Hva er miljøhumaniora?

Publisert:

6. juni 2021

Kommentarer:

Salongen arrangerte panelsamtale om miljøhumaniora 15. april i år. (Kilde: Wikimedia Commons/Frits Ahlefeldt)

Salongens panelsamtale om miljøhumaniora bidro til å belyse muligheter og utfordringer for det gryende fagfeltet. Diskusjoner om feltets grenser og tverrfaglighet, samt humanioras rolle i å bidra til miljøløsninger, er likevel ikke ferdigdiskutert.

Av Tomine Sandal, masterstudent i nordisk litteratur ved UiO.

Salongen arrangerte panelsamtale om miljøhumaniora 15. april i år og Tomine Sandal har skrevet rapport fra arrangementet. For videoopptak av panelsamtalen: https://www.youtube.com/watch?v=vltR9cIWojQ

De siste årene har flere miljøhumanistiske forskergrupper blitt etablert ved flere norske universiteter.1 Miljøhumaniora undersøker, og forsøker å forstå, hvordan mennesker forholder seg til natur og miljø, med metoder og teorier fra ulike humanistiske disipliner. Det er riktignok ikke nytt at humanistisk forskning interesserer seg for spørsmål knyttet til natur og miljø, samtidig har nok erkjennelsen av den økologiske krisetiden vi befinner oss i gjort humanistisk forskning på miljø enda mer aktuelt.

Fagfeltets aktualitet, samt dets relativt nylige opprinnelse, inviterer til diskusjon om hva miljøhumaniora er, og hva det kan bidra til. Dette var bakgrunnen for at Salongen arrangerte en panelsamtale om miljøhumaniora 15. april i år. I panelet deltok Dolly Jørgensen, miljøhistoriker og professor ved Universitetet i Stavanger, Kristin Asdal, økonomisk historiker og professor i vitenskaps- og teknologistudier ved Universitetet i Oslo og Marit Ruge Bjærke, marinbiolog og idéhistoriker, for tiden postdoktor ved Universitetet i Bergen. Panelet ble ordstyrt av Hedda Susanne Molland, stipendiat i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Løsninger

Det er ingen tvil om at miljøhumaniora er et aktuelt fagfelt. Vi lever i en økologisk krisetid, og det haster å løse miljø- og klimautfordringene. I et slik landskap, er det naturlig at mange miljøhumanister har et sterkt ønske om å bidra til å finne løsninger. På et tidspunkt i debatten, spør Molland panelet om de deler denne oppfatningen. Bjærke forklarer at en viktig grunn til at hun selv valgte å drive med miljøhumaniora, er at miljøproblemene er høyaktuelle . Jeg er sikker på at flere humanistiske forskere kjenner på det samme: Klimakrisen er påtrengende og krever vår oppmerksomhet på en særegen måte. Mer overordnet hevder Asdal at mange humanister opplever det som påkrevd å drive med noe samfunnsnyttig, og at etableringen av fagfeltet viser en vilje til å møte dette kravet. Sånn sett tenker jeg at miljøhumanioras voksende popularitet også peker mot en større diskusjon om humanioras muligheter til å bidra til å løse ulike samfunnsproblemer.

Et annet aspekt som relaterer seg til løsningsdiskursen, er feltets forhold til aktivisme. Jørgensen viser til at miljøhistorie som fagfelt har eksistert siden 70-tallet, og at dette feltet har aktivistiske røtter. Hvor aktivistisk et akademisk felt kan tillate seg å være, er stadig oppe til diskusjon. I panelsamtalen er det tilløp til uenigheter når det gjelder nettopp dette. Bjærke uttrykker at hun opplever en del av tekstene innfor miljøhumaniora som ganske normative, og Asdal medgir at dette er en utfordring for et felt som i stor grad er preget av en aktivistisk agenda. Samtidig advarer hun mot å tenke at man ikke skal være normativ i det hele tatt. Derimot må man være forsiktig med å fastsette grenser for hva som er riktig og viktig å skrive. Spørsmålet om hvor aktivistisk eller normativt feltet kan tillate seg å være, relaterer seg til spørsmålet om hvorvidt miljøhumaniora kan og skal bidra til løsninger.

Miljø- og klimadiskursen er nemlig gjennomsyret av et uttalt behov for å finne løsninger. Dette kan lugge i møtet med humaniora, som handler om å se og forstå mennesker på en måte som veldig ofte ikke er direkte «løsningsorientert». Dermed blir det viktig å drøfte hva en humanistisk tilnærming til løsninger er og kan være. I stedet for å fortelle folk hva de bør gjøre, peker humaniora ofte på hva som er grunnene bak hvorfor mennesker handler og tenker som vi gjør. Jeg tror absolutt humaniora kan bidra til å finne løsninger, men humanistisk forskning kan også åpne for å snakke om løsninger på andre måter. Dette påpeker også Asdal i diskusjonen, hvor hun fremhever at miljøhumanister må være med på å reformulere hva det vil si å formulere løsninger. Som hun sier: «Når humanister engasjerer seg for å bidra til løsninger, skjer det på en helt annen måte enn når for eksempel ingeniører gjør det samme.» Dermed blir det viktig å diskutere og nyansere hva løsninger er og kan være.

Diskusjonen om hvorvidt miljøhumaniora kan bidra til løsninger, handler altså mye om språk. Å løse et problem forbindes ofte med å vise hvordan noe konkret kan gjøres, og slik fungerer humanistisk forskning ofte ikke, påpeker Jørgensen. Til forskjell handler den mer om hvordan vi tenker, hva vi føler og så videre. Hun viser til egen forskning på rewilding, hvor hun vil undersøke og forstå hva som er motivasjonen bak å arbeide for å tilbakeføre naturen til en vill tilstand. Forskningen konkluderer ikke med at rewilding er riktig eller galt, men tar sikte på å få folk til å tenke over hvorfor de handler som de gjør, og dermed ta valg utfra denne kunnskapen. En slik målsetning er også en del av løsningen, uten at forskningen direkte forteller folk hva de skal gjøre.

Det kan være motiverende å oppleve at forskning bidrar til løsninger, og miljøhumaniora viser at forskere og akademiker evner å kaste seg over dagsaktuelle problemstillinger. Samtidig tror jeg vi må være bevisst faren for at et for strengt fokus på løsninger kan virke begrensende, og styrke en oppfatning om at all humanistisk forskning må ha en umiddelbar relevans og nytteverdi. Det kan være verdt å tenke over at også miljøhumanistisk forskning som ikke later til å bidra umiddelbart til løsninger likevel kan være viktig.

«Jeg tror mange oppfatter humaniora og naturvitenskap som de to disiplinene som står lengst fra hverandre. Miljøhumaniora kan sies å utfordre denne oppfatningen.» (Ilustrasjon: Ada Wikdahl)

Grensedragninger

Et grunnleggende spørsmål for Salongens panelsamtale er helt enkelt: Hva er miljøhumaniora? Miljøhumaniora kan forstås som et fellesskap av forskere som har ulike metoder og kildemateriale, som likevel møtes og stiller en del av de samme spørsmålene. Slik beskriver i hvert fall Jørgensen feltet. Bjærke peker også på at miljøhumaniora kan forstås som et felt som samler flere metoder og praksiser, og dermed et mangfold av humanistiske perspektiver. Men om miljøhumaniora er åpent blir spørsmålet: Hvor går grensene for miljøhumaniora? Dette spørsmålet får ikke et tydelig svar i denne paneldiskusjonen. På den ene siden er dette synd, da det hadde vært interessant å høre ulike syn på hvordan mulige grensedragninger konkret kunne sett ut. På den andre siden er det kanskje riktig å holde dørene åpne enn så lenge. En positiv side ved at grensene til fagfeltet er temmelig udefinerte, er nemlig at det er en stort rom for åpen og kreativ forskning. Asdal fremhever det positive ved at grensene enda ikke er satt i stein: Det legger til rette for mange åpninger, og til å finne ut av hva feltet er og kan være.

I diskusjonen om hva miljøhumaniora er, spør ordstyrer Molland om det finnes eksempler på felles begreper og teorier i feltet. Dette spørsmålet har Jørgensen diskutert tidligere med sine kollegaer, i forbindelse med tilrettelegging av utdanning innen feltet. Der kom de frem til at et ønske om å unngå en rigid kanon, eller en «port man må gå gjennom». I stedet er det noen grunnleggende ideer og konsepter innenfor miljøhumaniora som studenter bør kjenne til. For eksempel antropocen, det foreslåtte begrepet for den geologiske tidsalderen vi nå befinner oss i, hvor menneskeheten har satt geologiske spor på jorden. Et viktig poeng ved å dele et felles begrepsapparat, er muligheten til å kunne diskutere fordeler og ulemper ved ordene vi bruker. Asdal underbygger Jørgensens påstand om at miljøhumanistisk forskning heller deler felles kjernebegrep, enn en strikt metode. Hun synes det er inspirerende at feltet har blitt mye rikere de siste årene, og peker på at det har vært mye teoretisk utveksling mellom ulike disipliner. Der Bruno Latours aktør-nettverksteori tidligere okkuperte mye plass, har for eksempel den feministiske vitenskapsteoretiske tradisjonen, med teoretikere som Donna Haraway og Sandra Harding, fått mer plass. Dette er jeg enig i at er en positiv utvikling, som også illustrerer at miljøhumaniora i aller høyeste grad er et levende fagfelt.

I samtalen blir det også påpekt at fagfeltets åpenhet kan være særlig attraktivt for unge forskere. Jeg tenker at det at feltet står mer fritt fra en etablert kanon, kan bidra til nettopp dette. Asdal fremhever viktigheten av at miljøhumaniora er et utfordrende sted, hvor det samtidig skapes rom hvor yngre forskere kan komme med nye ideer. Min egen erfaring med den miljøhumanistiske satsningen ved Universitetet i Oslo har vært veldig positiv. Som masterstudent har jeg opplevd det som enkelt og tilgjengelig å delta på arrangementer arrangert av Oslo School of Environmental Humanities. Det siste året, hvor de fysiske møteplassene for akademisk utveksling mellom forskere og studenter har vært nærmest totalt fraværende, har ulike digitale seminarer, lesegrupper og forelesninger vært en viktig akademisk livbøye. Jeg vil tro at også andre studenter som har knyttet seg til andre fagfelt har hatt lignende opplevelser. Jeg drister meg likevel til å spekulere i om ikke miljøhumaniora har vært enklere å navigere og engasjere seg i dette siste digitale året enn andre fagfelt, som kan oppleves som mer etablerte og lukkede.

Samtidig er ikke relativt udefinerte grensedragninger utelukkende positivt. For eksempel når det gjelder penger, noe panelet også påpeker. Om feltet defineres for bredt, risikerer man at forskningsmidler som er tiltenkt miljøhumaniora utdeles til randsonene av feltet, uten at de ville havnet der om grensedragningene var mer definerte. En annen begrenset ressurs er publisering og forskningsoppmerksomhet. Jørgensen er redaktør i tidsskriftet Environmental Humanities og forteller at redaktørene ofte har diskusjoner seg imellom hvor de stiller spørsmålet: Er dette miljøhumaniora eller ikke? Hva er nok for å publiseres i tidsskriftet? Svaret de har kommet frem til er at det handler om hvem artikkelen retter seg mot, og diskursen den inngår i. Er artikkelen et eksempel på «ren» miljøhistorie? Da er den kanskje mer interessant for et annet tidsskrift.

Tverrfaglighet

Mye av panelsamtalen dreide seg inn på en forståelse av miljøhumaniora hvor det som samler feltet er en interesse for å stille samme type spørsmål. I et så åpent felt vil tverrfaglighet være viktig, noe som innebærer både muligheter og utfordringer. Bjærke påpeker at det er to typer tverrfagligheter i spill når det gjelder miljøhumaniora, som krever forskjellige ting. Tverrfaglighet mellom de humanistiske fagene krever at man har en felles forståelse av begreper og konsepter. Tverrfaglighet med andre fagdisipliner, som naturvitenskap, kan være mer utfordrende fordi det ikke er gitt at dette felles språket ligger til grunn. Dette synes jeg er en interessant problemstilling, som får meg til å tenke over hvilke tekster humanister og naturvitere faktisk har til felles. Ved alle norske universiteter, utenom OsloMet, må samtlige studenter levere eksamen i exphil. Spørsmålet er hvorvidt disse felles avlagte studiepoengene legger et tilstrekkelig grunnlag for forståelse mellom miljøhumanister og naturvitere. Dette spiller inn i en større debatt om exphil, som faller utenfor panelsamtalen og denne tekstens hovedtema. Men det er likevel et tankekors: Hva slags utgangspunkt har miljøhumanister og naturvitere for å snakke sammen akademisk? Og hvordan kan disse mulighetene forbedres?

Jeg tror mange oppfatter humaniora og naturvitenskap som de to disiplinene som står lengst fra hverandre. Miljøhumaniora kan sies å utfordre denne oppfatningen, men det krever at fagfeltets forhold til naturvitenskapen drøftes kritisk. Bjærke, som selv har bakgrunn fra Miljødirektoratet, understreker viktigheten av tverrfaglig samarbeid med forskere fra naturvitenskapene, for å unngå å tråkke feil og å kritisere stråmenn. Miljøhumanistisk forskning må forholde seg til allerede eksisterende naturvitenskapelige begreper i arbeidet med å utvikle fagfeltets begrepsapparat, slik at man unngår å lage egne definisjoner som vi ikke deler med naturvitere. Ellers risikerer vi å komme til enighet innenfor våre egne felt, men skape avstand til andre. Jeg synes Bjærke kommer med viktige problematiseringer her. Samtidig er det kanskje humanioras rolle å forsøke å utfordre begreper og språk som kanskje ikke er så opplagte eller korrekte som man først tror? Disse hensynene trenger ikke å være absolutte motsetninger, jeg tror faktisk miljøhumaniora kan, og må, klare å både forholde seg til allerede eksisterende begrepsapparat fra andre disipliner, samtidig som man inntar en kritisk holdning til disse begrepenes holdbarhet.

En utfordring som Asdal viser til, er at all forskningstid er begrenset og man må velge hvor man vil gjøre nedslag. Det kan være krevende om man skal sette seg inn i andre disipliner i tillegg til sin egen, og det krever at man har respekt for andre fagområder, uten å sluke kunnskap fra disse rått. Asdal hevder optimistisk at miljøhumaniora er blitt mindre vitenskapsteoretisk naivt: Tidligere stolte man enten blindt på naturvitenskapen, eller så forholdt man seg ikke til den. I dag er man mer opptatt av å forholde seg mer aktivt til naturvitenskapen, til å snakke sammen, problematisere og arbeide på tvers. Jeg er enig i at respekt kombinert med å unngå naivitet, er et godt utgangspunkt for gode akademiske rom. Kanskje bør miljøhumaniora invitere naturvitere mer aktivt inn i sine rom?

Samtidig tror jeg at naturvitere kan ha like stort utbytte av å invitere humanister inn til sine akademiske rom. Jørgensen ytrer i samtalen konkrete eksempler fra sin karriere. Hun har nemlig publisert forskningen sin også i naturvitenskapelige tidsskrifter, fordi hun som miljøhistoriker har et ønske om å nå ut til et publikum som arbeider innenfor miljøforvaltning. Jeg synes dette er et godt eksempel på at det er mulig å strekke en hånd ut til naturvitere også på deres hjemmebaner, og vise at det som foregår innenfor humanistisk miljøforskning også er interessant for dem. Kanskje vil vi se at naturvitere opplever det som nyttig å orientere seg innenfor miljøhumaniora, og ikke bare motsatt?

Veien videre

Panelsamtalen dreide seg ikke så mye om hvilke spørsmål miljøhumaniora kan stille, eller hva som skiller miljøhumaniora fra annen humanistisk forskning på miljø. Jeg er selv veldig usikker på hva svaret på dette er. Kanskje er det ikke så viktig å definere et klart skille? Uansett vil spørsmålet om hva miljøhumaniora er fortsette å være oppe til diskusjon fremover. Det ble likevel i panelsamtalen påpekt noen viktig kjennetegn ved dagens miljøhumaniora, som jeg tror vil fortsette å definere fagfeltet fremover. Jørgensen hevdet at fremveksten av miljøhumaniora vitner om en erkjennelse av behovet for å snakke om miljø på andre måter enn tidligere. Feltet flytter miljø fra å være underordnet, til å bli det overordnede. Sagt på en annen måte: Studier av miljø kan fungere som en måte å løfte blikket på, heller enn en form for avgrensning. Asdal fulgte opp dette poenget ved å påpeke at der kampen tidligere har stått om å få ulike former for bindestrekshistorie, som miljøhistorie, inn i kjernen, har det nå skjedd en utvikling: At flere samler seg rundt miljøhumaniora og løfter miljø som en overordnet problemstilling, kan det resultere i en større kraft bak forskningen.

Et spørsmål som ikke ble diskutert i panelsamtalen, men som jeg har tenkt over i etterkant er: Finnes det en tendens til å overdrive enigheten og ensrettingen innenfor miljøhumaniora? 1) fordi problemstillingene oppleves som så prekære i vår tid, og 2) fordi man føler et behov for å bevise at humaniora er et nyttig felt som kan bidra til å løse aktuelle problemstillinger? Dette er spørsmål som relaterer seg til både grensedragninger, tverrfaglighet og diskusjoner om løsninger. For ikke å snakke om spørsmål knyttet til hvor aktivistisk feltet kan eller bør være. Et annet aspekt ved miljøhumaniora som jeg synes fortjener mer oppmerksomhet i fremtidige diskusjoner, er kunstens rolle i å bidra til forståelse av menneskets relasjon til natur og miljø. Derfor kunne jeg gjerne ha ønsket meg en representant fra estetiske fagfelt, som kunst- eller litteraturvitenskap, i panelsamtalen. Jeg vil hevde at miljøhumanistiske studier av kunst- og kulturuttrykk kan bidra til å belyse viktige forskningsspørsmål for hele fagfeltet.

Selv om samtalen bidro til å belyse problemstillinger, særlig knyttet til hvordan feltet relaterer seg til miljø- og klimaløsninger, grensedragninger og tverrfaglighet, er det klart at miljøhumaniora ikke er ferdigdiskutert. Etter diskusjonen satt jeg igjen med et inntrykk av at en av panelsamtalens viktigste funksjoner hadde vært å samle paneldeltakere fra ulike institusjoner. I en tid hvor miljøhumanistiske satsninger og samarbeid vokser frem parallelt ved flere universiteter, er det tydelig at det foregår en utvikling av fagfeltet i en norsk kontekst. Da er det helt nødvendig å snakke sammen, også på tvers av institusjoner, samt å presentere fagfeltet for alle som kan være interesserte i å engasjere seg i det. Forhåpentligvis vil vi snart kunne samles i flere miljøhumanistiske rom om ikke altfor lenge.

Noter

  1. Eksempler på dette er NTNU Environmental Humanities Research Group ved NTNU, Oslo School of Environmental Humanities ved Universitetet i Oslo, Forskargruppe for humanistisk klima- og miljøforsking ved Universitetet i Bergen, The Greenhouse ved Universitetet i Stavanger og Environmental Humanities ved Universitetet i Agder.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Share on email
Share on facebook
Share on twitter

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…