Innholdsrikt om Foucault om nyliberalismen

Publisert:

12. mars 2021

Kommentarer:

Det nyeste nummeret av Agora lykkes i å vekke interesse for en ofte perifer del av Foucaults forfatterskap, skriver David J. Allen. (Illustrasjon: Thierry Ehrmann/Flickr).

I siste nummer av tidsskriftet Agora kan man ta et dypdykk i en av vår tids viktigste ideologier med en av vår tids viktigste filosofer.

Tidsskriftet Agora bidrar med noe tilnærmet unikt og særdeles verdifullt i den norske offentligheten. Det skaper en arena for intellektuelt stringente dypdykk i temaer og tenkere som trolig ellers ikke hadde fått en slik dekning på norsk.

Det siste utgaven i 2020 er et dobbelthefte, på rause 624 sider, med temaet Foucault og nyliberalismen. Som den redaksjonelle innledningen påpeker, har både Foucault og nyliberalismen vært temaer hver for seg i tidligere utgaver av tidsskriftet (i henholdsvis 2009 og 2011). Allikevel er en utgave viet Foucaults 1978–1979 forelesninger om nyliberalismen aktuell på grunn av Foucaults fruktbare og innflytelsesrike tolkning av denne økonomisk-politiske strømningen.

Som Wendy Brown skriver i sitt bidrag i nummeret, «kan disse bidragene fra Foucault ses som et bemerkelsesverdig motsvar til Hegels insistering på at Minervas ugle først flyr i skumringen» (194),1 altså at filosofisk klarsynt forståelse av et historisk moment kun er mulig når det momentet nærmer seg sin slutt. I 1978–1979, da Foucault holdt sine nyliberalisme-forelesninger ved Collège de France, hadde nyliberalismen ennå ikke hatt dens store gjennombrudd. Å komme tilbake til Foucaults forelesninger i 2020 kan derimot være akkurat en slik skumringens tankereise.

Dette fordi det kan virke som liberalismen står midt i en dyp krise på flere fronter. På den ene fronten har vi fremveksten av det såkalte «illiberale demokratiet» – altså demokratisk valgte regimer som sikter mot å svekke liberale institusjoner og den liberale politiske kulturen – samt nasjonalisme, populisme, isolasjonisme og proteksjonisme av ulike slag (hvis nyeste og moteriktig variant er «vaksine-nasjonalisme»). Bundet tett sammen med disse nasjonale og regionale tendensene ser vi en stadig svekkelse av liberale verdier og institusjoner på et tverrnasjonalt plan, for eksempel gjennom den voksende globale innflytelsen til det autokratiske regimet i Kina eller Trump-administrasjonens forsøk på å svekke Verdens helseorganisasjon og andre multilaterale samarbeidsarenaer.

På en annen front ser vi fremveksten av en ny økonomisk tenkning og politikk – forsterket av koronapandemien men allerede gryende før – som tar avstand fra kuttpolitikk og den minimalistiske staten og satser på store statlige investeringer finansiert gjennom statsgjeld og pengetrykking, uten særlig frykt for inflasjon.2 (Et forsøk på å unngå inflasjon, fremfor å unngå arbeidsledighet, har kjennetegnet nyliberalistisk pengepolitikk, som Milton Friedmanns «monetarisme».) Eksempler på denne tendensen inkluderer den britiske Johnson-regjeringens lovnader for Storbritannia etter Brexit og den amerikanske og europeiske venstresidens voksende entusiasme for «Modern Monetary Theory».  

Selv om det nok er for tendensiøst å erklære at nyliberalismens epoke nærmer seg slutt, kan det tenkes at vi er i en periode der denne herskende tenkemåten vil bli satt på prøve fra flere hold. Det er derfor et svært passende øyeblikk å sørge for at vi besitter egnede begrepslige verktøy til å kunne begripe hva som står på spill i dette øyeblikket – og en gjennomgang av Foucaults nyliberalisme-forelesninger kan absolutt bidra i så måte.

Foucaults nøkkelbegreper, og nyliberalismens

En åpenbar rød tråd gjennom flere av artiklene er grundig eksegese av Foucaults nyliberalisme-forelesninger, som han holdt på Collège de France i 1978–1979. Derfor kan heftet fungere bra som en innføring i Foucaults forståelse av nyliberalismen og visse nøkkelbegreper fra forelesningsrekken; både Foucaults forklaring av kjernebegreper fra nyliberalistiske tenkere selv, og hans eget analytiske begrepsapparat.

Kjernebegreper fra Foucault som utforskers i nummeret, som «markedet», «konkurranse» og «humankapital», spiller en sentral rolle i nyliberalistiske teorier om økonomien og samfunnet. Særlig artikkelen til Knut Ove Eliassen, som tematiserer disse tre begrepene direkte, er opplysende hva gjelder Foucaults håndtering av dem. Eliassen, som er professor i litteraturvitenskap ved NTNU, kobler marked, konkurranse og humankapital til tre pilarer i Foucaults analyseapparat: sannhetsregime, normativitet og subjektivitet, altså den «sannheten» som samfunnet bygges rundt, normene som regulerer samfunnets forhold til denne sannheten, og formen for subjektivitet som slike normer bidrar til å danne: «‘markedet’ som utgjør nyliberalismens sannhetsregime eller epistemiske veridiksjonsform, ‘konkurranse’ som står sentralt i nyliberalismens forståelse av hvordan fellesskap reguleres og normativitet dannes, og ‘humankapital’ som er dens begrep om de økonomiske aktørenes individuelle selv-forhold eller subjektivitet» (39).

Når det gjelder begreper som tilhører Foucaults egen analyse heller enn tekstene til de nyliberalistiske tenkerne som er hans studieobjekt, må begrepet gouvernmentalité sies å spille en særlig viktig rolle i tidsskriftartiklenes fremstilling av nyliberalisme-forelesningene. Ordet er vanskelig å oversette til norsk, og artikkelforfatterne velger ulike løsninger for å ta begrepet i bruk på norsk, bl.a. governmentality (det er litt vanskelig å skjønne hvorfor det nært identiske engelske ordet skulle være fordelaktig fremfor det opprinnelige franske ordet som en oversettelse til norsk, må jeg innrømme), styrekunst, regjering og styringsrasjonalitet. Dette begrepet er mye diskutert, både i disse artiklene og i faglitteraturen om Foucault for øvrig – det snakkes til og med i visse kretser om Governmentality Studies som et eget fagfelt – så jeg skal ikke grave for mye i det her. La det være tilstrekkelig å si at dersom man ønsker seg en innføring i dette begrepet, og andre nøkkelbegreper fra Foucaults arbeider i denne perioden av hans forfatterskap, er det rikelig med ressurser i denne tidsskriftutgaven.

Man kan i tillegg få en innføring i noen av begrepene til Foucaults venn og kollega, Gilles Deleuze. I hans artikkel (nylig gjengitt i Salongen) tar UiO-stipendiat og Fafo-forsker Sigurd M. N. Oppegaard oss nemlig gjennom Deleuzes idé om «kontrollsamfunnet» og sammenligner denne med Foucaults forståelse av nyliberalismen. Ifølge Oppegaard skisserer Deleuze en ny form for maktbruk som kommer historisk sett etter den disiplinære formen som Foucault beskriver i Surveiller et punir. Allikevel analyserer Deleuze «den samme politisk-økonomiske utviklingen» og «den samme historiske perioden» som Foucaults nyliberalisme-analyse, til tross for at de to filosofene hadde «fundamentalt forskjellige prosjekter» (31). Oppegaards sammenligning bidrar til å utdype og utbrede de kritiske ressursene som tidsskriftutgaven tilbyr for å forstå nyliberalismen.

Å filosofere på foucauldiansk vis

Foucaults metode er et tema som drøftes av flere av artikkelforfatterne. Det er en tett sammenheng mellom Foucaults særegne tilnærming til sine studieobjekter – på én gang historiserende, nominalistisk og problematiserende – og substansen i hans analyser. Det kan sies at selve problemstillingene som Foucault tar utgangspunktet i i sine arbeider – fra hans analyser av «galskapen», klinikken, samfunnsvitenskap, fengsler og så nyliberalismen – kommer frem først når vi utforsker disse samfunnsfenomenene med denne metodologiske tilnærmingen.

Artikkelen til Kristin Asdal, professor i vitenskaps- og teknologistudier ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved UiO, er det tydeligste eksemplet på dette ettersom den gjør Foucaults metode til sitt hovedtema. I sin artikkel skisserer hun et bilde av Foucaults metode der hovedprinsippet er praksis-først. Ideen er altså at heller enn å begynne fra «etablerte størrelser eller kategorier […] som ‘folket’, ‘staten’, ‘sivilsamfunnet’ osv.», bør man «starte fra praksiser»: Adferdsmønstre og -normer som bidrar til å konstruere disse overordnede fenomenene (96). Asdal karakteriserer en slik tilnærming som «en undersøkelsesmetode»: «[E]n metode som innebærer at en stiller seg tilstrekkelig åpen og interessert i til at vi kan si noe nytt, og kanskje interessant, om det aktuelle fenomenet» (89). På denne måten burde Foucaults «streng[e] vitenskapsteoretisk[e] program» (97) «fungere som en vaksine mot en form for samfunnskritikk der vi stiller oss på en så selvtrygg grunn at vi egentlig ikke behøver å undersøke … fordi vi allerede vet hva den består i, har et ferdig begrep for den, vet hvordan den virker og kan kritisk avvise den» (88). Som Asdal påpeker, har mye av bruken av begrepet «nyliberalismen» havnet i denne fellen, og Foucaults åpne og søkende tilnærming kan kanskje bidra til å motarbeide denne tendensen.   

En interessant tilføyelse til disse diskusjonene om Foucaults metode finner vi i artikkelen til Mikkel Bolt, professor i politisk estetikk ved Københavns universitet. Skjønt Bolts primære anliggende er å belyse Foucaults tolkning av Den iranske revolusjon (en engasjerende diskusjon som anbefales sterkt), vier han noen avsnitt til en fascinerende gjennomgang av Foucaults tanker om forholdet mellom filosofi og journalistikk. Som Bolt beskriver, «havde Foucault i forskellige sammenhænge omtalt sin egen praksis som en form for journalistik». Som journalistikk, skulle filosofi «beskæftige sig med samtiden, den aktuelle, ligesom Nietzsche havde gjort det i sin tid», istedenfor å være «dedikeret til evigheden» (159). Dette er på mange måter en naturlig forlengelse av Foucault historiserende og nominalistiske tilnærming til filosofiske spørsmål: Gitt at alle fenomener er enkelthendelser lokaliserte i rom og tid, gir det mening at filosofisk innsikt skal kunne vokse frem «i krydsningspunktet mellem idéer og begivenheder» (160).

Begrepslige ressurser for samtidskritikk

Det er ikke rart at en filosofi som forsøker å tilby slike aktuelle innsikter vil kunne bidra med begrepslige ressurser for samtidskritikk, og en annen tråd gjennom artiklene er diskusjoner av Foucaults nyliberalisme-forelesninger som akkurat et redskap for slik kritikk.

Artikkelen til Svein Hammer, postdoktor ved Nord universitet, gjør dette særlig tydelig ved å tematisere Foucaults relevans for utviklinger i norsk politikk spesielt. Her velger Hammer ut noen nøkkelpunkter fra hans nylige bokutgivelse, Sosialdemokrati versus nyliberalisme. Norsk styringskunst og samfunnsforming 1814–2020, som gir et innblikk i hvordan en foucauldiansk samtidskritikk i norsk sammenheng ville se ut ved å anvende Foucaults analytiske kategorier på et utvalg viktige samfunnsinstitusjoner, som skolen, boligmarkedet og barnehagen.

Særlig for Oppegaard, Hammer og Asdal, er det klart at Foucault bidrar med utslagsgivende begrepslige ressurser for en analyse av vår samtids nyliberale politiske orden. Derimot er artikkelen til Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi ved UiO, et forfriskende avvik fra denne konsensusen. Etter en grundig og opplysende gjennomgang av Foucaults nyliberalisme-forelesninger, tar Vetlesen en tilnærmet like grundig gjennomgang av hans problemer med Foucaults tilnærming.

Uten å gå i detalj her om alle Vetlesens kritiske innvendinger til Foucaults filosofi, kan vi kanskje oppsummere det viktigste punktet slik: At Foucaults analyse av nyliberalismen, i likhet med hans analyser av andre samfunnsfenomener, mangler reell kritisk brodd ettersom Foucaults metodiske tilnærming tømmer samfunnsmessige strukturer, prosesser og praksiser for politisk innhold (f.eks. kollektiv handling, faglig organisering), og gjør det umulig å forstå hvordan slike størrelser som undertrykking eller fremmedgjøring kan danne grunnlag for en samfunnskritikk.3 Hvorvidt man synes denne kritikken er berettiget vil nok avhenge av hvor overbevist man er om verdien av de Frankfurterskole-inspirerte politisk-filosofiske kategoriene som Vetlesen anklager Foucault for å neglisjere.

Nyliberalisten Foucault

Vetlesens artikkel avslutter med å spørre om det er «et betimelig spørsmål om ikke Foucault (og nå sikter jeg til hele forfatterskapet) med sin kritikk av statlig maktutøvelse generelt og av velferdsstatens bærende institusjoner spesielt […] bidro […] til å tappe institusjonene av statlig-offentlig karakter for en legitimitet og motstandskraft de sårt hadde trengt når offensiven fra det nye høyre meldte seg for fullt» (155). Denne mistanken om hvorvidt Foucaults holdning til sosialdemokratiske institusjoner til syvende og sist var fiendtlig fører oss i retningen av et annet spørsmål som opptar mange av tidsskriftartiklenes forfattere: Var Foucault nyliberalist? Eller nærmere sagt: Gir Foucaults forelesninger uttrykk for en grunnleggende sympati for nyliberalismen som politisk eller filosofisk prosjekt?

Nyliberalismen er et begrep som i nyere tid hovedsakelig benyttes av de som ønsker å kritisere de fenomenene som de legger i ordet. Det er altså hovedsakelig venstreorienterte som er interessert i nyliberalisme som analysekategori. Mot denne bakgrunnen må Foucaults tilnærming til nyliberalismen sies å være en hel del mer sympatisk innstilt.

Et poeng som påpekes av flere av forfatterne er Foucaults skepsis til marxismen, en skepsis som definitivt var delt av Hayek, Becker, Friedman og andre blant nyliberalismens grunntenkere. Som flere av artikkelforfatterne bemerker, var Foucaults skepsis til marxismen imidlertid først og fremst metodologisk og epistemologisk, selv om denne skepsisen naturlig nok fikk også politiske følger.

«Spørsmålet om Foucaults forhold til den praktiske politikken som senere fikk etiketten nyliberalisme, er», ifølge Eliassen, «strengt tatt meningsløst» (61). Dette fordi nyliberalismen ikke ennå var blitt det globalt hegemoniske prosjektet det etter hvert skulle bli. Å diskutere Foucaults eventuelle sympati for nyliberalismen slik vi kjenner den i dag er dermed «en kontrafaktisk problematikk» uten særlig mye nytte.

Vetlesen tar avstand fra et slik standpunkt, som han anser som en slags apologetikk. At Foucault foreleser om nyliberalismen på en såpass sympatisk eller i hvert fall normativt nøytral måte «på tampen av nettopp dette tiåret» – altså 1970-tallet – «og ikke ti eller femten år tidligere, da den radikale venstrebølgen som omfattet hele den vestlige verden, var på sitt høydepunkt», er, ifølge Vetlesen, «høyst signifikant» (155). Dette fordi det da ikke kan påstås at Foucault ikke ennå kunne være klar over den praktiske politiske betydningen av ideene som han diskuterte.

Det som virker mest plausibelt fra mitt ståsted er at Foucaults analyse av nyliberalismen var et steg på vei i hans revurdering av det selvkonstituerende subjektets rolle i hans filosofi. Der subjektet i Foucaults tidligere verker er konstituert av samfunnsmessige maktprosesser og egentlig forstås som en slags undertrykkende struktur, gjenoppstår subjektet i Foucaults senere arbeider som noe selvkonstruerende – gjennom en «omsorg for selvet» som Foucault gjenoppfinner i antikkens stoisisme og epikureisme. At individets selvkultivering hovedsakelig forstås som et etisk heller enn et politisk prosjekt kan kanskje også ansees som et fellestrekk mellom Foucault og nyliberalismen.   

Foucault på norsk

Den midtre delen av temadelen av utgaven består av oversettelser av et utvalg av Foucaults forelesninger samt et introduksjonsessay av amerikansk statsviter Wendy Brown.

Browns essay er absolutt verdt å lese – muligens før man leser de andre artiklene – ettersom den gir en klar og oversiktlig innføring i hovedmomentene i Foucaults forelesninger og deres kontekst.

De to forelesningene som er blitt oversatt kommer fra slutten av forelesningsrekken, altså de niende og ellevte forelesningene av tolv totalt. I forelesning 9 introduserer Foucault amerikansk nyliberalisme, i motsetning til europeisk (hovedsakelig tysk) nyliberalisme, og så noen av dens kjernebegreper, nemlig «humankapital» og «homo œconomicus». Amerikansk nyliberalisme må nok sies å være den råere varianten, med en radikal individualisme som ikke gjenspeiles i tysk «ordoliberalisme», som tar en mykere linje om staten og det kollektive. I forelesning 11 utdyper han sin diskusjon av homo œconomicus ved å sette begrepet i historisk kontekst, som den siste i en rekke konseptualiseringer av subjektet i liberalismen.

Ved å fokusere på Foucaults tolkning av amerikansk nyliberalismes ideer om humankapital og homo œconomicus, introduserer disse oversettelsene den norske leseren for noen aspekter ved Foucaults lesning av nyliberalismen som har vært særlig innflytelsesrike for senere teoretikere. Særlig forelesningen om homo œconomicus er interessant, for her ser vi Foucault – i hans diskusjon om det økonomiske subjektet som interessenes subjekt versus det juridiske subjektet som rettighetenes subjekt – i dialog med en britisk filosofisk tradisjon som på mange måter er den franske filosofiske tradisjonen fremmed.

Allikevel er det påfallende at det ikke er oversatt noen av forelesningene som drøfter europeisk nyliberalisme. At det er valgt ut forelesninger som omhandler Chicago-skolen spesifikt kan gjenspeile at det er den amerikanske nyliberalismen som har vært i fokus for de fleste teoretikerne som har tatt opp og videreutviklet Foucaults tankegods og at det er hans forståelse av denne strømningen i nyliberalismen som ansees som mest kurant å belyse. Alternativt kan dette gjenspeile redaksjonens mening – eller eventuelt det aksepterte narrativet blant norgeshistorikere (her er ikke jeg noe ekspert) – om nyliberalismens utvikling i Norge. Det kunne tenkes at det er den tyske nyliberalisme-varianten, den såkalte «ordoliberalismen», som blant annet har vært med på å danne det ideologiske grunnlaget for EU, har hatt en del innflytelse i Norge, ikke bare den råere frimarkedsfilosofien som råder på andre siden av Atlanterhavet. Uansett grunnen ville det vært nyttig for leseren å få et par ords forklaring på tenkningen bak disse redaksjonelle valg.

Nyliberalismen og nyanser

«Nyliberalisme» er ikke et begrep som forbindes med nyansert og saklig analyse, men heller med grove sveip mot politiske fiender. Allikevel er det et begrep med en viss appell som et redskap for å forstå visse trekk i vårt samfunn, som eksemplifisert i fjorsommerens nyliberalisme-debatt i rikspressens avisspalter.

Det Foucaults lesning av nyliberalismen tilbyr oss – som er sårt trengt i nyliberalisme-debatten – er nyanser. I sine forelesninger tegner Foucault de lange historiske linjene som tillater oss å forstå nyliberalismen i dens historiske kontekst. Det dette gjør er å tydeliggjøre at nyliberalismen faktisk er en del av liberalismens historie, og dermed en del av det liberale demokratiets historie. Det er ikke kun et perverst avvik. Det finnes en direkte sammenheng mellom nyliberalismens «kyniske» verdensanskuelse og de høytidelige prinsippene staket ut av liberalismens grunntenkere.

På den ene siden kan dette kanskje være fôr for en kritikk av liberalismen (tenk: Frankfurterskolens påstand om at Opplysningstidens høye idealer bunner ut i et instrumentaliserende tankesett som til syvende og sist fungerer dehumaniserende). På den andre siden kan det være en viktig påminnelse at også denne kyniske ideologien kan ansees som en del av et utopisk prosjekt, med individets frihet og motstand mot tyranni som sine grunnpilarer. Ved å ta oss tilbake til nyliberalistenes ideer og refleksjoner, og ved å gjøre dette med en viss sympati for deres prosjekt (altså: å begrense statsstyring for å gjøre plass til selvstyring), skaper Foucault rom for en mer finspikket forståelse av denne viktige intellektuelle tradisjonen.

Et innholdsrikt hefte

I alt er det mye å anbefale i dette doble temanummeret av tidsskriftet Agora. Foucault er en tenker hvis korpus er stadig fascinerende og tankevekkende, og nyliberalisme-forelesningene er en særlig aktuell, men ofte perifer del av hans forfatterskap. Nummerets artikler lykkes med å vekke leserens interesse for denne korte episoden i moderne fransk idéhistorie. Som en samling lander de på en god balanse mellom tilgjengeliggjøring av Foucault for leseren som ikke er Foucault-kjenner og intellektuelle nyvinninger. Én kritisk bemerkning er at flere av tekstene bruker mye plass på grunnleggende eksegese av noen av de samme momentene og begrepene fra forelesningene. Det er ikke sjeldent at et temanummer, selv om det helst skal samordnes slik at de ulike bidragene utfyller hverandre, blir en løsere sammensetning av uavhengige artikler. Det kunne vært fordelaktig med en mer samordnende tilnærming for å minimere overlapp mellom artiklene, men dette er langt fra et stort problem for nummeret.

Dette heftet kan altså anbefales for alle lesere med en interesse for Foucault, fransk filosofi og idéhistorie, nyliberalisme-debatten, eller som bare er interessert i å utdype og nyansere sin forståelse av vår samtid.  

Noter

  1. Alle sidetall i parentes henviser til den omtalte tidsskriftutgaven.
  2. For en diskusjon av denne makroøkonomiske trenden, se denne «briefing»-en i The Economist fra juli 2020.
  3. Vetlesens kritikk minner på mange måter på kritikken til Peter Dews i hans klassiker, Logics of Disintegration (1987).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Share on email
Share on facebook
Share on twitter

Nyeste artikler

Les også

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…