Futurismen: Den første avant-garden

Publisert:

25. mai 2021

Kommentarer:

De italienske futuristene Luigi RussoloCarlo CarràFilippo Tommaso MarinettiUmberto Boccioni and Gino Severini foran Le Figaro, Paris, 9. Februar, 1912. (Foto: Wikimedia)

De italienske futuristene ønsket å destruere fortiden for å bringe Italia inn i modernitetens tidsalder. Gjennom ulike kunstneriske uttrykk, manifester og polemikk forherliget de fremtiden fra 1900-tallets begynnelse til slutten av annen verdenskrig. Hvordan forsøkte de å endre verden, og hva skulle den endres til?

Av Geir Magne Staurland, master i Italian Studies ved Università di Bologna

«Det er fra Italia vi lanserer for verden vårt brennende, voldelige manifest, hvormed vi stifter futurismen, fordi vi ønsker å frigjøre dette landet fra dets koldbrann av professorer, arkeologer, turistguider og antikvarer», skrev poeten Filippo Tommaso Marinetti i det som skulle bli den italienske futurismens første av utallige manifester. Det grensesprengende kampskriftet fikk internasjonal slagkraft da det ble publisert på forsiden av den franske storavisen Le Figaro i 1909. Dette var starten på en litterær og kunstnerisk bevegelse som etter hvert utviklet seg til å bli både musikalsk, filmatisk, arkitektonisk, kulinarisk, men også politisk. Nøkkelfigurer i den italienske futurismen var lederen Filippo Tommaso Marinetti, Umberto Boccioni, Giacomo Balla, Carlo Carrà, Gino Severini, Fortunato Depero og Luigi Russolo. Disse var sentrale særlig i bevegelsens mange kunstuttrykk, men også gjennom en høy produksjon av polemiske manifester som forherliget det nye og moderne. Kunstuttrykkene og manifestene dyrket gjerne teknologi og industri, krig og vold, fart og bevegelse, ungdom og virilitet, alt sammen konsepter i kontrast til den stillestående, kjedelige og tilbakeskuende fortidsdyrkingen futuristene mente datidens kultur var preget av.

De italienske futuristene er ofte ansett som den første moderne avantgarde-bevegelsen, da de fra 1909 satte ord på en ny tid og ga et nytt blikk på verden.1 De hadde størst innvirkning i kunsthistorien hvor de åpnet dørene til et ras av etterfølgende modernistiske bevegelser, som de mer kjente retningene surrealisme og dadaisme. På kunstfeltet revolusjonerte futuristene særlig måten kunst ble promotert på og hvordan den kunne politiseres. De problematiserte slik sett kunstens egenverdi. Men selv om de i dag er mest kjent for sin kunst, øvet de også innflytelse på ettertidens litteratur, musikk, arkitektur, drama, film og gastronomi. Kort sagt er de italienske futuristene derfor en både nyttig og viktig nøkkel til å forstå begynnelsen av 1900-tallets idéhistorie, særlig i Italia, men også i Europa som et hele.

To viktige strømninger for å forstå futurismen

Futuristenes kunstneriske ettermæle skulle etter hvert tynges. Dette skyldtes bevegelsens likheter med, og senere eksplisitt tilknytning til, fascismen. Men manifestenes oppildnede ordlyd hadde også gjort dem til krigshissende foregangspersoner i det intellektuelle Europa, kjent for utsagn som: «Vi vil glorifisere krig – verdens eneste hygiene». 2 Både fascismen og futurismen var et uttrykk for en utbredte misnøye i det unge kongeriket Italia. Roten til misnøyen lå i samlingen av landet i 1861 og de uforløste forventningene til en ny, stolt og mektig nasjon som også skulle minne om antikkens Roma. Det var med disse ambisjonene for øyet de mislykkes med sine koloniale ønsker både i Tunisia i 1881, hvor Frankrike erobret landet i stedet, og i deres fatale tap for Etiopia i Adwa i 1896.

Verst av alt var imidlertid følgene av første verdenskrig, hvor Italia ikke fikk gjennom alle sine territoriale krav til tross for at de selv var blant seierherrene. Dette angikk særlig byen Rijeka (Fiume på italiensk) og Dalmatia-kysten i dagens Kroatia, begge med en betydelig andel italienere i befolkningen, men det handlet også om tyske kolonier i Afrika som gikk til Frankrike og Storbritannia. Den påfølgende skuffelsen og frustrasjonen for de italienske nasjonalistene ble av profilen Gabriele D’Annunzio – en av litteraturens og politikkens mest sentrale figurene før og etter århundreskifte i Italia – berømt kalt la vittoria mutilata («den lemlestede seieren»).

Likevel fikk Italia flere områder fra Østerrike, hvilket var ett av målene med Italias deltakelse i første verdenskrig. De italienske nasjonalistene forsvarte deltakelsen i krigen med at de endelig skulle overvinne Østerrike, den evige fienden i nord, og slik vinne til seg flere av «sine» italiensk-talende områder og endelig fullføre samlingen av «hele» Italia. Det er denne ambisjonen som er opphavet til begrepet irredentisme, som er uløselig knyttet til datidens italienske nasjonalisme (irrendento betyr nettopp ikke befridd). Futuristene støttet patriotisk sin irredentisme allerede før «den lemlestede seieren», men ordlyden ble naturligvis krassere etterpå, det samme gjorde nasjonalismen og militarismen – tre ismer futuristene hadde til felles med den gryende fascist-bevegelsen som kom til makten i 1922.

Futuristen Boccionis berømte skulptur: Romlig fremstilling av bevegelsesfaser (1913) – et futuristisk symbol man i dag finner på italienske euro-mynter. Foto: Wikimedia

Samtidig med dette slet landet i overgangen til et teknologisk-industrielt samfunn, og fremtiden så heller ut til å ligge i en ensidig dyrkning av fortidens skatter. Dette danner bakgrunnen for den neste strømningen som er viktig for å forstå futurismen: Futuristenes forakt for nettopp «fortidsdyrkningen» skilte dem fra andre bevegelser i samme tidsrom, for eksempel fra nevnte D’Annunzio, men også fascismen som ideologi. Til tross for flere slående likheter mellom krigshissere som D’Annunzio, fascistene og futuristene i retorikk og hensynsløshet, militarisme og nasjonalisme, var historiesynet og kunsten de forfektet vesensforskjellige. Derfor må de plasseres i ulike idéhistoriske og estetiske bevegelser, fundert i deres ulike tanker om hvilken rolle fortidens kulturarv og moderne kunst skulle ha i samtidens Italia.

For futuristene ville D’Annunzio i likhet med svært mange bli en del av «fortidskulten», de som ikke så alvoret i det «Golgata av korsfestede drømmer» Italia var blitt og fortsatte å være.3 Romantikken fikk skylden, for det var ikke tilfeldig at futurismen oppsto i nettopp 1800-tallets skjønnmalte, klassiske land med sine tilreisende nostalgikere på lengten etter forgangne tider og de mange malte standardmotivene av ruiner i månelys. Som den kjente futuristiske kunstneren Umberto Boccioni skrev i sitt manifest for malekunsten: «For andre nasjoner er Italia fortsatt de dødes land, et enormt Pompeii hvitmalt av graver.»4

«Tid og rom døde i går»

Futurismen kan forstås som en spissformulert refleksjon av Italias politiske og kunstneriske kamp for ny storhet, noe man ser tydelig i bevegelsens første manifest fra 1909. Manifestets elleve punkter tok til orde for en total revolusjon av menneskehetens forhold til seg selv og verden – en rekonstruering av universet, ikke bare i kunsten, men som livsstil. Den litterære, men militante ordlyden til manifestet hadde metafysiske omveltninger for øyet og erklærte at «Tid og Rom døde i går».5 Den Nye Tiden var ifølge futuristene maskinens tidsalder, en tidsalder hvis ulikhet krevde et nytt år null, samt en ny menneskehet med en ny selvforståelse, et nytt språk og ny kultur. Historien skulle totaltutslettes. De bestående hierarkier måtte veltes og estetikkens regler omskrives:

Vi erklærer at verdens storslåtthet er beriket av en ny skjønnhet: fartens skjønnhet. En rasende bil, smykket med tykke rør som minner om slangers eksplosive pust […] en slik brølende bil som likesom drives av mitraljøse-skudd er vakrere enn Nike fra Samothras.6

Opp fra den klassiske kulturens aske kom en ny «hastighetens religion» hvor fart hadde overtatt som en slags moralsk høyere instans hvis bud måtte følges.7 Dette ble tydelig særlig i kunsten og i språket de brukte for å sjokkere og iscenesette seg selv. I jaget bort fra fortidens stillstand beordret de ødeleggelse av biblioteker og akademier av alle slag. De ville oversvømme museene og drømte om å se «de berømte maleriene flyte omkring i strømmen, oppflerrede og avfargede av vannet». Dette var fordi futuristene mente de sto på «århundrenes ytterste forberg»: «Hvorfor må vi se oss over skuldrene, når det vi ønsker er å slå inn dørene til det Umulige?», spurte de. Futuristenes kunstnere prøvde derfor å lage kunst som nettopp skulle skildre en slik «skapende og handlekraftig utstøtning», og samtidig slå inn dører – sistnevnte noe de klarte, om ikke til det umulige, så i hvert fall til det ukjente, til et nytt avantgardistisk formspråk og verdensforståelse.8

Giacoma Balla: Dinamismo di un cane al guinzaglio (1912) Foto: Wikimedia

Navn som Giacomo Balla, Umberto Boccioni og Carlo Carrà var blant de mest betydningsfulle i kunsten. Blant Ballas mer kjente verker er Lampada ad arco (1911), en skinnende lampe på den travle og trafikkerte sentralbanestasjonen i Roma som skulle demonstrere hvordan elektronisk lys overgår det klebrige månelyset som av futuristene var selve erkesymbolet på fortiden og en kontemplativ og søvndyssende kunst. Balla laget også den løpende hunden i Dinamismo di un cane al guinzaglio (1912) som forsøkte å fange det bevegelige nået i et stillbilde og utfordre konseptene om tid og rom, lignende Boccionis berømte skulptur «Romlig fremstilling av bevegelsesfaser» (1913) – et futuristisk symbol man i dag finner på italienske euro-mynter.

Mer røff-guide: Vinner av Holbergprisen 2021 Martha C. Nussbaum

Kunst var imidlertid langt fra det eneste feltet hvor futuristene nøt innflytelse. Med sine mange og karakteristiske manifester blandet de seg inn i et vidt spekter av praksiser, helt ned til hverdagslivet i seg selv. Noen av de mer kjente omhandlet litteratur, film, drama, arkitektur, musikk og mat, men det finnes også rene manifester mot «kadaverbyene» Venezia og Roma, eller mot personer som den liberale filosofen og politikeren Benedetto Croce. Futuristisk litteratur tok til orde for å ødelegge syntaksen, helseslå grammatikken og sette en endelig stopper for adjektiver, adverb og tegnsetting. En realisering av dette skulle bli kjent som parole in libertà («ord i frihet»). Innen musikken sto maskinell støy sentralt, mens dramaet forsøkte å utviske grensene mellom scene og publikum. Også i filmhistorien skulle futuristene få en betydelig rolle ved å løfte mediumet inn i høykulturelle kretser med sine abstrakte kunstfilmer.

Det aller mest fornøyelige med futurismen finner man nok likevel på kjøkkenet. Marinetti fikk i 1930 publisert manifestet for det futuristiske kjøkken i Torino-avisen Gazzetta del Popolo, og gikk der til frontalangrep på pasta, Italias «absurde gastronomiske religion».9 Mussolini hadde på dette tidspunktet kjørt landet gjennom en kulinarisk nasjonalisering, og å minske importen av hvete var sett som en patriotisk sak for å bli et mer selvforsynt land. Pastafiendtlig propaganda fantes derfor allerede, og Marinettis manifest må delvis ses i lys av dette.

Likevel var Marinettis argumentasjon radikalt annerledes enn regimets. I futurismens binære verdensforståelse havnet pasta på feil side på samtlige punkter. Den var passé, tradisjonell og sedvanlig, ikke moderne, ny og opprørsk; den var tung, volumøs, doven og kjedelig, ikke lett, smal, rask og full av eksperimentell virilitet.10 Ikke bare gjorde pastaen italienerne trege til sinns og deprimerte, nostalgiske og likegyldige, den var også lite hensiktsmessig i krig. For futuristene, overbeviste om at «i den sannsynlige framtidige verdensbrann vil det smidigste og raskeste folk vinne», var et pasta-spisende folk et anti-futuristisk folk som i synd mot hastighetens opphøyde religion ville lede nasjonen mot undergang.11

Futurismen og fascismen

Futurismen varte i utgangspunktet fra 1909 til lederen Marinettis død i 1944, men det diskuteres stadig om bevegelsen egentlig bør deles inn i flere futurismer, og om den avantgardistiske futten forsvant da Benito Mussolini kom til makten i 1922 og Marinetti sammen med flere futurister ble tett tilknyttet det italienske fascist-regimet. Bevegelsens tilknytning til fascismen er uklar frem til 1919, men derfra og ut er den ubestridelig. Marinetti var selv en av de stiftende medlemmene av det fascistiske partiet i 1919 og under deres første kongress beskrev han atmosfæren som «totalt futuristisk».12 Etter dette skulle et av hans livsoppdrag bli å fusjonere de to ideologiene, selv om hans forhold til fascismen forble meget turbulent livet gjennom. Det er selvfølgelig også vanskelig å svelge Marinettis egne ord om den «totalt futuristiske» kongressen uten forbehold. Likevel er forskningen stort sett enig i den tidlige futurismens innflytelse på fascismens spede begynnelse var betydelig. Filosofen Benedetto Croce hevdet for eksempel allerede i 1924 at man gjenfinner «opprinnelsen til fascismen i futurismen» og siktet til hensynsløs ødeleggelse av tradisjoner, dyrkelse av ungdommen, voldsforherligelse og militant nasjonalisme.13

Man skal likevel være forsiktig med å sette likhetstegn mellom de to. Det kan derfor være hensiktsmessig å ha de mange historiske strømningene in mente, og særlig kunne skille den politiske, militante og nasjonalistiske voldsforherligelsen i Italia på tidlig 1900-tall fra den fortidistiske «kulten» og tradisjonsdyrkingen som futuristene ville løsrive seg fra og mente ikke passet med den nye verden.

Anbefalt litteratur

  • Adamson, Walter L. «How Avant-Gardes End – and Begin: Italian Futurism in Historical Perspective». New Literary History, vol. 41, no. 4 (Autumn 2010), pp. 855-874.
  • Adamson, Walter L. and Emily Braun, Silvia Barisione med flere. Italian Futurism 1909-1944. Guggenheim Museum, New York: Exhibition Catalogues, 2014.
  • Birolli, Viviana, redigert. Manifesti del futurismo, Milano: Abscondita: 2008.
  • Bowler, Anne. «Fascism and Futurism».
    Theory and Society, vol. 20, no. 6 (December 1991), pp. 763-794.
  • Futurism. An Anthology edited by Lawrence Rainey, Christine Poggi and Laura Wittman. Yale University Press, 2009.
  • Marinetti, F.T. Futuristisk kokebok. Oversatt av Steinar Lone. Spartacus forlag, Oslo: 2001.

Noter

  1. Walter L. Adamson, «How Avant-Gardes End—and Begin: Italian Futurism in Historical Perspective». New Literary History, vol. 41, no. 4 (Autumn 2010), pp. 855-874.
  2. Marinetti, «Det futuristiske manifest», 1909. Italiensk: «Noi vogliamo glorificare la guerra – sola igiene del mondo».
  3. Marinetti, «Det futuristiske manifest», 1909. Italiensk: «Calvarii di sogni crocifissi».
  4. Boccioni, Manifesto dei pittori futuristi, 1910. Italiensk: «Per gli altri popoli, l’Italia è ancora una terra di morti, un’immensa Pompei biancheggiante di sepolcri».
  5. Marinetti, «Det futuristiske manifest», 1909. Italiensk: «Il Tempo e lo Spazio morirono ieri».
  6. Marinetti, «Det futuristiske manifest», 1909. Italiensk: «Noi affermiamo che la magnificenza del mondo si è arricchita di una bellezza nuova: la bellezza della velocità. Un automobile da corsa col suo cofano adorno di grossi tubi simili a serpenti dall’alito esplosivo… un automobile ruggente, che sembra correre sulla mitraglia, è più bello della Vittoria di Samotracia
  7. Marinetti, Futuristisk kokebok, 81.  Oversatt av Steinar Lone. Spartacus forlag, Oslo: 2001. Dette er langt fra eneste gangen Marinetti kaller futurismen hastigheten religion.
  8. Marinetti, «Det futuristiske manifest», 1909. Italiensk: «Sviate il corso dei canali, per inondare i musei!… Oh, la gioia di veder galleggiare alla deriva, lacere e stinte su quelle acque, le vecchie tele gloriose!»; «Noi siamo sul promontorio estremo dei secoli! Perché dovremmo guardarci alle spalle, se vogliamo sfondare le misteriose porte dell’Impossibile?»;  «Ammirare un quadro antico equivale a versare la nostra sensibilità in un’urna funeraria, invece di proiettarla lontano, in violenti getti di creazione e di azione.»
  9. Marinetti, «Il manifesto delle cucina futurista» i Gazzetta del popolo 1930. Wayback machine (internettarkiv): https://web.archive.org/web/20121021094332/http://www.allimaca.com/public/prova/ manifesto-c.futurista.pdf
  10. Rohdie, Sam. «An Introduction to Marinetti’s Futurist Cooking». Salmagundi no. 28 (Winter 1974), pp. 125-134.
  11. Marinetti, Futuristisk kokebok, 81. Oversatt av Steinar Lone. Spartacus forlag, Oslo: 2001.
  12. Walter L. Adamson, «How Avant-Gardes End—and Begin: Italian Futurism in Historical Perspective», 859. New Literary History, vol. 41, no. 4 (Autumn 2010), pp. 855-874.
  13. Croce, «Il Futurismo e il Fascismo», 1924. Hele sitatet lyder som følger: «Veramente, per chi abbia senso delle connessioni storiche, l’origine ideale del ‘fascismo’ si ritrova nel ‘futurismo’: in quella risolutezza a scendere in piazza, a imporre il proprio sentire, a turare la bocca ai dissidenti, a non temere tumulti e parapiglia, in quella sete del nuovo, in quell’ardore a rompere ogni tradizione, in quella esaltazione della giovinezza, che fu propria del futurismo e che parlò poi ai cuori dei reduci dalle trincee, sdegnati dalle schermaglie dei vecchi partiti e dalla mancanza di energia di cui davano prova verso le violenze e le insidie antinazionali e antistatali.». Kan leses her: https://www.memofonte.it/files/Progetti/Futurismo/Manifesti/III/364.pdf

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Share on email
Share on facebook
Share on twitter

Nyeste artikler

Les også

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…