Forvillede vekster og utemmede dyr

Publisert:

24. mars 2021

Kommentarer:

Feral Atlas er en nettportal som skal vise hvordan ulike menneskeskapte infrastrukturer har endret landskapene på jorden fundamentalt og har ført til nye kontaktsoner. (Foto: Wikimedia Commons)

Kan et digitalt, sjangeroverskridende atlas få frem hva antropocen virkelig er?

Menneskelige inngrep danner alltid nye kontaktsoner. I disse kontaktsonene, eller infrastrukturene, som de kalles i nettportalen Feral Atlas: The More-Than-Human Anthropocene, er det noen levende vesener som trives, mens andre ikke gjør det. Vesenene som trives, oppfører seg ofte annerledes enn de gjorde før kontaktsonen ble dannet. De opptrer på måter mennesker ikke har forutsett. De blir utemmede, uhemmede, forvillede eller ville, og de har uforutsigbare virkninger på verden rundt seg. Det er nettopp utemmet, vill eller forvillet det engelske ordet «feral» i Feral Atlas betyr.

Feltrapporter fra en forvillet verden

Feral Atlas er redigert av Anna L. Tsing, Jennifer Deger, Alder Keleman Saxena og Feifei Zhou, men er verken et tradisjonelt atlas eller en bok. Det er et digitalt prosjekt innen miljøhumaniora, et fagfelt der man bruker metoder og teori fra humanistiske fag til å forske på ulike miljøproblemer. Feral Atlas er altså en nettportal, et digitalt nettverk av fagtekster, dikt, tegninger, videoer og fotografier som skal vise hvordan ulike menneskeskapte infrastrukturer har endret landskapene på jorden fundamentalt, hvordan de har ført til nye kontaktsoner, og hva som har skjedd med natur og mennesker i disse kontaktsonene. Portalen er gratis tilgjengelig for alle som har tilgang på datamaskin, internett og en oppdatert nettleser.

Startsiden i Feral Atlas består av små tegninger av ulike organismer. Disse flyter tilfeldig rundt på skjermen, og når man klikker på én av dem får man opp et landskapsbilde formet av spesifikke typer infrastruktur. I landskapsbildet kan man trykke seg videre på markerte områder for å komme til tekster som kalles feltrapporter. Det er totalt 79 slike feltrapporter. De handler om temaer som spredning av afrikansk svinepest, dødelig industritåke, radioaktive blåbær og støyforurensning under vann. Fra en hvilken som helst side kan man imidlertid også klikke seg inn på en innholdsfortegnelse, via et nøkkelsymbol øverst i venstre hjørne. Innholdsfortegnelsen inneholder en oversikt over alle feltrapportene, organisert via tre akser: 1) «detonators», som er hendelser som har ført til store endringer i jordens landskaper, eksempelvis koloniseringen av Amerika; 2) «tippers», som er ulike aktiviteter forbundet med menneskeskapte infrastrukturer, for eksempel å ta med andre organismer når man reiser, brenne olje eller dumpe avfall; og 3) «feral qualities», som er ulike former for tilpasning mellom organismene som er forvillet og de menneskeskapte infrastrukturene, slik som antibiotikaresistens. I innholdsfortegnelsen finner man også diverse bakgrunnsartikler om det teoretiske grunnlaget for prosjektet, begrepsapparatet som brukes, utviklingen av nettportalen, og om hvordan man kan bruke Feral Atlas i undervisning.

Skjermdump fra Feral Atlas.

Innholdsmessig kan man si at atlaset, tross sin nettverksstruktur, er todelt. Feltrapportene utgjør den ene delen. De varierer i form og format, fra lydverk til visuelle kunstverk til tekst, men felles for dem er at de ikke krever teoretisk bakgrunn innenfor humanistisk forskning eller miljøhumaniora, verken hos den som rapporterer eller hos den som lytter/ser/leser. Blant tekstene er det en overvekt av faglitterære tekster skrevet av forskere fra forskjellige fagområder, men det er også flere essay, dikt og andre skjønnlitterære tekster. Et essay av Cornelia Hesse-Honegger, som lager detaljerte illustrasjoner av skadete insekter fra områder med radioaktive utslipp, Ruth Padels dikt «Time to fly», og Scott F. Gilberts biologifaglige artikkel om holobionter (organismer som har andre organismer inne i seg) er eksempler på det store spennet i atlasets innhold. De beskriver naturen på ulike måter og med helt ulike virkemidler, men gir alle sammen et bilde av hvordan mennesker og natur er knyttet sammen på andre måter enn vi tenker på til daglig.

Den andre delen består av de faglige bakgrunnsartiklene der redaktørene redegjør for sine faglige standpunkter og begrepsapparatet de har utviklet til nettportalen. Anna L. Tsing, som er førsteredaktør, er kjent for mange av disse begrepene fra før – som «flekkvis antropocen» («patchy Anthropocene»), «mer-enn-menneskelig antropocen» («More-Than-Human Anthropocene») og «utemmede økologier» («feral ecologies»). I Feral Atlas kobles begrepene sammen med det digitale formatet. Nettverk erstatter linearitet for å gi et bedre bilde av det redaktørene ønsker å vise frem ved antropocen: Hvordan effektene av ulike miljøpåvirkninger ikke er jevnt spredd utover jordkloden, men er ujevnt eller flekkvis fordelt, og hvordan ulike arter, organismer og forandringer henger sammen og danner nettverk over ulike avstander og på ulike skalaer. Disse faglige artiklene finner man enten ved å klikke på en «skuff» nederst på startsiden eller ved å klikke seg inn i et «leserom». Med de tre aksene «detonators», «tippers» og «feral qualities», i tillegg til et sett av analytiske begreper, kan disse tekstene være relativt krevende å lese, og det er en fordel å kjenne fagfeltet miljøhumaniora fra før. Hvis man ikke gjør det, kan det være lurt å spare «skuffen» med faglige artikler til man har lest noen feltrapporter.

Den mer-enn-menneskelige antropocen

«Et atlas er mer enn en samling kart», skriver redaktørene av Feral Atlas. «Det er et kompendium av utsiktspunkter, en manual som med sine stadige gjentagelser forteller oss hvordan vi skal se på landskap1 Utsiktspunktene i Feral Atlas er feltrapportene. Så hva og hvordan er det redaktørene av Feral Atlas ønsker at vi skal se?

Undertittelen til Feral Atlas er «The More-than-Human Anthropocene». Antropos betyr menneske på gresk, og begrepet «antropocen» ble opprinnelig lansert som navnet på en ny geologisk epoke, «menneskets tid». Dette navneskiftet skulle understreke at menneskeheten nå har endret jordens overflate og ulike kretsløp så mye at vi er blitt en geologisk aktør.2 Senere er antropocen nærmest blitt synonymt med klimaendringer, tap av biologisk mangfold og global miljøkrise, men selv om begrepet brukes stadig oftere, er det også blitt kritisert fra mange hold. Blant annet er det blitt kritisert for å gjøre problemer forårsaket av Vesten til hele menneskehetens ansvar, for å sette menneskearten i sentrum og alle andre arter på sidelinjen, og for å være så overordnet at det fører med seg en følelse av hjelpeløshet, heller enn et ønske om å bidra til politisk handling.

Fordi antropocen-begrepet ble utviklet innenfor fagfeltet jordsystemforskning, for å vise frem menneskehetens effekt på kloden som helhet, var det aldri et mål med begrepet å inkludere faktorer som menneskelige handlinger, historisk bakgrunn, sosiale strukturer eller kulturelle verdier, slik disse er forstått innenfor samfunnsvitenskap og humaniora. Det var de aggregerte, globale effektene man var ute etter å få frem.3 De faktorene som gjør at effektene av miljøproblemene ikke er like, verken alle steder på kloden eller for alle, er derfor stort sett usynlige i fortellingen om antropocen. På grunn av denne avstanden mellom antropocen som jordsystem-begrep og typiske humanistiske perspektiver, har det vært en utfordring for miljøhumaniora å finne måter å belyse disse prosessene på. Hvordan belyser man betydningen av det konkrete og situerte i forholdet mellom mennesker og natur, samtidig som man får frem det enkelttilfellene har til felles? Eller sagt på en annen måte, hvordan finner man gode strategier for å skalere mellom det partikulære og det globale?4

Mange humanister og samfunnsvitere har forsøkt å erstatte «antropocen» med alternative begreper for å få frem spesifikke tematikker – kapitalocen for å fokusere på kapitalismens rolle, chthulucen (oppkalt etter edderkoppen Pimoa chtulhu) for å fokusere på andre arter enn menneskene, plantationocen for å vise frem hvordan vår tids miljøproblemer på forskjellige måter er knyttet til kolonialisme og monokultur.5 Redaktørene av Feral Atlas har valgt å beholde begrepet «antropocen». De har imidlertid laget sin egen definisjon av det. I denne versjonen av antropocen, den mer-enn-menneskelige antropocen, vil de få frem at det er flere enn bare mennesker som påvirkes når menneskene invaderer, erobrer, bygger ut og investerer. Samtidig tilpasser både mennesker og andre levende vesener seg de fysiske forandringene på nye og uventede måter. Det er dermed flere enn menneskene som har betydning og påvirkningskraft i «menneskets tid».

Den kanskje viktigste egenskapen ved Feral Atlas’ versjon av antropocen, er imidlertid knyttet til forholdet mellom det globale og enkelttilfellene. Selv om antropocen er et globalt fenomen der kloden som helhet er blitt endret, er utgangspunktet til Feral Atlas at både årsakene til miljøproblemene og effektene av dem er ujevnt eller flekkvis fordelt.6 Den flekkvise fordelingen er knyttet til spesifikke menneskeskapte infrastrukturer, finner sted på ulike skalaer, og har bestemte historiske årsaker. Noen steder er nesten alt som før. Andre steder er forandringene enorme. Samtidig er ikke feltrapportene i Feral Atlas bare fortellinger om enkeltstående hendelser. De er koblet sammen under det samme paraplybegrepet, nemlig antropocen, og de kan føres tilbake til et sett felles årsaker: Invasjon, imperium, kapital og akselerasjon – som også har sine bakgrunnsartikler i atlaset.

I Feral Atlas’ terminologi er miljø og samfunn aldri adskilt. Å tenke på antropocen som et globalt fenomen med ujevnt eller flekkvis fordelte effekter er et forsøk på å inkludere sosiale ulikheter og urett – både historiske og nåværende – i et begrep som i utgangspunktet er altfor overordnet for historiske og sosiale effekter. Dette er det jeg forstår som hovedtanken bak Feral Atlas, at man ved å utlegge antropocen på akkurat denne måten også kan vise nye veier gjennom krisen(e).

Et atlas som erstatter frykt med oppmerksomhet?

I hovedsak syns jeg at Feral Atlas er et utrolig inspirerende prosjekt. Det oppleves som riktig at den mer-enn-menneskelige antropocen nettopp må vises frem som et nettverk av konkrete, partikulære historier. Tanken om å løse opp begrepet antropocen gjennom å fokusere på den ujevne eller flekkvise fordelingen av både påvirkningsfaktorer og effektene av dem, viser for det første at effektene av menneskenes inngrep alltid er større og annerledes enn det menneskene har evne til å forutse. For det andre viser denne tilnærmingen hvorfor det ikke vil være mulig å løse de mange miljøkrisene som til sammen utgjør antropocen på gode måter uten å erkjenne at de også henger tett sammen med historiske årsaker, sosiale ulikheter og urett.

Likevel ønsker jeg å trekke frem tre innvendinger. Den første gjelder noe så banalt som at Feral Atlas kun er laget for datamaskiner. På telefoner og nettbrett funker nettsiden relativt dårlig. Der får man bare beskjed om at «Feral Atlas has been developed for full-size screens. Please explore the project on a desktop or laptop». Målgruppen er nok først og fremst forskere og studenter som er interessert i samfunnsvitenskapelige og humanistiske studier av natur og miljø, og de når man jo ofte godt gjennom datamaskin-formatet. Men i og med at et av målene til redaktørene også er å nå dagens digitale unge, tror jeg man med fordel kunne utviklet portalen for andre formater enn fullskjerm-formatet. Slik det er nå blir disse feltrapportene mindre tilgjengelige for den generelt miljøinteresserte person, som for eksempel sitter på bussen og leser, enn de kunne vært, og det er synd. Mange av feltrapportene oppleves nettopp som egnet for slike kortere leseøkter. Denne innvendingen er med andre ord en praktisk oppfordring til redaktørene om å lage en versjon som er egnet for små skjermer også.

Den andre innvendingen min gjelder noe mer grunnleggende, nemlig hva det er meningen at leseren skal erkjenne gjennom å lese atlaset. Redaktørene skriver: «Feral Atlas tilbyr et alternativ til håp-versus-frykt dikotomien: en kornet partikularisme som oppfordrer til oppmerksomhet».7 Etter å ha lest en del av feltrapportene rett etter hverandre opplevde jeg dette som utfordrende. Feral Atlas viser frem så mange måter vår verden kan falle fra hverandre på, så mange måter dyr og planter blir skadet på, så mange måter vi mennesker skaper lidelse. I motsetning til opplevelsen av partikularisme som redaktørene ønsker seg av leserne – altså at vi skal innse at selv om antropocen høres ut som ett fenomen, har det ulike konsekvenser på ulike steder og for forskjellige organismer – deiset jeg derfor rett ned på frykt-siden av dikotomien. Jeg ble sittende igjen med en overveldende «tenk at vi har gjort alt dette»-følelse. Jeg opplevde også delvis at retorikken forfattere og redaktører bruker la opp til at man skal sitte igjen med en slik følelse. Detonatorene utløser eksplosjoner, og en verden av problemer folder seg ut. Feltrapportene overvelder leseren med inntrykk, tanker og følelser. Jeg er derfor i tvil om hvorvidt Feral Atlas klarer å skape den koblingen mellom det partikulære og helheten hos leseren som er redaktørenes mål. Begreper som invasjon, imperium og kapital er i seg selv så omfattende at de kan bidra til opplevelsen av å være en maktesløs del av en menneskesentrert global helhet, heller enn til opplevelsen av at forandring er mulig.

Den tredje innvendingen min gjelder tverrfagligheten i selve atlaset. Redaktørenes hevder at humanister og naturvitere må tenke sammen på nye måter, og at Feral Atlas er «et lite, modig eksperiment for slikt felles arbeid».8 I noen deler av atlaset opplever jeg at dette fungerer veldig bra. For eksempel mener jeg at begrepet «feral qualities» bringer nye og interessante perspektiver til forskning på og forvaltning av såkalte fremmede arter, både innen naturvitenskap og humaniora. Ved å henlede oppmerksomheten på de ulike måtene organismer tilpasser seg menneskeskapte infrastrukturer, i stedet for å fokusere kun på spesifikke trekk ved artene eller ved menneskenes samfunn, er dette et begrep som konkret viser frem nye muligheter for samarbeid mellom ulike fagdisipliner.

Likevel opplever jeg at Feral Atlas som helhet befinner seg i en slags konstant ubalanse når det gjelder forholdet mellom naturvitenskap og humaniora. Dette tror jeg skyldes at mens man i Feral Atlas finner humanistiske tekster det er mulig å bruke som vitenskapelige referanser, og ikke minst å knytte faglig kritikk til, fremstår de naturvitenskapelige delene av prosjektet i stor grad som populariserte gjenfortellinger av forskning som har foregått et annet sted, uten det faglige detaljnivået som skal til for at en fagperson eventuelt skal kunne imøtegå det som står der. Denne følelsen av ubalanse styrkes av at Feral Atlas velger å bruke antropocen som begrep, men endrer definisjonen av begrepet til noe helt annet enn det den er innen jordsystemforskning, ved at det er variasjonen fra sted til sted som fremheves som et grunnleggende trekk ved antropocen. Selv om det å utfordre eksisterende definisjoner av naturvitenskapelige begreper kan sette søkelys på viktige aspekter ved forholdet mellom menneske og natur, tror jeg også det kan bidra til at sjansen for at man snakker forbi hverandre øker. Dermed står man i fare for å svekke muligheten for virkelig tverrfaglighet, heller enn å fremme den.

Revebjeller i grustaket

En oppfordring og to innvendinger, altså, men først og fremst mener jeg at Feral Atlas får til veldig mye av det redaktørene har hatt som mål. Gjennom gjennomtenkte koblinger mellom prosjekt og format, får atlaset frem at det er konkrete, stedsspesifikke og flekkvis fordelte effekter av menneskenes handlinger som til sammen utgjør det globale antropocen, og at disse effektene må utforskes på forskjellige skalaer. Tanken om at menneskeskapte naturinngrep påvirker det biologiske mangfoldet og også kan skape nye nisjer – steder hvor noen arter trives og andre ikke – er jo i seg selv ikke ny. Da forslaget til en norsk naturmangfoldlov var på høring i 2005, svarte Foreningen Norsk Bergindustri med et utdrag fra diktet «Revebjøllor i grustaket» av Olav H. Hauge, nettopp for å understreke at biologisk mangfold også kan eksistere i et landskap forstyrret av gruvedrift og steinbrudd. Feral Atlas får frem det samme, nemlig en erkjennelse av at naturen og det menneskeskapte aldri er helt adskilt i vår tid. I motsetning til det som muligens var tilfelle med Foreningen Norsk Bergindustris høringssvar til naturmangfoldloven, er imidlertid ikke den innsikten i Feral Atlas ment verken som sovepute eller som unnskyldning for å fortsette som før. Antropocen er ikke bare «menneskets tid», men det mer-enn-menneskeliges tid. Både de utemmede effektene og den ofte kolonialistiske, imperialistiske eller kapitalistiske historien bak dem må inkluderes i bildet, akkurat slik Feral Atlas gjør.

Noter

  1. Anna L. Tsing, Jennifer Deger, Alder Keleman Saxena og Feifei Zhou, Feral Atlas, (Redwood City: Stanford University Press 2020), «Feral Atlas and the More-than-Human Anthropocene,» https://feralatlas.supdigital.org/?cd=true&bdtext=feral-atlas-and-the-more-than-human-anthropocene Originaltekst: “An atlas is more than a collection of maps. It is a compendium of vantage points, an iterative instruction manual that teaches us how to look at landscapes.”
  2. Paul J. Crutzen og Eugene F. Stoermer, «The ‘Anthropocene’», The International Geosphere–Biosphere Programme (IGBP) Newsletter 41 (2000): 17–18.
  3. Ibid., men se også Christophe Bonneuil og Jean-Baptiste Fressoz, The Shock of the Anthropocene, (London og New York: Verso 2016) og Donna J. Haraway, Staying with the Trouble: Making Kin in the Chthulucene, (Durham og London: Duke University Press, 2016), kapittel 2.
  4. Se blant annet G. Hecht, «Interscalar Vehicles for an African Anthropocene: On Waste, Temporality, and Violence,» Cultural anthropology 33, no. 1 (2018) og Kyrre Kverndokk, Marit Ruge Bjærke og Anne Eriksen, Climate Change Temporalities: Explorations in Vernacular, Popular, and Scientific Discourse (London and New York: Routledge 2021), i tillegg til Anna L. Tsings arbeider for diskusjoner av dette.
  5. Jason W. Moore (red.), Anthropocene or Capitalocene? Nature, History and the Crisis of Capitalism (Kairos: Oakland, 2016).
  6. Patchy distributions og patchiness er begreper som blant annet brukes innen økologien, og som på norsk oversettes med flekkvis fordeling. Der betegner de det at alle populasjoner er ujevnt eller flekkvis fordelt på én eller annen skala, og at dette kan skyldes både de fysiske forholdene og aktiviteten til organismene selv. Jeg har valgt å bruke ujevnt fordelt i teksten, men også å ha med ordet «flekkvis» for å vise tilbake til hvordan begrepet brukes i økologien, i og med at begrepet her er direkte koblet til skala, slik det også er i Feral Atlas.
  7. Tsing et al., Feral Atlas, «Feral Atlas as a Verb: Beyond Hope and Terror,» https://feralatlas.supdigital.org/?cd=true&bdtext=feral-atlas-as-a-verb-beyond-hope-and-terror Originaltekst: «Feral Atlas offers an alternative to the hope-versus-terror dichotomy: a granular particularism that encourages attention.»
  8. Tsing et al., Feral Atlas, «Introduction to Feral Atlas,» https://feralatlas.supdigital.org/?cd=true&bdtext=introduction-to-feral-atlas Originaltekst: «Feral Atlas offers one small, brave experiment for such work in common.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Share on email
Share on facebook
Share on twitter

Nyeste artikler

Les også

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…