Ikonoklastisk om intuisjoner

Bok: Philosophy without Intuitions – Herman Cappelen

BOKOMTALE: I hvor stor grad og på hvilke måter brukes intuisjoner i filosofisk teoridannelse? Kan man tenke seg en filosofi uten? I boken Philosophy without Intuitions ønsker Herman Cappelen å påvise hvilken liten rolle intuisjoner egentlig spiller i dagens filosofiske forskning. Med det risikerer han å gjøre stor skade på mange filosofers selvbilde.

Av Jakob Elster

I sin bok fra 2008, Moral Dimensions, drøfter T.M. Scanlon hvorvidt det er slik at hensikten en person har når han begår en handling er relevant for om handlingen er tillatt eller ikke. Scanlon skriver: «La oss si at en mann kjøper rottegift. Hvis han hadde kjøpt giften for å hindre rottene i kjelleren fra å spise kornet som hans familie trenger for å overleve vinteren, ville dette være tillatt. Men ting ser annerledes ut hvis han kjøper den for å drepe sin kone. Hvorvidt det er tillatt å kjøpe rottegift eller ikke ser ut til å avhenge av hensikten bak kjøpet.» Scanlon drøfter deretter ulike teorier som kan redegjøre for at det er forbudt å kjøpe giften i den sistnevnte situasjonen.

Dette tankeeksperimentet er ett tilfeldig valgt eksempel fra Scanlons bok, der han (tilsynelatende) bruker sine og leserens intuisjoner om ulike tankeeksperimenter for å finne de korrekte prinsippene for når en handling er tillatt eller ikke.

Intuisjoner i filosofisk forskning

Slik bruk av moralske intuisjoner er (tilsynelatende) svært vanlig i moralfilosofi i dag. Den grunnleggende metoden er som følger: Man gir en kort beskrivelse av en situasjon og stiller (ofte implisitt) et spørsmål om den situasjonen, så som hvorvidt handlingen som beskrives er moralsk akseptabel. Forfatterens, og leserens, umiddelbare oppfatning av hva som er det rette svaret på det spørsmålet brukes så som et datum i utviklingen av en etisk teori, på analogt vis med hvordan data fra vitenskapelige eksperimenter brukes.

Hvis en etisk teori gir et svar som er i strid med våre intuitive svar oppfattes det som et problem for teorien, og hvis teorien gir et svar som er i samsvar med våre intuisjoner, er det til støtte for teorien. Det er viktig, når intuisjoner slik brukes til støtte for en etisk teori, at det intuitive svaret ikke selv er en dom som vi har resonnert oss frem til ved å anvende teorien vi skal undersøke. Da ville det være et sirkulært argument at intuisjonen støtter teorien. Imidlertid oppfattes intuisjoner gjerne som en før-teoretisk og ikke-resonnerende måte å komme frem til en oppfatning på, som ofte sammenlignes med sanseinntrykk: Man «ser» hva den riktige oppfatningen er.

Jeg har gitt et eksempel fra etikken, men tilsvarende bruk av intuisjoner som bevisgrunnlag er (tilsynelatende) utbredt i de fleste områder av filosofisk forskning i dag, i alle fall innenfor den tradisjonen som ofte omtales som «analytisk filosofi».

Intuisjoner kritiseres

De siste 15 årene har imidlertid bruken av intuisjoner i filosofisk teoribygging blitt utsatt for stadig økende kritikk. Sentralt blant kritikerne står tilhengere av den relativt ferske skoleretningen innen filosofi som går under navnet «eksperimentell filosofi». Disse forsøker ved hjelp av ulike eksperimenter å påvise at våre intuisjoner er upålitelige: de varierer fra person til person, og intuisjoner hos en og samme person kan også variere avhengig av situasjonen personen er i.

I tillegg til denne eksperimentbaserte kritikken er det også en mer grunnleggende kritikk som peker på at vi i utgangspunktet ikke har noen grunn til å tro at våre intuisjoner skulle være gode veiledere til moralske eller filosofiske sannheter. Peter Singer, for eksempel, peker på at våre moralske intuisjoner sannsynligvis er utviklet fordi de ga våre forfedre et evolusjonært fortrinn, og at det derfor ikke er noen grunn til å tro at de er pålitelige moralske veiledere.

For mange kritikere er en pessimistisk og/eller revisjonistisk konklusjon nærliggende: Hvis det er så at bruk av intuisjoner er svært utbredt i filosofisk arbeid, og hvis intuisjoner er grunnleggende upålitelige, er dagens filosofiske metode uholdbar og må endres radikalt.

Til angrep på sentralitetstesen

Det er denne debatten Herman Cappelen forsøker å undergrave med sin bok Philosophy without Intuitions (Oxford University Press 2012). Cappelen hevder at til tross for hva mange tror, bruker ikke filosofer intuisjoner som bevisgrunnlag i noen særlig grad. Debatten skapt av eksperimentelle filosofer og andre intuisjonskritikere er en skinndebatt.

Herman Cappelen er professor i filosofi ved University of St Andrews. (Kilde: University of St. Andrews)

I motsetning til de fleste deltagerne i denne debatten, er ikke Cappelens formål primært normativt, men deskriptivt. Selv om han viser sympati for kritikken av bruk av intuisjoner i filosofi, og selv om hans konklusjoner klart vil være relevante å vise til i en normativ metodedebatt, søker ikke Cappelen å vise at filosofer ikke bør bruke intuisjoner, men at de faktisk ikke bruker intuisjoner.

Mer presist gir Cappelen navnet «Centrality» (som jeg her vil omtale som «sentralitetstesen») til følgende deskriptive påstand: «Samtidens analytiske filosofer bygger på intuisjoner som bevis (eller som kilde til bevis ) for filosofiske teorier». Hele boken går ut på å argumentere for at sentralitetstesen ikke er korrekt.

Cappelens bok er slagkraftig og grundig argumentert. Selv de som ikke lar seg overbevise av bokens argumenter, kan ikke, om de vil fortsette å ta utgangspunkt i sentralitetstesen, legitimt la være ta stilling til den og gi argumenter for hvorfor de ikke godtar dens konklusjoner. Boken er også nyskapende, ikke bare i sine konklusjoner, men også (så vidt jeg kan bedømme) i sin metode. Cappelen skriver ikke (snarere: ikke bare) som deltager i den filosofiske debatten, men som observatør av denne. Han tar for seg noen sentrale filosofiske tekster fra de siste 40 årene, og studerer dem i en viss grad utenfra, ikke for å se om argumentene er holdbare, men for å beskrive hva som faktisk skjer i tekstene.

Intellektuell antropologi

Selv beskriver Cappelen fremgangsmåten som en form for «intellektuell antropologi». Et forfriskende trekk ved denne metoden er at Cappelen legger til side gjengse oppfatninger om hva som står i de klassiske tekstene man leste i studietiden, for å se nøye etter hva som faktisk står der. Dette burde være en selvfølge, men er det ikke nødvendigvis, kanskje særlig ikke i metodologiske diskusjoner der man bruker klassiske tekster som eksempler. Et annet spennende grep, og i hvert fall for denne leseren et uvant trekk i filosofiske arbeider, er at Cappelen ikke alltid leser tekstene han studerer bokstavelig, men bruker lingvistisk analyse for å studere ulike funksjoner som teksten kan ha.

Når en filosof for eksempel skriver «Det virker intuitivt riktig at X», betyr ikke det nødvendigvis at filosofen har kommet frem til X ved hjelp av intuisjoner. Det kan snarere være tilfelle at «intuitivt» har en pragmatisk funksjon i setningen, der forfatteren bruker ordet for å gardere seg, og for å få frem at han ikke har kommet frem til X ved en grundig analyse, og dermed ikke går helt god for X.

Hva er intuisjoner – egentlig?

Hva er så Cappelens argumenter for at intuisjoner ikke spiller noen sentral rolle i filosofiske argumenter? Hans strategi innebærer å kritisere i detalj det han mener er de to viktigste argumentene for at intuisjoner er sentrale. Det første argumentet er at filosofer i utstrakt grad omtaler påstandene sine som intuitive og skriver at de bygger det de sier på intuisjoner. Det andre argumentet er at filosofer faktisk i stor grad bygger på intuisjoner i sine arbeider, uavhengig av om de sier at de gjør det eller ikke. Cappelen bruker 68 sider på å argumentere mot den første påstanden, og 123 sider på den andre.

Cappelens kritikk av det første argumentet har to hoveddeler. For det første, skriver han, er det ingen enighet blant filosofer som skriver om intuisjoner hva intuisjoner er for noe. Det er derfor ingen grunn til å tro at når mange filosofer bruker ordet «intuisjon», så viser de til ett og samme fenomen. Tvert imot er det grunn til å tro at ordet ofte ikke viser til noe som helst: ordene «intuisjon» og «intuitiv» er et slags virus som har spredd seg blant filosofer og som de bruker uten å tenke på hva de mener med det, bare fordi det er vanlig blant andre filosofer å bruke det.

For det andre kan man, som nevnt ovenfor, ofte finne rimelige tolkninger av bruken av ordet «intuitiv», som ikke forplikter forfatterne på at de her bruker en intuisjon som bevisgrunnlag. Cappelen argumenterer overbevisende for at ordet «intuitiv» ofte brukes i hytt og pine, slik at vi ikke hver gang noen skriver «intuitiv», kan konkludere med at vedkommende bygger på en intuisjon. Jeg er mindre overbevist om han lykkes i å vise at det ikke også er mange tilfeller der «intuitiv» brukes for å vise til intuisjoner, tilstrekkelig mange til å støtte sentralitetstesen.

Ned på detaljene

Jeg vil imidlertid her konsentrere meg om det andre argumentet, at filosofer faktisk benytter seg av intuisjoner som bevisgrunnlag. Kjernen i Cappelens argumentasjon er en serie case studies, der Cappelen tar for seg ti filosofiske tekster i detalj. De fleste av disse er veletablerte klassikere fra ulike filosofiske felt, som det intuitivt ville være naturlig å regne som typiske eksempler på bruk av intuisjoner som bevisgrunnlag.

Det dreier seg alle om tekster der til dels svært berømte tankeeksperimenter blir lagt frem, og Cappelen argumenterer i stor detalj, tekst for tekst, for at det ikke er noe belegg for at intuisjoner brukes som bevisgrunnlag i noen av tekstene.

Poenget med tankeeksperimentene er ikke, skriver Cappelen, å få frem intuisjoner som vi kan bygge teorier på, men å peke på interessante sider ved verden, som må undersøkes nærmere. Denne delen av boken er svært underholdende å lese, blant annet fordi Cappelen inviterer til ny nærlesing av klassikere man trodde man kjente godt fra før, og mange lesere vil kunne ha glede seg av bryne seg på Cappelens tolkninger og vurdere om de er enige med dem. Det er også i denne delen av boken at Cappelen kanskje er mest nyskapende, ved å insistere på at deskriptive påstander om filosofisk metode best kan undersøkes ved detaljert studie av konkrete tekster, og ved å vise hvordan dette kan gjøres.

Tre kriterier

Før Cappelen kan komme i gang med tekstanalysen, må han imidlertid legge et viktig grunnlag ved å operasjonalisere påstanden «I denne teksten brukes intuisjoner som bevisgrunnlag». Cappelen understreker at sentralitetstesen er vanskelig å undersøke empirisk nettopp fordi den er så vagt beskrevet av dens tilhengere. Det må derfor gjøres et arbeid både for å vite presist hva sentralitetstesen innebærer og hvordan denne tesen kan undersøkes empirisk.

Etter en gjennomgang av hva tilhengere av sentralitetstesen skriver, ender Cappelen opp med tre kriterier for om en tekst gjør bruk av intuisjoner: 1) Intuisjoner har en spesiell fenomenologi: en påstand «føles» sann. 2) Den intuitive påstanden brukes som grunnlag for å argumentere for andre påstander, men anses som en påstand som ikke selv trenger noen begrunnelse. 3) Påstanden er en man har kommet frem til bare ved å beherske de relevante begrepene: når man for eksempel behersker begrepet «kunnskap», har man gyldige intuisjoner om hvorvidt en person vet at X i ulike situasjoner.

Noen innvendinger

Lykkes Cappelen i sin argumentasjon? Noen av eksemplene overbeviste meg klart, andre mindre, og jeg antar at ulike leseres reaksjoner på eksemplene vil variere. Men det viktigste spørsmålet er ikke om det er problemer med den ene eller den andre av Cappelens analyser, men snarere om hans generelle tolkningsstrategi er overbevisende. I mitt syn er det noen problemer med Cappelens tre kriterier som risikerer å undergrave gyldigheten av analysen hans av mange ulike eksempler; jeg vil her nevne to av disse.

Ett problem gjelder det første kriteriet: at det må beskrives i teksten at intuisjonen «føles» på en spesiell måte. Dette er et urimelig krav. La oss si at en filosof mener at en påstand er intuitivt korrekt, og at han blant annet bygger sin antagelse om at påstanden er intuitivt korrekt på at den «føles riktig» på en spesiell måte når han vurderer den. Han vil da, skulle jeg tro, anta at påstanden føles riktig på samme måte også for leseren som vurderer påstanden, og det er dermed ikke noen grunn til å peke på den spesielle fenomenologien knyttet til påstanden. Hvis dette stemmer, er det ingen grunn til å forvente at det i en tekst som bygger på intuisjoner vil stå eksplisitt at disse har en spesiell fenomenologi, og det at en slik fenomenologi ikke nevnes kan ikke tas til inntekt for at teksten ikke bygger på intuisjoner.

Et annet problem gjelder anvendelsen av det andre kriteriet. Cappelen peker på at for tilhengere av sentralitetstesen har intuisjoner en spesiell epistemisk status: de kan brukes som belegg for å godtgjøre andre påstander, men man trenger ikke gi noen begrunnelse for intuisjonenes gyldighet. Men når han finner eksempler der en påstand P potensielt har disse karakteristikkene, tyr Cappelen til følgende grep: Det faktum at det ikke gis noen begrunnelse for P, samtidig som P brukes som belegg for andre påstander, trenger ikke bety at vi har intuitiv tilgang på P. Det kan nemlig godt hende at grunnen til at vi ikke gir noen begrunnelse for P, er at P er en påstand som det er allmenn enighet om at er korrekt (den er «in the common ground») og som man derfor ikke i denne sammenhengen trenger gi en begrunnelse for. Men at det er allmenn enighet om at en påstand er korrekt trenger ikke bety at påstanden er intuitivt korrekt; det kan for eksempel dreie seg om en empirisk påstand som alle har erfart at er korrekt. All argumentasjon må bygge på noen ubegrunnede premisser, skriver Cappelen. At en tekst inneholder slike premisser er derfor ikke noe tegn på at man bygger på intuisjoner. Med en slik anvendelse av dette kriteriet, vil man så å si aldri finne at en påstand er intuitiv. Spørsmålet er om denne anvendelsen er velbegrunnet.

Som typiske eksempler på påstander som det er enighet om at er korrekte, men som ikke er påstander vi har intuitiv tilgang på, gir Cappelen påstander som «Barack Obama vet at han er født i Amerika». Grunnen til at vi kan bruke denne påstanden som et premiss uten å argumentere for den i mange sammenhenger, er at det allerede, i andre sammenhenger, er gitt gode argumenter for denne påstanden.Vi kan derfor regne med at de fleste av våre samtalepartnere vet at påstanden er gyldig.

Dette eksemplet er imidlertid veldig ulikt mange filosofiske tankeeksperimenter, der leseren presenteres med en situasjon han aldri før har vært borte i og filosofen som skriver teksten legger til grunn at en gitt påstand P om denne situasjonen er korrekt. I slike tilfeller finnes det ikke allerede noen enighet om at P er korrekt, siden ingen av leserne tidligere har hørt om P, og det finnes av samme grunn heller ikke allerede tilgjengelige begrunnelser for at P er korrekt. Likevel antar filosofen som skriver at P, uten nærmere begrunnelse, kan brukes som premiss både av seg selv og av leserne. Hvordan kan vi forklare denne antagelsen?

Et naturlig svar er nettopp at filosofen antar at P er intuitivt korrekt. Eksempler der P er et delt premiss fordi vi fra før har grunner til å tro på P vil derimot ikke være relevante for å forklare antatt enighet om påstander om helt nye tankeeksperimenter.

Et mer generelt mulig ankepunkt mot boken, er at Cappelen i begge av bokens hoveddeler i stor grad ser bort fra det filosofer skriver om sin egen metode. Del I handler primært om bruk av ord som «intuitiv» hos det Cappelen kaller «ureflekterte talere», som ikke har noen eksplisitt teori om intuisjoner som de legger til grunn når de bruker ordet. Og i del II velger Cappelen å legge liten vekt, i tolkningen av filosofiske tekster, på hva filosofene selv skriver om sin metode, med den begrunnelse at filosofer som har skrevet om metode ikke nødvendigvis selv forstår sin egen metode. En tilhenger av sentralitetstesen vil kunne finne det nyttig å angripe denne antagelsen og gjøre en alternativ empirisk studie der filosofers egen metodebeskrivelse blir tillagt større vekt.

Vil vekke debatt

Boken har en detaljrikdom som gjør det umulig å yte den rettferdighet i en kort bokanmeldelse. Cappelen tar selv opp mange mulige innvendinger (inkludert innvendinger beslektet med de ovennevnte) og argumenterer mot dem, og det er godt mulig at Cappelen mener han har svar også på innvendingene jeg har nevnt her. Uavhengig av om Cappelens argumenter for sin deskriptive tese til slutt overlever den debatten om boken som allerede er i gang, har Cappelen pløyd ny jord ved å vise hvilken form debatten må ta: det er ved konkret og detaljert undersøkelse av hva filosofer faktisk skriver og gjør at man vil finne ut av hvor utstrakt bruk av intuisjoner i filosofien er.

Dette er et fruktbart og i stor grad uutforsket forskningsfelt, og Cappelen gjør det selv klart at han ønsker flere bidrag på feltet velkommen. Cappelens bok er ikonoklastisk og risikerer å gjøre stor skade på mange filosofers (inkludert undertegnedes) selvbilde, så det er grunn til å tro at slike bidrag vil komme, også til forsvar for sentralitetstesen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *