Kategori - jazz

Hvordan gutter blir menn

STUDIO SOKRATES: Fjodor Karamasov er en fordrukken, forhutlet og fordervet horebukk og gjerrigknark. Alt han foretar seg blir ytterst pinlig. En mørk og regnfull natt blir han slått i hjel så blodet spruter. Hadde Dostojevski tsar Nikolaj I i tankene da han skrev sitt mesterverk Brødrene Karamasov?

Aspasia

STUDIO SOKRATES: Hun må ha løftet litt på kjortelen og vist fram de smale anklene sine til Perikles. Filosofihistorikere med fantasien i orden forteller at Aspasia var atten eller nitten da hun kom som slave med båt til Pireus. Den allmektige Perikles, herskeren i Athen, falt pladask for henne.

Alkibiades

STUDIO SOKRATES: Vi bør begynne å drikke tidlig om morgenen fordi det er morsomst. Alkibiades var for fin til å delta i bryting, han nektet å gni kroppen mot fattiggutter. Fløytespilling kom ikke på tale fordi man ser dum ut med fløyte. Men Sokrates var übercool, mente Alkibiades. Hva var det med denne rikmannsgutten?

Hvite negre

STUDIO SOKRATES: «The White Negro» er en tekst av Norman Mailer fra 1957. Mailer vil forklare hva beatgenerasjonen står for. Og hva jazz har med saken å gjøre. Det begynner med Auschwitz, atombomber og morderiske sider ved Vestens sivilisasjon.

Lyden av New York

STUDIO SOKRATES: Høsten 1941 var selsom for Jack Kerouac. Han ga opp studiene på Columbia, ble kasta ut hjemmefra av faren og mistet alle strøjobbene han fikk i Lowell. En kveld tok han med seg noen kompiser til The Big Apple. De gikk på burlesk varieté på niende aveny. Jack hadde ei flaske rom. På scenen tok jentene av seg bhen og snudde seg mot publikum. Guttene mista pusten. «Dette er hverdagskost her i byen», sa Jack nonchalant.

Babes in Boyland

STUDIO SOKRATES: Jeg var sytten i 1959. Utvist fra skolen. Farga håret svart og rømte hjemmefra. Detektiven som stefaren min sendte, fant meg på ungdomsherberge i nærheten av Times Square. Med Kerouacs On the Road og Ginsbergs Hyl planla jeg min nye karriere som utstøtt.

Engler, dharma og jazz

STUDIO SOKRATES: Da USA slapp atombomber over Hiroshima og Nagasaki, mistet mange unge amerikanere troen på at politikerne kunne bøte på menneskelig elendighet med enda flere våpen. En generasjon ungdommer på frenetisk jakt etter kicks snudde ryggen til «the establishment» og lette etter himmelriket i verdslige gleder. Dette var beatgenerasjonen.

Fart, rytme og kicks

STUDIO SOKRATES: Vi kommer som noen gangstere i denne Cadillacen. Ja! Og jenter! Vi kan plukke opp noen jenter… Vet du hvor fort vi kjører nå? Rundt 180, skulle jeg tro. Vi tar hele Iowa i morgen på dagtid og så hele Illinois på null komma null.

Villmann og mammadalt

STUDIO SOKRATES: Jack Kerouac kalte mora si mémère nesten hele livet. Mémère er slang og betyr bestemor, eldre dame eller kjerring på fransk. Når Jack var på felgen, reiste han alltid hjem til mémère. Men mot slutten av livet endret tonen seg: Mamma tror hun er Napoleon Bonaparte!

Turn on, tune in, drop out

STUDIO SOKRATES: «Engleaktige hipstere som brant av lengsel etter den urgamle himmelske kontakten med den stjerneglitrende dynamoen i nattas maskineri, som huløyde og høge satt og røyka i det overnaturlige mørket i kaldtvannskåker som svever over høydedraga i byen i jazzmeditasjoner…» Ungdommen nå for tida!

Atombomber og tørr martini

STUDIO SOKRATES: I New York og San Francisco dukket det opp en generasjon bohemer med en intens vilje til liv. De hørte på jazz og leste om Buddha og ville redde USA fra å drukne i sin egen mix av atombomber og tørr martini. De var beat-generasjonen.

Kunsten å omgås seg selv

STUDIO SOKRATES: Kunsten å omgås seg selv minner jo litt om Sokrates klokskapsråd: Kjenn deg selv. Men hva om man ikke liker det man finner når man blir kjent med seg selv?

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…