Fobi mot utopiene?

Publisert:

1. april 2021

Kommentarer:

I Utopophobia argumenterer Estlund imot kritikerne av ideell teori og det han kaller deres utopifobi. (Illustrasjon: Thomas Hawk/Flickr, CC BY-NC 2.0)

I Utopophobia: On the limits (if any) of political philosophy forsvarer David Estlund ideell teoris rolle i normativ politisk teori.

Metode i normativ politisk teori

I normativ politisk teori1 har det vært en økt interesse for metodologiske spørsmål det siste tiåret, blant annet om hvilken plass utopier eller ideell teori skal ha i faget.2 Metodologiske diskusjoner i normativ politisk teori handler blant annet om hvilken rolle bruk av intuisjoner bør spille i resonnementer som sier noe om hvordan verden burde være. For eksempel diskuteres det om våre intuisjoner om hva som er rett og galt er en sikker kilde til etisk innsikt. Den diskusjonen David Estlund, professor ved Brown University bidrar til i sin bok Utopophobia: On the limits (if any) of political philosophy (Princeton University Press) fra 2019 handler om forholdet mellom ideell og ikke-ideell teori. Litt forenklet kan vi si at ikke-ideell teori fokuserer på spørsmål om hvilke politiske endringer som ville gjort et samfunn mer rettferdig her og nå. Ideell teori, på den andre siden, fokuserer på hva rettferdighet krever av oss, uavhengig av om det er noe som kan eller vil bli realisert i våre samfunn. I likhet med flere andre grunnleggende diskusjoner i normativ politisk teori tar også denne debatten utgangspunkt i John Rawls’ A Theory of Justice. Her beskriver Rawls prosjektet sitt som ideell teori i den forstand at han forutsetter at folk faktisk lever etter prinsippene som regulerer et velordnet samfunn, noe som jo åpenbart er urealistisk. Rawls skriver at det er viktig å begynne med ideell teori fordi han mener det gir det beste utgangspunktet for å forstå de utfordringene vi møter på i dagliglivet.3

Utopophobia: On the limits (if any) of political philosophy (Princeton University Press, 2019)

Estlund diskuterer ikke hva rettferdighet er, men forholder seg kun til det metodiske spørsmålet om hvilken rolle ideell teori bør spille i faget. Metodologiske debatter er viktige av flere grunner. For det første kan de klargjøre de substansielle debattene om for eksempel hva rettferdighet innebærer, slik at vi unngår misforståelser og å snakke forbi hverandre. For det andre er det sunt for et fagfelt å diskutere noen av de grunnleggende premissene og antagelsene for faget slik at det utvikler seg.

I normativ politisk teori har det vært en del kritikk av det som kan omtales som «virkelighetsfjern teoretisering» – representert av de som driver med ideell teori – eller teorier om rettferdighet som ikke har noen realistisk mulighet til å bli realisert overhodet.4 Estlund argumenterer imot kritikerne av ideell teori og det han kaller deres utopifobi (utopophobia), som han definerer som den urimelige redselen for utopismens synd. Utopismens synd er at dens standarder er falske fordi de er urealistiske. Denne redselen kan, ifølge Estlund, føre til marginalisering av undersøkelser og innsikt om for eksempel hva rettferdighet er uten å demonstrere noe galt med disse innsiktene ut over at de er urealistiske. For å si det på en annen måte, mener Estlund at det er verdt å arbeide med politiske teorier om for eksempel rettferdighet selv om det er helt urealistisk å oppnå idealet.

Hovedpunktene i boka

Hovedargumentet i Estlunds bok er at man ikke kan kritisere en teori om for eksempel sosial rettferdighet fordi den setter for høye standarder. Selv om standarden har liten eller ingen sjanse til å bli nådd i noe samfunn noensinne, kan en slik teori fortsatt være sann.

Det er lett å tenke at Estlund da også er nødt til å forsvare utopisk politisk tekning, selv om det kan føre med seg stor menneskelig lidelse. Erfaringene fra de totalitære bevegelsene som nazisme og kommunisme på 1900-tallet viser at utopiske ideer kan ha fatale sosiale konsekvenser. Den tyske poeten Heinrich Heine advarte mot å ikke undervurdere ideenes makt: «filosofiske tanker som er gitt næring på en professors kontor kan ødelegge en sivilisasjon» [min oversettelse].5 Det er her Estlund introduserer et viktig skille mellom utopiske forslag og utopiske prinsipper. Estlund forsvarer ikke utopiske forslag, som ikke har noen realistisk mulighet til å bli virkeliggjort og hvor forsøket kan føre til mye menneskelig lidelse. Estlund mener at det er en feil ved et forslag hvis det er urealistisk, men det samme gjelder ikke for prinsipper. Estlunds skille mellom utopiske forslag og utopiske prinsipper gjør at det går an å forsvare det klasseløse samfunn som et utopisk prinsipp, men ikke som et utopisk forslag. For å ta et eksempel, så førte forsøket på å gjennomføre det klasseløse samfunn slik Khmer Rouge gjorde i Kambodsja på slutten av 1970-tallet til rundt 2 millioner døde. Estlund ville mest sannsynlig sagt at det klasseløse samfunn er greit som et utopisk prinsipp, men ikke som et forslag fordi det er utopisk å tro at det klasseløse samfunn er gjennomførbart i praksis.

Estlunds hovedmotstander er ulike typer realisme, særlig det han kaller tilfreds-realisme («complacent realism») som sier at alt allerede er som det burde være, og som dermed fort ender opp som et forsvar for status quo uten noen mulighet til å kritisere de dårlige sidene ved dagens situasjon. I stedet burde vi støtte oss til politiske teorier med større ambisjoner enn som så. Estlund henviser til det han hevder er et vanlig akseptert prinsipp i politisk filosofi: at bør impliserer kan. For Estlund betyr dette at du kan ikke være moralsk forpliktet til å gjøre noe du ikke kan. Hovedpoenget til Estlund er at bør ikke impliserer at det er overveiende sannsynlig at noe skjer. Han trekker en distinksjon mellom evne og sannsynlighet. Selv om det er null sannsynlighet for at en handling inntreffer, betyr det ikke at ingen er i stand til å gjennomføre den. Estlund bruker selv eksemplet med at han danser som en kylling foran studentene sine. Det er noe han har evne til å gjøre, men det er veldig usannsynlig at det kommer til å skje. Poenget med distinksjonen er å vise at det faktum at en person ikke kommer til å oppfylle en moralsk plikt ikke betyr at den moralske forpliktelsen forsvinner. La oss si at Estlund faktisk hadde en moralsk forpliktelse til å danse som en kylling foran sine studenter. Det faktum at det er lite sannsynlig at han kommer til å gjøre det fratar ham ikke plikten til å gjøre det, fordi Estlund faktisk kan danse som en kylling. Det naturlige oppfølgingsspørsmålet er da om normativ politisk teori burde avgrenses til å sette standarder som i det hele tatt er sannsynlig at blir møtt. Estlund mener nei, og argumenterer overbevisende for sitt syn.

I boken bruker Estlund ganske mye plass på å undersøke farene og fordelene med det han kaller håpløst ambisiøse teorier. Altså, teorier som har null sannsynlighet for å bli oppfylt, men som er innenfor menneskers gjennomføringsevne. På den positive siden trekker Estlund frem at disse teoriene kan motivere folk til å handle på en bedre måte enn de ellers ville gjort. På den negative siden kan disse teoriene også være farlige hvis folk arbeider for å gjennomføre dem fordi handlinger rettet mot mål som aldri vil bli nådd kan være bortkastet tid. Det betyr at håpløst ambisiøse teorier kan inneha sannheter om rettferdighet, uten at det impliserer at det er et teorier vi bør arbeide for å gjennomføre i praksis.

Ikke-håpløs teori, i motsetning til håpløst ambisiøse teorier, innebærer å finne ut hva vi bør gjøre gitt hva folk og institusjoner sannsynligvis vil gjøre. Estlund bruker eksemplet med Professor Prokrastinering: Professor Prokrastinering har blitt spurt om å skrive en bokanmeldelse, men vet at han mest sannsynlig ikke kommer til å gjøre det selv om han sier ja. Ifølge Estlund er det da to relevante spørsmål her: (1) har han en plikt til å skrive bokanmeldelsen? (2) hva burde han gjøre gitt at han vet han mest sannsynlig ikke kommer til å skrive bokanmeldelsen? Estlund tar utgangspunkt i at han har en etisk plikt til å skrive bokanmeldelsen og derfor burde si ja til å skrive den og faktisk skrive den. Men, gitt at han kun sier ja til å skrivebokanmeldelsen og ikke faktisk gjennomfører arbeidet, så burde han også si nei til å skrive bokanmeldelsen. Estlund drar det så over til politikken og skriver at vi kan tenke oss at vi burde etablere og følge reglene for visse institusjoner. Men gitt at vi ikke kommer til å følge reglene for institusjonen bør vi heller ikke etablere dem fordi vi da totalt sett kan komme dårligere ut. Estlunds poeng er at håpløst ambisiøse teorier spiller en viktig rolle i å evaluere dagens samfunn, selv om de ikke nødvendigvis kommer til å gjennomføres i praksis.

Bokas begrensninger

Som mange andre akademiske bøker som utgis for tiden bygger denne i stor grad på tidligere publiserte artikler. Dette gjør at boka mangler en tydelig helhet. Blant annet burde boka gitt en bredere fremstilling av ulike synspunkter i de metodologiske debattene, spesielt det Estlund omtaler som politisk realisme og politisk moralisme, noe som ville gjort det enklere å lese boka for de som ikke allerede kjenner til diskusjonene. Det ville også gjort det enklere å forstå hvor Estlund selv ønsker å plassere seg. Slik boka er nå bør en ha en viss kjennskap til disse diskusjonen i normativ politisk teori for å få ordentlig utbytte av boka.

Boka er også forholdsvis abstrakt og eksemplene som brukes handler i liten grad om politikk. Jeg kunne i hvert fall ønsket meg færre tankeeksperimenter og flere eksempler fra virkelig politikk blant annet fordi argumentasjonen er lettest å følge der resonnementene bygger på eksempler fra den virkelige verden. Men det som allikevel gjør boka forholdsvis tung å lese er at boka gjennomgående har alt for lange setninger som gjør at en må lese setningene både to og tre ganger før en får med seg betydningen. Mange av kapitlene burde også vært gjort kortere og mer konsise.

En av de mest kjente kritikkene av ideell teori kommer fra Amartya Sen og Estlund berører Sen sin kritikk i noen grad.6 Sen argumenterer for at vi ikke trenger å vite hva det perfekte alternativ er for å vurdere hvilken som er best av to ulike alternativer. Vi trenger bare ikke-ideell teori. Sen mener vi kommer langt med å sammenligne ulike alternativer. Hvis vi er opptatt av likestilling kan vi for eksempel sammenligne situasjonen i Norge og USA og finne ut hvilke land vi mener er best uten å ha en idé om hva perfekt likestilling er. Jeg mener Sen har et viktig poeng og at vi i mange situasjoner kommer langt uten å bedrive ideell teori for å finne ut hva som er mest rettferdig av to alternativer. Samtidig mener jeg argumentet til Sen ikke viser at ideell teori ikke er nyttig til noen formål. Estlund hevder for eksempel at ideell teori kan ha en motiverende effekt.

Debatten mellom tilhengere av ideell teori og ikke-ideell teori kan ofte se ut som en debatt mellom folk som foretrekker å arbeide på ulike nivåer av abstraksjon og ønsker om hvordan de skal forholde seg til empiriske realiteter. Men de ulike tilnærmingene er ikke gjensidig utelukkende og kan ofte berike hverandre. Jeg tror det er mye riktig i en sånn forståelse av den metodologiske debatten og jeg har inntrykk av at det er en slik posisjon Estlund tar. Estlund selv foretrekker åpenbart å arbeide innenfor ideell-teori. Samtidig kan det da virke som det står lite på spill i debatten om det kun handler om egen preferanse for ideell eller ikke-ideell teori. Onora O’Neill har for eksempel påpekt at etterkrigstidens politiske filosofi i liten grad har forsøkt å være realistisk.7 Det vil si at den har diskutert ideer med begrenset relevans for faktisk politisk virksomhet. Charles Mill argumenterer for at det har ført til at normativ politisk filosofi har utviklet blindflekker hvor for eksempel viktige spørsmål som undertrykking av svarte amerikanere har fått liten oppmerksomhet.8 Et annet illustrerende eksempel kan være at fattigdom ikke eksisterer i en ideell verden og dermed ikke blir et tema som fremstår som viktig for politiske filosofer å arbeide med. Dette er noe av bakgrunnen for at Michael Frazer foreslår at politiske filosofer burde ha, som en del av profesjonsetikken, en moderat form for utopifobi.9

Selv om Estlund i boka ikke går inn i debatten om balansen mellom ikke-ideell teori og ideell teori viser boka med tydelighet at ideell teori fortsatt bør være en viktig del av normativ politisk teori. Estlund bidrar i så måte med mange gode argumenter og klargjøringer som bør tas hensyn til når en arbeider med ideell teori. Samtidig har politikk et praktisk mål og det er gode grunner til å diskutere om ikke normativ politisk teori som helhet er for opptatt av ideell teori. Den tyske sosialdemokraten Helmut Schmidt skal ha sagt at politikere med visjoner burde gå til psykolog. Schmidt gir et tydelig uttrykk for motstand mot at utopiene eller urealistiske idealer skal få en viktig rolle i politikken. For å parafrasere Schmidt, kan vi kanskje si at politiske filosofer med visjoner trenger ikke å gå til psykolog, men de bør ha en moderat form for utopifobi. Jeg mener at Estlund totalt sett gir for stor plass til utopiene.

Noter

  1. Selv om jeg underveis i teksten både skriver normativ politisk filosofi og normativ politisk teori mener jeg hele tiden det samme. Normativ politisk teori handler om hvordan ting bør være i motsetning til hvordan ting er. I faglitteraturen brukes disse begrepene om hverandre og ofte basert på om forfatteren arbeider på et filosofisk institutt eller et statsvitenskapelig institutt.
  2. Et godt sted å begynne kan være David Leopold og Marc Stears (ed.) Political Theory Methods and Approaches (Oxford: Oxford University Press, 2008).
  3. John Rawls, A theory of Justice, rev.ed. (Cambridge: Harvard University Press, 1999).
  4. Se for eksempel Amartya Sen, «What do we want from a theory of justice?» Journal of Philosophy 103, nr. 5 (2006): 215-238 og Charles Mills, «’Ideal Theory’ as ideology,» Hypatia 20, nr. 3 (2005): 165-184 for to litt ulike kritikker av ideell teori.
  5. Isaiah Berlin, The proper study of mankind: An anthology of essays (New York: Farrar, Straus and Giroux, 2000). s. 192: «Philosophical concepts nurtured in the stillness of a professor’s study could destroy a civilization.»
  6. Sen, «What do we want from a theory of justice?»
  7. Onora O’Neill, The Holberg Conversation 2017. Video av samtalen finnes her: https://www.uib.no/prisvinnersamtalen/126041/filosof-onora-oneill.
  8. Mills, «’Ideal Theory’ as ideology»
  9. Michael Frazer, «Utopophobia as a vocation: The professional ethics of ideal and nonideal political theory,» Social Philosophy and Policy, 33, nr. 1-2 (2016): 175-192.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Share on email
Share on facebook
Share on twitter

Nyeste artikler

Les også

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…