Feministisk sinne kan gjøre oss bevisst diskriminerende makstrukturer, mener forfatter

VI TRENGER TRENGER FEMINISTISK SINNE

Alison Jaggar påpeker at et feministisk sinne kan bidra til å forbedre teoriene våre nettopp fordi det er med å blottlegge usunne og diskriminerende maktstruktuturer.

Publisert Sist oppdatert
Alison Jagger er en kjent feministisk filosof. Hun har skrevet mye om feministisk teori, kjønn og globalisering.

For mer enn 30 år siden skrev den amerikanske filosofen Alison Jaggar (1942 -) en artikkel hvor hun argumenterer for at emosjoner spiller, og bør spille, en rolle i forskning. Hun definerer emosjoner som å bestå av hovedsakelig tre komponenter: Følelser (som er en fysiologisk reaksjon), vurdering av omgivelsene, og motivasjon til handling. Disse spiller en rolle i forskning, skriver Jagger, fordi forskning innenfor alle fag alltid står i et dynamisk forhold til våre omgivelser, og er påvirket av normer, kultur, opplevelser og lignende.1

I arbeidet med å vurdere hva som skal forskes på, hvordan man skal forske på dette, og hva man gjør med resultatene er man – enten man vil eller ikke – påvirket av måten man forstår verden på. Dette igjen, er betinget av, blant annet, emosjoner. Likevel, dette bør ikke forsås som et problem for forskningen, men en fordel. Problemet oppstår først når man ikke vil innse emosjoners rolle. Da frarøver man seg selv muligheten til å sette sin egen verdensforståelse under lupen. Å gjøre dette er nødvendig for å bli kvitt for eksempel fordommer som kan være ødeleggende for selve forskningen.

Feministisk vitenskapsteori belyser også viktigheten av dette når det hevdes at objektivitet er nært forbundet med verdier, og at det er en misforståelse at objektivitet må være verdinøytral. Filosofer som Sandra Harding snakker i så måte om maksimal objektivitet som etterstrebelsesverdig, dvs. at forskere skal være kritiske, ikke bare til forskningsobjektet, men også til det de selv bidrar med, og hva de anser som relevante faktorer å inkludere i forskningsprosjektet.2 En tynn objektivitet, derimot, anser ikke forskerens eget ståsted som relevant, ei heller de verdier og ståsted som preger forskningsobjektet.

Feministisk sinne er dermed den type sinne man opplever når man ser undertrykkende strukturer eller normer, både om det gjelder en selv eller andre.

Maksimal objektivitet er nært forbundet med Jaggar sitt argument om emosjoners rolle i forskningen. En emosjon hun særlig vektlegger er det hun kaller et «feministisk sinne». Feministisk sinne er noe som oppstår når man observerer undertrykkende praksiser av en gruppe mennesker. Slike praksiser er ikke alltid lett å legge merke til fordi de ofte er basert på fordommer og stereotypier som er godt integrert i kulturen man lever i. I tillegg er det ikke for noen lett å se seg selv og sin kultur utenfra. Ved at den stigmatiserte gruppen blir bevisst at fordommene er undertrykkende kan de starte en kritikk av fordommene og heve sin stemme.

Interessant nok vil de som er stigmatisert lettere oppdage fordommer som er stigmatiserende for andre enn en selv. Feministisk sinne er dermed den type sinne man opplever når man ser undertrykkende strukturer eller normer, både om det gjelder en selv eller andre. For Jaggar er denne typen sinne enormt viktig for akademiske teorier som sikter å forklare verden. Årsaken til dette er at det feministiske sinnet er produktivt med tanke på å avdekke maktstrukturer og maktmisbruk.

Teorier om internasjonale relasjoner dreier seg om å forstå maktstrukturer: Hvem er aktører på den internasjonale scene? Hva får aktørene til å handle som de gjør? Hvordan skal man legge strategier for å unngå krig og fremme fred? En teori om internasjonale relasjoner forsøker å systematisere hvordan vi best skal tilnærme oss disse spørsmålene. Realismen er antakelig den mest toneangivende teorien, mens idealismen er på sett og vi dens konkurrent. Andre teorier vil ofte måtte definere seg selv i henhold til disse to teoriene.

Det er forklaringspotensiale i de fleste av disse teoriene, og slik sett har hver teori en viktig stemme. Allikevel kan man få inntrykk av at forkjemperne for teoriene, som for eksempel John Mearsheimer sin insistering på realismen, forholder seg til teoriene som statiske uten å ta innover seg at verden er i stadig endring.3 Et positivistisk vitenskapssyn, som realismen er en del av, står i fare for å ikke romme nok av de faktorer som bør tas med i forklaringen, og dermed vil verdensforståelsen bli noe skjev.

Horia Mosadiq er en afghansk menneskerettighetsforkjemper og journalist

Mearsheimer selv skreller vekk både innenrikspolitikk og ideologi for å utforme en teori som han mener er strategisk riktig.4 Teorier som realismen trenger ikke å skrotes, men man må tilnærme seg teorienes virkelighetsforståelse med ydmykhet. Det er nettopp på dette området jeg tror Jaggar sitt søkelys på feministisk sinne er noe som kan hjelpe oss til å forbedre teoriene våre. Dette poenget lar seg godt illustrere med en hendelse som fant sted i Oslo høsten 2022 da Nansen Fredssenter arrangerte et dialogmøte om Afghanistan.

Blant de tilstedeværende var menneskerettighetsforkjemperen Horia Mosadiq og hun sa følgende:

«Som en afghansk kvinne føler jeg meg forrådt av det vestlige samfunnet gitt alt som har skjedd i Afghanistan etter Taliban tok over makta. Vi har advart mot dette i lang tid, og vi har ikke blitt hørt. Å komme på tilstelninger som dette, hvor vi skal snakke om hvordan Afghanske kvinner best bør hjelpes, er retraumatiserende.»

Vi må ikke undervurdere makten i våre akademiske teorier; de er en del av det som ofte utgjør kunnskapsgrunnlaget for handling.

Mosadiq sin kommentar bør føre til selvransakelse, ikke bare for vestens maktelite, men også for akademikere som skriver om og underviser i internasjonal politikk. Når teoriene våre skal bidra til å forstå verden slik at vi kan fremme fred er det essensielt at de menneskene teoriene handler om faktisk blir hørt og tatt hensyn til.

Det er ikke teorier om internasjonale relasjoner som har skyld i grusomhetene som foregår i Afghanistan, og andre steder. Men, vi må ikke undervurdere makten i våre akademiske teorier; de er en del av det som ofte utgjør kunnskapsgrunnlaget for handling. Teoriene har nedslagsfelt blant både byråkrater og politikere fordi de er med på å forme vår forståelse av internasjonal politikk.

Det er på denne bakgrunn at Jaggar sitt begrep om feministisk sinne bør få plass i utformingen av teorier om internasjonale relasjoner. Kvinner har tradisjonelt sett blitt usynliggjort og ikke hørt. Mosadiq har vært en forkjemper for at kvinner i Afghanistan skal blir hørt inn i fremtiden og hun, med flere, har tatt ordet om og om igjen, uten å lykkes. Når det hun advarte mot nå faktisk har skjedd er det ikke vanskelig å forstå at det er traumatiserende for henne å komme til vesten for å gi oss råd om hva vi kan gjøre for Afghanske kvinner.

Både det at kvinner som Mosadiq ikke har blitt hørt, og hennes opplevelse av retraume bør vekke et feministisk sinne i oss alle. Dette bør videre mane til selvrefleksjon og handling for alle som prøver å forstå verden. Jaggar påpeker at et feministisk sinne kan bidra til å forbedre teoriene våre nettopp fordi det er med å blottlegge usunne og diskriminerende maktstruktuturer. Mosadiq gir ikke opp kampen for å bli hørt og få til forandring, vi bør følge hennes eksempel, også i akademia.

Noter

  1. Jaggar, A: Love and Knowledge: Emotion in Feminist Epistemology, i Ann Garry, ed., Women, Knowledge and Reality: Explorations in Feminist Philosophy, Reprint, London: Routledge, 1992
  2. Sandra G. Harding, Whose Science? Whose Knowledge? Thinking from Women’s Lives , Ithaca, N.Y: Cornell University Press, 1991
  3. John J. Mearsheimer, The Tragedy of Great Power Politics, Reprint, W. W. Norton & Company, 2003
  4. Intervju i Morgenbladet 20.01.2023
Powered by Labrador CMS