Skandinavisk klimalitteratur: ‘Skrøbelige handlingsmuligheder’ eller ‘dystopisk lysning’?

Publisert:

3. desember 2020

Kommentarer:

«Nigardsbreen i Jostedalen», av J. C. Dahl (1844). I dagen slutter breen mye lenger opp i dalen. (Kilde: Wikimedia commons CC BY 1.0)

På hvilken måte kommer apokalyptisk retorikk til syne i skandinaviske bøker om klimakrisa? Og hva kan et slikt spørsmål fortelle oss om verkenes sjangertilhørighet?

Masterstudent i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.

Under overskriften «Slik kan betre språk redde klima», uttalte klimapsykolog Per Espen Stoknes seg om global oppvarming i fjor. Han advarte mot å bruke ord som underdriver sakens alvor når vi beskriver de økologiske krisene som utspiller seg på kloden vår. Samtidig understreket Stoknes at alvorsretorikk alltid må ledsages av påminnelser om løsningene.1

Dilemmaet Stoknes skisserer opp utgjør et riss av diskusjonen om retorikk i møte med menneskeskapte økologiske kriser. Stoknes’ uttalelser er bare ett av flere eksempler på hvordan politikere, så vel som forskere og aktivister, diskuterer hva som er riktig måte å snakke på, i møte med de enorme miljøutfordringene menneskeheten står overfor.2 Også på litteraturfeltet gjør denne diskusjonen seg gjeldende. I den nyeste utgaven av boka Ecocriticism vier professor Greg Garrard et helt kapittel til å drøfte apokalypsen som nøkkelbegrep i økokritikken og utfordringene en apokalyptisk retorikk kan avle. Han skriver blant annet at «Apocalyptic rhetoric seems a necessary component of environmental discourse».3

I denne artikkelen drøfter jeg hvordan Garrards påstand kommer til uttrykk i et knippe skandinaviske bøker, som på ulike måter befatter seg med den menneskeskapte klimakrisa. Teksten har tre formål: For det første vil jeg undersøke hvordan Garrards påstand gjør seg gjeldende i møte med litteratur fra det skandinaviske språkområdet; For det andre vil jeg undersøke hvorvidt det å plassere ulike typer bokutgivelser inn i en overordnet diskusjon om fordeler og ulemper ved apokalypsenarrativet, peker mot en spesifikk forståelse av sjanger i bøker om den menneskeskapte klimakrisa; For det tredje vil jeg diskutere sjangertilhørighet i de konkrete utgivelsene jeg analyserer, for å kunne si noe mer overordnet om hvordan vi oppfatter begrepet ‘klimalitteratur’ og hvorvidt det gir mening å forstå begrepet som en sjangerbetegnelse.

For å kunne svare på disse problemstillingene analyserer jeg først utdrag fra tre relativt nye utgivelser. Det dreier seg om Theis Ørntofts roman Solar (2018), Maja Lundes roman Blå (2018) og det filosofiske kampskriftet Hva skal vi svare våre barn (2017), forfattet av Rasmus Willig og Arne Johan Vetlesen. Mens de to førstnevnte er skjønnlitterære utgivelser, fra henholdsvis Danmark og Norge, er Vetlesen og Willigs bok sakprosa, utgitt i både Danmark og Norge. De tre bøkene oppfyller alle kriteriet om å ha klimakrisa som et sentralt tema. De er også utgitt innenfor et knapt nok tidsrom, til at de alle forholder seg til et felles politisk og vitenskapelig rammeverk for oppfatninger om klimakrisaet godt sammenligningsgrunnlag. Ved å inkludere både skjønnlitteratur og sakprosa vil sammenligningen min egne seg til å si noe om eventuelle likheter og forskjeller i hva slags type innvendinger som kan reises mot apokalypsenarrativet på tvers av disse grunnleggende kategoriene.

Med begrepet ‘klimalitteratur’ mener jeg for enkelhets skyld og inntil videre ‘utgivelser som har menneskeskapte klimaendringer som tema’, uten at de med nødvendighet har noe sterkere sjangermessig slektskap enn dette.4 Jeg kommer imidlertid avslutningsvis til å argumentere for at analysen av apokalyptisk retorikk, og mulige utfordringer denne avler, kan peke mot en gradvis etablering av et sjangerbegrep for klimalitteratur, som går på tvers av sakprosa og skjønnlitteratur.

Apokalypse-begrepet og Theis Ørntofts Solar (2018)

Solar (2018)5 er den danske forfatteren Theis Ørntofts tredje utgivelse, og har blitt lest som en bok som tematiserer global oppvarming og økologiske kriser.6 I romanen møter vi en ung forfatter som bryter med den normale hverdagen, og legger ut på vandring fra nord til sør på Jylland. Mens været blir varmere og himmelen høyere, pløyer dikteren Theis nedover landeveien. Han får stadig mer betente vannblemmer, og utsetter ‘nedsløvede’ nabolag han passerer, for undrende og biske indre monologer: «De tager det sikkerhedsnet der er spændt ut under dem for givet […] De går ikke amok. Eller måske de gør det […]; men i så fald […] på en dansk, forkælet og forudsigelig måde».7

Dikterens selvpåførte unntakstilstand fremstår innledningsvis som et bestemt, men likevel mildt, brudd med samfunnets konvensjoner. Det er ikke før halvveis ut i romanen at unntakstilstanden eskalerer til et fullstendig personlig forfall: Theis’ egen apokalypse. Likevel kan en stille seg spørsmålet om hvorvidt innvarslingen av et apokalyptisk narrativ foretas allerede fra første side, i en kort kursivert tekst. Her skildres en algetype, jordens første livsform, som også var den første til å utvikle fotosyntese. Oksygen var et restprodukt av algenes forbrenning, men var likevel fatal for dem: «[…]de kunne ikke trives under de atmosfæriske betingelser de havde skabt, og […] udødde […] derfor næsten i det geologerne kalder Iltkatastrofen […]».8 Iltkatastrofen er algenes dommedag.

Solar knytter dermed an til en versjon av det Garrad omtaler som en ‘storskalametafor’ som i århundrer har blitt benyttet av både religiøse og sekulære krefter: apokalypsen.9 Garrad følger opp utgreiinga om apokalypsens historie med å støtte seg på en tradisjon hvor den apokalyptiske retorikken sorteres i to varianter: en ‘tragisk’ og en ‘åpen’.10 I den åpne apokalypsen er ikke dommedag umulig å unngå, slik som i den tragiske, hvor: «narratives of the End, […] are radically […], deterministic and catastrophic».11 Hvordan kan vi plassere Solar, gitt dette skillet?

Et skrøpelig menneskebilde: den antropocene apokalypsen

Med et slikt spørsmål i mente er det verdt å merke seg at Iltkatastrofen dukker opp igjen også mot romanens slutt, da Theis’ mentale helse er i ferd med å degenerere totalt. Han befinner seg i Portugal etter en periode med tung rusbruk, da kameraten Diago sier til ham: «Mennesket gør som algerne… Vi skaber betingelserne for højerestående liv samtidig med at vi … udrydder os selv … det er livets vej … homo sapiens var blot en bro […] det biologiske liv vandrer over broen, det er intet at gøre …».12 Dermed foregår det i Solar en slags apokalyptisk sirkelkomposisjon.

På den ene siden er det noe deterministisk over algemetaforen: Algene skaper sin egen undergang uten å reflektere over det. På den andre siden: I den innledende passasjen presiseres det at algene bare «nesten» døde ut.13 Og er det sikkert at menneskene er forutbestemt til å være like ureflekterte som encellede organismer? Leses fotosyntesen som metafor for global oppvarming, kan en videre lese algepassasjen som et ønske om at nettopp den globale oppvarmingen skal være signalet som får oss til å våkne. I møte med de økologiske krisene er global oppvarming symptomet som dermed setter oss i stand til å redde oss selv, ved at vi benytter våre mentale kapasiteter, som er langt større enn algenes, til å reflektere over konsekvensene av våre handlinger.

Til Dansk Radio antyder også Ørntoft at mennesket nå merker konsekvensene av en katastrofal forståelse av naturen «som død»: «[…] nu kommer prisen, for eksempel i form af det vi kalder klimakrisen, hvor planeten svarer tilbage med et […] monstrøst svar».14 At klimakrisen settes inn som et ‘eksempel’ underbygger en tolkning av Solar hvor klimakrisen forstås som symptom, mer enn det grunnleggende problemet. En slik lesning insinuerer også journalisten når hun antyder at romanen kan leses som et forsøk på å vise fram problemene ved det å ikke forstå at mennesket er forbundet med naturen på en tettere måte enn hittil antatt. Ørntoft slår også selv fast at: «Hvis der findes en løsning […] så går den igennem en ny og højere forståelse af, hvad det vil sige at befinde sig på en levende planet et sted i verdensrummet».15

Dette kan peke mot en tredje type apokalyptisk retorikk, ut over de to kategoriene Garrard skisserer opp. Den danske litteraturforskeren Jens Kramshøj Flinker argumenterer, i en artikkel fra 2018, for at han i skandinavisk klimafiksjon16 ikke finner den ‘åpne’ eller ‘tragiske’ dommedagsapokalypsen, men heller en ‘antropocæn apokalypse’.17 Flinker skriver at klimafiksjonen han analyserer «gør brug af det, jeg kalder en antropocæn apokalypse i stedet for en traditionel dommedagsapokalypse». Hans hovedbegrunnelse for at den antropocene apokalypsen skiller seg fra det tradisjonelle apokalypsenarrativet, er at antropocen for det første opphever skillet mellom menneskeskapte katastrofer og naturkatastrofer, og for det andre: «betoner klimakrisens langsomme udvikling og ikke det spektakulære».18 Gitt dette påpeker Flinker at apokalypsenarrativet kan synes noe malplassert, men forklarer videre at det finnes minst to gode grunner til å bruke apokalypsenarrativet også innenfor en antropocen-diskurs. Først og fremst fordi det åpner for å ramme inn et abstrakt problem, og dernest fordi det gir mulighet til «at fremstille […] menneskets handlemuligheder på en måde, som tegner et […] skrøbeligt og udsat menneskebilde».19

Her kan en innvende at det synes påfallende at det skulle være en fordel å fremstille handlingsmulighetene våre som skrøpelige. Påstanden må leses sammen med Flinkers påfølgende resonnement om at den åpne dommedagsapokalypsen har virket sløvende: «[a]t når det samtidig tænkes muligt at gå tilbage til en oprindelig orden, […] har mennesket givet seg selv en god unskyldning for at udsætte problemet».20 Flinker synes å mene at veien ut av uføret ligger i en ny forståelse av den antropocene tilværelse, som han karakteriserer som en tilstand hvor «naturen ikke kan reduseres til noget menneskeligt eller naturligt, men er begge dele, noget tredje midtimellem».21 En slik karakteristikk stemmer godt overens med synspunktene til hovedkarakteren i Solar, når han påstår om den jyske rapsmarken, at: «[d]en hverken er natur eller kultur, den er noget tredje og på sin vis ukendt […]».22 Håpet synes dermed, både hos Ørntoft og Flinker, å ligge i en erkjennelse: Bare ved å forstå oss selv i verden på en ny måte, kan vi ha håp om å endre strukturene som skaper de økologiske krisene.

En skrøpelig planet?

Noe av den samme forståelsen kommer til uttrykk i det filosofiske kampskriftet som filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen og sosiolog Rasmus Willig ga ut i 2017, under tittelen Hva skal vi svare våre barn? De to resonnerer rundt hvorfor vi hittil ikke har greid å stanse de økologiske krisene. I bokas forord slår forfatterne fast: «Bare hvis vi innser hvordan vi er fanget […] kan vi ta de nødvendige skritt – […] for å unngå en fullstendig kollaps».23 Her innvarsles altså risikoen for kollaps. På den ene siden kan vi lese dette som åpen dommedagsapokalyptisk retorikk: Forfatterne frykter ‘the end’, men legger samtidig til grunn at det kan tas nødvendige skritt for å unngå katastrofen. På den annen side kan man gjenkjenne et krav av den typen også Flinker formulerer, om å erkjenne menneskets tilstedeværelse i en pågående katastrofe. Dette kan underbygges ytterligere når Vetlesen og Willig knytter analysen til et påbud om å forstå oss selv i en ny geologisk tidsalder: «Vår inntreden i den antropocene epoken betyr at vi ikke kan holde fast ved den tradisjonelle forestillingen om jorden som et utømmelig reservoar […]. Klimaendringene og dyreartenes utryddelse, de er her nå – utsatt og skrøpelig trer jorden frem fra bakgrunnen».24

Til tross for berøringspunktene mellom Flinker på den ene siden, og Vetlesen og Willig på den andre, er det verdt å merke seg at Flinker ønsker en retorikk som gir muligheter til å fremstille mennesket som skrøpelig, mens Vetlesen og Willig snur det rundt: Planeten omtales av dem som skrøpelig i møte med oss. Dermed kan mennesket leses som handlekraftig ved både å være offer, voldsutøver og redningsinstans – en jeger med to ansikter, for å bruke forfatternes egen metaforikk. De to konstruerer nemlig argumentasjonen rundt metaforen om fuglekøyen – en felle for jakt på villender. Køyen konstrueres som en dam med kanaler som ender i ‘ruser’, hvor endene avlives. Forfatterne navngir bokas ni hovedkapitler med nummererte ruser. Disse kan i sum leses som vår tids ‘menneskekøye’, som vi er ledet inn i.25 Figuren underbygger den apokalyptiske tonen, men samtidig antyder forfatterne også ved bokas slutt at menneskekøyens jegere er noe mer, eller noe annet, enn de faktiske jegerne som benyttet fuglekøyene da disse fortsatt var i bruk. For mens de historiske jegerne bare var jegere, kan jegerne i Vetlesens og Willigs allegori, i overført betydning, leses som oss selv. Dermed åpner allegorien for et snev av handlekraft, som underbygges av Vetlesen og Willigs avslutning: «Med dette kampskriftet har vi villet vise […] at […] tilfangetakelse også må forstås som en mulighet til å bli fri, og igjen gi våre barn håp om en framtid».26

Barna og håpet

At våre barn knyttes til håp, er noe som kommer til syne også i andre norske klimalitterære utgivelser, og som ytterligere bidrar til å vise fram den mangeslungne apokalypseretorikken. I Maja Lundes Blå (2017) flettes to fortellinger, om to ulike karakterer, gradvis sammen på tvers av tid og rom. Vi følger henholdsvis Signe, en pensjonert miljøaktivist som kjemper mot naturødeleggelser på det norske Vestlandet i en tid nær vår egen, og David, en familiefar på flukt gjennom et Sør-Europa i tørke på 2040-tallet. Han er på vei nordover med datteren Lou, for å komme til «vannlandene».27 David og Lou er dermed plassert i en postapokalyptisk framtid. Bienes historie, forløperen til Blå, som Flinker omtaler i sin diskusjon, har til felles med oppfølgeren at karakterene i én av romanens historier er plassert på et tidsplan etter en spesifikk katastrofal hendelse. I Blås tilfelle dreier det seg om akutte og utbredte branner, og påfølgende tørke og vannmangel. I Bienes historie inntreffer en plutselig global biedød, omtalt som «Kollapsen».28

Til tross for de apokalyptiske hendelsene, er det ikke nødvendigvis helsvart hos Lunde. I «Håpets betydning i norsk klimafiksjon», en debattartikkel publisert på nettsiden Forfatternes klimaaksjon, foreslår litteraturprofessor Sissel Furuseth at vi kan snakke om en ‘dystopi med lysning’ hva gjelder Blå. Furuseth betoner betydningen barna får i Lundes romaner, for å underbygge at den dystre tematikken ispes håp: «Barna trer fram som selvstendige aktører som peker ut nye løsninger for framtida».29 Et annet trekk, jeg vil tilføye, som ytterligere kan vise det håpefulle i Blå er fortellerteknikken. Mens Signe forteller gjennom en synsvinkel plassert i presens, en nåtid som ligger nært opp mot vår egen, og hvor vi fortsatt har handlingsmuligheter i møte med den globale oppvarmingen, er Davids historie skrevet i preteritum og tredjeperson entall. Dette kan invitere leseren til å fundere på om Davids datter har overlevd flukten. Kan det være hun som forteller deres del av boka? En slik mulighet gjør at en liten dose håp kan leses inn i romanen.

Vi finner altså trekk som peker mot en åpen dommedagsapokalypse i Lundes romaner. I den forbindelse er det mulig å skyte inn et spørsmålstegn ved måten Flinker kategoriserer Lunde på i sin artikkel. Bienes historie er som sagt en av de fem romanene han analyserer for å si noe overordnet om skandinavisk klimafiksjon. Men Lundes bruk av tidfestede katastrofale hendelser, som forekommer både i Blå og i Bienes historie, ligner i grunn lite på Flinkers ‘langsomme apokalypse’. En innvending til Flinker er dermed at han i for liten grad skjelner mellom de ulike typene apokalyptiske retorikk, i eksemplene han drar på.

Apokalyptisk retorikk – en utfordring?

Den apokalyptiske retorikken arter seg på ulike måter, men overgangen er glidende. Mens det i Blå finnes elementer av en åpen apokalyptisk retorikk, skiller den seg fra Flinkers langsomme og antropocene apokalypse. Vetlesen og Willigs bok har elementer som korresponderer med begge ytterpunktene: både innvarslingen om en mulig fullstendig kollaps, og samtidig erkjennelsen av at forandringene allerede er her og .

Når en skal drøfte mulige utfordringer for den apokalyptiske retorikken, reises dermed spørsmålet om hvorvidt slike innvendingener kan benyttes på tvers av sakprosa og skjønnlitteratur. Med dette i mente er det verdt å merke seg at Furuseth og Flinker begge drøfter den apokalyptiske retorikken ut fra et premiss om hva som kan, eller bør, være de skjønnlitterære verkenes funksjon. Furuseth siterer Gert Nygårdshaug for å antyde bekymringen for at en apokalyptisk retorikk som ikke levner håp, kan dempe engasjementet. Dette gjør hun for å illustrere et mulig litterært program i Blå: «Hvis ikke dystopien er helsvart, kan den bidra til handling […]».30 Dette tilsvarer også en av Garrards viktigste innvendinger mot den tragiske apokalypseretorikken: «Only if we imagine that the planet has a future, after all, are we likely to take responsibility for it».31

Flinker på sin side artikulerer en annen type bekymring. Han frykter at den åpne apokalyptiske retorikken gir menneskene unnskyldninger som lar dem utsette nødvendig handling, og bruker dette til å argumentere for nytten og troverdigheten i det antropocene apokalypsenarrativet. Det er verdt å merke seg at Flinker i forkant av det resonnementet stiller en rekke spørsmål knyttet til menneskets væren og (handle)muligheter i klimakrisens tidsalder og slår fast at han tror litteraturen er bedre til «[…] at anskueliggære sådanne spørgsmål end eksempelvis klimarapporter, klimajournalistik osv.».32 Poenget synes å være at fiksjonslitteraturen skiller seg fra de andre sjangrene som nevnes, i dens evne til å fylle en bestemt funksjon: å gi menneskene økt innsikt i, og mulighet til å handle på vegne av, kunnskapen om de økologiske krisene. Men ved å sammenligne i hvilken grad disse ulike typene tekster lykkes i å fylle den funksjonen, hviler Flinker også implisitt på et premiss om at klimafiksjonen han analyserer har som mål å oppfylle en funksjon à la den vi finner i Vetlesen og Willigs kampskrift: å mane til handling.

Dette kan understreke et sentralt poeng: Flinker og Furuseth gir ikke bare eksempler på den apokalyptiske retorikkens utfordringer. De leverer også analyser som beror på premisser om hva som skal være verkenes funksjon. Dermed bereder de grunnen for å kunne formulere innvendinger mot apokalypseretorikken som kan ramme både skjønnlitteratur og sakprosa.

Det finnes også flere momenter i verkene, og resepsjonen av dem, som taler for at det kan være snakk om en felles forventningshorisont som både lesefelleskapet og forfatterne selv bidrar til å skape. Et eksempel er sitatene fra Ørntofts lanseringsintervju. Et annet er Maja Lundes eksplisitte referanser til vitenskapelige verk og forskningsartikler i epiteksten til Blå. Selv om romanen er fiksjonslitteratur, bidrar slike litteraturlister til å etablere en forventning om en viss type referensialitet i romanen, som skjønnlitteratur ellers ikke er kjennetegnet av. Furuseth omtaler det som en «vitenskapelig diskurs».

At det artikuleres en forventing om hvordan verkene skal kunne virke i verden kan altså rettferdigjøre at innvendingene mot apokalyptisk retorikk som jeg hittil har referert til, kan benyttes mot både de skjønnlitterære og saklige tekstene. Dermed kan en innvende mot Vetlesen og Willig at deres tidvis antropocene, apokalyptiske retorikk ikke levner tilstrekkelig håp til at leseren blir engasjert til å handle. Flinkers bekymring for et apokalypsenarrativ som gir mennesket mulighet til å utsette problemene, kan vendes mot Lunde: Hvis det finnes overlevelse og muligheter til å skrive fortellinger på andre siden av ‘Kollapsen’, slik Lou i Blå kan sies å være et eksempel på, så kan vi kanskje like godt vente og heller fikse problemet når vi virkelig har begynt å kjenne det på kroppen.

Tradisjonelt var apokalyptiske fortellinger tilknyttet religiøse forestillinger om dommedag. I moderne forestillinger om klimaendringer kan man fortsatt finne spor av slik narrativ struktur. (Utsnitt av Albrect Dürers «Apokalypsen», ca 1496-96. Kilde: Wikimedia commons, CC NA 1.0).

I motsetning til innvendingene som peker mot henholdsvis for lite eller for mye håp – og som dermed rammer primærtekstene i varierende grad – finnes det minst én annen innvending som kan treffe dem alle: Apokalyptisk retorikk kan virke mot sin hensikt fordi rammene den aktiverer i menneskehjernen ikke korresponderer med den komplekse og ‘langsomme’ situasjonen vi omgir oss med. I artikkelen «Why it Matters How We Frame the Environment» argumenterer lingvisten George Lakoff for at de som gjennom retorikk vil utløse klimahandling, må velge sine ord med omhu: «In case of global warming, all too many people do not have […] a system of frames in the conceptual systems in their brains. Such frame systems have to be built up over a period of time».33 Lakoffs poeng er at vi kommuniserer innenfor ‘rammer’ bestående blant annet av semantiske roller og relasjoner.34

Et praktisk eksempel: hvis ordet ‘naturkrise’ inngår i relasjon til ord eller bilder som oversvømmelse, flom, tørke, akutt unntakstilstand eller lignende, vil det å bruke ‘naturkrise’ om en tilstand vi befinner oss i som ikke korresponderer med den akutte rammen som er aktivert, kunne skape full forvirring. En forutsetning for vellykket kommunikasjon blir dermed at de ‘riktige’ rammene aktiveres i vår samtale med hverandre. Om vi antar at apokalypsen er knyttet til en ramme som vi mentalt assosierer med plutselige kollapser eller synlige krisetilstander, så er det rimelig å frykte at det oppstår dissonans når apokalypsenarrativer presses inn i en verden hvor alt tilsynelatende fortsatt er normalt. Denne kritikken kan ramme både dommedagsrelatert og antropocen apokalypseretorikk, og peker mot den bekymringen som jeg parafraserte Per Espen Stoknes på innledningsvis. Han påstår at ordet ‘endringer’ vekker assosiasjoner som ikke korresponderer med hvordan den langsomme klimakrisa ser ut. Derfor mener han at for eksempel «klimaforstyrrelser» kan være et begrep som er mer egnet.35

Er ‘klimalitteratur’ en sjanger?

I diskusjonen om den apokalyptiske retorikkens mulige funksjoner har jeg vist at et premiss for å problematisere apokalypsen i klimalitteratur, på den måten Flinker, Furuseth og jeg selv har gjort, er en bestemt oppfatning av klimalitteraturens funksjon – for eksempel å mane til handling eller en bestemt type holdning hos sine lesere. Vi kan også kalle det dens pragmatiske egenskaper. Dette begrepet låner jeg fra den teoretiske klassikeren «Genrernes oprindelse», hvor lingvisten og litteraturviteren Tveztan Todorov drøfter hva sjanger er og hvordan sjangrene utvikler seg. Todorovs påstand er at sjangre er spesielle typer klasser av tekster.36 Videre definerer han begrepet tekst som «talehandling». For at en klasse, eller kategori av talehandlinger, skal bli en sjanger må det, i følge Todorov, vises til noe mer enn å peke på lignende egenskaper ved to eksempler, enten disse situeres på et formelt eller tematisk nivå. Det må skje en transformering av tekstenes diskursive egenskaper slik at de kan kodifiseres som en sjanger.37 Dette skjer blant annet, mener Todorov, i møte med lesere, kritikere og bokhandlere, altså det litterære feltet.38 Det interessante i denne sammenhengen er at Todorov ikke alene lener seg på teoretiske og ‘fastfryste’ kriterier for å beskrive hva som konstituerer en sjanger. Han vender seg også mot brukerne, og anlegger dermed et dynamisk sjangerbegrep. Det blir, argumenterer Todorov, relevant også å undersøke brukssammenhengene ulike tekstene inngår i, når en foreslår fremgangsmåter for å skjelne mellom sjangre.

 Et interessant eksempel er når Todorov påstår at blant romansjangerens diskursive, pragmatiske egenskaper må den fiksjonale kontrakten plasseres «øverst i pyramiden».39 Gitt en slik forståelse blir denne artikkelens forsøk på å anvende likelydende innvendinger mot apokalyptisk retorikk, på tvers av sakprosa og fiksjon, fåfengt. Samtidig åpner også Todorovs egen teori for å forklare, og dermed rettferdiggjøre, nettopp det å kunne utføre en slik diskusjon: Han argumenterer nemlig også for at det som til enhver tid bestemmer hvilke talehandlinger som blir en sjanger, er den rådende samfunnskonteksten.40 Et slikt poeng kan gi forklaringskraft til eksempelvis Flinkers vektlegging av andre funksjoner enn det fiksjonelle aspektet i sin vurdering av skandinavisk klimafiksjon. Anlegger vi et dynamisk sjangerbegrep, av den typen Todorov skisserer, blir det derfor mulig å bruke verkenes funksjon, eller forventede funksjon, til å si noe om deres sjangertilhørighet og deltakelse i sjangertransformasjoner.

Apokalyptisk retorikk kommer, kort oppsummert, til uttrykk på ulike måter i nordisk klimalitteratur. Utfordringene knyttet til en slik retorikk er også forskjellige og rammer de litterære verkene i varierende grad – men på tvers av sakprosa og skjønnlitteratur. Dette viser at diskusjonen om apokalyptisk retorikk er nært forbundet med forventninger til hva verkene, på tvers av sjanger, skal gjøre i verden. Såfremt en anlegger et dynamisk sjangerbegrep hvor også funksjonelle fellestrek innvurderes, kan diskusjonen dermed brukes som springbrett for refleksjon rundt hva som konstituerer sjanger i verkene. At tekster som Blå, Solar og Hva skal vi svare våre barn? er beslektet funksjonelt, som analysen viser, er ikke nødvendigvis tilstrekkelig for å slå fast at de tilhører en ny felles klimalitterær sjanger. Likefullt utgjør de en kategori tekster som er i ferd med å etablere slektskap på tvers av flere kjennetegn enn de rent tematiske. Dermed er ikke bare Greta Thunbergs taler, politikernes retorikk og forskernes begrepsbruk, men også skjønnlitteraturen en del av diskusjonen om hvordan vi kan eller bør snakke om klimakrisa.

Litteratur

Ellefsen, Bernhard. 2018. «Herfra til uvirkeligheten». Morgenbladet 13.04.2018. Sist oppdatert: ikke oppgitt. Lastet ned: 25.05.2020. https://morgenbladet.no/boker/2018/04/herfra-til-uvirkeligheten.

Flinker, Jens Kramshøj. 2018. «Den skandinaviske cli-fi: en ny genre i antropocæn?». Spring, 42: 41-66.

Furuseth, Sissel. 2019. «Håpets betydning i norsk klimafiksjon». Forfatternes klimaaksjon. Sist oppdatert: ikke oppgitt. Lastet ned 25.05.2020. https://forfatternesklimaaksjon.no/2019/08/12/sissel-furuseth-hapets-betydning-i-norsk-klimafiksjon/

Garrard, Greg. 2012. Ecocriticism. 2. utgave. London & New York: Routledge.

Hestman, Ida Madsen. 2018. «-Norsk litteratur er for navlebeskuende på bekostning av samfunnskritikken», Dagbladet 18.08.2018. Sist oppdatert: ikke oppgitt. Lastet ned: 27.05.2020. https://www.dagbladet.no/kultur/norsk-litteratur-er-for-navlebeskuende-pa-bekostning-av-samfunnskritikken/70112693.

Hoxer, Michelle From. 2018. «Forfatter bag dommedagsroman: Vi troede planeten var død og nu betaler vi prisen». Dansk radio, 10.08.2018. Sist oppdatert: ikke oppgitt. Lastet ned: 25.05.2020.

Irr, Caren. 2017. «Climate Fiction in English». The Oxford Research Encyclopedia, februar 2017. Sist oppdatert: ikke oppgitt. Lastet ned: 25.05.2020. https://oxfordre.com/literature/view/10.1093/acrefore/9780190201098.001.0001/acrefore-9780190201098-e-4?print=pdf

Johns-Putra, Adeline. 2016. «Climate change in literature and literary studies: From cli-fi, climate change theater and ecopoetry to ecocriticism and climate change criticism». WIREs Clim Change, 7: 266-282.

Lakoff, George. 2010. «Why it Matters How We Frame the Environment». Environmental Communication, 4 (1): 70-81.

Lunde, Maja. 2018. Blå. Oslo: Aschehoug.

Lunde, Maja. 2015. Bienes historie. Ebok. Trondheim: Aschehoug.

Lygre, Eirik Tangeraas. 2019. «Slik kan betre språk redde klima: – Ordet klimaendringar kan faktisk redusere engasjement». abcnyheter.no, 29.05.2019. Sist oppdatert: 31.05.2019. Lastet ned: 26.05.2020. https://www.abcnyheter.no/nyheter/verden/2019/05/29/195581496/slik-kan-betre-sprak-redde-klima-ordet-klimaendringar-kan-faktisk-redusere-engasjement

Moore, Kathrine Jebsen. 2019. «Når barn frykter dommedag, bør voksne fortelle dem sannheten». Minerva 23.03.2019. Sist oppdatert: 25.03.2019. Lastet ned: 29.09.2020. https://www.minervanett.no/greta-thunberg-klimastreik/nar-barn-frykter-dommedag-bor-voksne-fortelle-dem-sannheten/189231

Nexø, Tue Andersen. 2018. «Theis Ørntoft har skrevet et kosmisk hærværk af en roman». Information 23.03.2018. Sist oppdatert: 23.03.2018. Lastet ned: 27.05.2020. https://www.information.dk/kultur/anmeldelse/2018/03/theis-oerntoft-skrevet-kosmisk-haervaerk-roman

NRK.no. 2018. «Dagsnytt 18. Moralen i klimapolitikken og veganere ut mot Bæ bæ lille lam». nrk.no, 15.10.2018. Sist oppdatert 15.10.2018. Lastet ned: 26.05.2020. https://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/201810/NNFA56101518/avspiller

Todorov, Tzvetan. 2009 [1978]. «Genrernes oprindelse» [L’origine des genres]. I: Genre, redigert av Jørgen Dines Johansen og Marie Lund Klujeff, 73-97. Århus: Aarhus Universitetsforlag.

Vetlesen, Arne Johan og Rasmus Willig. 2018 [2017]. Hva skal vi svare våre barn? [Hvad skal vi svare?]. Oslo: Dreyer. 

Ørntoft, Theis. 2018. Solar. København: Gyldendal

Noter

  1. Lygre 2019.
  2. Et eksempel er diskusjonen om hvorvidt Greta Thunberg har en for dommedags-orientert retorikk eller ikke, som blant annet ga seg utslag i en debatt om barns frykt for klimakrisen i fjor. Blant bidragsyterne var Katrhine Jebsen Moore som skrev en kritikk av Thunbergs retorikk i tidsskriftet Minerva (2019). Et annet eksempel er debatten mellom Stoknes og hans partikollega Eivind Trædal i NRKs Dagsnytt 18 (2018).
  3. Garrard 2012: 93.
  4. ‘Klimalitteratur’ må i denne sammenhengen ikke forveksles med begrepet ‘klimafiksjon’. Med ‘klimafiksjon’ mener jeg: fiktive prosatekster som befatter seg med menneskeskapte klimaendringer som tema.
  5. Ørntofts første roman har til forveksling samme tittel, Solar, som Ian McEwans klimasatiriske roman fra 2010.
  6. Se for eksempel Bernhard Ellefsens anmeldelse i Morgenbladet (2018), hvor det påstås at Solar gjennomsyres av «katastrofebevissthet», eller Tue Andersen Nexø som omtaler Solar som en roman om et individ som går «i hundene» i klimakrisens tidsalder (2018).
  7. Ørntoft 2018: 17.
  8. 2018: 5.
  9. 2012: 93.
  10. På engelsk omtaler Garrard de to ulike forståelsesrammene som ‘tragic’ og ‘comic’. Jeg har valgt å oversette ‘comic’ til ‘åpen’, på samme måte som Jens Kramshøj Flinker gjør i sin artikkel om skandinavisk klimafiksjon (2018).
  11. 2012: 96.
  12. Ørntoft 2018: 298.
  13. 2018: 5.
  14. Hoxer 2018
  15. 2018.
  16. Flinker bruker begrepet ‘skandinavisk cli-fi’ som merkelapp på romanene han analyserer, og antyder at disse utgjør en egen sjanger. Jeg bruker heller den fornorskede varianten ‘klimafiksjon’, for å betegne fiksjonslitterære prosatekster som omhandler menneskeskapte klimaendringer, men tar det ikke dermed for gitt at klimafiksjon er blitt en stabilisert sjanger. Ei heller for engelskspråklig litteratur hersker det enighet om ‘cli-fi’ sin status som kategori eller sjanger. Mens den engelskprofessoren Karen Irr tar utgangspunkt i at ‘cli-fi’ er stabilisert som sjanger (Irr 2017: 10), påstår Adeline Johns-Putra, tidligere president for the Association for the Study of Literature and Environment, at «climate change fiction names an important new category of contemporary literature […], although it is not necessarily a genre» (Johns-Putra 2016: 267).
  17. Flinker 2018: 55.
  18. Ibid.
  19. Ibid.
  20. 2018: 56.
  21. 2018: 48.
  22. Ørntoft 2018: 66.
  23. Vetlesen og Willig 2017: 16.
  24. 2017: 138.
  25. 2017: 27.
  26. 2017: 167.
  27. Lunde 2017: 25
  28. Lunde 2015: loc45.
  29. Furuseth 2019.
  30. Hestman 2018.
  31. 2012: 116.
  32. Flinker 2018: 44.
  33. Lakoff 2010: 73.
  34. 2010: 71.
  35. Lygre 2019.
  36. Todorov 2009: 79.
  37. 2009: 78.
  38. 2009: 76.
  39. 2009: 96.
  40. 2009: 84.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Share on email
Share on facebook
Share on twitter

Nyeste artikler

Les også

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…