Likheten vender tilbake

Publisert:

13. desember 2021

Kommentarer:

Den franske økonomen og ulikhetsforskeren Thomas Piketty er en av de viktigste samfunnsviterne i dag.

Agoras første utgave for 2021 diskuterer den franske økonomen og ulikhetsforskeren Thomas Piketty. Antologien evner ikke å diskutere Pikettys arbeider i sin fulle bredde, men lykkes godt med å vise at prosjektet hans er tvers gjennom samfunnskritisk.

De rike blir stadig rikere, og de økonomiske ulikhetene øker, i verden og i Norge. Selv i koronaåret 2020 ble det like mange nye dollarmilliardærer i verden som i et vanlig år, i stor grad takket være en krisepolitikk som har fyrt opp under prisene på aksjer og eiendom i mange land. En mektig global elite skyfler pengene sine rundt gjennom komplekse selskapsstrukturer til skatteparadiser og blir stadig rikere.

Dobbeltnummeret av Agora, som kom i juni 2021, er derfor helt tidsriktig, siden det handler om økonomisk ulikhet, eller nærmere bestemt om økonomen Thomas Piketty, som har vært en sentral bidragsyter i å gjenreise økonomisk ulikhet på agendaen – blant økonomer, i akademia og i offentligheten generelt.

Piketty er en av de klassikerne mange tror de har lest, men få faktisk har lest. Han entret den internasjonale scenen med storverket Kapitalen i det 21. århundre, som kom ut på fransk i 2013. Tittelen bar bud om noe stort. Var det vår tids Marx som var på ferde? På innsiden av permene er det 700 sider med tørre statistiske beskrivelser av økonomisk ulikhet gjennom historien. De fleste leserne kom aldri lenger enn til side 26.1 Siden den gang har Piketty gitt ut sitt andre storverk, Capital & Ideology, som er over 1000 sider langt. Det er derfor svært gledelig og nyttig med et temanummer hos Agora med formål om å gjengi og diskutere de sentrale aspektene ved Pikettys arbeid.

Agora 1-2 2021

På hvilken måte og i hvilken grad kan vi i norsk akademia og samfunnsdebatt dra nytte av Pikettys arbeid – og på hvilken måte og i hvilken grad makter denne antologien å belyse arbeidets verdi?

Tidsskriftet er delt inn i fire deler. Den første delen gir en innføring i Pikettys arbeid. Den andre delen består av norske originalartikler som kommenterer, kritiserer og videreutvikler noen av problemstillingene Piketty løfter og drøfter, særlig i Capital & Ideology. Den tredje delen består av to internasjonale bidrag oversatt fra engelsk til norsk som dreier seg om Kapitalen i det 21. århundre. Den fjerde og siste delen, rosinen i pølsen, er et tekst-symposium om Capital & Ideology, der Piketty selv bidrar med et nytt «essay» som utdyper noen av hovedpoengene i hans siste verk, som tilsvar til de norske artiklene.

Idealet om likhet

Det første bidraget er skrevet av historiker Paul Knutsen, og er dels en anmeldelse av Capital & Ideology og dels en innføring i Pikettys arbeid. Her blir vi gjort kjent med noen av de sentrale bestanddelene i boka.

Capital & Ideology åpner med følgende bemerkelsesverdige setning: «alle menneskesamfunn må rettferdiggjøre sine ulikheter»; hvis ikke ulikhet begrunnes, står samfunnet i fare for å rase sammen.2 Piketty fastslår at likhet er rettesnor og ideal; ulikhet må begrunnes.

Knutsen får godt frem Pikettys bredt anlagte narrative metode, som er historisk basert og blant annet trekker veksler på skjønnlitterære eksempler for å skape forståelse, og videre det ektefølte samfunnsengasjementet som ligger til grunn for arbeidet hans. Det er nok nettopp bredden i hans faglige input som muliggjør sentrale teser som: «Ulikhet er verken økonomisk eller teknologisk; det er politisk og ideologisk».3

Det har ifølge Piketty vært seks hovedkategorier «ideologi» i forskjellige samfunn som har tjent som rettferdiggjøring av samfunnets ulikheter: slavesamfunnets ideologi, «trifunksjonell» ideologi i føydalsamfunn, den «proprietære» ideologien i borgerlige samfunn, kolonialisme, kommunisme og sosialdemokrati. Den økende ulikheten siden 1980-tallet sammenfaller med en hyperkapitalistisk epoke som er kjennetegnet av finansmarkedenes stadig større rolle i økonomien, hvor det er en «ny-proprietær» ideologi som rår grunnen.

Knutsen mener Pikettys arbeid gjør at de som vil kjempe for rettferdighet, står bedre rustet «fordi også motstanderne av en mer egalitær utvikling forholde seg til fakta».4 Selv om Pikettys arbeid er godt skyts for de som vil bekjempe ulikhet i makt og rikdom, er denne påstanden naiv. I den norske valgkampen i år brukte flere statsråder, og statsministeren selv, mye tid og krefter på å så tvil om den ledende ulikhetsforskningen til Statistisk Sentralbyrå ved å spre usanne påstander om at forskningen var omstridt.5 Ideologi kan også stå i veien for å se «fakta». Men hva menes egentlig med ideologi?

Hva er ideologi?

Ideologibegrepet er temaet for sosiolog Arild Danielsens tekst, som er en faglig sterk tekst og innføring i begrepet. Ifølge Danielsen er det generelt to måter å forstå ideologi på: «på den ene siden meningsinnholdet i politiske program, på den andre siden illusjoner som kan avsløres av velfundert kunnskap».6 Dette kan gi opphav til noe forvirring, og gjør det også hos Piketty som definerer ideologi i tråd med den første varianten, men bruker det mer i tråd med den andre.

Selv om behandlingen av ideologi neppe er den mest stringente siden av Pikettys arbeid, som Danielsen påpeker, gir de ideologiske begrepene hans viktige innsikter. Dagens «neo-proprietære» ideologi kjennetegnes av det Piketty kaller «sakralisering av eiendom», det vil si at eiendom har blitt en helligdom i vår tid. Den helliggjorte eiendom er avgjørende for å beskytte interessene til de rikeste i dag. Informasjon om eierskap kan holdes skjult mens milliardærene skyfler sine penger til skatteparadiser for å unngå beskatning. Sakraliseringen gir et slags slør som skjuler det uakseptable som foregår, som ifølge Piketty egentlig vil være ganske enkelt å få bukt med ved å opprette internasjonale registre og overenskomster om skattlegging.

Begrepet «sakralisering» kan hjelpe oss med å forstå hvorfor beskatning av eiendom, formue og arv vekker relativt stor motstand i opinionen, selv om slik beskatning kan innrettes langt mer progressivt enn inntektsskatt og merverdiavgift. Den hellige eiendom kan man jo ikke ta fra folk, selv om den i bunn og grunn er ervervet innenfor politisk bestemte spilleregler og institusjoner, akkurat som inntekten fra lønnsarbeid. Sosialdemokratiske partier som har frontet selveierpolitikk, slik man i Norge har gjort i boligpolitikken, kan møte seg selv i døren når de er mot høyere skatt på arv og eiendom, som er blant de sterkeste ulikhetsdriverne i samfunnet. Det neo-proprietære regimet gjør det vanskelig og upopulært å rokke ved folks eiendom.

Piketty, derimot, har avslørt ideologien og det er dette som leder til de radikale politiske forslagene hans om høy arveavgift og formuesskatt; han har avslørt at den hellige eiendom er et produkt av vår tids ideologi og et hinder på veien mot et rettferdig samfunn.

Et spørsmål som dukker opp først hos Danielsen, og så flere ganger senere i antologien, er hva Piketty mener når han skriver «I insist that the sphere of ideas, the political-ideological sphere, is truly autonomous».7 Piketty hevder altså at det finnes en arena der ideologi blir til som resultat av en form for meningsbrytning, den er ikke simpelthen bestemt av de herskendes tanker. Piketty oppklarer imidlertid i symposiet (rosinen i pølsen) at det her er tale om en relativ autonomi. «I certainly do not think that ideas alone can change the world».8 Interesser spiller også en rolle, men interessekampen vil ofte etterlate seg en ideologisk ubestemthet, som gir rom for bevisst utforming av ideologi, på redelige premisser.

Uansett ligger ikke styrken til Piketty i stringent bruk av filosofisk eller sosiologisk terminologi, men snarere i hans statistiske arbeid.

Hva er kapital?

Pikettys deler befolkningen inn i statistiske kategorier i sitt arbeid. «De fattigste 50 prosent», målt etter inntekt, er en sentral kategori. Men denne gruppen rommer mye forskjellig – både prekariat og middelklasse – som har forskjellige politiske bekymringer og ønsker.

Dette er blant innvendingene Piketty blitt møtt med i bidraget «En teori om revolusjoner», som er en samtale mellom Piketty og de tre franske akademikerne Cédric Durand, Laurence Fontaine og Ulysse Lojkine, som fant sted i 2019. Piketty er enig med dem i at man ikke kan «erstatte krigen mellom klassene med krigen mellom desiler», men poengterer samtidig at man trenger et «vokabular» for å sammenligne ulikheten i forskjellige samfunn, til forskjellige tider, og at man bare må være bevisst svakhetene ved metoden. Samtidig er det for eksempel meningsfullt – til tross for skiftende klassekonstellasjoner – å sammenligne de 50 laveste prosentene i formuesstatistikken over tid, nettopp fordi de alltid har eid en så påfallende liten andel av samfunnets kake, fra 1800-tallet til i dag, mener han.  

Her er vi ved roten av problemene ved Pikettys kapitalismekritikk, og hans forståelse av «kapitalen» og «kapitalismen». Spørsmålet er grovt sagt: Hvordan og hvorfor har de rike blitt rike? Som Cédric Durand sier i samtalen:

 «For å forstå kapitalismens dynamikk må man tilbakeføre denne akkumulasjonsdynamikken til dens årsaker, som er konkurransen og markedet. Det er konkurransen på markedet som gjør det nødvendig å investere, og det er den resulterende kaotiske akkumulasjonsbevegelsen som følger av dette, som fremkaller kriser og kriger».9

Å definere kapitalen som aktiva bryter med den marxistiske forståelsen av kapitalen som en samfunnsmessig relasjon. Dette påpekes også fortreffelig i det oversatte bidraget fra Erik Olin Wright senere i heftet:

«Mangelen på relasjonelle klasseanalyser reflekteres også i måten Piketty kombinerer forskjellige former for aktiva i kategorien «kapital» og siden snakker om den «avkastningen» som er knyttet til denne sammensatte størrelsen. Særlig påfallende er det at han slår sammen boligeiendom og kapitalistisk eiendom under kategorien kapital.»10

Å eie egen bolig er ikke det samme som å eie produksjonsmidler. Det første gir deg ikke noe makt i samfunnet, men det andre kan gjøre det. For å forstå kapitalismen, hvor kapitalen rår, må man skille mellom disse tingene, og det gjør altså ikke Piketty. Det er en betimelig innvending mot ham og hans metode.

Wright understreker også et annet trekk ved dagens ulikhetsregime i sin tekst, nemlig det meritokratiske idealet om like muligheter og sosial mobilitet. Vi har for lenge tenkt at likhet dreier seg om like muligheter for alle og å bekjempe materiell fattigdom. «Det har imidlertid knapt vært noen oppmerksomhet om graden av ulikhet mellom selve de sosiale posisjonene».11 Dette har endret seg drastisk, og Pikettys arbeid har blomstret under disse omstendighetene. Det har nå blitt et avgjørende politisk spørsmål hvordan vi rigger selve belønningsstrukturen, som økonomen Anthony Atkinson har påpekt.12 Selv hvis alle reelt sett har muligheten til å bli lege, er ikke det rettferdig dersom inntektsforskjellen mellom en lege og en hjelpepleier er veldig stor.

En svakhet ved antologien er den manglende redegjørelsen for Pikettys empiriske funn. Først i Wrights bidrag blir vi presentert for noen av de konkrete tallene og teoretiske innsiktene fra Kapitalen i det 21. århundre. Wright viser til utviklingen i inntektsulikheten i USA, hvor de rikeste (10%) har fått en stadig større andel av inntekten etter ca. 1980, tilbake til nivået før krigen – mens perioden fra 1940-80 hadde en betraktelig jevnere fordeling. Det er de superrike (1%) som driver den økte ulikheten. Dette er for øvrig også tilfellet i Norge.

Pikettys første hovedfunn er at konsentrasjonen av formue alltid er høyere enn konsentrasjonen av inntekt. Det andre hovedfunnet, som ifølge Wright er mindre påaktet, er at det Piketty kaller kapital/inntekts-forholdet er det strukturelle grunnlaget for inntektsfordelingen. De samlede kapitalverdiene i moderne kapitalistiske økonomier er 4 til 7 ganger de samlede årlige inntektene i økonomien. Dette leder til noen interessante konklusjoner hos Piketty: Når den økonomiske veksten i de rike landene flater ut, er det ganske sikkert at kapital/inntekt-forholdet også vil stige, hvis det ikke blir satt inn politiske mottiltak. Dette vil føre til at nedarvet formue vil bli større, slik at konsentrasjonen av formue vil bli enda kraftigere – antakelig kraftigere enn på 1800-tallet fordi de superrike har både høye lønninger og høye kapitalinntekter nå. Ulikhetene vil fortsette å øke av seg selv med mindre man fører målrettet politikk for å unngå det.

Reform – deltakersosialisme

Fra en praktisk-politisk synsvinkel er filosof Jørgen Pedersens tekst den mest aktuelle. Pedersen har lenge arbeidet med spørsmål om skatt og rettferdighet, og leverer nok et solid bidrag her, som er forbilledlig konkret når det kommer til politiske forslag.

Målet med teksten er å «løfte frem styrkene til et egalitært prosjekt som kombinerer Rawls og Piketty».13 Pedersen viser at Pikettys «deltagende sosialisme» ligger nært Rawls’ «eierskapsdemokrati». Rawls mente også at en «liberal sosialisme» kunne tilfredsstille rettferdighetsprinsippene – prinsippene om frihet og rimelig sjanselikhet.

Det lykkes kort sagt å lese disse to sammen, og noen (blant andre jeg) vil oppdage at Rawls var mer progressiv enn de trodde. Rawls’ «forskjellsprinsipp» har blitt misbrukt til å legitimere ulikhet: Så lenge man maksimerer inntektene til den som har minst, er det ikke så farlig om de som har mest, har mye mer. Pedersen viser at Rawls understreket behovet for et kapitaltak, ikke bare et gulv, for å unngå at rikdom, og dermed makt, hoper seg opp. Prinsippene om frihet og rimelig sjanselikhet har dessuten forrang fremfor forskjellsprinsippet.

De fire søylene i Pikettys deltakersosialisme er: 1) Et omfordelende skattesystem 2) En kombinasjon av en engangsutbetaling av arv til alle, borgerlønn og en ambisiøs velferdsstat, 3) Arbeiderrepresentasjon i styrene og 4) Utdannelsesrettferdighet.14

Piketty foreslår en svært progressiv omlegging av skattesystemet: Skattesatsen på arveformuer og inntekter som er mer enn 10 ganger høyere enn gjennomsnittet bør være 60-70 prosent, og 80-90 prosent for de som er 100 ganger høyere enn gjennomsnittet.15 Selv om dette virker høyt, har mange land i den vestlige verden hatt slike marginalskattesatser midt på 1900-tallet, en periode som for øvrig hadde den høyeste økonomiske veksten som har vært målt. Han vil også avskaffe den regressive merverdiavgiften og ha en progressiv CO2-avgift.

Skatteinntektene skal gi rom for å finansiere velferd generelt og borgerlønn, men også det friskeste forslaget til Piketty, nemlig å gi en startpakke på om lag 1 mill. kroner til alle unge voksne. Slik kan alle få en slags arv, uavhengig av foreldrenes økonomi, på det tidspunktet i livet der de trenger pengene mest.

Piketty understreker at akkumulering av formue skjer på bakgrunn av fellesskapets institusjoner, investeringer og samarbeid, og at det dermed er logisk at eiere av store formuer bør betale en andel av denne tilbake til fellesskapet hvert år. Dette er en melodi vi kjenner igjen fra den norske debatten om formuesskatten, der rike eiere protesterer på skattlegging av egen verdiskaping mens skattens forsvarere påpeker at formuen er ervervet på grunnmuren av landets offentlige infrastruktur og velferdstjenester og naturverdier.

Pikettys politiske forslag er både konkrete og naive. De konfiskatoriske skattesatsene han ivrer for, kan vanskelig vedtas i noe borgerlig demokrati i dag, gitt den globale overklassens mektige og grenseoverskridende stilling. Likevel peker forslagene hans mot sosialdemokratiske idealer som var realistiske i nær fortid, og som derfor burde kunne inspirere radikale sosialdemokrater og sosialister i politikken i dag.

Er reform nok?

Pedersen påpeker at Pikettys sosialisme uansett ikke innebærer at produksjonsmidlene skal være offentlig eide; kapitalen skal spres på flest mulig hender og være aktiv. Er en slik reformert kapitalisme mulig og tilstrekkelig?

Det oversatte bidraget til Miriam Ronzoni kan leses i forlengelsen av Pedersens. Ronzoni mener Piketty og den tyske sosiologen Wolfgang Streeck har levert to av de mest radikale kritikkene av kapitalismen etter finanskrisen, selv om ingen av dem er marxister. Begge er resignerte sosialdemokrater og mainstream-forskere innen eget fagfelt. De stiller radikale diagnoser, men kuren de gir, er for slapp.

Det fungerer bra å lese disse to i sammenheng, Ronzoni mener Pikettys Kapitalen i det 21. århundre og Streecks Buying Time handler om de økonomiske og politiske sidene av det samme fenomenet – den sosialdemokratiske optimismens krise. De klamrer seg begge fast i sosialdemokratiske idealer som i praksis er svært skjøre og bare kan opprettholdes under særskilte betingelser, som i de gylne tiårene etter krigen 1950-80. Dette var en historisk unntaksperiode med lav ulikhet og dynamisk innovasjon. Ellers har patrimonial kapitalisme vært normen både før og etter; privilegiejakt (rent-seeking) dominerer fremfor innovasjon.

Streecks politiske analyse viser at kapitalen siden 1970-tallet har gjort opprør mot den «fengelsesaktige» tilværelsen den befant seg i under den kalde krigen, og har kjempet mot høy beskatning og arbeidernes forhandlingsmakt. Statens forsvarsstrategi har vært å «kjøpe seg tid» ved kortsiktige grep som utsetter kapitalismens endelige krise. Etter finanskrisen fikk vi «konsolideringsstaten», som «betrakter sine kreditorer, og ikke sine borgere, som den velgergruppen den skal stå til ansvar for».16 Slik har dilemmaet blitt løst, og det er kommet for en dag (for alle som ønsker å se) at kapitalisme og demokrati er gjensidig uforenlige, mener Ronzoni.

For Ronzoni blir Pikettys politiske program for enkelt; vi lever ikke i et deliberativt demokrati der fornuften vil seire dersom den bare gis muligheten, og 90 prosent skatt på milliardformuer innføres over natten. «Selv om Pikettys analyse er korrekt (…) er det imidlertid ikke slik at det å kjenne sannheten automatisk vil motivere borgere og politikere til å fikse problemene.»17 Vi trenger snarere «de rette tiltakene og institusjonene som gjør at de rette tiltakene og institusjonene overhodet kan bli lagt på bordet».18 Teksten munner for så vidt ut i et åpent spørsmål om hvordan dette skal skje, og det gir både politisk og akademisk interesserte noe å tenke videre på. Hvis sosialdemokratiet faktisk bare kan leve under helt unike betingelser, kan det hende også «liberale likhetstilhengere» må ende opp som motvillige antikapitalister, da det er umulig å temme kapitalismen.

Finansialisering

Den siste teksten jeg vil trekke fram fra nummeret er bidraget til statsviter Ingrid Hjertaker og politisk økonom Bent Sofus Tranøy om finansialiseringen og dens rolle i å øke ulikheten. Teksten er ment som et supplement til Pikettys arbeid, og angår et viktig tema, som Hjertaker og Tranøy har vært uunnværlige i å sette på agendaen i Norge.

Finansialisering er et fremtredende trekk ved hyperkapitalismen, som har flere sider, ifølge forfatterne: Det betyr at finanssektoren får stor strukturell makt og dominerer økonomien og samfunnet, den blir viktigere som en kilde til profitt. Det henger sammen med globalisering av finanskapitalen og også med vanlige folks livsvilkår, for eksempel ved at pensjonssystemet blir mer individualisert.

Finansialisering er et lite påaktet fenomen. Det nevnes ikke en eneste gang i regjeringens siste Finansmarkedsmelding. Finansmarkedenes rolle i samfunn og økonomi tas for gitt. Gradvis må alle begynne å spare i aksjefond, og mediene gir råd om hvor du skal plassere pengene heller enn å stille kritiske spørsmål ved utviklingen. En grunn til at finansialiseringen er lite påaktet, er at den er kompleks og uhåndgripelig. Forfatterne analyserer komplekset og er innom flere av de viktigste mekanismene som gjør at de rike blir rikere – alt fra prinsippet om å maksimere aksjonærverdien til aggressiv skatteplanlegging og kreative selskapsstrukturer.

Hjertaker og Tranøy fremhever også angloamerikansk økonomisk teori som en viktig leverandør til den neo-proprietære ideologien. Særlig har hypotesen om «rasjonelle forventninger» bidratt til å rettferdiggjøre liberalisering av finansmarkedene. Økonomer har ment at finansøkonomien bare speiler realøkonomien, og står bak en «finansiell idealisme» som går ut på at «mer utviklede» finansmarkeder vil føre til en bedre utnyttelse av kapitalen. Teorien har også vært med å sørge for at pengepolitikken har fått forrang for finanspolitikken. Finanskrisen i 2008 var det intellektuelle banesåret for denne teorien. Likevel var det institusjonelle landskapet slik at pengepolitikken fikk hovedoppgaven med å rydde opp – og den har gått langt ut over sitt opprinnelige domene, med enorme kvantitative lettelser, som den fremdeles driver på med i dag. Krisepolitikken forsterker ulikhetene gjennom å drive opp aksjeprisene og senke rentene. Det hyperkapitalistiske ulikhetsregimet ble altså ikke endret vesentlig.

Er tiden nå moden for et nytt styringsnarrativ? Hjertaker og Tranøy trekker frem at finanskrisen og koronakrisen har gitt vind i seilene til både konvensjonell keynesianisme og en mer radikal variant i form av Modern monetary theory, som begge vil gi mye større rom for finanspolitikken. Aktiv industripolitikk er igjen på moten, sammen med ideer om «Green New Deal» og grønne kvantitative lettelser. Forfatterne ser håp om en mer rettferdig finanspolitikk, men er mindre optimistiske med tanke på å temme de superrike – her trengs det langt større inngripen i finansmarkedene, og derfor også en ideologisk endring, må vi tro.

Det er altså håp for konkret reform på noen områder der land i større grad vil bruke sin økonomiske handlefrihet til å oppnå konkrete politiske mål. Her står vi åpenbart ved et ideologisk vannskille. Men når det gjelder å temme den globale finanskapitalismen, hvor de største ulikhetene manifesteres og formeres, er oppgaven foreløpig for stor og løsningene i det blå.

Avslutning

Selv om Pikettys verk er både lange og bredt anlagte, viser antologien at de er mangelfulle både i analyse og løsninger. Hvorfor er Piketty likevel så verdifull i vår tid?

I de klassiske økonomenes – Smiths, Ricardos og Marx’ – tid var samfunnsøkonomi forstått som «politisk økonomi». I siste halvdel av 1900-tallet gikk faget gjennom en formalistisk vending, styrt av et ideal om den nøytrale vitenskap, og ble langt på vei upolitisk. Økonomer manes til et strengt skille mellom det «positive» og det «normative»; økonomens oppgave er å beskrive de økonomiske mekanismene, hva som gir den mest effektive bruken av ressursene. Så får det være opp til politikere og andre å ta stilling til fordelingskonsekvenser og andre verdispørsmål man kan ha meninger om. Økonomifaget har de siste tiårene vært på en matematisk-positivistisk ørkenvandring, noe Piketty også poengterer, om enn med andre ord.

Når Piketty skriver «Ulikhet er verken økonomisk eller teknologisk; det er politisk og ideologisk», bryter han eksplisitt med det positive vitenskapsidealet som rår i økonomifaget og baner veien for den normative økonomens tilbakekomst. Ronzoni skriver i sitt bidrag: «Som en solid tilhenger av markedsøkonomiens dyder og en brilliant representant for de økonomiske mainstream-teoriene som undervises ved disse eliteskolene, ligger det en viss ironi i at mange nå betrakter arbeidet hans som den mest skarpsindige og allmenne kritikken av kapitalismen siden Marx.»19

Og nettopp dette er en av grunnene til at Piketty er så viktig. Det er først når innsikten har kommet fra innsiden, at endringen kan skje. Pikettys forskningsagenda er eksplisitt normativ og politisk og setter målet om likhet på dagsorden for økonomene. Piketty er kanskje ikke et geni av typen Marx eller Keynes, men fremst blant likemenn og -kvinner. Han kan vise økonomene veien ut av ørkenen. Og han inviterer til tverrfaglig samarbeid om å studere ulikhetens årsaker og løsninger. Det er nettopp denne invitasjonen Agora har grepet, og dermed bidratt til å videreføre de viktige diskusjonene som Piketty har startet.

Foruten de bidragene jeg har omtalt, består antologien av ytterligere fire gode og lesverdige tekster som faller litt på siden av tematikken i denne omtalen. Maria Reinertsens bidrag er på sett og vis det sterkeste, tydeligste og mest velskrevne av de alle – hun kritiserer Pikettys mangelfulle bruk av litteraturanalyse for deretter selv å demonstrere hvordan det skal gjøres. Kalle Moene gir en partiell kritikk av Piketty ved hjelp av et case studium av det nordiske ulikhetsregimet. Magne Flemmen gir en solid sosiologisk analyse av klassestemmegivning og det han kaller «politisasjon», mens Rune Åkvik Nilsen med bred historisk pensel kritiserer den tilgrunnliggende forståelsen av kapitalismens fremvekst i Pikettys arbeid.

Alt i alt lykkes redaksjonen likevel ikke helt i å «diskutere Pikettys arbeider i full bredde», som var ambisjonen, men de lykkes absolutt med å få frem hans «tvers gjennom samfunnskritiske prosjekt». Alle bidragene er lesverdige og lærerike, selv om de fleste antakelig hadde blitt enda bedre om de var kortere. Av de originale, norske bidragene er 1,5 av 8 skrevet av kvinner. Sett bort fra det, kunne ikke nummeret blitt så mye bedre. Og så får vi håpe dette bare er den spede begynnelse av et konstruktivt tverrfaglig samarbeid for å forstå den økende økonomiske ulikheten – og forandre det som skaper og forsterker den.

Noter

close

Salongens nyhetsbrev

Meld deg på Salongens månedlige nyhetsbrev for å få de siste tekstene våre direkte inn i innboksen.

  1. https://www.businessinsider.com.au/least-read-book-of-the-year-2014-7.
  2. Thomas Piketty (2020), Capital and Ideology, Cambridge, MA: The Belknap Press, s. 1.
  3. Ibid., s.7
  4. Paul Knutsen (2021), «Reformisten som vil redde verden», i Agora nr. 1-2, 2021, s. 32.
  5. Se f.eks. https://www.faktisk.no/artikler/z3m7o/solberg-kritiserer-ssb-forskning-pa-sviktende-grunnlag.
  6. Arild Danielsen (2021), «Om Pikettys forståelse av ideologi», i Agora nr. 1-2, 2021, s. 62.
  7. Piketty, Capital and Ideology, s. 7.
  8. Thomas Piketty (2021), ”About Capital, Power and Ideology”, i Agora nr. 1-2, 2021, s. 303.
  9. Cédric Durand, Laurence Fontaine og Ulysse Lojkine (2021/2019), “En teori om revolusjoner. En samtale med Thomas Piketty”, i Agora nr. 1-2, 2021, s. 46.
  10. Erik Olin Wright (2021/2015), «Klasse og ulikhet hos Piketty”, i Agora nr. 1-2, 2021, s. 273-274.
  11. Ibid., s. 267.
  12. Antony Atkinson, Inequality. What can be done? (Cambridge, MA: Harvard UP, 2015).
  13. Jørgen Pedersen (2021), «Thomas Piketty, eierskapsdemokrati og deltagende sosialisme», i Agora nr. 1-2, 2021, s. 117.
  14. Ibid., s. 128.
  15. Piketty, Capital & Ideology, s. 985.
  16. Miriam Ronzoni (2021/2018), ”Hvordan sosialdemokrater kan bli motvillige radikalere”, i Agora nr. 1-2, 2021, s. 259.
  17. Ibid., s. 262.
  18. Ibid., 263.
  19. Ibid., s. 255.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Nyeste artikler

Les også

Salongens nyhetsbrev

Meld deg på Salongens månedlige nyhetsbrev for å få de siste tekstene våre direkte inn i innboksen.

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…