Klimakrise og institusjonalisert fornektelse

Publisert:

28. oktober 2021

Kommentarer:

Dagens politiske institusjoner har mislyktes i å håndtere klimakrisen, mener Gardiner. (Foto: Mike Lewelling, Forest Atlas, CC BY 2.0)

Stephen Gardiner argumenterer for at dagens institusjoner er preget av et nåtidstyranni som vi må overkomme for å kunne ta vare på fremtidige generasjoner. Løsningen hans er en global konstitusjonell kongress for fremtidige generasjoner.

Av Agnes Harriet Lindberg, Ph.d. student i jus ved University of Cambridge

Stephen Gardiner, professor ved University of Washington, Seattle, holdt årets exphil-forelesning ved Universitetet i Oslo 27. september 2021. Formålet med exphil-forelesningen er å vise at filosofi er relevant i dag og at kunnskapens grenser utvides når man utfordrer etablerte sannheter.1 Gardiners forelesning var en mønsterbesvarelse i dette formatet. Hovedbudskapet var at klimaendringene er en av de mest akutte problemene menneskeheten står overfor, og at etablerte politiske institusjoner ikke er i stand til å løse denne krisen – eller noen andre kriser som går på tvers av generasjonene. Gardiners forslag til å løse denne situasjonen er å opprette en global konstitusjonell kongress.

Stephen Gardiner. (Foto: University of Washington)

I det følgende vil jeg først presentere Gardiners analyse av hvordan dagens institusjoner har mislykkes i å beskytte fremtidige generasjoner og hans forslag til løsning på dette problemet, nemlig en global konstitusjonell kongress. Deretter diskuterer jeg hvorvidt en slik global konstitusjonell kongress er en god løsning. For det første er det usikkert hvordan en slik kongress skal kunne få bukt med utfordringene han skisserer. For det andre er jeg ikke nødvendigvis enig i Gardiners empiriske analyse av at dagens institusjoner ikke tar hensyn til fremtidige generasjoner. Uavhengig av om man deler Gardiners virkelighetsforståelse kan vi likevel også lese hans analyse som en implisitt kritikk av en rådende forståelse av politikk. Min tredje innvending er at selv om man ser politikk som noe mer enn simpel interessekamp, fremstår det uklart hvorfor en egen konstitusjonell kongress er nødvendig for at vi skal kunne ta inn over oss fremtidige generasjoners perspektiv.

Gardiners argument

Gardiner startet forelesningen med å vise til sine tidligere arbeider der han omtaler klimakrisen som en «perfekt moralsk storm».2 Han hevder det særlig er tre faktorer som treffer hverandre i klimakrisen som gjør den så vanskelig å forstå og håndtere: Den er global, den pågår på tvers av generasjoner og den utfordrer våre eksisterende teoretiske grunnlag for å forstå verden. Disse enkeltstående faktorene gjør det vanskelig for oss å identifisere årsaker og virkninger og å ta inn over oss vitenskapelig usikkerhet. I tillegg er det mange ulike aktører som driver frem klimakrisen og vi mangler adekvate institusjoner til å sikre rettferdighet mellom generasjonene. Gardiners poeng er at det er vanskelig for oss å handle moralsk riktig for å løse klimakrisen fordi den oppstår i skjæringspunktet mellom faktorer som i seg selv er moralsk utfordrende.

Gardiner mener at vi i stedet for å ta inn over oss alle faktorene i den moralske stormen, er selektive i hva vi gir oppmerksomhet. Dermed manipulerer vi gjerne virkeligheten til noe som er beleilig for oss. Denne moralske korrumperingen gjør at vi finner avledninger, bortforklaringer, innbilninger osv. Et godt eksempel er den stadige tvilen rundt klimaendringene og hvordan klimavitenskapen kritisk gjennomgås til det ekstreme. Gardiner mener at denne tvilen fremstår irrasjonell og drives fram av at det er beleilig for den til enhver tid nålevende generasjonen å forsinke nødvendig handling.

Gardiner hevder altså at en av grunnene til den utilstrekkelige responsen på klimakrisen er at dagens institusjoner fornekter at klimakrisen er en perfekt moralsk storm. I forelesningen adresserte han en av de sentrale faktorene, nemlig intergenerasjonalitet.3 Denne intergenerasjonelle utfordringen handler om at klimakrisa strekker seg over et veldig langt tidsspenn, slik at klimagassutslipp vil få konsekvenser mange generasjoner frem i tid. Dette har den til enhver tid nålevende generasjonen vanskelig for å ta inn over seg. Gardiner argumenterer for at en global konstitusjonell kongress for fremtidige generasjoner kan løse denne utfordringen. Med en konstitusjonell kongress mener han et globalt forum som skal diskutere og bli enige om hvilke begrensninger på dagens myndighet vi trenger for å kunne ta hensyn til fremtidige generasjoner. Gardiner henter her inspirasjon fra kjente konstitusjonelle kongresser slik som den amerikanske i 1787, der den amerikanske grunnloven som trådte i kraft i 1789 ble fremforhandlet. Hvordan en slik global konstitusjon for fremtidige generasjoner skal se ut, tar Gardiners forslag ikke stilling til. Flere av spørsmålene fra publikum etter foredraget handlet om andre løsningsforslag til klimakrisen, slik som avskaffelse av kapitalismen eller påleggelse av ansvar for multinasjonale selskaper. Gardiners svar var at disse forslagene fint kan passe inn i hans forslag som de substansielle normene man kommer fram til i en slik kongress. Forslaget hans er dermed minimalt og omhandler igangsettelsen av en prosess som han mener vil ha legitimitet til å fastsette styringsprinsipper med fremtidige generasjoners interesse for øye.

Gardiner henter inspirasjon fra den amerikanske kongressen. Her blir uavhenginghetserklæringen underskrevet. (Ilustrasjon: John Trumbull, The declaration of independence (1818))

Gardiner presenterte syv skritt som skal lede oss til å akseptere nødvendigheten av en slik global konstitusjonell kongress. Alle skrittene ble omtalt som baby-skritt: små skritt som enkelt følger hverandre. Det første skrittet består i å erkjenne falitten vi står overfor på klimaområdet. IPCCs rapporter viser at vi kan stå ovenfor en økning av den globale gjennomsnittstemperaturen på 2-6 °C i 2100 og 2-12 °C i 2300 med dagens utslipp. Til sammenligning var verden 4,5 °C kaldere under forrige istid. De forventede konsekvensene av slike temperaturøkninger vil altså være enorme. Falitten har også en politisk side. Ifølge UNEPs rapport fra desember 2020 er det et ekstremt stort gap mellom det landene har forpliktet seg til gjennom internasjonale avtaler som Rio-konvensjonen og Parisavtalen og de faktiske utslippene. Målet om å begrense den globale oppvarmingen til betydelig under 2°C og helst 1,5°C fremstår dermed fjernt fra å bli en realitet.

De neste to skrittene handler om den generelle støtten som finnes til dagens system selv om systemet har vært en fiasko på klimaområdet. Denne selvtilfredsheten (complacency) mener Gardiner for det første at han ser i møte med det politiske systemet. Dette forklarer han i skritt to med at vi setter vår lit til at en ny politisk leder skal ta tak eller at allerede eksisterende institusjoner plutselig skal begynne å fungere bedre, heller enn å presse på for fundamental reform. Gardiner mener dette er en slående liten ambisiøs, og moralsk problematisk, tilnærming gitt at disse institusjonen til nå ikke har levert på klimabeskyttelse.

Det tredje skrittet er å vise at denne selvtilfredsheten også er fremtredende i det rådende analytiske rammeverket. Gardiner hevder at klimaproblemet i dag hovedsakelig blir analysert ved hjelp av økonomiske teorier, slik som allmenningens tragedie eller fangens dilemma.4 Ifølge disse teoriene vil alle stater foretrekke et utfall hvor farlige klimaendringer begrenses, samtidig som de vil foretrekke å ikke oppfylle sin del og heller være en gratispassasjer. Gardiner mener fokuset på disse økonomiske teoriene gjør at vi ikke klarer å styre unne en klimakatastrofe og at vi samtidig har et for optimistisk bilde av situasjonen. Dette er fordi de økonomiske teoriene forutsetter at det kollektivt er rasjonelt å samarbeide. Men fordi klimaendringene utspiller seg over en svært lang tidsperiode, hvor det først er om hundre eller tusen år at de verste konsekvensene virkeliggjøres, er det ikke sikkert at vi på nåværende tidspunkt har en interesse i å løse problemet.

I det fjerde skrittet hevder Gardiner at eksisterende institusjoner hindrer heller enn å stimulere til rettferdighet mellom generasjoner. Gardiner mener at argumenter om å ta hensyn til fremtidige generasjoner vil bli «ledd av» i dagens institusjoner og tilsidesatt som for krevende, useriøse og lignende. Han viser til at dagens institusjoner er bygd opp for å tenke kortsiktig og økonomisk. For Gardiner virker det dermed mer plausibelt at disse institusjonene vil beskytte dagens generasjon, eller mektige interessegrupper innenfor dagens generasjon, enn at de tar hensyn til fremtidige generasjoner.  

Dette leder til det femte skrittet i analysen, nemlig nåtidstyranniet. Diagnosen Gardiner stiller er at den nålevende generasjonen vil velge en liten fordel for seg selv på bekostning av en svært stor kostnad for fremtidige generasjoner. Vår fortsatte søken etter fossile energireserver er et eksempel på dette. Når denne skjevheten mellom den marginale fordelen nå og den vesentlige kostnaden senere gjentas i hver nålevende generasjon, akkumuleres og forsterkes problemene hele tiden.

Disse fem skrittende leder dermed til innsikten om at vi har et institusjonelt styringsproblem, eller governance gap. Gardiners poeng er at vi må være ærlige om at responsen fra de de nåværende institusjonene har spilt falitt i klimakrisen. Han fremhever dermed at han tilbyr en annen analyse av situasjonen enn perspektiver hvor individer hver for seg skal endre adferd. Slik individuell, anarkistisk, forandring er velkommen, men vil ikke være tilstrekkelig til å løse utfordringene. Det syvende skrittet tilbyr en løsning på det institusjonelle problemet ved at Gardiner forslår opprettelsen av en global konstitusjonell kongress.

Og her stoppet forelesningens analyse. Gardiner hintet likevel om fremtidige skritt som må på plass av mer substansiell karakter – som dermed også vil være mer omstridt og krever argumenter utover baby-skrittene som forelesningen handlet om. Et åttende skritt vil være å fastlegge en visjon for kongressen, et niende hva slags reformer som må innføres og et tiende om hvordan effektiv implementering kan sikres.

Hvorfor er en kongress løsningen på nåtidstyranniet?

Foredraget ble kommentert av professor Alejandra Mancilla fra UiO. En særlig interessant kritikk var om det er realistisk å stable en global konstitusjonell kongress på beina. Gardiner tok selv opp at en global konstitusjonell kongress kan fremstå naiv og utopisk. Men han viste til at slike konstitusjonelle kongresser tidligere har klart å komme til enighet om sentrale konstitusjonelle prinsipper, selv om deltakerne har hatt svært ulike utgangspunkt. Gardiner mener at det globale samfunnet kan komme til enighet på tilsvarende måte selv om utgangspunktet er svært konfliktfylt.  

Det filosofisk interessante spørsmålet synes likevel å ligge tilslørt i disse praktiske utfordringene. Selv om man kan være enig i at alle konstitusjonelle prosesser vil være ekstremt krevende, er det likevel ikke gitt hvordan en slik konstitusjonell kongress vil kunne heve seg over utfordringene ved at klimaendringene vil påvirke fremtidige generasjoner. Det sentrale for Gardiner ser ut til å være at vi trenger en arena for å løse nåtidstyranniet. Men han sier ikke noe om hvordan denne arenaen kan unngå å være preget av det samme problemet. Det reiser spørsmål både om den arenaen han foreslår er den riktige og om deltakerne i denne arenaen vil være i stand til å løsrive seg fra de underliggende utfordringene Gardiner har pekt på.

Fort å ta det siste først. Det virker som Gardiners posisjon er at så lenge vi tar med oss innsikten fra de syv skrittene vil vi være i stand til å løsrive oss fra dem. Men hvordan skal vi kunne sikre at denne innsikten er nok? Gardiner erkjente at han ikke vil sende landenes finansministre til en slik kongress ettersom de er for investert i kortsiktige økonomiske perspektiver. Men hvordan kan i det hele tatt noen som skal representere dagens generasjon unngå å være preget av en form for forutinntatthet mot dette perspektivet? De avveiningene som skal gjøres i en slik konstituerende prosess skal jo nettopp dreie seg om hvilke ofre dagens generasjon skal gjøre for å ivareta fremtidige generasjoner. Når disse fremtidige generasjonene av opplagte årsaker ikke kan sitte rundt bordet og komme med sine preferanser til hvordan disse ofrene skal se ut, blir dette fort til en vurdering av hvordan nåtidens generasjon verdsetter ulike ofre. Dermed faller vi tilbake på utfordringene i analysens tidligere skritt. Når Gardiner medgir at det må stilles krav om for eksempel kulturell sensitivitet i møte med urfolk under forhandlingsprosessen og i implementeringen av en global konstitusjon, vitner det nettopp om en anerkjennelse av at den nødvendige omstillingen vil komme med en pris – og at kanskje ikke alle kan vinne i denne prosessen. Det er derfor uklart hvorfor deltakere i hans kongress med nødvendighet vil skifte perspektiv bare fordi de er deltakere i en global konstitusjonell kongress. Hvorfor vil dette være annerledes enn når de er deltakere i et nasjonalt parlament eller en internasjonal organisasjon?  

Dersom erkjennelsen av Gardiners syv skritt er forutsetningen for å løse den intergenerasjonelle utfordringen, er det heller ikke helt opplagt hvorfor en ny global konstitusjonell kongress er det som skal til. Hvorfor kan ikke en slik innsikt være tilstrekkelig til en adekvat reform av nåværende institusjoner? I flere og flere av dagens institusjoner ser man en «mainstreaming» av klimabevissthet på samme måte som vi har sett med andre politiske temaer som likestilling, antirasisme og så videre. Det er ikke sikkert en slik kulturendring krever en global styringsstruktur for å være effektiv. En global styringsstruktur vil ha en kjærkommen evne til koordinert handling innad i en generasjon, men det er ikke sikkert en slik koordinering er nødvendig for normativt å ta hensyn til fremtidige generasjoner. Kanskje nasjonalstater er vel så egnet til å tenke på de fremtidige generasjonene innad i dette samfunnet?5

Gardiner er i og for seg åpen for andre alternative løsninger til nåtidstyranniet han ser i dagens institusjoner, men han presiserer at slike løsninger må kunne forklare hvorfor de er bedre. På mange måter ender Gardiners forelesning dermed der de spennende spørsmålene begynner. Gardiners sentrale bidrag synes å være at han over flere år har lagt et grunnlag for å forstå hvordan vi til nå har latt nåtidstyranniet prege vår tilnærming til klimakrisen.

Politikk som mer enn økonomi og interessekamp

Dette leder meg over til den andre innvendingen av Gardiners forelesning, nemlig at de syv skrittene i analysen ikke nødvendigvis er plausible. I møte med kritikk om hvorvidt en konstitusjonell kongress er et realistisk prosjekt eller om vi heller bør reformere eksisterende institusjoner, fremhevet Gardiner at slike spørsmål i seg selv vitner om en selvtilfredshet med det rådende systemet. Dermed er slike innvendinger et problem i seg selv. Dette er en ganske konspiratorisk holdning til meningsmotstandere. For hvorfor må vi godta den empiriske vurderingen av tingenes tilstand som han presiserer? At politiske institusjoner i dag «ler» av argumenter om fremtidige generasjoner ser ut til å være i endring i takt med at en ny klimabevisst kultur vokser frem. Gardiners analyse kan dermed se ut til å være delvis foreldet. De fleste studenter som deltok i exphil-forelesningen vil kjenne til statens pensjonsfond utland (oljefondet) som jo nettopp er et fond som fremtidige generasjoner skal nyte godt av. Dette er et eksempel på at det ikke er iboende fremmed for dagens institusjoner å løsrive seg fra nåtidstyranniets krav om kortsiktig vinning.

En ny klimabevissthet vokser. Under skolestreiken i 2019 samlet over 40 000 seg foran Stortinget. (Foto: Sébastian Dahl, CC BY-NC-SA 4.0.)

Selv om Gardiner ikke er enig i at økonomiske teorier er adekvate analyseverktøy for klimakrisen er hans egen analyse av nåtidstyranniet fortsatt drevet fram av individuelle interessekonflikter. Men hvorfor må vi godta premisset om at politikk bare handler om økonomiske analyser og snever interessekamp? Flere politiske teoretikere, slik som for eksempel John Rawls, vil mene at det politiske liv styres av rettferdighet som den avgjørende målestokken, og ikke kun nytte. Som politiske og moralske vesen kan vi mennesker heve oss over det som gagner oss selv og ta beslutninger basert på hva vi mener er rett for samfunnet og verden. Jeg vil hevde at Gardiner implisitt er enig med denne bredere forståelsen av hva politiske aktører skal og kan gjøre. En global konstitusjonell kongress vil nettopp være en institusjon der deltakerne kommer sammen for å realisere det de mener er rettferdig på tvers av generasjoner – uavhengig av deres egen personlige interesse i snever forstand. Argumentet bygger dermed ikke bare på at det er et moralsk imperativ å løse den intergenerasjonelle utfordringen, men at mennesker både kan og vil (og skal) handle på slike moralske impulser.

Min tredje innvending av Gardiners analyse er dermed hvorfor ikke denne politiske plikten og evnen til å skape rettferdige institusjoner også gjør seg gjeldende for dagens institusjoner. Selv om man deler Gardiners oppfattelse av at dagens politiske institusjoner frem til nå ikke har tatt rettferdighet for fremtidige generasjoner på alvor, er det vanskelige å se hvorfor dette skal være et normativt argument for hvorfor de ikke kan og vil gjøre det fremover. Hvis vi kommer sammen i politiske organer for å realisere idealer større enn oss selv passer hensynet til fremtidige generasjoner godt inn i et slikt prosjekt.

Noter

  1. Exphil-forelesningen – Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk (uio.no).
  2. Steohen Gardiner, A perfect moral storm: The ethical tragedy of climate change (Oxford: Oxford University Press, 2011).
  3. Stephen Gardiner, «Motivating a Global Constitutional Convention for Future Generations», Environmental Ethics, 41 (2019), 199-220.
  4. Ethics (Stanford Encyclopedia of Philosophy).
  5. En opplagt innvending til dette er at klimaendringene vil kunne påvirke ulike områder ulikt. En politisk enhet kan dermed ta vare på «sine» fremtidige generasjoner som kanskje er i et spenningsforhold til fremtidige generasjoner andre steder.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Share on email
Share on facebook
Share on twitter

Nyeste artikler

Les også

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…