MENY

The Matrix: På nytt. Tjue år etter

Publisert:

28. februar 2022

Kommentarer:

Lykkes den siste Matrix-filmen med å videreføre filosofiarven som gjorde den første filmen til en hit blant exphil-undervisere?

The Matrix-trilogien gjorde gamle filosofiske ideer til populærkultur. Fjorårets oppfølger, The Matrix Resurrections, er bevisst sin egen rolle som etterfølger av et kulturelt ikon. Den unnlater imidlertid å adressere den mest problematiske arven etter den originale Matrix-filmen.

I The Matrix Resurrections (2021) får vi et gjensyn med Neo (Keanu Reeves) og Trinity (Carrie-Anne Moss), som på nytt er fanget i «The Matrix». De blir igjen konfrontert med hva de bør gjøre når de oppdager at det de tror er virkeligheten viser seg å være et dataprogram. Det er over tjue år etter den originale Sci-fi-filmen The Matrix (1999) kom ut og festet seg i den kollektive bevisstheten med et filosofisk interessant plot, spektakulære action-scener og det som skulle vise seg å være en gullgruve for populærkulturelle referanser. De to oppfølgerne, The Matrix Reloaded (2003) og The Matrix Revolutions (2003), som fullførte trilogien om Neo og Trinity, og animasjonsantologien The Animatrix (2003) som forklarte forhistorien, møtte langt mindre suksess og begeistring.

The Matrix Resurrections er det siste innslaget i Matrix-sagaen, denne gangen med Lana Wachowski som regissør og en av forfatterne, uten søsteren Lilly. Den bærer en åpenlys bevissthet om hvilken kontekst den står i. The Matrix Resurrections er full av referanser, ikke bare til de tidligere filmene, men også til hvordan de blei mottatt, og den statusen de har i populærkulturen. En ny Matrix-film var ikke noe etterlengtet. Særlig ikke når Wachowski-søstrene, som skreiv og regisserte alle spillefilmene også hadde gjort det klart at de var ferdig med Matrix-universet. Sånn sett kan deler av filmens første akt leses som en meditasjon over utfordringen til kunstnere som tvinges tilbake til fortellinger de var ferdige med.

Matrix-konteksten

Den originale Matrix-trilogien har blitt et popkulturelt fenomen. Ikke bare på grunn av tekniske nyvinninger og spektakulære kung fu-scener. Men også på grunn av de interessante filosofiske problemstillingene som utforskes. Hvor komplisert spørsmålet «Hva om vi lever i et dataprogram?» egentlig er kan kanskje diskuteres, men det er talende i seg sjøl at folk flest formulerer det spørsmålet med «Hva hvis vi lever i ‘The Matrix’?».

Enten du interesserer deg for «Brain in a vat»-tankeeksperimenter, eller Platons hulelignelse, kan du bruke The Matrix som et medrivende bilde som mange kjenner til: For lenge siden tapte menneskene en krig mot sine egne, sjølbevisste maskiner. Naturressursene er utradert, og under krigen blokkerte menneskene atmosfæren permanent, så maskinene ikke kunne bruke solenergi. Resultatet er at maskinene holder millioner av mennesker kunstig i live for å bruke energien kroppene deres produserer.

For å holde denne batteribefolkningen i sjakk, kobles bevissthetene deres opp i en datasimulasjon hvor de, uten noen kunnskap om verden utenfor, lever livene sine som om de levde på 1990-tallet. Noen mennesker ser likevel datamatrisen, og unnslipper illusjonen. Med denne nye innsikten i hvordan verden egentlig henger sammen, kommer de tilbake til dataverdenen med nye evner, og gjør opprør mot maskinene som kontrollerer den.

Sjøl hvis du ikke har sett den originale Matrix-filmen, er sjansene store for at du har sett noen av de mest populære bildene fra den. Rett etter kolonner med neongrønne enere og nuller, er det mest kjente symbolet fra filmen det hvor Neo bestemmer seg for å ta til seg innsikten om hvordan verden henger sammen. En mann i skinnjakke og svarte solbriller presenterer han for to piller: en rød og en blå. Hvis han tar den blå, glømmer han alt han har lært, og kan gå tilbake til det gamle livet sitt. Hvis han tar den røde, kan han lære sannheten. Neo tar den røde pillen.

Denne scenen har blitt ensbetydende med å gjennomskue en tilslørt virkelighet. Dette oppfattes som så viktig i enkelte (nett-)miljøer at «Take the red pill» eller verbformen «redpilled» har blitt et innarbeida begrep. Nettforumet The Red Pill er en del av den såkalte «manosphere» – en løst sammensatt gruppe antifeministiske organiseringer på internett som involverer eller overlapper med blant annet alt-right og «men’s right activism». Deltakere på The Red Pill har tatt i bruk en retorikk inspirert av The Matrix for å snakke om hvordan de burde innse at diskursen de er oppvokst med er en løgn. Spesielt gjelder det ideen om at det finnes kjønna undertrykking mot kvinner. Denne løgnen, hevder de, er skapt for å undertrykke menn for å fremme egne seksuelle strategier.1 Denne bevegelsen må også sees i sammenheng med støtten Donald Trump fikk blant unge menn2, og med online trakassering av kvinner3

Begrepet har spredt seg til andre saker også, sånn at det finnes en rød pille for mange ulike saker. Men hver av dem ser ut til å være uløselig knyttet til konspirasjonsteorier, konservative, rasistiske eller kvinnefiendtlige saksområder.

Selvreflekterende og ikke selvreflekterende nok

Jeg nevner dette ikke bare fordi det er konteksten Matrix Resurrections kommer ut i, men fordi det er konteksten den insisterer på å stå i. I filmens første akt blir vi presentert for en Neo som er tilbake i datasimulasjonen, uten vissheten om at det er en simulering. Men nå er han den kjente dataspilldesigneren som sto bak et berømt dataspill som het «The Matrix», og som speiler innholdet og suksessen til filmtrilogien den deler navn med. Når selskapet som eier rettighetene krever enda en oppfølger for å tjene penger på den tidligere suksessen, kan ikke jeg unngå å lese dette som et slags «lurt smil» til seeren, som nødvendigvis har fått med seg at det er nøyaktig den samme konteksten som filmen sjøl står i. Selskapene som gir dem ut heter til og med Warner Bros. både i filmen og i virkeligheten. Dette er ikke en uvanlig kontekst for nye filmer i dag, og mange har med liknende vitser. Men få filmer dveler så mye ved det som denne.

Replikken om Warner Bros. og unødvendige oppfølgere mottok spredt latter i salen på begge visningene jeg så, men for meg reiser det en skepsis til filmen. Om den nye Matrix-filmen har eksistensberettigelse ut over å gjøre merkevaren fra de tidligere filmene til en pengemaskin er et interessant spørsmål. Hvis Matrix Resurrections får kritikk for det, så er ikke det et problem som opphører av at Lana Wachowski forteller oss at hun veit at det er et problem.

Vi får se hendelsene fra de tidligere filmene som korte «flashback», og skjønner at Neo husker bruddstykker av de tidligere hendelsene. Han går i terapi for å klare å skille «virkeligheten» fra «fantasien». Han har laget dataspillet basert på hendelsene han husker, og terapeuten hans – The Analyst (Neil Patrick Harris) – overbeviser han om at det er en fantasi han har laget for å prosessere traumatiske hendelser. Neo får medisiner i form av symboltunge blå piller for å ikke falle for fristelsen til å hoppe utfor en bygning i et forsøk på å fly – noe han lærte å gjøre i simuleringen i den første filmen. Neo får til slutt hjelp til å innse at han lever i en datasimulering. Det han tror er et dataspill han har laget, er faktisk minner fra tiden før han igjen blei fanget i en simulering. Resten av filmen går med til å redde Trinity, Neos romantiske partner fra de første filmene, fra en tilsvarende skjebne som den Neo led under.

Neos erfaring i filmen speiler regissør Lana Wachowskis egen erfaring. Matrix-sagaen i vår verden, i likhet med spillet i Neos simulerte virkelighet, var «ferdig». Når Neo får beskjed om at Warner Bros. kommer til å lage en oppfølger med eller uten han, er det lett å tenke seg at ikke det heller er langt fra Wachowskis situasjon. Det gjør at når filmen tematiserer repetisjonene og tilbakevendingen til det kjente, framstår temaet som mer troverdig, og ikke som en lettbeint spøk på egen bekostning. Jeg setter pris på at The Matrix Resurrections ikke bare nevner dette med en vits, men gjør det til en del av plottet. Vi føler med Neos smerte (og indirekte med Wachowski) når han er omgitt av kolleger som er begeistra for muligheten til å kunne jobbe videre med en fortelling som han er ferdig med. Temaet vies ikke mer enn noen få scener, men jeg mener dette er nok til å legitimere filmen som noe mer enn en (antatt) sikker investering på en kjent merkevare.

Wachowski hadde ingen forpliktelser til å lage en film som svarer på problematiske lesninger (og bruk) av de originale filmene. En ny film i Matrix-sagaen kunne vært laget helt uten å anerkjenne eller kommentere at siden de første filmene kom ut har bilder fra dem blitt brukt som en del av et internspråk for radikalisering på ytre høyre. Men The Matrix Resurrections er en film som tydelig anerkjenner at filmene har hatt en viktig kulturell betydning. I en montasje i filmen hvor Neo begynner å miste grepet om virkeligheten når han er med på å utvikle det nye spillet, ramser teamet hans med spillutviklere opp ulike tolkninger av hva Matrix handler om – en liste som inneholder en rekke populære lesninger av den originale Matrix-filmen siden 2003. Jeg merket meg at ingen av disse tolkningene er nevneverdig relevante for «The manosphere», men i og med at dette er en av de mest populære lesningene av filmen framstår det likevel som ganske tonedøvt; en film som inneholder en påstand som kan uttrykkes som «Matrix-filmene har hatt stor innflytelse, og har blitt tolket på mange forskjellige måter», burde også adressere at en av disse tolkningene er en del av en hatefull bevegelse.

Når valgene oppløses

Hvis en er villig til å overse problemene som The Matrix Resurrections ikke adresserer, så er det likevel noen interessante momenter å trekke ut av det nye plotet. Den originale Matrix-filmen bruker en god del tid på å spørre om Neo valgte rett da han tok den røde pillen. Livet utenfor simuleringen er materielt verre, og et viktig vendepunkt i filmen skjer som konsekvens av at en av karakterene angrer på at han ikke valgte den blå pillen. Denne gangen er tida heller brukt på å refusere det spørsmålet. Hele fem ganger peker karakterene på at det som kan framstå som et avgjørende valg med viktige konsekvenser som veier for og imot, egentlig ikke er et valg i det heletatt.

Denne tesen blir presentert av Bugs (Jessica Henwick), en av filmens nye karakterer, allerede i prologen: «The choice is an illusion. You already know what you have to do.» Det er likevel ikke et tema filmen behandler med letthet. Både Neo og Trinity starter The Matrix Resurrections tilbake i fangenskap i datasimuleringen. Begge velger å fortsette å leve det livet de lever når de først blir gjort oppmerksom på alternativet. Men når de på nytt blir konfrontert med ubehaget i livet de lever – følelsen av at det er noe som ikke stemmer – fremstår valget som et ikke-valg. Å ta den røde pillen er det eneste som gir mening for dem.

At noen avgjørelser framstår som tvingende, er ikke en ny idé, men kanskje kan måten det fortelles på her være spesielt meningsfullt for noen seere. Dette kan for eksempel være et viktig poeng hvis filmen(e) leses som en metafor for å komme ut som transkjønnet, noe som har vært en populær tolkning av både denne og de tidligere filmene, og som delvis underbygges av at begge Wachowski-søstrene nettopp har kommet ut som transkvinner i mellomtiden. Kjønn og kropp tematiseres i liten grad eksplisitt i noen av filmene. Men valget som illusjon kan nok være et veldig meningsfullt tema for enkelte. Det er fortsatt ikke veldig uvanlig at LHBT-personer omtales som om de har tatt et valg. Som heterofil cis-mann tillater jeg meg ikke å spekulere i om dette er en tematikk som The Matrix Resurrections er egnet til å behandle, men det er i det minste tydelig at det er en retorikk som filmen motsetter seg.

The Matrix Resurrections feiler i å tematisere problemstillinger som gjør seg gjeldende i en kontekst som filmen sjøl insisterer på å stå i. Dette er en oppfølger til en film som brukes retorisk av internetthatgrupper med stort gjennomslag. Når det ikke tematiseres, er det en mangel i en film som denne. Oppmerksomme seere får stadige påminnelser om Matrix-filmenes kulturelle betydning, og for meg er det til hinder for å kunne engasjere meg i andre lesninger. Til nå ser det ikke ut til at den blir en kommersiell eller kulturell suksess, og ved det – og ikke på grunn av noe i filmens innhold – blir den sannsynligvis ikke et retorisk redskap for hatgrupper på internett. Men litt godvilje kan en likevel få noe ut av filmen. I likhet med originalen kan den sees som en drøfting over opplevelsen av personlige valg i møtet harde realiteter. Hva de enn måtte være.

Noter

  1. Shawn P. Van Valkenburgh, «Digesting the Red Pill: Masculinity and Neoliberalism in the Manosphere» Men and Masculinities 24, no. 1 (2018).
  2. Pierce Alexander Dignam og Deana A. Rohlinger, «Misogynistic Men Online: How the Red Pill Helped Elect Trump» Signs: Journal of Women in Culture and Society 44, no. 3 (2019)
  3. Callum Jones, Verity Trott og Scott Wright, « Sluts and soyboys: MGTOW and the production of misogynistic online harassment» New Media & Society 22, no. 10 (2019).
,

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Nyeste artikler

Les også

Salongens nyhetsbrev

Meld deg på Salongens månedlige nyhetsbrev for å få de siste tekstene våre direkte inn i innboksen.

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…