonsfotoet er hentet fra Centralteaterets oppsetning av «Et døgn uten løgn». Kilde: Nasjonalbiblioteket.)

Lars Fr. H. Svendsens nye bok om løgnens filosofi lykkes i å vise hvor nyansert ærlighetens og løgnens sosiale landskap er, men lever ikke opp til hans tidligere bøker.

Lars Fr. H. Svendsen er en mann som nærmest har skapt sin egen populærfilosofiske sjanger, med essayistiske bøker om evigaktuelle temaer preget av personlig engasjement og godt språk, så en ny utgivelse er alltid spennende. For oss som har satt stor pris på dette forfatterskapet, helt fra starten i 1999, med suksessen Kjedsomhetens filosofi, og videre gjennom blant annet Ondskapens filosofi (2004), Frihetens filosofi (2013) og Ensomhetens filosofi (2015), er imidlertid Løgnens filosofi en aldri så liten nedtur. Den er langt fra noen dårlig bok, men den fenger ikke like sterkt – og mangler litt av den faglige bredden og referanserikdommen som Svendsen har imponert med i tidligere utgivelser. Dessuten er den så kort og innholdsmessig knapp at jeg tar meg i å savne flere temaer som hadde vært naturlige, når det først skal handle om hvordan noe så utbredt og moralsk ladet som løgn arter seg både på individ- og samfunnsnivå.

Hva savnet gjelder, kommer jeg tilbake til. Man bør tross alt ikke vurdere en bok primært ut fra hva den ikke handler om, men først se om den lykkes innenfor de rammer forfatteren har valgt. Og delvis gjør den det. Best er den når forfatteren tør risse opp og trekke på flere teoretiske perspektiver som anvendes på samfunnslivet – som når temaet er løgn i politikken, det største enkelttemaet i boken. Kort og konsist får leseren bedre blikk for blant annet den moderne totalitarismens forvrengninger av virkelighet med sine korrumperende og dødelige konsekvenser.

Her får vi ikke bare bekreftet bildet av den kroniske løgneren (eller bullshitteren?) Trump, men – viktigere i denne sammenhengen – også øvd oss på å skille mellom nettopp nærliggende fenomener som løgn, bullshit og sannaktighet, som Svendsen som vanlig er god på å forklare og illustrere. Løgnens plass i demokratiet blir også interessant drøftet, alt mens Svendsen turnerer Platon, Niccolò Machiavelli, Thomas Hobbes og Max Weber på sedvanlig vis. Spørsmål som om vi må finne oss i å bli løyet til av statens voktere, utfylles av om vi moralsk sett ikke bare må forvente løgn, men om vi også kan sies å ha en moralsk rett til å bli løyet til – pussig nok. Politikernes fristelse til å utvide rommet for løgner og hemmelighold blir selvsagt også viet plass. Men: Hva er nå løgn?

Sannferdighet

I den innledende beskrivelsen av løgnens vesen, bruker Svendsen en del plass på det nærmest selvsagte, og derfor viktige, i at løgn ikke står i motsetning til sannhet, men til sannferdighet. Her baserer han seg relativt ukontroversielt på Bernard Williams´ forståelse av sannferdighet som bestående av de to sannhetsdydene oppriktighet og nøyaktighet – en todeling som er sentral gjennom boken: Man er ærlig om man sier det man faktisk tror er sant og man har gjort en rimelig innsats for å begrunne sin tro. Nøyaktighetskravet handler i tillegg om at man unngår, og i alle fall ikke legger opp til, å villede gjennom misforståelser som skyldes vaghet og uklarhet. Forfatteren behandler dette stoffet med stø hånd, selv om jeg tar meg litt i å savne at han sveiper innom alternative definisjoner av løgn og ærlighet (for de finnes vel?).

Løgnens filosofi av Lars. Fr. H. Svendsen, Kagge Forlag, 2020.

Jeg liker også at Svendsen tidlig knytter an til en pragmatisk forståelse av sannhetsbegrepet, og det er befriende å lese om løgn uten først å måtte gjennom det som her ville vært fruktesløse drøftinger av filosofisk sannhetsteori. Selv om løgn er uforståelig uten sannhet, er løgnens fenomenologi ikke avhengig av sannhetens vesen – hvis noe slikt skulle finnes. Det holder å si at noe er sant hvis det er slik det er. Lett å like er også den praksisnære kontekstualiseringen av løgner og deres (varierende) moralske verdi som er gjennomgående i fremstillingen.

Svendsen er med andre ord god når han fra starten beskriver hvor nyansert ærlighetens og løgnens sosiale landskap er. Men allerede her får knappheten følger. Jeg savner en klarere fremstilling og reell drøfting av typer og grader av løgn, gjennom fenomener som direkte løgn, taktisk vaghet, tilbakeholdelse av relevant informasjon, unngåelse av spørsmål, tendensiøs vinkling, over- og underdrivelser, og generell taushet. Å se på at andre danner seg feilaktige oppfatninger på grunnlag av at jeg villeder ved å forstille meg eller forholde meg taus, kan moralsk sett neppe være mye bedre enn om jeg serverer en direkte løgn.

I den forbindelse kan det også anføres at Svendsen forstår løgn utelukkende som et språklig fenomen, noe som kan synes rart når han utover i boken – systematisk og prisverdig – legger så stor vekt på tillit som avgjørende både for individ og samfunn. Annen, ikke-språklig atferd som villeder og bedrar finnes åpenbart, og kan slik sett erodere tillit vel så mye som den uttalte løgnen. Det kan virke som om forfatteren ikke tør (eller det handler nok mer om å ta seg tid til å) bevege seg langt nok inn i dette området av løgnens fenomenologi.

Begrepet «løgn»

Jevnt over leverer Svendsen i kjent stil en fin blanding av det personlige og faglige, samt det normale og opplagte med det mer overraskende og tankevekkende. Et eksempel er hans påpekning av hvordan løgn unntaksvis kan fremme snarere enn hemme tillit. Et annet er hintene om at den som utsettes for løgn og bedrag også kan ha et ansvar. Samlet sett går det klart frem at sannferdighetens motsetning må forstås i lys av den komplekse sosiale veven som utgjør vårt liv med andre, og verken kan forklares eller bedømmes riktig ut fra et sett etiske prinsipper alene. Mangel på sannferdighet er problematisk først der mottaker forventer at man er det. I nekrologer og takk-for-maten-taler er alle innforstått med at man pynter på sannheten.

Det sagt, så er Svendsens kantianske grep rundt det meste av stoffet like fast som det er opplysende og fruktbart. Selv om det er nærmest umulig å forsvare Kants absolutte fordømmelse av løgn, viser hans moderne sinnelagsetikk tydelig hvorfor såkalt hvite løgner, oftere enn vi er villige til å innrømme, er gale og respektløse: De medfører at løgneren innsetter seg selv som dommer over hva andre ønsker eller tåler å høre, og med det innskrenker andres frihet og mulighet til å foreta rasjonelle valg. Det er dessuten vanskelig å være uenig når Svendsen understreker at hvite løgner som regel mer er et utslag av personlig bekvemmelighet enn av en genuin omtanke som trumfer sannhetsplikten.

Noen vil nok si at boken dreier noe ut av kurs når Svendsen brått bruker mange sider på å gå inn i filosofen Rousseaus biografi. Og ja, det blir noe omstendelig og kanskje virker det litt antikvert, men det levendegjør hvor stor avstanden mellom liv og lære kan bli og hvor dypt selvbedraget kan gå – også i filosofihistoriens midte. For nettopp selvbedrag – når vi lyver til oss selv – er et viktig tema i denne boken, og ett av de seks kapitlene i boken er da også viet dette temaet.

Men selv om en av Svendsens styrker som fagbokforfatter har vært det begrepsanalytiske, strever han her med å være tro mot sine egne begrepsavklaringer. For skriver han ikke etter hvert mest om vår tilbøyelighet til å feilvurdere oss selv, snarere enn å lyve til oss selv? Løgn er jo etter forfatterens egen definisjon nettopp å si noe annet enn det man tror er sant. Når vi feilvurderer oss selv (for eksempel som en bedre bilfører eller foreleser enn gjennomsnittet – noe de fleste statistisk sett ikke kan være, men likevel vurderer seg selv som) forteller vi tross alt oss selv det vi tror er tilfellet.

Selvbedragets filosofi

Så hva er egentlig sammenhengen mellom feilvurderinger og løgn når det er oss selv det handler om? Hvordan kan vi både kjenne sannheten og lyve om den, til oss selv? Svendsen er selvsagt kjent med problemet og adresserer da også det særegne og utfordrende ved at bedrageren og den bedratte er en og samme person. Han klarer likevel ikke helt å overbevise leseren om at de eksemplene han bruker mye plass på, faktisk er selvbedrag – altså en form for indre løgn. Det er utvilsomt interessant, men likevel filosofisk utilstrekkelig, å vise til empirisk forskning som tyder på at selvbedrag er utbredt og at vi for eksempel lettere tror på egne løgner dersom vi forteller dem til andre. Om jeg skal være pirkete, tror man vel heller ikke på egne løgner, men på det som over tid blir egne (usanne) overbevisninger.

Uansett er det altså mulig å kritisere ham for ikke å oppholde seg lenge nok ved løgnens filosofi her. Hvis filosofi primært forstås – som Svendsen også gjør – nettopp som begrepsmessig klargjøringsvirksomhet, burde han opprioritert ikke-empiriske spørsmål om hvorvidt selvbedrag overhodet er mulig og hva slags teori om selvet og bevisstheten det i så fall forutsetter. I så måte er det påfallende at Sartre og begrepet «ond tro» er fraværende i drøftingen. Så også alt annet eksistensfilosofien har sagt om autentisitet og egentlighet. I stedet slår Svendsen nærmest bare fast at selvbedrag gjerne bunner i et ønske om å tro noe annet enn det som er sant, og støtter seg i tillegg på den tidligere nevnte todelingen i sannhetsdyder fra Williams, som mener selvbedraget kan tilskrives manglende nøyaktighet. At selvbedrag er en form for ønsketenkning paret med utilstrekkelig bevisførsel, forklarer imidlertid ikke hvordan løgn dypest sett er mulig i et selvforhold.

Dette problemet blir synlig også i det meget korte delkapitlet om selviscenesettelse og selvbedrag. Her brukes blant annet Erving Goffmans teori om dagliglivets rollespill for å poengtere hvor sosialt selvet kan sies å være (dog uten at forfatteren helt går god for den sosiale reduksjonismen hos Goffman). Svendsen knytter de forestillingene vi hele tiden setter opp for andre til selvbedrag via vår evne til, som nevnt, å tro for godt om oss selv. Ideen er at forestillingene og maskespillet lett glir inn som deler av vår narrative identitet; det at vi ikler oss masker blir til at vi maskerer oss for oss selv. Men dette er altså i grunnen en vanskelig ide. Hvem kjenner hvem vi er, slik at de kan si at de rollene vi spiller dekker over vår egentlige identitet? Hvem sitter på høyden over dagliglivets sletter og kan avsløre maskespillet? Dessuten: Hvilken del av selvet utgjør den «egentlige» eller personlige identiteten som blir dekket over? Og hvilken del av oss er det som bedriver denne maskeringen – og ut fra hvilket motiv eller hvilke ubevisste behov?

Som en siste innvending til selvbedragstematikken, som for øvrig også setter sitt preg på det påfølgende kapitlet om løgn og vennskap, kan man undres over hvorfor den bare omhandler at folk tror overdrevent bra om seg selv. Svendsen gjentar flere steder faren ved å gå rundt og tro at man er et mer fortreffelig menneske enn det er grunnlag for. Men er ikke folks mentale helse og selv-forhold i vår tid like mye preget av at folk nedvurderer seg selv? Hvis det å tro seg selv for god er en type løgn, skulle vel det å (feilaktig) ikke tro seg god, pen, sterk, utadvendt eller flink nok også være det? Eller kan man nettopp hevde at selvbedrag er logisk sett knyttet til at man overvurderer sine evner og sin betydning?

Mangler i form og innhold

Før jeg avslutter med de temaene jeg savner i boken, vil jeg anføre at boken formmessig preget av en noe mager og usystematisk bruk av overskrifter. I alle de seks kapitlene har forfatteren tillatt seg å være knapp også i innrammingen av stoffet. Flere steder skiftes tema ganske brått uten at det benyttes delkapitler, og det virker derfor litt tilfeldig når disse faktisk brukes. Selv om språket for det mest er godt, er det atypisk for Svendsen at teksten også tidvis er skjemmet av at han ikke tar seg tid til å skape overganger og flyt. Innimellom dukker tematisk nye avsnitt brått på og oppsummeringer og konklusjoner – de få som er – står flere steder uten tydelig nok forankring i det forutgående stoffet.

Formmessig hangler også sistekapitlet. Det har den i utgangspunktet vage tittelen Å leve med løgn, og rommer flere i og for seg interessante poenger av både empirisk og moralsk art. Problemet er at det fremstår noe rotete, igjen blir for knapt, og derfor blir uten særlig avslutningspønsj. Her kunne Svendsen med fordel ha spisset budskapet ved å ha latt det utelukkende handle om løgnens korrumperende effekt på personligheten, som han skriver overbevisende om, hvilket også hadde gitt tittelen et mer konkret innhold.

Men så til hva boken mangler. Jeg mener flere store temaer ville vært naturlige å inkludere for å gi en noe mer komplett og levende fremstilling av hvordan løgnen tar form i dagens samfunn. Ja, jeg tar meg friheten å etterlyse fire nye kapitler: 1) Løgn og barn(eoppdragelse), 2) Løgn og religion, 3) Løgn i medier, og 4) Løgn i reklame.

Joda, det ville blitt en ganske mye lengre bok. Men da kunne man fått undret seg varm over spennende spørsmål som hvilke løgner det kan forsvares å fortelle barn, hva sannhet, ærlighet og løgn kan bety på et felt som unnviker bevis og som for en ateist fremstår som det ypperste innen selvbedrag og kollektive vrangforestillinger, hva avisenes maniske liveoppdateringer og stadig intensiverte jakt på klikk gjør med nyhetsmedienes tillit og hva vi alle egentlig driver med i våre livsidylliseringer på sosiale medier. Og, ikke minst, om hvor mye jug, manipulasjon, press mot personvern og annet fanteri fra den senkapitalistiske koalisjonen av reklameskapere og datateknologiselskaper vi som forbrukere skal finne oss i – i kampen for å holde liv i løgnen om evig økonomisk vekst. Selv om jeg innser at dette siste kanskje ville vært noe overraskende om det kom fra en kjent Civita-filosof.

Det virker som om Svendsen har hatt det litt for travelt med å få denne boken ut. Det er selvsagt skuffende, men kanskje mest av alt irriterende. For hvis løgnens filosofi kunne fått en like mye faglig grundig som lettlest og underholdende fremstilling på norsk, ville neppe noen kunne gjort det bedre enn en Svendsen i toppform.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Share on email
Share on facebook
Share on twitter

Nyeste artikler

Relaterte artikler

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…