Til forsvar for frihet

Gunnar C. Aakvaag (t.v.) og Lars Fr. H. Svendsen utgir hver sin bok om frihet. (Foto: Universitetsforlaget)

INTERVJU: Hva er Frihet? Og hvorfor er den verdt å forsvare? I forrige uke ga filosofen Lars Fr. H. Svendsen og sosiologen Gunnar C. Aakvaag ut hver sin bok om frihet – Frihetens filosofi og Frihet: Et essay om å leve sitt eget liv. Salongen har møtt de to forfatterne til en samtale om emnet.

Av Martin Fjeld

Lars Svendsen og Gunnar Aakvaag ga nylig ut hver sin bok om frihet, fra henholdsvis et filosofisk og sosiologisk perspektiv. Mens Svendsen tar leseren med innom frihetens ontologiske betingelser, og kretser rundt en rekke metafysiske problemstillinger, er Aakvaags bok i større grad rettet mot de pragmatiske, samfunnsmessige vilkårene for frihet. Felles for prosjektene er at begge redegjør for den personlige og politiske frihetens forutsetninger, og de hevder selv at begge forsøker å fange helhetlige bilder av frihet som fenomen.

– Det er noe som er veldig atypisk ved begge bøkene, om vi ser dem i lys av frihetslitteraturen. Vi er begge såpass stormannsgale at vi forsøker å fange en slags totalitet, mens de aller fleste arbeider om frihet tar ut ett aspekt ved emnet, og diskuterer det, sier Svendsen.

– Men vi overlapper hverandre allikevel ikke. Vi har brukt ulik litteratur, stilt ulike spørsmål, og derfor også kommet fram til ulike svar. Men, på den annen side, uhyre kompatible spørsmål og kompatible svar, så de går forbløffende godt i hop. Bedre enn om vi hadde forsøkt å planlegge det, tror jeg.

I kontrovers med tradisjoner

Men det er ikke kun ved å skissere frihetsbegrepet helhetlig, at bøkene skiller seg fra tidligere tilnærminger. For Aakvaags del innebærer boken et eksplisitt oppgjør med en sterk tradisjon innen sosiologifaget.

Frihet. Et essay om å leve sitt eget liv av Gunnar Aakvaag. (Universitetsforlaget 2013)

– Sosiologer har ikke vært veldig opptatt av frihet, de har vært opptatt av ufrihet og det som ikke fungerer – grupper som faller utenfor det moderne velferdsstatsprosjektet, som kvinner som sitter fast i tradisjonelle kjønnsrollemønstre, og så videre. De har oversett det jeg kaller frihetens demokratisering – at vanlige folk har fått så mye mer frihet i den senere tid. Sånn sett ser jeg på mitt prosjekt som et slags opprørsprosjekt innenfor mitt eget fag. Nå er ’68-erne i ferd med å gå av, og inn kommer en ny generasjon sosiologer som har en litt annen innfallsvinkel og en annen agenda.

– I boken din snakker du om ‘frihetsskeptikere’…

– Ja, jeg omtaler både de empiriske og normative frihetsskeptikerne. Når det gjelder de empiriske frihetsskeptikerne, som står sterkt innenfor sosiologien, skiller jeg mellom de ‘harde’ og de ‘myke’. Max Weber og Karl Marx er eksempler på harde frihetsskeptikere. Samfunnet fremstilles her som et stort rasjonelt og byråkratisk jernbur, eller som en ufri konstellasjon hvor enkeltindividet er underlagt arbeidsgiverens makt og utbytting størsteparten av livet. Dette har vært videreført av Michel Foucault, for eksempel, som skildrer et panoptisk, fengselsaktig samfunn, hvor vi disiplineres og ender opp som dosile kropper. På den annen side har man det jeg kaller myk frihetsskeptisisme. At samfunnet, ved å forme oss på subtile og underbevisste måter, temmer oss, og våre eventuelle subversive energier. De to tenkemåtene står veldig sterkt innenfor sosiologien, og jeg mener at de har kommet med viktige innsikter som det er viktig å ta vare på. Men jeg mener samtidig at det er noe grunnleggende konspiratorisk over det, når man absolutterer disse tingene og gjør dem, ikke til delaspekter ved samfunnet, men sannheten om det moderne samfunnet per se. Så min bok er på en måte et eneste stort forsøk på å tilbakevise dette.

– Jeg mener at den grunnleggende sannheten om vårt samfunn er at modernitetens liberale dimensjon, er mye mer dominerende enn den illiberale som frihetsskeptikerne fokuserer på. Kort sagt, samfunnet er pluralistisk og tolerant, velstandsveksten har vært formidabel, og vi har en rekke rettigheter som borgere i en demokratisk rettsstat.

For Svendsen er situasjonen en litt annen enn Aakvaags. Han forholder seg til en tradisjon hvor frihet har vært et sentralt omdreiningspunkt siden antikken.

– Det er vel neppe noe filosofisk tema det er skrevet like mye om som frihet, påpeker han. Og den litteraturen må man forholde seg til. Det finnes jo spørsmål som har stått helt sentralt i den faglige diskursen, og jeg kunne ikke la være å ta dem opp. Men så håper jeg jo å ha klart å sette dette sammen på en litt annen måte, enn hva som er vanlig.

– Kan boken din betraktes som kontroversiell utover det?

– Ja, for det er ingenting som er ukontroversielt i frihetsproblematikken. På et overordnet nivå så er det ganske ukontroversielt, for om noen spør «er du for frihet» er det ingen som vil svare «nei». Selvfølgelig er man for frihet. Men med en gang du begynner å si noe som er mer spesifisert, så finnes det ikke ett ukontroversielt standpunkt i frihetsproblematikken. Sånn sett er man dømt til å være kontroversiell.

Den personlige friheten

Svendsen og Aakvaag lanserte bøkene sine sammen på Civitas frokostseminar, i paneldebatt med SVs Audun Lysbakken og Venstres Guri Melby. Grunnlaget for personlig frihet var blant temaene som ble tatt opp. Aakvaag erklærte seg som ‘hardcore’ ateist, og fremholdt at man ikke behøver metafysiske eller religiøse begrunnelser for frihet.

Bok: Frihetens filosofi – Lars Fr. H. Svendsen

– Jeg og Lars er nok litt uenige når det kommer til Gud. Jeg mener at det naturvitenskapelige verdensbilde er fullt forenelig med eksistensen av fritt velgende og handlende individer. Videre mener jeg at det å leve i et samfunn hvor det finnes én stor fortelling, som er den sanne, og som alle skal tvinges inn under, er oppskriften på et illiberalt og ufritt samfunn.

– Men det er vi enige om, understreker Svendsen. Pluralisme er en forutsetning for en substansiell frihet. Hvis man forstår frihet som det å kunne leve ett liv snarere enn et annet, så er det klart at det forutsetter alternativer. Sånn sett er vi friere i post-tradisjonelle samfunn, enn i tradisjonelle samfunn. På den annen side så er jeg også, som Gunnar, opptatt av at det også må være adgang til trosfrihet i samfunnet. Man må kunne ha de trosoppfatningene man selv måtte ønske. Den dimensjonen må være der.

– Som jeg skriver i boken min, er et autonomt liv forenelig med at man velger å leve på en måte hvor man reduserer sin egen autonomi dramatisk, fortsetter Svendsen.

– La oss se for oss en som har levd som en vanlig norsk kvinne. Hun har hatt en del seksualpartnere, hun har vært ute i arbeidslivet, realiserer seg. Alt dette er på plass. Og så får hun ideen om at hun skal bli en ortodoks muslimsk kvinne i en litt mørk variant, hvor hun skal underlegges sin mann i alt, forlate yrkeslivet, gå tildekket, og så videre, så må det være anledning til å gjøre det valget. Det som er avgjørende – og her er Gunnar og jeg helt enige – det er at det også må være anledninger til å omgjøre valget.

– Kan man få for mye frihet?

– Ja, jeg skriver mye om det, at friheten er vanskelig å håndtere, sier Aakvaag. Delvis i forbindelse med det jeg kaller «frihetens synkende grensenytte» – at det er veldig mye du kan bruke din første frihet til, men når du allerede har mye frihet, så er det ikke så mye du kan bruke den neste til. Men også at mye frihet er vanskelig å håndtere fordi du går glipp av så mye – har du mange alternativer vil det alltid være mye du ikke får gjort. Og at du får veldig mye ansvar for ditt eget liv. Vi mennesker er jo glad i å skyve ansvar over på omgivelsene våre, og det kan være ubehagelig å måtte stå til ansvar for det vi gjør. Så det er mange grunner til at friheten kan være vanskelig å håndtere, og jeg tror det er plausibelt at det kan være en sammenheng mellom det å befinne seg i en åpen, rotløs tilværelse, og former for psykiske lidelser som depresjon.

– Det er helt klart at den kroniske selvrealiseringsjakten, som er ganske symptomatisk for vår tid, er en fryktelig krevende øvelse, istemmer Svendsen. Det moderne individet er jo en historisk figur som nærmest er forpliktet til å skulle bli seg selv. Og det er ikke enkelt.

– Selv om man også kan overdrive betydningen av denne friheten – det er jo fortsatt ganske sterke statistiske korrelasjoner mellom sosial bakgrunn og en hel del indikatorer, legger Aakvaag til. Men vi lever i et samfunn hvor mer og mer blir lempet over på individet. Og man er heller ikke bare én ting, men du er veldig mange ting på en gang. Og da får du denne jobben med å sy dette sammen til en helhetlig sammenhengende identitet.

Dette er det ikke alle som klarer, men de fleste av oss gjør det, og setter også pris på den friheten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *